Romantisk blikk på taleskriveren

Simon Stjern skrev masteroppgave i retorikk om taleskriving, og jobber nå selv som taleskriver.

 

Er politiske taler sakprosa? Ja, selvsagt, og særlig når de er skrevet ned. Og det er de jo gjerne, av taleskriverne. På virksommeord.no, redigert av bl.a. sakprosaprofessor Anders Johansen, kan vi nå lese hundrevis av norske, politiske taler. Sakprosabloggen introduserer her og nå gjesteblogger Simon Stjern, som skrev retorikk-masteravhandling om taleskriving ved Universitet i Oslo, og nå selv jobber som taleskriver. Her kan du lese Simons anmeldelse av Talskrivarna – om retoriken i Politiken – en bok han både fryder og irriterer seg over:

«Om Martin Luther King jr hade hållit sitt ”I have a dream”-tal i Sverige, då hade det suttit några sura reportrar längst fram och frågat: Vad kostar det här? Och när kommer det att vara genomfört»

Ordene tilhører Göran Hägglund, Kristdemokraternas leder fra 2004 til 2015, og det er en tankegang vi har kjennskap til i Norge også. Mange av oss vil nok huske Lars Sponheims oversatte fremføring av Barack Obamas tale til Demokratenes landsmøte.

Ja, det hender faktisk at vi fortsatt søker opp klippet på internett og smiler litt av Sponheims hyllest av «den norske drømmen». Historien om Obamas foreldre, som i ymse sammenhenger blir trukket frem som et eksempel på en retorisk fullendt tale, blir svulstig og mildt lattervekkende på norsk. Men tilbake til Hägglunds sitat. Det er hentet fra den ferske boken Talskrivarna – Om retoriken i politiken (Carlssons bokförlag), skrevet av forfatter og retoriker Hans Gunnarsson og journalist Staffan Thulin. Førstnevnte hadde gitt sine studenter ved Høgskolen i Halmstad i oppgave å analysere en av Moderat-leder Fredrik Reinfeldts taler. Oppgaven fikk studentene til å stille Gunnarsson spørsmål om hvem som hadde skrevet talen og hvordan en slik skriveprosess ser ut – noe som igjen førte til at Gunnarson kontaktet journalist-vennen i Dagens Nyheter – og etter flerfoldige telefonsamtaler endte studentenes spørsmål opp som utgangspunkt for den nå foreliggende boka om politiske taleskrivere. Selv slukte jeg boka da den den først kom ut, og etter å ha latt den hvile noen måneder plukket jeg den opp igjen, denne gang for å angripe den med et par spørsmål i bakhodet: Hva slags bilde av de svenske taleskriverne utkrystalliserer seg? Og: Hvordan bidrar boken som ytring inn i den eksisterende retoriske samtalen om taleskriving?

Det finnes flust med litteratur om taleskriving, men det finnes også en del hvite flekker på kartet. Som regel er taleskriverbøkene enten praktiske håndbøker, som Hans-Ivar Kristiansens Taleskriverhåndboken (2007), samlinger av skjellsettende taler med fokus på taleren og talen, slik som Bjørn Magnus Berges Talens makt. Maktens taler (2016), eller mer kjente biografisk-anekdotiske verk av samme type som Ted Sorensens Counselor (2008). Talen, taleren og dermed også taleskriving har siden de første logografers tid vært en sentral del av retorisk tenkning og praksis, og akademiske artikler om dette, med både europeisk og amerikansk nedslagsfelt, er definitivt ikke mangelvare. Imidlertid finnes det mindre litteratur som med et retorisk utgangspunkt kretser rundt taleskriveren – i hvert fall i skandinavisk sammenheng. Litt som Leiv den hepne navigerer derfor Gunnarsson og Thulin med kart og kompass i et skandinavisk-retorisk lite bevandret terreng. Og som seg hør og bør på slike oppdagelsesferder er ikke alt man kommer over like overraskende eller relevant, men det gjør ikke reisen i seg selv mindre interessant.

