Klart språk og medborgerskap – Skandinavisk forskningskonferanse om klarspråk

Illustrasjon: Språkrådet: www.klarspråk.no

 

Av Ida Skjelderup

Når borgerne i et land ikke forstår hva det offentlige skriver, utfordres demokratiet og rettsikkerheten. Klarspråkfeltet, representert både ved forskere og utøvere, har lenge balet med utfordringer knyttet til sikring av klart og forståelig språk i offentlige tekster. Men hva vil det egentlig si at noe er klart formulert?

Klarspråkprosjektet, et forksningsprosjekt med utspring i en samarbeidsavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Det juridiske fakultet, står nå anvarlig for å arrangere en forskningskonferanse om klarspråk. Konferansen finner sted 22.-23. mai 2018 i Professorboligen. «I denne tverrfaglige konferansen vil vi samle relevante forskningsmiljøer i Skandinavia for å utforske klarspråkpolitikkens uttalte mål; å fremme demokratiet og rettssikkerheten», heter det i konferansens call for papers.

Konferansekomiteen, som består av fagpersoner fra både juridisk fakultet og tekst- og retorikkmiljøet ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN), samt en representant fra KMD, mener mange spørsmål står ubesvarte innen klarspråkfeltet. Med denne konferansen ønsker komiteen å bidra til å frembringe forskningsbasert kunnskap som kan belyse slike spørsmål, og de trekker frem noen som de i særlig grad ønsker at bidragene skal tilby svar på:

-Hvilke demokratiske hensyn skal tekster fra det offentlige ivareta, og hvordan gjør de det?

-Hvilke rettssikkerhetshensyn skal tekster fra det offentlige ivareta, og hvordan gjør de det?

-Er det forskjell på klarspråksarbeid i ulike sjangre?

-Hva må leseren forstå for at teksten skal kunne kalles klarspråklig?

-Hva kjennetegner en forståelig tekst?

-Hvordan måler man potensiell forståelse av en tekst?

-Hva er forskjellen på å skrive klarspråklig i analoge og digitale tekster?

-Kan klarspråksarbeid begrenses til arbeid med verbalspråk?

-Hvordan lærer skribenter i offentlig sektor å skrive i et klart språk?

Konferansen er tverrfaglig, og komiteen foreslår en bred vifte av aktuelle temaer; loven som tekst og konsept – dens klarspråklige motivasjon og potensial; materialitet – teknologi, forståelse og kritisk kompetanse; institusjonelle perspektiver på klarspråksarbeid; konstruktive og funksjonelle perspektiver på klarspråk. Både teoretiske bidrag og mer empirinære bidrag ønskes velkommen.

Sakbib – Forskningsmiljøet Norsk Sakprosas egen forskningsbibliografi

Av Ida Skjelderup

Visste du at Forskningsmiljøet Norsk sakprosa har laget en søkedatabase (sakbib.no) der du som forsker og -student får hjelp til å finne relevant litteratur om sakprosa? Nå er forskningsmiljøet også i ferd med å utrede muligheten for utvide databasen til å dekke sakprosaforskning fra hele Norden. Men hvordan avgrenses egentlig sakprosaforskning fra andre forskningsfelt, og hvordan avgjør man hvilke kategorier bidragene skal plasseres i?

Ideen om å lage en forskningsbibliografi kom opp allerede i det første norske sakprosaprosjektet, Forskningsprosjektet Norsk Sakprosa, som ble avsluttet i 1998. Den gang ble arbeidet etter hvert lagt på is, og det var først da Johan Tønnesson og Ommund Vareberg, i samarbeid med biblioteket på Høgskolen i Vestfold, satte inn støtet i 2014 at databasen fant sin endelige form. Publikasjonene i basen er merket med publikasjonstype, nøkkelord og kategorier, noe som gjør det lett å avgrense søk slik at du enkelt og raskt kan finne det du er ute etter. I tillegg kan du sortere publikasjonene etter forfatternavn eller utgivelsesår. Det er lagt ned mye arbeid i taksonomien, og tanken er at kategoriseringen av de enkelte forskningsbidragene skal fungere på en slik måte at du som bruker får en opplevelse av å sitte på kontoret til en kvalifisert veileder med oversikt over alle forskningspublikasjoner på det aktuelle feltet.

