Foto: Ashkan Forouzani

 

Vi befinner oss midt i en global krise. Et nytt koronavirus, Covid-19, har satt hele verden ut av spill. Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært pandemi. Et nytt virus som smitter raskere enn det vi har sett tidligere, og som ingen enda vet hvordan muterer, skaper frykt og usikkerhet. Behovet for tydelig informasjon fra helsemyndighetene er stort. Dette behovet lyktes ikke de norske helsemyndighetene med å møte i den innledende fasen av utbruddet. Funn i min masteroppgave viser at det ikke er en engangsforeteelse. Tydelig informasjon om fagrelaterte spørsmål ser snarere ut til å være et behov som helsemyndighetene sliter med å fylle.

Siden utbruddet for alvor ble kjent i januar, har informasjonen til publikum hatt som mål å berolige og dempe frykt. Informasjonen etterlot en følelse av at helsemyndighetene ikke tok dette på alvor,
noe som reflekteres i publikums holdning til pandemien. Ettersom spredningen økte, ble nye anbefalinger formulert og informasjonen skjerpet, men fremdeles bar den preg av det som ligner en hedmarksk innstilling: Ikke lag så mye styr, det går seg til.

Den dagen SAS hadde siste flygning fra Kina, gikk helsemyndighetene ut i media og sa at alle som kom med fly fra Kina ble møtt på flyplassen med informasjon om hva de skulle gjøre. Min sønn kom med dette flyet. Han ble ikke møtt med informasjon verken i form av fysisk møte eller utdelte skriv. Som en potensiell smittekilde kunne han vandre rett ut i ankomsthallen på Gardermoen, hoppe på flytoget og åle seg mellom alle de reisende på Oslo S sent denne fredagskvelden. Det var dermed ikke samsvar mellom ord og handling.

Noen uker senere kom meldingene om spredningen i Europa, og særlig i Italia, og helsemyndighetene skifter gir: De som kom fra områder der smittespredningen var stor skulle i hjemmekarantene. Hva er det da som slår feil ut når en lege ved landets største sykehus får beskjed av smittevernvakta om at han ikke trenger å være i karantene til tross for at han viser symptomer, men kan møte på jobb, og at disse rådene er i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger? Som vi vet, var dette en katastrofal avgjørelse. Legen var smittet, kolleger ble smittet og en sentral avdeling som i hovedsak behandler mennesker som er utpekt å være i risikogruppen ble stengt. Plutselig satt 200 helsepersonell i karantene. Siden har det gått slag i slag. Det siste nå er at hele Helsedirektoratets toppledelse er i karantene fordi en av dem fikk fritak fra deres egne anbefalinger og har fått påvist Covid-19 smitte. Det grenser mot tragikomikk.

Helsekommunikasjon som ikke fungerer

Jeg har ikke analysert de ulike anbefalingene som har gått ut fra helsemyndighetene i denne tiden, men trekker linjer til det jeg fant da jeg i masteroppgaven min analyserte tekstutdrag fra en av Helsedirektoratets retningslinjer om behandling av pasienter med psykose. Tydelig fagformidling ser ut til å være helsemyndighetenes akilleshæl. Når det forekommer så mange misforståelser og handlinger på tvers av anbefalinger, må vi gå ut fra at teksten ikke er entydig nok. Hovedfunnet i min analyse av retningslinjen bekrefter denne antagelsen. Ord med vid betydning blir ikke definert og teksten er preget av skjulte budskap gjemt mellom linjene. Beskrivelsene er omtrentlige og levner helsepersonellet med et stort fortolkningsrom. Teksten forutsetter at leserne forstår hva forfatterne intenderer å formidle. Det er en fallgruve som helsemyndighetene ikke bør gå i.

På veien til å gjøre teksten såpass generell at den ikke utelukker vesentlige scenarioer, blir den så generell at den mister sin kraft og jobber mot tekstens hensikt: Leserne må legge til sin egen forståelse i teksten for å finne relevant mening. Teksten fremmer dermed en subjektiv forståelse av et faglig fenomen. Det er her vi kan ende på vidvanke. Når rådene og anbefalingene blir tvetydige vil det føre til både praksisforskjeller og misforståelser. Dette skaper utrygghet både blant helsepersonell og publikum, når det de trenger er forutsigbarhet og trygghet.

Tekster fra helsemyndigheter bør, i rolige tider som i globale, nasjonale og regionale krisetider, være som et fyrtårn vi kan manøvrere etter uten risiko for å treffe skjær. Når denne krisen er over må helsemyndighetene stramme opp tekstene sine. Hvem det gjelder, hva det gjelder, hvor det gjelder, hvorfor det gjelder, hvordan det gjelder, med hvilke hjelpemidler det gjelder og når det gjelder må tydeliggjøres. De – og vi – er ikke tjent med at informasjon preges av uklarheter og tilfeldigheter.

 

Av Marit Segbø