De ti beste skandinaviske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000?

De fire norske bøkene på kortlista over de ti beste skandinaviske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000 er Geir Hestmarks Istidens oppdager (Kagge), Karin Sveens Klassereise (Oktober), Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (Oktober) og Åsne Seierstads To søstre (Kagge).

 

Fredag formiddag forrige uke var resultatene fra Morgenbladets kåring av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000 klare. Som en del av programmet under Norsk litteraturfestival på Lillehammer lanserte avisen, i samarbeid med Weekendavisen og Aftonbladet, den endelige kortlista på ti titler. Norge er representert med fire titler på lista, og de som nådde opp var Geir Hestmarks Istidens oppdager (Kagge Forlag, 2017), Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (Forlaget Oktober, 2003), Karin Sveens Klassereise. Et livshistorisk essay (Forlaget Oktober, 2000) og Åsne Seierstads To søstre (Kagge Forlag, 2016). Fra Sverige var det Kerstin Ekmans Herrarna i skogen (Albert Bonniers Förlag, 2007), Peter Englunds Stridens skönhet och sorg (Natur & Kultur, 2008) og Yvonne Hirdmans Den röda grevinnan: En europeisk historia (Ordfront Förlag, 2010) som kom med blant topp ti. De danske titlene ble Tom Buk-Swientys Slagtebænk Dybbøl (Gyldendal, 2012), Lone Franks Mit smukke genom (Gyldendal, 2010) og Peter Øvig Knudsens Blekingegadebanden I-II (Gyldendal, 2006–07).

Feiring av sakprosaen

Lanseringen, og festivalens sakprosaprogram for øvrig, artet seg på mange måter som en feiring av sakprosaens potensial. I sin kommentar til lanseringen av kortlista skriver kulturredaktør i Morgenbladet, Ane Farsethås følgende:

– Enten man kaller det å «øke arsenalet av viten» (Søbye), «dokumentarismens virkelighetsjusterende potensial» (Peter Øvig Knudsen) eller «å rykke ved tingene» (Lone Frank) – oppgaven til sakprosaen er å løfte frem det ukjente, det skjulte og det nye. Den er å fremme og formidle kunnskap, og på sitt beste: gi oss nye måter å se verden på.

Diskusjonen rundt lanseringen av langlisten, som inneholdt ti titler fra hvert land, dreide seg blant annet om kultur- og kunnskapspolitiske forskjeller mellom landene, den fortellende page-turner sakprosaen, og i hvilken grad naturvitenskapene var underrepresentert på lista. Lanseringen av kortlista ble også fulgt opp av debatt, først i et panel bestående av jurymedlemmene Åsa Linderborg, Morten Møller og Hilde Sandvik, så i diskusjon mellom Nrk-anmelder Knut Hoem, Vinduet-redaktør Maria Horvei og sakprosaprofessor ved UiO, Johan Tønnesson.

Et av temaene som ble videreført til debatten om kortlista, var naturfagenes plass i kåringen. I sammenheng med panelets etterlysning av flere gode sakprosabøker skrevet av norske forskere, argumenterte blant andre Knut Hoem med at forskningen som regel vil inneha mer substans når det kommer direkte fra forskerne enn i andre ledd. Nivået på forskningsformidlingen ble også her satt i sammenheng med ulike kulturpolitiske betingelser i de ulike landene.

