Skandinavisk kåring: De tretti beste sakprosabøkene utgitt etter år 2000

To søstre av Åsne Seierstad er én av ti bøker på den norske listen. Her intervjues hun av den svenske forfatteren Mustafa Can (2014).

 

I samarbeid med Norsk Litteraturfestival, danske Weekendavisen, svenske Aftonbladet og nettstedet Broen.xyz er Morgenbladet nå i gang med å stemme frem de ti beste skandinaviske sakprosabøkene utgitt etter år 2000. I dagens utgave offentliggjorde avisen langlisten med ti nominasjoner fra hvert land. Blant disse finner vi titler som Åsne Seierstads To søstre (2016), Morten Strøksnes Havboka (2016) i Norge, Peter Englunds Stridens skönhet och sorg (2008) og Kerstin Ekmans Herrarna i skogen (2007) i Sverige, og Lone Franks Mitt smukke genom (2010) og Per Øvig Knudsens Blekingegadebanden I-II (2006-2007). Den endelige listen skal lanseres under Litteraturfestivalen på Lillehammer den 1. juni, men i går kveld møtte representanter fra de tre juryene hverandre til samtale om langlistene. Noen av temaene som ble tatt opp til diskusjon var kultur- og kunnskapspolitiske forskjeller mellom landene, i hvilken grad den fortellende sakprosaen gir rom for de lange og resonnerende argumentene, og hva nominasjonene sier om sakprosalitteraturens status i de ulike landene.

Som svar på åpningsspørsmålet om forskjellene mellom de ulike landenes topp ti-lister, foreslo jurymedlem fra Danmark Frederik Stjernfelt ulike forståelser av sakprosabegrepet som forklaring.

-I Danmark forbindes sjangeren mer med det forskningsbaserte og akademiske beskjeftigelser og vi bruker oftere betegnelsen faglitteratur, utdypet han.

Kulturpolitiske forklaringer

– Overrepresentasjonen av forskningsbasert litteratur kan ha å gjøre med at det i Danmark finnes private fond som Carlsbergfondet, som favoriserer denne typen utgivelser, mens trenden for øvrig er at akademikeres vilkår for å skrive sakprosalitteratur er blitt dårligere. Når forskere i økende grad belønnes for internasjonale og mer spesialiserte publikasjoner, går det utover produksjonen av bøker rettet mot allmenheten. Ulrika Knutson, medlem av den svenske juryen, mente man i Sverige ikke har hatt noen litteratursosiologisk diskusjon som ligner den norske, og at romanen stadig gis forrang i forlagene og kritikken. Arnhild Skre, representant for den norske juryen, viste til at den norske litteraturpolitikken, med ulike stipend- og innkjøpsordninger, har skapt rom for eksperimentering og større dristighet. Kulturredaktør i Morgenbladet, og leder for samtalen, Ane Farsethås kommenterte dette i dagens utgave av avisen, der hun argumenterer for at innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa har vært det institusjonelt mest betydningsfulle for denne utviklingen.

– […] Den norske listen er et klart utrykk for den profesjonaliseringen sakprosaen har gjennomgått, med en hovedvekt av bidrag fra skribenter som forstår seg selv nettopp som forfattere og det de skriver som litteratur, snarere enn som uttrykk for en faglig tilhørighet og tradisjon, skriver hun i kommentaren.

Den fortellende sakprosaen

En annen åpenbar forskjell panelet mente å se, var det tydelige overskuddet av fortellende sakprosa på den norske listen. På spørsmål om dette kan gå på bekostning av de lange resonnementene og den skarpe argumentasjonen, svarte Knutson at det kunne være en utfordring at krimsjangerens særegne og tiltrekkende dramaturgi har smittet over på dokumentarlitteraturen, og at faren oppstår når refleksjonene drukner i elementær dramaturgi. Morgenbladets anmelder, Bernhard Ellefsen, som i et bokessay om Åsne Seierstads To søstre holdt fortellingen frem som en særskilt fruktbar form for analyse, skriver i dagens avis om dens fremtredende plass i den norske sakprosaen.

