Av Stine Bang Pedersen

Pro-recovery-bevegelsen har vokst frem som en motvekt til den mer omtalte pro-ana-bevegelsen, hvor man i sistnevnte motiverer hverandre til ekstrem slanking og opprettholdelse av spiseforstyrrelser. I pro-recovery-miljøet støtter og motiverer man hverandre på veien mot å bli frisk fra spiseforstyrrelser, hovedsakelig gjennom å dele bilder av seg selv og matretter, og lengre skriftlige tekster som skal inspirere til å kjempe mot spiseforstyrrelser og kroppspress fra samfunnet. Pro-recovery-miljøet har blitt spesielt stort på det sosiale bildedelingsmediet Instagram, der hashtagger som #anorexiarecovery og #prorecovery er brukt over en million ganger.

I min avhandling har jeg sett nærmere på 33 innlegg fra fem offentlige, populære Instagram-profiler med såkalt pro-recovery-stoff som hovedtema. Formålet var å beskrive hva som kommuniseres og hvordan mening skapes og forhandles om i disse tekstene.

Ut i fra undersøkelsen min mener jeg det er mulig å konkludere med at en vesentlig del av meningsskapingen i pro-recovery-profiler per 2017 dreier seg om:

*bevisstgjøring rundt den negative påvirkningen vi blir utsatt for gjennom både tradisjonelle og sosiale medier

*påminnelser om at spiseforstyrrelser ikke defineres ut i fra utseende og vekt

*holdningen om at alle kropper er vakre på sin måte og at hvordan du ser ut ikke sier noe om din verdi som menneske, og

*teorien om at hver enkelt kropp har en forutbestemt vekt som den opprettholder av seg selv dersom man følger sult- og metthetssignaler og ikke driver med overdreven aktivitet.

Alt dette bidrar trolig til at både avsenderne og mottakerne av dette innholdet opplever støtte, aksept og en følelse av å være en del av et fellesskap.

 

Viktig verbaltekst

Instagram er hovedsakelig en bildedelingstjeneste, der bildet er hovedteksten, og det er valgfritt om man vil ha med verbal tekst. Eventuell skriftlig tekst har tradisjonelt som funksjon å supplere eller utdype det bildet viser, og er sjelden mer enn 140 tegn lang. I de 33 pro-recovery-tekstene jeg har sett på er det verbale budskapet like viktig som, om ikke viktigere enn, bildet. Verbaltekstene er mye lengre enn 140 tegn, og har likhetstrekk med essaysjangeren, med sin informale, dialogiske utforming. Derfor utgjør de verbale tekstene en stor del av analysen min, til tross for at Instagram opprinnelig er et bildedelingsmedium.

I tekstene informeres det i stor grad om spiseforstyrrelser og recovery, om hvilke misoppfatninger som finnes, både i samfunnet og hos de syke selv, og hvilke utfordringer personer i recovery ofte møter på. Denne informasjonen blir imidlertid først og fremst brukt som grunnlag for å oppfordre leserne til å ta steget for å bli frisk fra spiseforstyrrelsene sine. Tekstene består nemlig i stor grad av språkhandlingen direktiver. Rådgivende taler med formål om å overbevise tilhørerne om at forandring eller handling må til, kan defineres som motivasjonstaler (Husby 2015). Bloggerne kan komme med direktiver nettopp fordi de er forbilder og innehar en troverdighet som følge av et relativt stort følgertall. En spørreundersøkelse jeg gjennomførte, med nesten 700 respondenter, bekrefter dette, og peker mot at repondentene først og fremst følger pro-recovery-profiler for å få inspirasjon, og ikke informasjon.

 

Online ethos

Ethos – talerens troverdighet – har vært et sentralt begrep i denne avhandlingen. Troverdigheten til bloggerne består først og fremst av at de har egenerfaring med spiseforstyrrelser og recovery. Ifølge svarene fra spørreundersøkelsen er dette langt viktigere enn hvorvidt de har fagkompetanse. I tillegg til at den særegne kompetansen bloggerne har skaffet seg gjennom egenerfaring får dem til å fremstå som mer forstandige, og dermed troverdige, er det også med på å skape fellesskap. Bloggerne blir i større grad oppfattet som en del av et ”vi” av følgerne, fordi de gjennomgår, eller har gjennomgått, mange av de samme utfordringene. Slik kan en pro-recovery-blogger sees på som en slags hybrid mellom en rådgiver, et forbilde og en venninne, noe som innebærer at hun også har troverdigheten disse rollene fører med seg. Rollene symboliserer på en snedig måte retorikkens tre appellformer: logos, ethos og pathos. Gjennom rådgiver-rollen fremsetter bloggerne påstander som oppfattes sanne eller sannsynlige, gjennom forbilde-rollen oppfattes bloggerne troverdige, og gjennom venninne-rollen setter bloggerne leserne sin i en følelsesmessig affekt.

Bloggerne i mitt utvalg har alle bygget seg opp online ethos (Hoff-Clausen 2008), som personer som ønsker å motivere og inspirere andre til å bli friske fra spiseforstyrrelser, gjennom å poste innlegg på Instagram. Slik har de oppnådd en såkalt mikrokjendis-status. Med dette medfølger innledende ethos i hver enkelt tekst, som betyr at hvem de er, har lagt mye av grunnlaget for at lesere ser på dem som troverdige, og at de ikke nødvendigvis trenger å overbevise gjennom selve teksten, i form av retoriske virkemidler. Det er likevel en viktig forutsetning at de er autentiske, og tro mot sin karakter, for at de skal holde på troverdigheten og følgerne sine. Dette er ikke etterprøvet i denne oppgaven, dels fordi mitt materiale ikke inneholdt karakterbrudd, og dels fordi det ville forutsatt å følge profilene over en lengre tidsperiode enn rammene for mitt prosjekt ga.