Saklighet som retorisk grep

Boken består av fire deler. Den første inneholder intervjuer av svenske statsministere og svenske taleskrivere ispedd fortløpende analyser av aktuelle taler. I den andre delen reiser forfatterne ut av Svearike – i det minste tekstlig – og mellomlander i Storbritannia på midten av 1900-tallet på vei til blomsterbarnas tid i USA, før Obama og hans wonderboy av en taleskriver, Jon Favreau, vies plass. Del tre og fire er innom alt fra hvordan vilkårene for kommunikasjon i det svenske, politiske landskapet har endret seg, via ulike taleskrivingsprosesser, til de nærmest obligatoriske kommunikasjonsfaglige betraktningene om USAs 45. president.

Bokens første deler er bygget opp som fortellinger der leseren følger ulike svenske statsministere og deres taleskrivere, samtidig som de aktuelle intervjupersonene får kommentere historien retrospekt. Det gjør boken lettlest, antageligvis også for de som ikke er så bevandret i retorikkens hage, og det gir et godt driv. Forfatterne trekker også frem relevante taler og viser på en innsiktsfull måte hvilke retoriske figurer som benyttes og hvordan både talerne og talene utvikles. Analysene tydeliggjør et viktig poeng: I vår iver etter å beklage distansen mellom vår skandinaviske politiske kommunikasjon og de bevingede ordene vi er blitt kjent med gjennom blant andre Martin Luther King jr. og Barack Obama, glemmer vi ofte det faktum at saklig og kjedelig ikke er synonymer. Selv om den politiske kommunikasjonen her hjemme mangler «I have a dream»-aspektet betyr det ikke at vi bør overse retorikkens finurligheter. For å trekke en parallell til norsk offentlig ordskifte hvor både statsminister Solberg og Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i forbindelse med Sylvi Listhaug-saken har etterlyst mer «kjedelig, saklig debatt» som reaksjon på «spissformuleringer», viser Talskrivarna hvordan retorisk kompetanse og bevissthet kan bidra til at saklighet uttrykkes med både engasjement og elokvens.

Gunnarsson og Thulin har gjort en enestående oppgave med å få et stort kobbel av reflekterte og profilerte personer i tale. Jeg leser nesten ikke en side uten å streke under et sitat eller notere en tanke. Og de ulike historiene, blant annet om Olof Palme som ikke lar seg affisere av at flyet han sitter på nesten må nødlande i Norge på vei til Island – han er altfor opptatt med å selv lande, ikke et fly, men en finurlig formulering – får en til å trekke på smilebåndet. Forfatternes innsikt i omstendighetene rundt de viktige historiske talene er imponerende. Da er boken på sitt beste, og det er bare å lene seg tilbake og la seg rive med. Flere avsnitt måtte jeg lese om igjen av ren begeistring. Men Talskrivarna har også sine begrensninger.

Boken Talskrivarna – Om retoriken i politiken (Carlsson bokförlag) er skrevet av Hans Gunnarsson og Staffan Thulin.

 

Romantisk syn på retorikk

Slik jeg forstår det, er noe av formålet med boken å kartlegge taleskriverne; hvem er de og hva gjør de? Dessverre synes jeg det kan virke som om Gunnarsson og Thulin ikke møter sine intervjupersoner med tilstrekkelig åpne sinn – i stedet dyrker de altfor ofte det bildet av taleskriveren som vi kjenner igjen fra romantikkens idealer – noe som kan komme i veien for målet om å frembringe nye innsikter om taleskriverne og skriveprosessen: Retorikk fremstilles litt for ofte mer som en medfødt egenskap hos et fåtall personer som med en enorm kapasitet, fremfor en kompetanse; kartlagt og systematisert av Aristoteles og utviklet gjennom årtusener med tenkning og refleksjon. Et eksempel som kan illustrere dette er sammenligningen av statsminister Göran Persson og Winston Churchill: «Båda forsöker tala med sina egna ord. Talen känns därför äkta. Språket blir personligt». Men hva betyr det egentlig at noe «føles ekte» eller at man «snakker med sine egne ord»? Det gir boken aldri noe svar på.

