Viktig appell om sakprosa for barn og unge

Foto: Ben White

Siden 2003 har Norsk barnebokinstitutt administrert Kulturdepartementets årlige premiering av de beste barne- og ungdomsbøkene. I det sakliges tjeneste kunne årets vinnere av Fagbokprisen, Kvinner i kamp: 150 års kamp for frihet, likhet, søsterskap! av Marta Breen og Jenny Jordahl, notere seg følgende tilbakemelding:

«Marta Breens kortfattede tekst og Jenny Jordahls humoristiske tegninger gjør historiske fakta lett tilgjengelige på en underholdende og inkluderende måte. Elementer i tegningene, som plakater og flagg, formidler også fakta. De tre hovedkampene er pedagogisk fargekodet i grønt, rødt og rosa, mens kapittelet om fri kjærlighet passende nok er regnbuefarget. Kvinner i kamp er informativ, inspirerende og relevant, og et godt bidrag til vår tids kvinnekamp.»

Juryen løftet også fram gode faktabøkene for småbarn, med Fjæra for småfolk av Marit Røgeberg Ertzeid som eksempel:

«Å lage visuelt og språklig gode, men samtidig enkle nok, fagbøker og bildebøker for små barn er en kunst i seg selv, og det er viktig at vi har tilpasset kvalitetslitteratur som speiler norske barns hverdagsmiljø.»

Tegneserieprisen gikk til Steffen Kverneland og hans selvbiografiske En frivillig død. Han fikk prisen for å ha skapt:

«… en personlig, alvorstung og dessverre i høyeste grad relevant tegneseriebiografi om å vokse opp med en far som begår selvmord. Med uovertruffen kvalitet i teknikk og bildebruk og en blanding av ruter, store oppslag, fotografier, faksimiler og karikaturer blir formspråket avgjørende for vår tolkning av historien. Der virkeligheten er for vond og minnene for påtrengende, er bildene ufullstendige. Selvmord er fremdeles tabubelagt, men Kverneland beskriver hvordan det kan påvirke ungdom og familier både på kort og lang sikt, med et ungt menneskes perspektiv i tillegg til sitt voksne jeg. (…)»

Juryleder Silje Johannessen understreket at litteratur må skapes før den kan formidles. En selvfølgelighet kanskje, men ikke desto mindre viktig å minne om. I forlengelsen av det vektla hun ønsket om flere og bedre sakprosabøker, og siterte redaktøren i Faktafyk, Hilde Slåtto:

«Verden blir mer og mer komplisert og unge mennesker har et stort behov for å forstå samfunnet de er en del av. Sakprosa av høy kvalitet er en viktig nøkkel for å ta inn en verden som hele tiden går i raskere tempo.»

Johansen viste til flere momenter som inngår i debatten om tilgjengelig sakprosa for barn og unge: Norskproduserte utgivelser står på stedet hvil, det vil si på nivået før innkjøpsordningen ble etablert i 1996, og med det følger inntrykket av at den samlende kvaliteten går ned:

«Dette er et stort problem. Sakprosa er kostbart å produsere, men den er viktig for målgruppa. Både for de som ikke er motiverte for å lese skjønnlitteratur, men ikke minst fordi barn og unge i Norge fortjener gode faktabøker med kvalitetssikret kildebruk og med et perspektiv som er relevant for dem.»

Kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande delte ut prisene, og hun la seg forhåpentligvis Silje Johansens kloke appell på minnet.

Jurylederens tale og alle prisvinnerne presenteres i sin helhet på Norsk barnebokinstitutts hjemmeside.

Merete Pettersen

Et litteraturpolitisk slag for sakprosaen

Foto: Eliott Reyna

 

Freddy André Øvstegård, kulturpolitisk talsperson for SV, skriver
om sakprosaens kår i Morgenbladet under tittelen Sats på sakprosa.
Der peker han blant annet på hvordan innkjøpsordningen for sakprosa underlegges andre krav enn hva skjønnlitterære titler blir til dels: Innkjøpsordningen for skjønnlitteratur hos Kulturrådet har kriteriet
høy nok kvalitet som bestemmende for antall titler som kjøpes inn. Punktum. For sakprosaen stiller det seg annerledes: Den er underlagt en selektiv ordning hvor utgivelser kniver om plassen i et forhåndsbestemt antall titler, en kvalitetvurdering og til slutt en prioritering mellom de aktuelle kandidatene.

Innkjøpsordningen er et viktig demokratipolitisk virkemiddel, og må sees i forlengelsen av grunnlovens § 100 der ansvaret for å sikre et
åpent og opplyst offentlig ordskifte tillegges styresmaktene.

Hvordan det offentlige ordskiftet arter seg henger nøye sammen med tilgangen til informasjon for folk flest. Øvstegård understreker sak-prosaens mandat som formidlende, etterrettelig og faktabasert. Den
er vårt redskap i kampen om virkelighetsforståelsen. Når denne er underlagt mange og motstridende interesser, er det viktigere enn noen gang å sikre tilgangen til sakprosa som kan hjelpe oss med å forstå verdens gang, aktørers motiver, relevante erfaringer og hva det er som står på spill. Den er uvurderlig med tanke på dannelsen av kritisk deltagende medborgere på bakgrunn av informative og saklige framstillinger.

Som Øvstegård skriver når han løfter fram hvorfor gode ordninger for sakprosaen er nødvendig: — Det handler om å legge til rette for et opplyst offentlig ordskifte i en tid hvor denne demokratiske arenaen er under press.

Øvstegård viser videre til at norsk sakprosa har suksess både hjemme og utover nasjonenes landegrenser, men det gjenspeiler seg ikke i livsgrunnlaget som innkjøpsordningen er ment å skulle ivareta. Når kvantitative rammer blir bestemmende for litteratur som skal ivareta våre kunnskaper om vår historie, vår samtid, og ikke minst hvilke utfordringer vi må møte, blir innkjøpsordningen et demokratisk problem i seg selv: Stor usikkerhet om det vil lønne seg med alt arbeidet en legger ned i gode framstillinger i kategorien sakprosa, er ikke understøttende for å sikre vår tilgang til viktige utgivelser som direkte eller indirekte bidrar til et opplyst offentlig ordskifte.

Jeg slutter meg derfor til Øvstegårds litteraturpolitisk utfordring til kulturminister Trine Skei Grande:  — Gjør 2019 til året der
sakprosa sidestilles med skjønnlitteratur.

Merete Pettersen