Språkets forhold til virkeligheten

Et diskusjonstema som ikke ble tatt opp under lanseringen av langlista, men som preget mye av debatten på Lillehammer, var i hvilken grad den gode sakprosaen bør tematisere eget forhold til virkeligheten. Maria Horvei var den som sterkest forsvarte den essayistiske sakprosaen, og trakk frem To søstre som eksempel på en bok med et naivt forhold til språkets evne til å gjengi virkeligheten. Steffen Kvernelands tegneseriebiografi om Edvard Munch, som var med på langlista, er i følge Horvei og jurymedlem Åsa Linderborg et strålende eksempel på det motsatte, og i Dagbladet kaller Fredrik Wanderup boka en slags uoffisiell ellevte bok på lista. En annen bok som gikk ut av listen var Pol Pots leende av Peter Fröberg Idling – en bok som etter Johan Tønnessons mening i høyeste grad driver grunnleggende refleksjon og formfornyelse. Klassekampens kommentator, Astrid Hygen Meyer, trekker også frem Idlings verk som et savn på kortlista. Hun mener utelatelsen av Kverneland og Idlings bøker gjør lista mindre formeksperimenterende, og referer til jurymedlem Åsa Linderborg som under samtalen påpekte at de danske og norske kollegene i juryen i mindre grad hadde lagt vekt på litterære kvaliteter i sitt utvalg. Aftonbladets kommentator, Claes Wahlin, er derimot uenig i at den essayiske formen bør være et vurderingskriterium for sakprosaboken generelt, og skriver følgende i sin kommentar til lanseringen:

–Många av titlarna har också författarens egen person som utgångspunkt, en strategi som är legio när det gäller essäer, men som allt oftare färgat av sig på sakprosan, skriver han. – Det är ett tecken i tiden, själva saken anses inte räcka längre. Läsaren ska, ungefär som i kändisjournalistiken, om än på en mer avancerad nivå, känna att hon kommer nära den som skapar, författaren.

Glad for utviklingen i sakprosadebatten

I Weekendavisens intervjurunde med de ti forfatterne på lista diskuteres bruken av begrepet «faglitteratur», som er danskenes mest brukte betegnelse på sakprosa. Mens Geir Hestmark mener det er viktig å skille faglitteraturen; «lærebøker, akademiske monografier og vitenskapelige artikler i alle fag» fra den øvrige sakprosaen som inkluderer alle slags tekster som ikke er fiksjon, omtaler Lone Frank faglitteraturbegrepet som noe hun irriterer seg over – hun vil heller kalle bøkene sine «litterær nonfiktion».

Som kommentar til diskusjonen rundt listen sier Johan Tønnesson at han er glad for veien den offentlige samtalen om sakprosaens kvalitet og vilkår har tatt.

– Hadde kåringen funnet sted for ti år siden, ville diskusjonen rundt den sett helt annerledes ut, sier han. I dag ser vi ut til å ha slått fast at det er et poeng å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa, og vi diskuterer heller muligheter og begrensninger på sjangerens egne premisser.

I en kommentar  i nettvarianten av kulturtidsskriftet Vagant, setter Henning Hagerup kåringen i sammenheng med økt oppmerksomhet på måling i skolen, og stiller spørsmålstegn ved nytten av en slik rangering.

Tungt representert

Sakprosaen var generelt tungt representert på årets festival. I forbindelse med kåringen har Norsk litteraturfestival invitert flere av forfatterne fra lang- og kortlista til å delta i ulike arrangementer med sakprosatematikk. Åsne Seierstad, Erika Fatland og Peter Fröberg Idling samtalte om i hvilken grad ekstremisme bør forklares psykologisk eller ut i fra samfunnsstrømninger, og Peter Englund var invitert for å snakke om boken Stridens skönhet och sorg. Bo Lidegaard, Ulrik Langen og Nathan Shachar møttes til panelsamtale om de særskilte utfordringene som møter en sakprosaforfatter som arbeider med historiske hendelser, og vitenskapsjournalist Karin Bojs møtte Dag O. Hessen til samtale om boken hennes Min europeiska familj (Albert Bonniers Förlag, 2015). I tillegg stod NFFO for en egen rekke sakprosaarrangementer der blant annet Erika Fatland, Nina Burton og Espen Søbye snakket om utgivelsene sine. I samarbeid med NFFO delte også Bokhandlerforeningen ut sine årlige sakprosapriser, som i år gikk til Marte Spurkland og Roman Jacobsen for hhv. Klassen. Fortellinger fra et skoleår (Cappelen Damm, 2017) og oversettelsen av Ha-Joon Changs 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen (Solum forlag, 2017).