-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap ved UiO. Han har sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne i åtte år, og etterlyser bedre ordninger for kunnskapslitteraturen.

 

I dag står kampen for sakprosaens vilkår om kunnskapslitteraturen, mener professor i tekstvitenskap ved UiO, Kjell Lars Berge. Sakprosaens suverent viktigste funksjon er å bidra til å opprettholde kvaliteten på det offentlige ordskiftet, og nå trues den ifølge Berge av manglende politisk vilje til å se sammenhenger mellom kunnskaps- og kulturpolitikk. Berge har sittet åtte år i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne; den viktigste støtteordningen og selve hjørnestenen i norsk sakprosapolitikk, som i sin tid kom på plass etter påtrykk fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og dem som har blitt referert til som sakrosastrategene. Men ifølge professoren har vi fortsatt en lang vei å gå før vilkårene for norske sakprosaforfattere er gode nok.

Stadfestet i grunnloven

-Sakprosalitteratur er et veldig viktig bidrag til å holde kvaliteten på det offentlige ordskiftet oppe, og den skal være rettet inn mot det Jostein Gripsrud har kalt allmenningen i sin historie om den norske offentligheten (Universitetsforlaget). Vi må ha som utgangspunkt at det er mulig å skape en arena for offentlig meningsutveksling formidlet i skrift, der interesserte mennesker kan søke kunnskap for å foreta opplyste livsvalg, og som kan bidra til å løse samfunnets ulike utfordringer. Skriftligheten gir rom for avansert refleksjon, sier Berge.

-Den gjennomarbeidede sakprosaen kan være med på å løfte kvaliteten på det offentlige ordskiftet. Den norske infrastrukturen, med ulike tiltak som momsfritak og andre støtteordninger, kan koples direkte til grunnlovens paragraf 100, som pålegger staten å ”legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”. Dette er helt spesielt for Norge, legger han til.

-Så dette er et kriterium dere har vektlagt i vurderingsutvalget? 

-Ja. Et viktig vurderingskriterium for sakprosaen blir dermed at den skal være formidlet på en slik måte at den kan forstås og leses av et bredere publikum. Akademisk litteratur der man tar sikte på å videreutvikle faget sitt, og på den måten innretter seg mot en del-offentlighet som ikke er interessant for allmenheten, faller for eksempel utenfor denne ordningen.

-Ta for eksempel Anne Spurklands Immun. Kroppens evige kamp for å overleve (Spartacus) – det er et glitrende eksempel på en bok som er rettet mot allmenningen og orienterer om forskning som vanligvis er helt utilgjengelig for de fleste av oss, fortsetter han.

-Så spesialisert som den medisinske forskningen er i dag, er det umulig å lese seg til dette uten et formidlende mellomledd, og det er ekstremt viktig å legge til rette for produksjon av slike bøker.

Sakprosaboken bør tjene som forbilde for offentlig debatt 

-Da er det også en fordel om bøkenes form bidrar til å skape engasjement og interesse? 

-Ja, det er veldig viktig at slike bøker er godt skrevet, slik at de faktisk blir lest. Det er ekstremt krevende å skrive for allmenheten, spesielt utfordrende er det for medisinere, som sjelden har like mye erfaring med tekstarbeid som oss humanister. Her har forlagene en viktig oppgave med å hjelpe til å skape gode tekster. Nå har jo denne typen litteratur vist seg å selge godt, også i utlandet, så innenfor den litterære institusjonen vil det nok gå mer prestisje i denne typen utgivelser fremover.

-Debattbøker, utgitt av tankesmier som for eksempel Manifest, er en sjanger vi dessverre har hatt vanskeligheter med å finne gode bøker innenfor, fortsetter han.

-Det er utfordrende å skrive en god debattbok, som vekker oppmerksomhet og som samtidig preges av finslepen og godt utbygget argumentasjon. Anne Karin Sæthers De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen (Cappelen Damm), hvor forfatteren setter opp klimakamp og oljeutvinning som det norske samfunnets grunnleggende dilemma, er en slik bok – den setter eksempel for den øvrige offentlige debatten, og dette er en viktig oppgave for sakprosaboken. Denne typen litteratur kan også få direkte politisk innflytelse i et lite land som Norge, legger han til.

-Politikerne våre er svært opplysningsorienterte, og opptatt av å ta beslutninger forankret i etablert og systematisk frembrakt kunnskap, så de lar seg gjerne opplyse av slike bøker. Utfordringen vi ser er at debattbøkene ofte i for stor grad skrives for menigheten – om en utgivelse er for tett knyttet opp til ett enkelt partiprogram, og dermed ikke retter seg mot allmennheten, faller den utenfor innkjøpsordningen.

Ser ikke kunnskaps- og kulturpolitikk under ett

-Nylig lanserte Morgenbladet sin liste over de ti beste norske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000, der svært få av forfatterne var akademikere. Under P2s Dagsnytt 18 i går snakket Anine Kierulf om manglende insentiver til å drive opplysningsarbeid ved norske universiteter. Kan det se ut som om betingelsene for at norske akademikere skal skrive god sakprosa er blitt dårligere? 

-Ja, dette er et viktig poeng. Man kan nesten si at kunnskapspolitikken norske politikere har vedtatt motarbeider forfattere som Anne Spurkland, som i realiteten må sitte på fritiden og skrive slike bøker. Svært få politikere klarer å se kunnskaps- og kulturpolitikk som to sider av samme sak, og dette skaper store utfordringer for kunnskapslitteraturen. Kunnskapsdepartementet er opptatt av det som kan måles på kort sikt, internasjonalisering og det som lønner seg økonomisk, og tenker svært lite på ansvaret for å ivareta offentligheten og demokratiets kvalitet.

-For humanister ligger det kanskje mer prestisje i å være en offentlig stemme?

-Ja, deres etos er jo langt mer offentlig. Og for toppforskere innen spesialisert medisin er det absolutt ingen prestisje knyttet til å være på tv, altså. Det bruker de ikke tid på. Men generelt kan man si at det akademiske livet er blitt tvunget inn i en produksjonstenkning der dannelse og opplysning ikke premieres, og da svekkes jo også posisjonen til humanistene. Hvor er dagens Dag Østerberg-er, Nils Christie-er og Ottar Brox-er, liksom? Til og med Thomas Hylland Eriksen er blitt mindre sentral i offentligheten og skriver nå i hovedsak for mer fagspesialiserte lesergrupper, sier Berge.

-Det er også et viktig språkpolitisk aspekt ved dette. Der en professor ved et engelskspråklig universitet kan skrive en bok som på samme tid retter seg inn mot et allment publikum og et mer spesialisert fagfelt, må den norske forskeren skrive to bøker; én på engelsk rettet mot det internasjonale fagmiljøet, og en annen på norsk rettet mot allmenheten. Oftest blir de engelskspråklige tekstene publisert som artikler i tidsskrifter, heller enn i bokform, og man kan stille spørsmål om hvordan dette påvirker kunnskapslitteraturen – særlig når de fleste utgivelsene er digitale. Dette har heller ikke vært tematisert politisk, og dette er det meget viktig at politikerne blir gjort oppmerksomme på, avslutter Berge.

 

Av Ida Skjelderup