Måned: september 2017

26. september 2017:

Ny masteroppgave: Hvorfor klarte ikke Romney å stoppe Trump?

Fillip-André Baarøy har skrevet masteroppgave om Mitt Romneys tale for å stoppe Trump

 

Av Fillip-André Baarøy 

Det var ikke til å tro. Stikk i strid med meningsmålinger og eksperters spådommer, ble Donald Trump valgt til USAs president 8. november 2016. Realitystjernen som ble ledd av da han lanserte sitt kandidatur i juni 2015, kunne feire valgseieren sytten måneder senere.

I etterkant var det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? Jeg som masterstudent i retorikk ville undersøke hvilken rolle retorikken spilte.

Ble ikke hørt før Trump

Jeg var selv på ett av Trumps valgkampmøter i september 2016. Trump-velgerne jeg snakket med, fortalte at Trump fikk dem til å føle seg hørt for første gang. Flere eldre velgere sa de aldri hadde vært så entusiastisk for en presidentkandidat som nå.

Inspirert av samtalene på Trumps valgmøte kunne jeg valgt å studere Trumps retoriske stil og metoder. Men fordi dette ble godt dekket gjennom mange andres analyser, ville jeg gå enda ett steg tilbake i tid. Istedenfor å undersøke hvordan Trump fikk mange «glemte» velgere til å føle seg hørt, ville jeg undersøke hvorfor disse velgerne ikke følte seg hørt før Trump. Hadde det noe med hvordan den etablerte politiske eliten henvendte seg til – eller for den saks skyld ikke henvendte seg til – disse velgergruppene?

Romneys ytring til «de glemte»

For å undersøke dette, ville jeg studere en retorisk ytring fra den etablerte politiske eliten som angikk denne velgermassen – en ytring til eller om dem. En slik retorisk ytring var Mitt Romneys tale 3. mars 2016.

I 17 minutter argumenterer republikanernes presidentkandidat fra 2012 for at Donald Trump ikke bør velges som det republikanske partiets presidentkandidat. Basert på Bitzers teori om den retoriske situasjon, kan vi si at det påtrengende problemet i denne situasjonen var Trumps store vinnersjanser. Romney ville endre situasjonen til det bedre dersom han kunne overbevise republikanske velgere som i utgangspunktet var innstilt på å stemme på Trump om ikke å gjøre det likevel.

Romneys advarende tale mot Trump 3. mars 2016 var et godt materiale for å undersøke hvordan den etablerte politiske eliten henvendte seg til Trumps «glemte» velgere.

Problemstillingen for masteroppgaven min ble: I hvilken grad henvendte Romney seg til republikanske velgere som var innstilt på å stemme på Trump i talen 3. mars 2016?

Implisert tilhører vs. Trump-velgeren

Ved å bruke Stephen Toulmins argumentasjonsmodell analyserte jeg hvilke underforståtte «sannheter» – hjemler – Romney la til grunn i sin argumentasjon. Basert på Edwin Blacks teori om den annen persona, brukte jeg hjemlene fra argumentasjonsanalysen til å beskrive tilhøreren som ble implisert gjennom Romneys tale. Jeg sammenlignet deretter den impliserte tilhøreren med den typiske Trump-velgeren på tidspunktet for Romneys tale. Resultatet viste at den impliserte tilhøreren i Romneys tale i svært liten grad var samstemt med den typiske Trump-velgeren. Dette gjaldt særlig på tre punkter:

  1. 1. Ulik oppfattelse av egen livssituasjon

En slående forskjell mellom den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren var oppfattelsen av egen livssituasjon. Mens førstnevnte mente livskvaliteten for amerikanere bare ble bedre og bedre og at nyfødte amerikanske babyer var de mest heldige skapninger som noen gang har levd, så situasjonen totalt annerledes ut gjennom Trump-velgerens briller. Han mente livet i USA var blitt stadig verre og at livskvaliteten var langt bedre før.

Denne ulike virkelighetsoppfatning lå til grunn for Trump-velgerens ønske om radikal forandring og den ansvarlige republikanerens ønske om videreføring av de store linjene i amerikansk politikk. Mens den ansvarlige republikaneren mente de siste tiårenes økonomiske politikk og utenrikspolitikk var årsaken til dagens gode livssituasjon, pekte Trump-velgeren på det samme som forklaring for det motsatte.

  1. 2. Ulik vektlegging av moralsk styrke og selvdisiplin

Den ansvarlige republikanerens opptatthet av moralsk styrke og vektlegging av selvdisiplin for å stå opp mot den onde, virket også å være på kant med Trump-velgerens forståelse av verden. Han ønsket forandring så sterkt at han var villig til å se gjennom fingrene med eventuelle regelbrudd fra en sterk og god leder.