Flere steder spes det på med skildringer av taleskrivingen som en ensom prosess foran skrivemaskinen – gjerne på nattestid – hvor en ung (ofte mannlig) taleskriver ødsler sin visdom ut over det tomme arket. Det er ofte historiene om usunne arbeidstider, håndskrevne notater og turbulente flyreiser som får forrang. «Jo, han jobbade mycket på kvällar och nätter och han kunde hålla på nästan hur länge som helst. Han var alldeles outtröttlig», uttaler en kilde om Olof Palme som taleskriver. Slik presses historiene inn i det literacy-professor ved universitetet i Wisconsin, Madison, Deborah Brandt, så treffende har omtalt som en tekstlig glorifisering av individualisme. Det handler i grove trekk om at vi i vestlig kultur, allerede før vi møter teksten, tildeler dens implisitte forfatteren en særskilt autoritet over teksten – et syn som ofte kolliderer med taleskriverens virkelighet, hvor taleskriverne er nødt til å skrive inn den som skal holde talen som implisitt forfatter – snarere enn seg selv.

Jeg har forståelse for at det mytiske og romantiske bildet av et ungt geni benyttes som spenningsskapende grep, og selvfølgelig finnes det talentfulle taleskrivere som utvilsomt har tilført mang en tale nødvendig varme og kjærlighet. Men hadde forfatterne latt taleskriverne selv få komme til orde, ville de nok ha fortalt en litt annen historie; en som også inneholdt elementer fra et litt kjedeligere hverdagsliv. Riktignok gjør forfatterne et poeng av at Fredrik Reinfeldts taleskrivere, Moa Berglöf og Minna Frydén Bonnier, ikke blir nevnt i den tidligere statsministerens memoarer. Selv sier taleskriverne at det ikke plager dem nevneverdig fordi de selv «vet hvordan vi har bidratt». Men når svaret ikke passer inn Gunnarsson og Thulins mentale forestilling av taleskriveren som den egentlige helten, følger forfatterne opp med å stille Berglöf og Frydén Bonnier spørsmål om hvorfor er taleskrivere i Sverige er så anonyme sammenlignet med taleskrivere i andre land, og skyver på denne måten taleskriverne ut i et rampelys de selv ikke har ytret noe ønske om å stå i. Det ville vært langt mer interessant å lese om hvordan taleskrivernes bidrag har sett ut, slik at man som leser selv kan vurdere dem, fremfor at deres suksess skal måles i spaltemeter og søkelys. At taleskrivere i Sverige angivelig er mer anonyme enn taleskrivere i andre land er også en påstand uten belegg. Om forfatterne her sikter til amerikanske Jon Favreau, er dette et dårlig eksempel; Favreau er heftig debattert i ulike taleskrivermiljøer – nettopp på grunn av sin iver etter å sole seg i rampelysets stråler. Den danske taleskriveren Pernille Steensbech Lemée skriver i sin bok, Med andres ord – Ghostwriting i praksis (2005), at taleskriverne «sidder på kontorene ved pc´erne og skriver talerne. Men når taleren går på talerstolen, finder vi diskret en stol ned bagerst i salen – hvis vi da ikke allerede er i gang med næste opgave inde på kontoret». Den boken hadde det vært fint hvis Gunnarsson og Thulin hadde lest i forkant av sitt eget prosjekt, selv om Steensbech Lemées fremstilling nok også er noe karikert, og at sannheten sannsynligvis finnes et sted midt i mellom de to fremstillingene.

Når du reiser på oppdagelsesferd til nye, spennende landskap er det en forutsetning at du er villig til å endre det mentale kartet du tok med deg ombord da skipet kastet loss. Forfatterne av Taleskriverne klarer dessverre ikke legge fra seg den innstillingen de gikk inn i prosjektet med, og derfor blir bildet som utkrystalliserer seg av de svenske verbale heltene i Talskrivarna aldri helt presist. Det er synd at forfatterne ikke gjør mer for å imøtekomme og utforske fortellingene de ulike kildene byr på – da ville de kunne tilby leseren ny og mer relevant kunnskap. Imidlertid ødelegger ikke denne mangelen for bokens underholdningsverdi. Innsiktsfulle intervjupersoner, treffende analyser og et stort spenn i fortellinger, historier og innfallsvinkler gjør Talskrivarna – Om retoriken i politiken til en fryd å lese, men ikke noe særlig mer.

Av Simon Stjern

Diskutér på facebook