-Det subjektive og situerte som også ligger til grunn for sakprosaen, innreflekteres kanskje aller tydeligst i den norske listen, som ellers peker i alle retninger. Den personlige stemmen, og ønsket om å skape litterært velformede fortellinger om virkeligheten, er representert ved en essayist som Agnes Ravatn, og av mer empirisk orienterte forfattere som Morten A. Strøksnes og Erika Fatland. I et innlegg fra salen kommenterte Professor i medievitenskap, Espen Ytreberg, at det så ut at listen i stor grad bestod av enkeltpersoner med litterære ambisjoner, med ”en stemme”, og at den langt i fra prioriterte kollektivt utviklet kunnskap.

Underrepresentert naturvitenskap

Sakprosaprofessor Johan Tønnesson tok også ordet etter samtalen, og hans innvending til listen var at den de naturvitenskaplige utgivelser i stor grad er underrepresentert. Han har også satt opp et søylediagram for Morgenbladet der han deler listen inn etter Dewey-systemets kategorier.

-[…] Statistikken viser at kategorien «Historie, biografi og geografi» er det helt dominerende perspektivet. Langt bak på andre plass kommer «Naturvitenskap og matematikk» representert med titler som Lone Franks Mit smukke genom, Karin Bojs Min europeiska familj: De senaste 54 000 åren og Morten A. Strøksnes’ Havboka, sier han i et intervju publisert på Morgenbladets nettsider. Her kommenterer han også at den litterære kvaliteten i liten grad settes ord på i juryens begrunnelsen med unntak av den svenske.

-Det er en gammel innvending mot sakprosakritikk og vurdering at man ikke snakker nøye om litterær kvalitet, noe som er utenkelig hvis man snakker om en roman, sier han til Morgenbladet.

 

Av Ida Skjelderup

Feilslått bruk av skjønnlitterære virkemidler

Henrik Langelands bok Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid er trukket fra markedet etter avsløringer om sitatfusk.

 

Av Ida Skjelderup

Fredag ettermiddag ble Henrik Langelands Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid trukket tilbake fra markedet, etter at Morgenbladets Bernard Ellefsen påviste sitatfusk og klipping og liming fra andre tekster uten kildekreditering. Utgivelsen var knyttet til Akers 175-års jubileum i fjor, og forfatteren forsøkte med dette å skrive seg inn den historiske tradisjonen der flere av våre mest anerkjente – og i hovedsak skjønnlitterære – forfattere har bidratt til utgivelser om store konserners rolle i utviklingen av det moderne Norge.  I et e-postintervju med Morgenbladet i november uttrykte Langeland glede over å få trå i fotsporene etter Dag Solstad, som i 1991 gav ut boken Medaljens forside. En roman om Aker.

Som forfatter av kritikerroste publikumssuksesser som Wonderboy fra finansmiljøet og oppfølgeren Fyrsten, der hovedpersonen har byttet beite og nå jobber for kommunikasjonsbyrået og maktsentret First House, blir Langeland betegnet som en fortellerteknikkens mester, og de skarpe miljøskildringene hans trekkes frem som særlig virkelighetsnære. I Verdensmestrene og oppfølgeren Hauk og due gis observante fremstillinger av møter mellom Oslofolk med ulik sosiokulturell bakgrunn, mens han i Francis Meyers lidenskap undersøker smakshierarkier og kulturell kapital blant humanistene på øvre Blindern. Mye skulle altså ligge til rette for at boken om Aker skulle bli en spennende fortelling og en innsiktsfull samtidshistorisk analyse, men Langeland og forlaget ser ikke ut til å ha tatt innover seg etterrettelighetskravene som følger med sakprosakontrakten – heller ikke de alvorlige konsekvensene kontraktsbrudd av den typen Ellefsen påpekte kan føre med seg.

