Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne ble etablert i 2005, og formålet med ordningen er at det blir skrevet, gitt ut, spredd og lest ny norsk sakprosa av høy kvalitet. Kritiske røster hevder at innkjøps-ordningen er en del av en uforståelig kvalitetsvurdering, og mener at kriteriene for innkjøp er uklare.

En sentral stemme blant kritikerne er sakprosaforfatter og journalist Simen Sætre. Tidligere i år publiserte tidsskriftet Prosa et essay, hvor Sætre problematiserer flere aspekter ved kvalitetsvurderinger av norske sakprosabøker. Han undrer seg over at titler blir nominerte
og vinner litteraturpriser, samtidig som de ikke blir godkjent av innkjøpsordningen. Han stiller spørsmål ved hvordan kvalitets-vurderingen foregår, både i juryer og i vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, og etterlyser en større åpenhet om hvilke kriterier det blir lagt vekt på i vurderinger av sakprosabøker.

Denne debatten blusset opp da jeg skulle levere min masteroppgave i Nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I oppgaven undersøker jeg hvilke kvalitetskriterier som finnes i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne, og ser nærmere på vurderingsutvalgets praktisering av retningslinjene. Som et bidrag til debatten om kvalitetskriterier for sakprosa, vil jeg dele noen sentrale funn fra oppgaven.

Finnes det kvalitetskriterier for litterær sakprosa?
I arbeidet med masteroppgaven viste det seg å være påfallende lite forskning som eksplisitt undersøker kvalitetskriterier for sakprosa. Diskusjonen om kvalitetskriterier har i hovedsak funnet sted i en litterær offentlighet utenfor de vitenskapelige institusjonene, for eksempel i tidsskriftet Prosa og på seminarer i regi av NFFO. Flere av disse bidragene forsøker å utvikle en allmenngyldig kriterieliste for sakprosa. Et eksempel på dette finnes i Prosas årganger fra 2009 og 2010 der et panel vurderte seks nye bokutgivelser i spalten «Prosa-lista». Utgivelsene ble vurdert etter kriteriene faglighet, lesbarhet, språk, stil, kommunikasjon med leseren, aktualitet, emne, bokutstyr, formelt apparat og kildebruk (Furuseth, 2016). Et annet eksempel er Jonas Bakkens undersøkelse av sakprosakritikken i Norge, som også ble publisert i Prosa. Bakken tok utgangspunkt i anmeldelser av sakprosa i norsk dagspresse, og formulerte fem kriterier for sakprosakritikk: et moralsk/politisk kriterium, et kognitivt kriterium, et genetisk kriterium, og to tekstlige kriterier: intensitet og formidling (Bakken, 2010).

Det er skrevet mye om sakprosa de siste tiårene, særlig som en følge av arbeidet med å styrke denne litteraturens status, gjennom forsknings-prosjekter om sakprosa. En gjennomgang av disse forskningsbidragene gir grunnlag for å hevde at institusjonaliseringen av sakprosa-forskningen langt på vei etablerte en sakprosateori forankret i tekstvitenskap og retorikk, men at det mangler en enhetlig kvalitetsforståelse, forankret i vitenskapelige tekster. Det er også lite forskning som spesifikt undersøker litterær sakprosa. Funnene indikerer imidlertid at det ligger til rette for mer forskning om kvalitetskriterier. Et nytt sakprosaprosjekt bør forene bidragene i den litterære offentligheten, som Prosa-lista og Bakkens kriterier, og legge til rette for mer forskning på kvalitetskriterier for litterær sakprosa.

Uklare kriterier i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa?
En gjennomgang og analyse av retningslinjene for innkjøpsordningen viser at det i stor grad finnes etablerte kvalitetskriterier for innkjøpsordningen. Retningslinjenes sjette punkt «vurderings-prosessen», er en opplisting av hva utvalget skal legge vekt på i vurderingene. I diskusjonen om kvaliteten i bøkene skal vurderingsutvalget blant annet legge vekt på om de påmeldte utgivelsene fremstår som helhetlige litterære verk innehar innholds- og formidlingsmessige kvaliteter, er egnet til å tilføre kunnskap, stimulere til faglig interesse og refleksjon og/eller berike samfunnsdebatten