For den ansvarlige republikaneren – som så på moralsk svakhet som ondskap – ville regelbrudd, om enn fra en leder med gode hensikter, bli vurdert som totalt uakseptabelt. Det var tross alt det amerikanske folkets moralske overlegenhet som gjorde USA til verdens «skinnende by». Dersom det ble firet på standarder for rett og galt for en president, ville det, ifølge den ansvarlige republikaneren, kunne spre seg til resten av det amerikanske samfunnet og undergrave USAs unike moralske posisjon internasjonalt.

  1. 3. Ulik tillit til eksperter og politikere

En tredje sentral ulikhet mellom den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren dreide seg om synet på politikere og eksperter. Mens den ansvarlige republikaneren så på tidligere presidenter som forbilder for fremtidige presidenter og med stor tillit lyttet til kjente tenkere og eksperter, vendte den entusiastiske Trump-velgeren dem ryggen – eller kanskje mer presist; ga dem langfingeren. Sistnevnte foraktet den politiske eliten og delte ikke den ansvarlige republikanerens tillit til eksperter.

Da talens impliserte publikum nikket anerkjennende til Buffet, Reagan, Adams og Tytler, hevet den entusiastiske Trump-velgeren oppgitt på øyenbrynene. Vanlige folk som ham selv trengte ikke lenger slike elitistiske bedrevitere – «folket» kunne på egen hånd avgjøre hva som var best. Synet på «det gode folket» var også forskjellig hos den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren. Mens den ansvarlige republikaneren mente «den gode borger» var den som – til tross for berettiget sinne – alltid satte landets interesser over sine egne, var Trump-velgeren av en annen oppfatning. Han mente det var på høy tid at hans interesser ble prioritert av politiske myndigheter på bekostning av landets sårbare minoriteter, som hadde blitt forfordelt og fått puter sydd alt for godt oppunder armene sine. Trump-velgeren mente politiske myndigheter skyldte «folket» en slags oppreisning for å ha blitt glemt år etter år.

Romney glemte de «glemte» velgerne

Hjemlene i Romneys argumentasjon mot Trump baserte seg i stor grad på allmenngyldige regler hentet fra felles steder – topoi – som den typiske Trump-velgeren ikke var en del av. Når Romney argumenterte for den tradisjonelle republikanske politikken ved å si at amerikaneres livssituasjon hadde blitt stadig bedre, var det en virkelighetsbeskrivelse Trump-velgeren ikke kjente seg igjen i. Når påstanden om at amerikanere er verdens mest heldige folk, baserte seg på tilhørernes tillit til mangemilliardæren Warren Buffet, tok det utgangspunkt i en felles forståelse om at eksperter er verdt å lytte til – også det en topos den typiske Trump-velgeren ikke delte. Trump-velgeren var heller ikke på samme sted som Romney da det gjaldt for eksempel nødvendigheten av beherskelse, opphøyelsen av tidligere presidenters moral og kriteriene for hva som er en god borger.

På grunn av Romneys innledende etos og det helt spesielle republikanske debattklimaet kan det tenkes at hans muligheter til å henvende seg til Trump-velgere i utgangspunktet var minimale. Likevel, dersom det kan snakkes om grader av overbevisning, kan det legges til grunn at Romney uansett kunne beveget noen av Trumps velgere og fått noen av dem til å stille seg mer kritisk til kandidaten de så langt var mest tilbøyelig til å stemme på. Dette gjorde ikke Romney. Istedenfor å argumentere med utgangspunkt i verdier og standpunkter han hadde felles med Trump-velgerne, tydeliggjorde han kontrasten mellom ham selv og dem.

Partimedlemmer som på forhånd var kritiske til Trump fikk kanskje styrket sin overbevisning om at han ikke burde velges, mens Trumps «glemte» velgere fikk styrket sin følelse av å være glemt. Derfor stoppet ikke Romneys tale Trump, men ble isteden nok et bidrag til elitens forglemmelse av de glemte velgerne.

19. september 2017:

Hva er – og hva er ikke – hatretorikk?

De lærde strides om hvorvidt Sylvi Listhaugs ytringer er hatefulle. Foto: Kjetil Ree

 

Av Ida Skjelderup

Hva er egentlig hatretorikk? Hvilke av Frps – om noen – uttrykksmåter bør sorteres inn under begrepet? Og burde begrepet, og den påfølgende diskusjonen rundt det, ha blitt holdt utenfor valgkampinnspurten? Flere retorikkforskere har pekt på at hatretorikk ikke defineres i Fillip-André Baarøys og Kjell Lars Berges bredt diskuterte kronikk ”Listhaugs ytringer er ikke hatefulle”. Professor i retorikk ved BI, Berit von der Lippe og professor Anne Birgitta Nilsen ved HIOA mener begge to at Baarøy og Berge bommer med kritikken. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson mener Nilsen har et poeng når hun karakteriserer ”snikislamisering” som hatretorikk, men at det ikke gjelder for ”parallellsamfunn”.