Argumenter fra skjønnlitteraturen

I sitt tilsvar til Ellefsens anmeldelse som ble publisert i Morgenbladet før forlaget valgte å trekke boken, skriver Langeland at «Eventyrerne er en fortelling, ikke et vitenskapelig verk», og at han som i sine andre litterære utgivelser har benyttet «En rekke litterære teknikker[…], også intertekstuelle». Videre uttrykker han overraskelse over at «Morgenbladets ellers så observante bokanmelder ikke har funnet mer interessante intertekstuelle forbindelser, når han først valgte å gjøre dette til et tema».

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan Tønnesson, stusser over uttalelsen, og i et intervju med Dagbladet påpeker han at Langeland bruker «de samme argumentene som en skjønnlitterær forfatter pleier å bruke når de ikke krediterer eller siterer», og understreker at «denne boka må ses på som en sakprosabok». I likhet med andre som har kritisert praksisen, mener Tønnesson at den krenker opphavsmennenes rett til å få sine åndsverk kreditert, og at den hindrer leseren i å vite hvor informasjonen kommer fra. Han viser til debatten rundt sitatbruken i Karsten Alnæs’ Historien om Norge og mener forlagene burde ha lært av kontroversen fra den gang. På sin Facebookside minner han om at det i kjølvannet av Alnæs-skandalen ble arbeidet frem en utredning kalt «God skikk» på bestilling fra Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

I innlegget på Facebook kommenterer Tønnesson også Langelands bruk av intertekstualitetsbegrepet: «Det er et utmerket begrep for å skape og forstå litteratur, men en dårlig unnskyldning hvis det dreier seg om å klippe og lime i andres åndsverk uten å referere», slår han fast. I tillegg trekker Frode Helmich Pedersen i sin anmeldelse av boken på NRK.no (som ble publisert før sitatskandalen var et faktum) frem enda en grunn til at de «intertekstuelle referansene» mislykkes som litterært grep. Pedersen finner nemlig grunn til å tro at Langeland har latt seg inspirere av Dag Solstads teknikk fra Telemarksromanen (Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896) i de passasjene av boken der leseren «overlesses med detaljer og navn», og kritiserer forfatteren for dårlig sjangerforståelse:«Dette er imidlertid ingen lykkelig inspirasjonskilde, for Telemarksromanen var et gigantisk, avantgardistisk romanprosjekt som få andre enn Solstad ville ha maktet å dra i land», skriver han.

Kunstig skille mellom fortelling og vitenskap

Som forsvar for praksisen hevder Langeland som nevnt at boken er en fortelling og ikke et vitenskapelig verk, men i et intervju med Morgenbladet påpeker næringslivshistoriker ved Handelshøyskolen BI, Christine Myrvang, at historikere flest ikke opererer med et slikt klart skille mellom fortelling og vitenskapelig verk. «Vi skriver forskningsbaserte, kildebelagte fortellinger. Hvis Langeland «bare» ville skrive en fortelling fra virkeligheten, hvor det ikke er så nøye med referansene, burde Aker satt ham til å skrive en roman. Og gitt ham kunstnerisk frihet til å gjøre nettopp det», sier hun. På kommentarplass i Aftenposten trekker Elin Ørjasæter frem eksempler der problemet tydeliggjøres: «Når Langeland skriver at Røkke diskuteres i «nær sagt samtlige husmorlag fra Reine til Mehamn», er det da diktning eller fakta? «Ja, selv i Karasjok Indremisjonsforening har man sine klare meninger om «han Røkke»» (s 161). Vi som ikke er så «intertekstuelt» anlagt som forfatteren, lurer på om det med Karasjok indremisjon stemmer. Det får vi aldri vite», skriver hun. Myrvang trekker også linjer mellom denne typen lemfeldig håndtering av kilder og den postfaktuelle tilstanden mange mener preger offentligheten i dag. «Dette svekker sakprosaen og dens kobling til virkeligheten, sier hun til Morgenbladet . «I vår tid med «fake news» og fakta under press er det viktigere enn noensinne at tekst og kildereferanser løper sammen».