– fremstår som helhetlige litterære verk
– innehar innholds- og formidlingsmessige kvaliteter, er egnet til å tilføre kunnskap, stimulere til faglig interesse og refleksjon og/eller berike samfunnsdebatten
– innehar språklige og håndverksmessige kvaliteter
– henvender seg til et allment publikum
– har vært underlagt et nødvendig redaksjonelt arbeid
(Norsk kulturråd 2019)

Dette er «blant annet» hva vurderingsutvalget skal legge vekt på. Opplistingen fremstår derfor ikke som en endelig sjekkliste for vurderingen av utgivelsene. Sammenlignet med tidligere retningslinjer for ordningen, fremstår kriteriene i retningslinjene likevel som mer eksplisitte, i kraft av å være en del av et eget punkt om vurderings-prosessen og ha form av en liste med punkter. Disse punktene imøtekommer flere av kriterielistene som finnes i debatten om kvalitetskriterier, for eksempel Prosa-lista og Bakkens kriterier. Samtidig eksemplifiserer flere av punktene hovedpoenget fra ulike forskningsbidrag om sakprosa. Et eksempel på dette er bruken av termen «språklige kvaliteter» fremfor «litterære kvaliteter». Ved å innlemme «språklige kvaliteter» i kriteriene for innkjøp, legger retningslinjene til rette for å vurdere språkbehandling som en kvalitet for litterær sakprosa. Dette samsvarer godt med synet til sakprosa-professor Anders Johansen. Han har lagt vekt på språkbehandlingen som kvalitetskriterium i sin drøfting av hva litterær kvalitet innebærer (Johansen, 2012).

Opplistingen av hva vurderingsutvalget skal legge vekt på fremstår altså som kvalitetskriterier når de leses i sammenheng med flere sakprosaprosjekter og bidrag som forsøker å skape en allmenngyldig kriterieliste for sakprosa. Spørsmålet blir derfor om kriteriene for innkjøp kan anses som uklare, fordi det i tekstkulturen ikke er etablert en enhetlig forståelse av kvalitet i sakprosa. En måte å imøtekomme denne utfordringen på kan være å legge til rette for mer forskning om kvalitetskriterier og formidle disse gjennom vitenskapelige institusjoner.

Å definere et allment publikum
I intervjuer med fire tidligere utvalgsmedlemmer viser samtlige til retningslinjene, og til punktene som er listet opp under «vurderings-prosessen». Informantene fremhever at kravet om at bøkene skal fremstå som helhetlige litterære verk og være skrevet for et allment publikum er gjennomgående i vurderingene.

Allmennheten, det tenkte publikumet, er brukere av de forskjellige folkebibliotekene, som får tilgang til de innkjøpte bøkene. Forfattere og forlag må ta høyde for at boka skal bli lest og forstått av «enhver leser», og må i arbeidet med utgivelsen konstruere en tenkt leser. I 1979 introduserte Umberto Eco begrepet «Model Reader», på norsk kalt modelleser. Tønnesson (2004) forklarer Ecos modelleserbegrep som en tekstualisert leser eller en tekststrategi (Ibid., s. 106). I motsetning til den empiriske leseren, som befinner seg utenfor teksten, konstrueres modelleseren i teksten. Modelleseren blir derfor en iboende kompetanse i teksten, men denne kompetansen sammenfaller nødvendigvis ikke med den empiriske leserens forståelse. Tønnesson forklarer at modelleseren «[…] innehar en prinsipielt identifiserbar språklig og kulturell kompetanse, men bygger også opp ny kompetanse under lesningen.» (Ibid., s. 145). Det kan ifølge Tønnesson etableres flere, men ikke et ubegrenset antall modellesere i en tekst (Ibid., s. 123).

I lys av dette fører kravet om at bøkene skal være skrevet for en allmennhet med seg noen utfordringer. Den første utfordringen ligger i å konstruere en modelleser som tilsvarer kompetansen til et allment publikum, det vil si de empiriske leserne. En modelleser er, som Tønnesson skriver «[…] aldri fullt ut identisk med noen empirisk leser» (Ibid., s. 145). Til tross for at et forlag kan være godt kjent med et allment publikum som målgruppe, er det ingen garanti for at målgruppen identifiserer seg med modelleseren i teksten. Videre må vurderingsutvalget vurdere hvorvidt modelleseren(e) tilsvarer kompetansen til et allment publikum, og om denne kompetansen bygges opp under lesningen. Vurderingsutvalget er empiriske lesere, og det er dermed en risiko for at de enten ikke greier å avdekke kompetansen i teksten, altså modelleseren, eller overser mulighetene for at det kan finnes flere modellesere i teksten. Dermed kan enkelte bøker falle utenfor ordningen, selv om de er tiltenkt en større allmennhet enn det vurderingsutvalget avdekker.