Her viser databasen frem alle doktor- og mastergradsavhandlinger kategorisert under ”Fakta og dokumentar”.

Taksonomien

I tillegg til et bredt og gjennomtenkt utvalg av nøkkelord, er bibliografien som nevnt delt inn i ulike kategorier. Er du interessert i å finne forskningsbidrag om sakprosa i skolen, finner du kategorien ”Skole og barnehage” som underkategori til ”Sakprosa i ulike kontekster”. Trykker du av for ”vis nøkkelord”, dukker alle nøkkelordene som er brukt innenfor kategorien opp. Er det for eksempel naturvitenskaplige tekster i skolekontekst du er interessert i å finne stoff om, trykker du så på nøkkelordet ”naturfag/naturvitenskap”, og du vil få opp alle forskningsbidrag merket med dette emnet. Foruten nevnte kategori ”Sakprosa i ulike kontekster” utgjør ”Sakprosaens teori og metode” og ”Sakprosaens sosiologi” tre overordnede hovedkategorier. Vi spurte sakprosaprofessor Johan Tønnesson, som er ansvarlig for drift av databasen, om hvorfor man endte opp med nettopp disse kategoriene, de er jo ikke opplagte? Han forteller at det lå mye utprøving bak valget av disse tre, men at de har «gjort jobben» til nå:

– Den første kategorien omfatter overveiende teoretiske studier. Nettopp utviklingen av teori som verken er klassisk litteraturvitenskap, tekstlingvistikk eller idéhistorie har vært et viktig formål med Forskningsmiljøet Norsk sakprosa. Men også studiet av sakprosaen forstått institusjonelt, altså f.eks. av sakprosaens plass i det norske litterære systemet, skiller seg ut som et helt overordnet perspektiv. Den største mengden av artikler og bøker dreier seg imidlertid om sakprosasjangere og -tekster som er nært forbundet med bestemte fag, aktiviteter og organisasjoner. Det ga god mening å plassere alt dette siste under «sakprosa i ulike kontekster», forklarer han.

Her vises alle bidrag under kategorien ”Skole og barnehage” merket med nøkkelordet ”naturfag/naturvitenskap”.

Avgrensing av forskingsfeltet

Ottar Grepstads Det litterære skattkammer: sakprosaens teori og retorikk fra 1997 er blant de mange skrifter om sakprosasjangere som finnes i bibliografien sakbib.no

For tiden arbeider forskningsmiljøet med å utarbeide RSS-søk som kan plukke opp nye forskningsbidrag, men fordi forskningsfeltet kan romme så mange ulike temaer og tilnærminger, er jobben med å definere hvilke bidrag som er faglig relevante en omfattende øvelse, som må utføres av høyt kvalifiserte fagpersoner. Bibliografien opererer med et vidt sakprosabegrep, hvilket vil si at den omfatter forskning på alt fra fagbøker til reklametekster, bruksanvisninger og sms-meldinger. Det foregår mye forskning på tekst og diskurs, både innenfor humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag. Vil det si at alle disse bidragene har en plass i bibliografien? Vi spurte Johan Tønnesson om all forskning på sakprosatekster regnes som sakprosaforskning.

– Jeg vil svare ja på spørsmålet. Diskursanalyser fra samfunnsfagene har en tendens til å la teksten spille tredjefiolin eller bratsj, da faller de utenfor. Men all forskning som setter sakprosateksten i sentrum er velkommen i Sakbib, og vi har dessuten et generøst forskningsbegrep når vi inkluderer for eksempel lødige essays i allmenntidsskriftet Prosa, legger han til.

For at et bidrag skal være relevant for bibliografien, må det altså for det første dreie seg om forskning på sakprosatekster. For det andre, må bidraget i særlig grad være rettet inn mot de tekstlige sidene ved analyseobjektet.

-Naturvitenskaplig sakprosa marginaliseres i den litterære offentligheten

Av Ida Skjelderup

Henrik Svensen er sakprosaforfatter og geologiforsker ved Universitetet i Oslo. Han har engasjert seg sterkt i debatten om vilkår for god forskningsformidling og vant Forskningsrådets formidlingspris 2017.

