Sakprosaens ressurser

Fra venstre: Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og Johanne Sumstad Artved.


Sakprosabloggen har snakket med studentene Johanne Sumstad Artved, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og faglærer Kaja Bjølgerud Grimsgaard på sakprosaemnet
ved UiO høsten 2018

– Har sakprosaemnet endret deres innsikter på noen måte?

Thale: – Ja, jeg har fått en større bevissthet om de tekstene jeg er omgitt av, noe jeg synes er utrolig interessant. Det at noe ikke nødvendigvis har et fast svar er jo veldig gøy. Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.

Johanne: – Temaet er noe jeg har vært opptatt av lenge, og synes at emnet har tilført meg en del nytt. Det har gitt meg mye med tanke på debatten om skjønnlitteratur og leserkontrakten, men det er ikke lett – og det er ikke noe klart svar, men det har blitt lettere å stille de relevante spørsmålene.

Jonas: – Jeg liker godt debatten om sjangre, og i dette emnet har jeg
fått noen innsikter jeg ikke var klar over at jeg manglet: Hva sjangre
er, hvordan vi bruker det og hvorfor. En sjanger er på en måte ikke en størrelse, den har ikke noen utstrekning, og det gjenspeiler seg i teksten. Jeg liker veldig godt at sjangerbegrepene ikke er låste, at de er i utvikling hele tiden, og om ti år har vi kanskje flere typer litteratur? Jeg er spent og optimistisk med tanke på framtid og kommunikasjon, og språk er jo mye mer enn ord og skrevne setninger. Jeg ser for meg å jobbe med dette, og har gjennom sakprosastudiet blitt bevisst på konkrete språklige verktøy som jeg ikke har funnet i filosofien.

«Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.» (Thale)

Jonas har fordypning i filosofi, og mener det er svært relevant for filosofer å være bevisste på at et klart og tydelig språk er viktig for å
bli dyktige formidlere.

– Tenker du at det i tillegg kan hjelpe deg å forstå ditt eget fag bedre, eller å bedre se det som kan framstå som motsetningsfylt?

Les mer «Sakprosaens ressurser»

Digitale verktøy på jobben: Hva gjør de med oss?

Grensen mellom privat og offentlig har blitt utfordret av den felles digitale kalenderen som nå er i bruk på svært mange arbeidsplasser.
I denne forskningsartikkelen i tidsskriftet Sakprosa undersøker
Mona Blåsjö, Sofia Johansson og Carla Jonsson hvordan vi som ansatte bruker digitale kalendere og hvordan vi omtaler dem.

Studien peker både på mulighetene – vi kan bli mer myndige og skaffe oss god oversikt – og farene: Vi kan oppleve maktesløshet. Metoden er hentet fra mediert diskursanalyse, systemisk-funksjonell lingvistikk og «agency»-teori.

Unge retorar i Lofoten. Ein Toulmin-inspirert argumentasjonsanalyse

Høsten 2020 innføres nye lærerplaner i skolen, der blant annet demokrati, medborgerskap og bærekraftig utvikling er tverrfaglige temaer. For å nå disse målene er det avgjørende med retorisk kompetanse. Kjersti Maria Rongen Breivegas «Unge retorar i Lofoten. Ein Toulmin-inspirert argumentasjonsanalyse», publisert i tidsskriftet Sakprosa desember 2018, tar utgangspunkt i en klasseromsdebatt mellom elever i Lofoten på 8. trinn, med eventuell oljeutvinning i havområdene utenfor som tema.

Her er Breivegas presentasjon av artikkelen og det tilknyttede forskningprosjektet:

«Den overordna forskingskonteksten er slik demokratipedagogisk, men i denne artikkelen får sjølve argumentasjonsanalysen mest plass. Metodiske problemstillingar knytte til bruken av Toulmin-modellen vert også drøfta (…) Debatten er eit sentralt datamateriale i forskings-prosjektet Kritisk demokratisk danning ved Høgskulen på Vestlandet.»

 

 

 

 

«Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?

Utlån av fagbøker til barn og ungdom ser nærmest ut til å stå på stedet hvil, 13 år etter at læreplanen Kunnskapsløftet oppjusterte sakprosaen
og ti år etter at Landslaget for norskundervisning gjennomførte en om-fattende sakprosakampanje. Hvorfor er det slik? Det diskuterer Anne Rita Feet i denne artikkelen.

 

«Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?
Av Anne Rita Feet, lektor i norskdidaktikk

Et nasjonalt løft, dannelsesverktøy, de verdifulle tekstene, redskap for aktivt medborgerskap. Superlativene var mange i utdanningssektoren da læreplanen Kunnskapsløftet så dagens lys i 2006. Planen ble omtalt som en sakprosareform, der skjønnlitteratur og sakprosa var likestilt. Kunnskapsløftet vektla også grunnleggende ferdigheter; lesing og skriving skulle være et felles anliggende i skolen. Disse ferdighetene
ble innarbeidet i alle fag, og fagtekster fikk fornyet oppmerksomhet. Årsakene til bred sakprosasatsing og varm velkomst, var blant annet forskningsprosjektet Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig (KAL) som avslørte at jenter fikk bedre resultater enn gutter i norsk skriftlig, fordi jentene skåret godt på kreative, fortellende tekster. Prosjektet viste dessuten at få elever skrev argumenterende tekster, og de som lyktes, var flinke gutter (Evensen 2003). Også resultatene på PISA-undersøkelsene tidlig på 2000-tallet, var nedslående: Norske elever presterte under gjennomsnittet i lesing, naturfag og matematikk. Nasjonale prøver, iverksatt 2004/05, bekreftet at norske elever hadde dårlige leseferdigheter, spesielt ved lesing av sammensatte fagtekster. Sakprosa ble dermed utropt som nøkkel til elevers leseprestasjoner.
I sum var det gode grunner til storsatsing på sakprosa i skolen. Nå har læreplanen virket i et drøyt tiår, og det er tid for å gjøre opp status: Hvilken betydning har sakprosa for grunnskolens elever? Hva er stoda i dag?
Les mer ««Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?»