Ulike forutsetninger
Kritikken mot ordningen retter seg i stor grad mot utvalgets vurderinger. I Sætres essay blir vurderingsutvalgets praktisering sidestilt med ulike juryers kvalitetsvurdering. Det er imidlertid en viktig forskjell i vurderingsutvalgets og juryenes arbeid i vurderingen av kvalitet: Juryene har mulighet til å vurdere boka i lys av resepsjonen av den. Vurderingsutvalget starter med blanke ark, og må se for seg hvilken mottakelse utgivelsen kan få. Lesningene i vurderingsutvalget vil alltid bygge på de erfaringene som utvalgsmedlemmene sitter inne med, og ikke mottakelsen eller kritikken av bøkene. En utvidet ordning vil kanskje minimere risikoen for at sakprosa av høy kvalitet ikke blir kjøpt inn, men risikoen for at utvalget ikke greier å modellere lesere vil fortsatt være til stede. Marius Wulfsberg, tidligere utvalgsleder, forklarte at han fikk et nytt syn på Anne Bitsch sin bok Går du nå, er du ikke lenger min datter, etter å ha fulgt mottakelsen av den.

Funn i oppgaven viser også at retningslinjene åpner for en bred sjangerforståelse, men at innkjøpene i stor grad domineres av biografier, debattbøker, reportasjer og historiebøker. Dette kan skyldes at det i tekstkulturen er etablert sjangre som i større grad enn andre lever opp til kravet om å være skrevet for et allment publikum.

Flere av utvalgsinformantene etterlyste også en brukerorientert undersøkelse av innkjøpsordningen, for å få større innsikt i hvem som leser de innkjøpte bøkene og hvorfor. En slik undersøkelse vil kunne gi en økt forståelse, både for forlag og utvalgsmedlemmer, for hvem som sitter på første rad blant det allmenne publikumet.

Et ønske fra en nyutdannet lektor
Både forlagsinformanter og tidligere utvalgsmedlemmer som jeg intervjuet, var enige i at det ikke ville tjene innkjøpsordningen om den ble forutsigbar. Ordningen skal ikke være en subsidiering av bøker som innehar kvaliteter som kan krysses av på en sjekkliste. Funn fra oppgaven viser imidlertid at en manglende forståelse av kvalitet i sakprosa kan være en av årsakene til at kriteriene for innkjøp oppleves som uklare. Den største utfordringen blir derfor å skape en enhetlig kvalitetsforståelse som ikke danner rigide kriterier.

En utvidet innkjøpsordning vil kanskje minimere risikoen for at sakprosa av høy kvalitet ikke blir kjøpt inn, men det vil ikke bidra til en økt forståelse av kvalitetskriterier for sakprosa. Det er det forskningen som må stå for. Jeg håper at jeg en dag i fremtiden vil kunne gi elevene mine verktøy til å analysere sakprosa både i lys av retorikk og forskning om kvalitet i sakprosa.

Monica Holberg
Lektor i Nordisk litteratur

 

Litteratur

Bakken, J. (2010). ”Sakprosakritikk og kriterier. Anmeldelsenes funksjon i norsk dagspresse” i Prosa 2/2010.

Furuseth, S., Thon, J. H, Vassenden, E. (2016). Norsk litteraturkritikks historie. Oslo: Universitetsforlaget.

Johansen, A. (2012). Kunnskapens språk : skrivearbeid som forskningsmetode. Oslo: Spartacus Forlag.

Kulturrådet, (2019). Retningslinjer for innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne. Hentet fra https://www.kulturradet.no/documents/10157/90972a88-6c27-4c8d-a739- 6f48162e6555

Sætre, S. (2019). ”Hvis ikke jeg får med den, får ikke du med den heller” i Prosa 2/2019.

Tønnesson, J. L. (2004). Tekst som partitur eller Historievitenskap som kommunikasjon: Nærlesning av fire historikertekster skrevet for ulike lesergrupper. Dr.art.-avhandilng, Oslo: Unipub forlag.