 

Tvetydige budskap og intimitetstyranni

Tekstene inneholder også flere beskrivelser av spiseforstyrret atferd, tanker og følelser, da ofte for å belyse hvordan egen atferd har endret seg til det bedre. Det blir understreket at spiseforstyrrelser og recovery først og fremst handler om det mentale, altså følelser, tanker og handling, og endring av disse. Mye fokus på kropp i bildene gir imidlertid litt tvetydige budskap. En trend man ser generelt i pro-recovery-miljøet, men som ikke er representert i særlig mange av tekstene jeg hadde oppe til analyse, er ”før og etter”-bilder der man viser hvordan kroppen har endret seg gjennom recovery.

Det er en utstrakt bruk av selfies i tekstene jeg har sett på, noe som kan sees i sammenheng med sosiologen Richard Sennets begrep intimitetstyranni, som handler om at vi ikke lenger bryr oss om personer, institusjoner eller begivenheter dersom vi ikke kan se personligheter til stede i dem (Andersen 2007 s. 18). Altså blir det mer interessant for følgerne å lese tekster og følge profiler der de kan se avsenderen. Selfier fungerer imidlertid også som en måte for bloggerne å oppnå anerkjennelse og beundring på, fordi likes og kommentarer brukes som indikasjon på deres skjønnhet og egenverdi (Hui Hui Chua & Chang 2015 s. 195-196). Denne søken etter bekreftelse strider imot ideen om å fri seg fra kroppsfokuset i samfunnet, og budskapet om at utseendet ikke er viktig.

 

Pro-recovery-bloggens paradoks

I flere av tekstene skapes det et slags fiendebilde av sosiale medier, og bloggerne advarer mot at det man ser i sosiale medier ikke korrelerer med virkeligheten. Dette er pro-recovery-tekstenes paradoks, fordi de befinner seg i nettopp et sosialt medium. At bloggerne kommer unna med å fremstille seg selv som troverdige, men sosiale medier generelt som et ”luftslott”, sier mye om hvor betydningsfullt deres ethos er. En av bloggerne innrømmer for øvrig i en av tekstene at hun selv kan ha bidratt negativt med sine bilder, men legger senere til at grunnen til at hun poster slike bilder er hun ønsker å feire kroppen sin og hva hun har oppnådd. Slik prøver bloggeren å forhandle om mening. Likevel er dette nok et eksempel på tvetydighet og det klassiske dobbeltmoralske og noe forvirrende budskapet ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør”. Men det er også, på samme måte som den utstrakte delingen av selfies, et eksempel som antyder at også bloggerne er sårbare mennesker som søker aksept, beundring og anerkjennelse. Dette belyser noe av problematikken rundt å skulle motivere til å bli frisk fra en psykisk sykdom man selv er rammet av.

 

To adskilte behandlingskulturer

I avhandlingen min har jeg også pekt på noen temaer som ikke tas opp i tekstene. Det mest oppsiktsvekkende var fraværet av omtale av den kliniske behandlingen mange med spiseforstyrrelser får, og bør få. Spørreundersøkelsen min viser i tillegg at flere av deltakere i pro-recovery-miljøet får klinisk behandling for sine psykiske lidelser, men at påfallende få av dem faktisk diskuterer sitt engasjement i dette internettmiljøet med terapeuten sin. Dette er problematisk, fordi samtidig som at klinisk behandling sees på som svært viktig for å bli frisk fra spiseforstyrrelser, er sosiale medier en stor del av unge menneskers liv i dag. Jeg anser det derfor som veldig viktig at hva man ser og leser om i sosiale medier og hvordan man, bevisst eller ubevisst, påvirkes av det, er tema som tas opp i klinisk terapi. På samme måte hadde det trolig hatt en positiv effekt dersom sosiale medier-forbilder oppfordret til profesjonell hjelp med psykiske lidelser. Jeg etterlyser derfor både mer forskning på temaet, men også tiltak som kan føre til at disse to kulturene i større grad anerkjenner og samhandler med hverandre.

 

 

Kilder:

Andersen, Unn Conradi (2007): Mellomrom. Det offentlige og det private analysert i forhold til medierepresentasjonen av forfatterne Marie Takvam og Vigdis Hjorth. Masteroppgave. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Hoff-Clausen, Elisabeth (2008): Online ethos. Frederiksberg: Samfundslitteratur

Hui Hui Chua, Trudy & Leanne Chang (2015): Follow me and like my beautiful selfies: Singapore teenage girls’ engagement in self-presentation and peer comparison on social media. I: Computers in Human Behavior 55 (s. 190-197). URL: http://bayanbox.ir/view/3495143401881764256/rahpu.ir-TNC181.pdf [Lesedato: 19.5.2017]

Husby, Linn (2015): Motivasjonsforedrag som retorisk praksis. En studie av motivasjonstalere med bakgrunn fra idretten. Masteroppgave. Oslo: Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo