Fortsatt for dårlige vilkår for sakprosa for barn?

I følge forfatter og oversetter Cecilie Winger, blir Historien om Columbus (Spartacus) hennes siste sakprosabok for barn

 

Av Ida Skjelderup

Flere medieoppslag har den siste tiden trukket frem de dårlige vilkårene for produksjon av sakprosa for barn. I en lederkommentar i Bokmagasinet i februar i år pekte Karin Haugen blant annet på den dårlige utstillingsplassen bokgruppen ofte får i bibliotekene, og Sakprosabloggen fulgte opp med en sak om hvordan den nye ordningen med produksjonsstøtte til sakprosa for barn sjelden kommer illustratørene til gode. Siste utspill om temaet kommer fra forfatter og oversetter Cecilie Winger som slår fast at det ikke lenger er mulig for henne å leve av å skrive denne typen litteratur. Men hva er det som gjør at denne sjangeren stadig kommer til kort i kampen om midler og anseelse i det litterære feltet? I sin masteroppgave I skyggen av skjønnlitteraturen. En litteratursosiologisk undersøkelse av Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for barn og unge fra 2016 gjør Ane Nielsen intervjuer med nøkkelaktører i det norske litteratur- og sakprosafeltet. Hun finner at en viktig forklaring kan ligge i sjangerens fordoblede nytteformål; både den pedagogiske og den virkelighetsrefererende funksjonen utelukker tekstene fra å bli opphøyd til kunst.

 

For lav innkjøpspott

I kronikken i Aftenposten 3. august advarer Cecilie Winger mot at for få innkjøp til den norske innkjøpsordningen for sakprosa for barn vil føre til at faktabøkene for barn vil forsvinne fra bokhyllene.

-Når innkjøpspotten har vært såpass liten, har forlagene vært redde for å melde inn bøker, siden risikoen for at de skal gå med underskudd har vært svært høy. Resultatet har derfor vært at forlagene utgir og melder inn stadig færre sakprosabøker til Kulturrådets innkjøpsordning, sier Winger til Klassekampen i en oppfølgingsak.

-De oversatte bøkene om generelle emner som dinosaurer er langt mer lukrative for forlagene, og derfor utgis det stadig færre sakprosabøker skrevet på norsk, for norske barn og om norske emner, legger hun til.

 

Stor kontrast til autonomiestetikken

I sin masteroppgave så Nielsen nøyere på underliggende verdier i litteraturfeltet som kan forklare de dårlige betingelsene for sakprosa for barn. I et intervju gjort med tidligere generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Trond Andreassen, trekker hun frem nytteformålet som forklaring på at sjangeren ofte nedprioriteres til fordel for skjønnlitteratur for barn eller litteratur for voksne generelt.

-Denne litteraturen skal ha en konstruktiv effekt, den skal gagne barnas språkutvikling, være moralsk oppbyggelig og formidle faktabasert kunnskap. Parallelt med den opplærende funksjonen skjedde det en vending mot det estetiske, kunstferdige, som tiltok på 70-tallet. Feltets tilknytning til læring og pedagogikk står likevel sterkt i den generelle oppfatningen av funksjonen til denne litteraturen. Det leder til at feltet som helhet ikke mottar like stor grad av prestisje og oppmerksomhet, sier Andreassen.

Kritiker og litteraturviter Margun Vikingstad siteres til inntekt for et lignende poeng:

-En mulig årsak kan være at assosiasjonen til pedagogikk og opplæring henger igjen. Disse egenskapene er forbundet med nytte, snarere enn estetisk verdi. Når bokgruppen i tillegg assosieres med opplæring og faktabasert kunnskap, blir kontrasten til den autonomiestetiske tankegangen enda større.

 

Akademias rolle

Videre argumenterer Nielsen for at akademikerne må ta sin del av ansvaret for de dårlige vilkårene for sakprosaen for barn.

– Skjønnlitteraturen står langt sterkere hos barnelitteraturviterne, og tar derfor opp større plass i forskninga, skriver hun. Barnelitteraturforskninga har lånt metodene sine fra allmenn litteraturvitenskap, som er utvikla med henblikk på skjønnlitteratur og fiksjon, med henvisning til den danske litteraturforskeren Anna Skyggebjerg:

-Skyggebjerg mener fagbøkene neglisjeres i akademia, og ikke bare i forskning på barnelitteratur; det er symptomatisk for litteraturvitenskapen som helhet, skriver Nielsen. Den komplekse fiksjonsfortellingen står sterkt i akademia, og denne oppfatningen har blitt overført til skolesystemet. Forskningen i Danmark er rettet mot den kunstnerisk orienterte, avantgardiske, horisontutvidende, eksperimentelle barnelitteraturen, noe som fører til at forskning på den faktaorienterte barneboka nedprioriteres.

 

Håp for feltet?

I Nielsens intervju taler Trond Andreassen for en nasjonal plan for opprustning av feltet for sakprosa for barn, slik det ble gjort for sakprosaen for voksne på 80-tallet, der både NFF, Norsk barnebokinstitutt og Kulturrådet involveres.

Seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, Arne Vestbø, sier til Klassekampen at selv om Kulturrådet og innkjøpsordningene spiller en viktig rolle, finnes det også andre aktører som må på banen for å forbedre situasjonen, slik som bibliotek, bokhandlere og media.

– Fordi vi fortsatt ønsket å satse på sjangeren, flyttet vi noen midler fra innkjøpsordningen til produksjonsstøtte, slik at forlagene kan søke tidligere i prosessen, sier han, og referer til ordningen for støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier som Sakprosabloggen skrev om tidligere i år. I tillegg har Kulturrådet støttet et skrivekurs i sakprosa for barn og ungdom i regi av blant annet Barnebokinstituttet, legger Vestbø til.