Freddy André Øvstegård, kulturpolitisk talsperson for SV, skriver
om sakprosaens kår i Morgenbladet under tittelen Sats på sakprosa.
Der peker han blant annet på hvordan innkjøpsordningen for sakprosa underlegges andre krav enn hva skjønnlitterære titler blir til dels: Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur hos Kulturrådet har kriteriet
høy nok kvalitet som bestemmende for antall titler som kjøpes inn. Punktum. For sakprosaen stiller det seg annerledes: Den er underlagt en selektiv ordning hvor utgivelser kniver om plassen i et forhåndsbestemt antall titler, en kvalitetvurdering og til slutt en prioritering mellom de aktuelle kandidatene.

Innkjøpsordningen er et viktig demokratipolitisk virkemiddel, og må sees i forlengelsen av grunnlovens § 100 der ansvaret for å sikre et
åpent og opplyst offentlig ordskifte tillegges styresmaktene.

Hvordan det offentlige ordskiftet arter seg henger nøye sammen med tilgangen til informasjon for folk flest. Øvstegård understreker sak-prosaens mandat som formidlende, etterrettelig og faktabasert. Den
er vårt redskap i kampen om virkelighetsforståelsen. Når denne er underlagt mange og motstridende interesser, er det viktigere enn noen gang å sikre tilgangen til sakprosa som kan hjelpe oss med å forstå verdens gang, aktørers motiver, relevante erfaringer og hva det er som står på spill. Den er uvurderlig med tanke på dannelsen av kritisk deltagende medborgere på bakgrunn av informative og saklige framstillinger.

Som Øvstegård skriver når han løfter fram hvorfor gode ordninger for sakprosaen er nødvendig: — Det handler om å legge til rette for et opplyst offentlig ordskifte i en tid hvor denne demokratiske arenaen er under press.

Øvstegård viser videre til at norsk sakprosa har suksess både hjemme og utover nasjonenes landegrenser, men det gjenspeiler seg ikke i livsgrunnlaget som innkjøpsordningen er ment å skulle ivareta. Når kvantitative rammer blir bestemmende for litteratur som skal ivareta våre kunnskaper om vår historie, vår samtid, og ikke minst hvilke utfordringer vi må møte, blir innkjøpsordningen et demokratisk problem i seg selv: Stor usikkerhet om det vil lønne seg med alt arbeidet en legger ned i gode framstillinger i kategorien sakprosa, er ikke understøttende for å sikre vår tilgang til viktige utgivelser som direkte eller indirekte bidrar til et opplyst offentlig ordskifte.

Jeg slutter meg derfor til Øvstegårds litteraturpolitisk utfordring til kulturminister Trine Skei Grande:  — Gjør 2019 til året der
sakprosa sidestilles med skjønnlitteratur.

Merete Pettersen