 

Johan Tønnesson er sakprosaprofessor ved UiO, og har sammen med Merethe Roos redigert den nye utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer

 

I nyeste utgave av Prosa skriver Henrik Svensen og Johan Tønnesson om populærvitenskapbegrepet og behandlingen av kategorien i programserien ”Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa”. I serien ble sjangeren, som oftest forbindes med naturvitenskapelig formidling, utvidet med formuleringen «herunder samfunnsvitenskap og humaniora». De to forskerne, som sammen med Nina Kristiansen satt i ekspertpanelet som i programserien diskuterte topplisten over populærvitenskaplige titler, skriver nå at de mener for få bøker med naturvitenskapelig innhold nådde opp i kåringen. De tolker resultatet som et uttrykk for sjangerens marginaliserte posisjon i litteraturoffentligheten, og stiller spørsmål om hvorvidt begrepet i seg selv kanskje også virker marginaliserende, da det kan gi assosiasjoner til ”barnslig forenkling”. Slik kan begrepet i følge de to gi et misvisende inntrykk av hva de gode forfatterne på området driver med; nemlig å gjøre det kompliserte mer tilgjengelig for oss via sofistikerte litterære grep. En måte å motvirke denne feiloppfatningen på, kan i følge forskerne være å la populærvitenskapsbegrepet, i hvert fall delvis, erstattes med naturvitenskapelig sakprosa:

Vårt forslag er naturvitenskapelig sakprosa, med samfunnsfaglig og humanvitenskapelig sakprosa som nære slektninger«Naturvitenskap» må her få lov til å omfatte både medisin, teknologi og matematikk. «Sakprosa» er nå en veletablert betegnelse på litteratur hvor det er god balanse mellom etterrettelighet i sak og en leservennlig omgang med prosaen.

Har ikke fått virke enda

I følge Svensen og Tønnesson kan vi de siste årene ane en ny bølge av populære og vellykkete naturvitenskapelige sakprosabøker. Siden virkning over tid var et viktig vurderingskriterium for Faktasjekken, kan dette også være med og forklare hvorfor så få naturvitenskaplige bøker kom med på lista: De eldre bøkene holder ikke like høy litterær kvalitet, og de nye har rett og slett ikke fått tid til å virke enda. For å beskrive kvalitetene ved denne nye bølgen, viser de to til Jo Bech Karlsens kriterier for god dokumentarlitteratur, og trekker frem flere av hans kriterier som betegnende for den nye naturfaglige sakprosalitteraturen; flerstemmighet, subjektivitet og godt belagte kilder. De to understreker at det selvsagt finnes andre og viktige litterære kvaliteter enn dem som preger den nye naturvitenskapelige bølgen, og viser til eksempler fra noen av de eldre naturvitenskaplige bøkene som kom med på listen, blant annet Per Høsts Hva verden viste meg (1951):

«En nyfødt selunge – bare noen timer gammel. I luften omkring er det 25–30 kuldegrader, og selen er et varmblodig dyr med omtrent samme kroppstemperatur som mennesket. Derfor har denne ungen søkt ly for den kalde vinden i en fordypning i en skrugard. Den vet ikke at dette er en farlig plass. Hvis det blir isskruing, risikerer den å bli knust mellom isblokkene.»

Hva foregår her? For det første etableres leseridentifikasjonen gjennom kombinasjonen av bildet og opplysningen om at selungen, med et utseende som kan antas å utløse ømhet hos de fleste, er nyfødt. Også det nyfødte framkaller selvsagt ømhet. Vi får medynk med den også når vi hører om den grusomme kulda, men ikke minst kommer vi lett til å fryse på ryggen ved tanken om på at selungen ikke vet at den kan bli knust av isen når som helst.

Avslutningsvis peker de to på at det er et gjennomgående trekk ved slike kåringer at naturvitere utestenges:

Når det skal oppnevnes juryer eller nedsettes komiteer som gjelder sakprosa og sakprosapolitikk, må naturviterne med. I «Faktasjekkens» populærvitenskap-jury, som nominerte 8 naturvitenskapelige og 15 ikke-naturvitenskapelige bøker, deltok ikke en eneste naturviter. Det samme gjaldt Dagbladet-juryen som i 2008 kåret de viktigste sakprosabøkene etter krigen. Heller ikke i komiteen bak den innflytelsesrike sakprosakanonen fra Landslaget for norskundervisning i 2009 var det noen naturviter med, noe som avspeiles i tekstutvalget. Slik kunne vi fortsette. Liknende skandaler og halvskandaler burde det være lett å unngå.