Kronikken som utløste diskusjonen blant retorikerne ble publisert på NRK Ytring den 08.08, fredag før valget. Her fremmer retorikeren Fillip-André Baarøy og retorikkprofessor ved UiO, Kjell Lars Berge kritikk mot Arbeiderpartiet på bakgrunn av en debatt på Dagbladet.no den 04.09. De to mener Arbeiderpartiets Trond Giske kaller Listhaugs språkbruk hatretorikk, og at dette ikke er riktig betegnelse. Det mangler belegg for påstanden, skriver de, og hevder at Giskes argumentasjon kun er basert på synsing. De beskriver utspillet som et taktisk grep for å mobilisere i innspurten av valgkampen, og de uttrykker bekymring for at hatretorikk-begrepet skal uthules:

 

– Det viktigste er ikke hva som sies

”Hvis ikke Arbeiderpartiet blir bedre på å skille mellom provoserende og mobiliserende politiske spissformuleringer og hatefulle ytringer, bagatelliserer de hva hatretorikk egentlig er – og hva hatretorikk faktisk fører til og har ført til gjennom historien,” skriver de.

Samme dag publiserte NRK Ytring også Giskes tilsvar til kritikken av Arbeiderpartiet. Han mener seg feiloppfattet og at Listhaugs balansegang og hinting i gråsonen er selve problemet: ”Listhaug kan kommunikasjonsstrategi bedre enn noen, med karriere som godt betalt PR-rådgiver i Oslo. Hun vet hvor grensen går og holder seg innenfor. Men hun vet også at det viktigste ikke er hva som sies, men hvordan det blir oppfattet.”

Giske viser videre til Tore Tvedts utsagn om at Listhaugs språkbruk gjør det lettere for ham og hans meningsfeller å kunne uttrykke seg som de selv ønsker.

 

– Ikke rett tid

Senere samme dag kommenterer professor Berit von der Lippe på NRKs bestilling at ”Taushet kan være mer enn gylden tale”, at diskusjonen som helhet kommer ubetimelig og bidrar til flytte fokus vekk fra saker og over på retorikken og måtene de omtales på: ”Dette gjelder ikke minst i disse særnorske valgkamptider der det handler mer om å slå ens hovedmotstandere i bakken, enn det handler om å åpne rommet for tankevekkende resonnementer”, skriver hun.

Von der Lippe velger likevel å uttale seg, da hun mener ”Retorikerne Fillip-André Baarøy og professor Kjell-Lars Berge synes å heve seg over de glidende overgangene mellom kontinuerlig negativ omtale av ikke-etnisk norske mennesker og den næring dette kan gi til vekst av forakt. Om ikke nødvendigvis hat – i første omgang”.

Videre peker hun på at kronikkforfatterne ikke klargjør hva de selv legger i begrepet om hatretorikk.

 

– Må defineres

I et debattinnlegg på forskning.no, publisert den 12.09, fremmer Professor ved HIOA, Anne Birgitta Nilsen, et beslektet argument. Hun mener kronikken burde definere hatretorikk-begrepet eksplisitt, og viser til Likestillings- og diskrimineringsombudets definisjon av hatytringer:

”Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.”

Nilsen legger videre vekt på at hatytringer er sælig pathosfylte; i den forstand at de er spesielt innrettet mot mottakernes følelser. Et annet poeng hun trekker frem, og her viser hun til LTI: tredje rikets språk : [lingua Tertii imperii] skrevet av lingvisten Victor Klemperer etter andre verdenskrig, er at hatretorikken ikke alltid er slående, men består av små drypp: ”Det var enkelte ord, fraser og setningstyper som ble innført gjennom gjentatte repetisjoner, og som så ble tatt i bruk av et større publikum”.

 

– Parallellsamfunn er ikke hatretorikk

Som eksempel på ord som kan fremkalle denne typen følelser trekker Nilsen, i tillegg til ”snikislamisering”, frem ordet ”parallellsamfunn”, som hun mener ”gir urovekkende assosiasjoner til fare, lovløshet og vold. Mange vil nok derfor mene at Listhaugs bruk av ordet parallellsamfunn sorterer under hatretorikk, og at hennes politiske retorikk i alle fall har elementer fra hatretorikken.”

På kritikken fra Nilsen svarte Baarøy og Berge i et debattinnlegg på samme nettsted den 14.09 at kategoriseringen av parallellsamfunn som hatretorikk kan bidra til uthuling av begrepet.

I en replikkveksling på Nilsens Facebook-side den 13.06, stiller også Johan Tønnesson seg kritisk til at ordet parallellsamfunn skal gå under hatretorikk, men påpeker at han selv har forsøkt å motvirke bruken av ”ghettoisering”. Han mener ”snikislamisering” er et bedre eksempel på språkbruk som egner seg til å skape hat gjennom frykt. Han henviser så til et annet begrep, «fryktretorikk», som han og Berit von der Lippe har utviklet i boka Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten, hvor den kjente biskopen og stortingsmannen Heuch forsøkte å skremme med de uhyrlige konsekvensene av å gi kvinner rett til å stemme og la seg velge.