Feilslått bruk av skjønnlitterære virkemidler

Henrik Langelands bok Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid er trukket fra markedet etter avsløringer om sitatfusk.

 

Av Ida Skjelderup

Fredag ettermiddag ble Henrik Langelands Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid trukket tilbake fra markedet, etter at Morgenbladets Bernard Ellefsen påviste sitatfusk og klipping og liming fra andre tekster uten kildekreditering. Utgivelsen var knyttet til Akers 175-års jubileum i fjor, og forfatteren forsøkte med dette å skrive seg inn den historiske tradisjonen der flere av våre mest anerkjente – og i hovedsak skjønnlitterære – forfattere har bidratt til utgivelser om store konserners rolle i utviklingen av det moderne Norge.  I et e-postintervju med Morgenbladet i november uttrykte Langeland glede over å få trå i fotsporene etter Dag Solstad, som i 1991 gav ut boken Medaljens forside. En roman om Aker.

Som forfatter av kritikerroste publikumssuksesser som Wonderboy fra finansmiljøet og oppfølgeren Fyrsten, der hovedpersonen har byttet beite og nå jobber for kommunikasjonsbyrået og maktsentret First House, blir Langeland betegnet som en fortellerteknikkens mester, og de skarpe miljøskildringene hans trekkes frem som særlig virkelighetsnære. I Verdensmestrene og oppfølgeren Hauk og due gis observante fremstillinger av møter mellom Oslofolk med ulik sosiokulturell bakgrunn, mens han i Francis Meyers lidenskap undersøker smakshierarkier og kulturell kapital blant humanistene på øvre Blindern. Mye skulle altså ligge til rette for at boken om Aker skulle bli en spennende fortelling og en innsiktsfull samtidshistorisk analyse, men Langeland og forlaget ser ikke ut til å ha tatt innover seg etterrettelighetskravene som følger med sakprosakontrakten – heller ikke de alvorlige konsekvensene kontraktsbrudd av den typen Ellefsen påpekte kan føre med seg.

Argumenter fra skjønnlitteraturen

I sitt tilsvar til Ellefsens anmeldelse som ble publisert i Morgenbladet før forlaget valgte å trekke boken, skriver Langeland at «Eventyrerne er en fortelling, ikke et vitenskapelig verk», og at han som i sine andre litterære utgivelser har benyttet «En rekke litterære teknikker[…], også intertekstuelle». Videre uttrykker han overraskelse over at «Morgenbladets ellers så observante bokanmelder ikke har funnet mer interessante intertekstuelle forbindelser, når han først valgte å gjøre dette til et tema».

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan Tønnesson, stusser over uttalelsen, og i et intervju med Dagbladet påpeker han at Langeland bruker «de samme argumentene som en skjønnlitterær forfatter pleier å bruke når de ikke krediterer eller siterer», og understreker at «denne boka må ses på som en sakprosabok». I likhet med andre som har kritisert praksisen, mener Tønnesson at den krenker opphavsmennenes rett til å få sine åndsverk kreditert, og at den hindrer leseren i å vite hvor informasjonen kommer fra. Han viser til debatten rundt sitatbruken i Karsten Alnæs’ Historien om Norge og mener forlagene burde ha lært av kontroversen fra den gang. På sin Facebookside minner han om at det i kjølvannet av Alnæs-skandalen ble arbeidet frem en utredning kalt «God skikk» på bestilling fra Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

I innlegget på Facebook kommenterer Tønnesson også Langelands bruk av intertekstualitetsbegrepet: «Det er et utmerket begrep for å skape og forstå litteratur, men en dårlig unnskyldning hvis det dreier seg om å klippe og lime i andres åndsverk uten å referere», slår han fast. I tillegg trekker Frode Helmich Pedersen i sin anmeldelse av boken på NRK.no (som ble publisert før sitatskandalen var et faktum) frem enda en grunn til at de «intertekstuelle referansene» mislykkes som litterært grep. Pedersen finner nemlig grunn til å tro at Langeland har latt seg inspirere av Dag Solstads teknikk fra Telemarksromanen (Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896) i de passasjene av boken der leseren «overlesses med detaljer og navn», og kritiserer forfatteren for dårlig sjangerforståelse:«Dette er imidlertid ingen lykkelig inspirasjonskilde, for Telemarksromanen var et gigantisk, avantgardistisk romanprosjekt som få andre enn Solstad ville ha maktet å dra i land», skriver han.

Kunstig skille mellom fortelling og vitenskap

Som forsvar for praksisen hevder Langeland som nevnt at boken er en fortelling og ikke et vitenskapelig verk, men i et intervju med Morgenbladet påpeker næringslivshistoriker ved Handelshøyskolen BI, Christine Myrvang, at historikere flest ikke opererer med et slikt klart skille mellom fortelling og vitenskapelig verk. «Vi skriver forskningsbaserte, kildebelagte fortellinger. Hvis Langeland «bare» ville skrive en fortelling fra virkeligheten, hvor det ikke er så nøye med referansene, burde Aker satt ham til å skrive en roman. Og gitt ham kunstnerisk frihet til å gjøre nettopp det», sier hun. På kommentarplass i Aftenposten trekker Elin Ørjasæter frem eksempler der problemet tydeliggjøres: «Når Langeland skriver at Røkke diskuteres i «nær sagt samtlige husmorlag fra Reine til Mehamn», er det da diktning eller fakta? «Ja, selv i Karasjok Indremisjonsforening har man sine klare meninger om «han Røkke»» (s 161). Vi som ikke er så «intertekstuelt» anlagt som forfatteren, lurer på om det med Karasjok indremisjon stemmer. Det får vi aldri vite», skriver hun. Myrvang trekker også linjer mellom denne typen lemfeldig håndtering av kilder og den postfaktuelle tilstanden mange mener preger offentligheten i dag. «Dette svekker sakprosaen og dens kobling til virkeligheten, sier hun til Morgenbladet . «I vår tid med «fake news» og fakta under press er det viktigere enn noensinne at tekst og kildereferanser løper sammen».

Diskutér på facebook