Av Ida Skjelderup

Innholdsmarkedsføring, klarspråk, Trump-velgeren som ’second-persona’ og tegnspråktolkning av musikk – årets masterpresentasjoner viste bredde i både tilnærming og tematikk. Men felles for oppgavene er ifølge sakprosaprofessor Johan Tønnesson en åpenbar betydning for samfunnet. Han understreker at det ved masterløpet i retorikk og språklig kommunikasjon oppmuntres til avhandlinger som på direkte vis griper inn i utfordringer i samfunnet. I sine tilbakemeldinger gav Tønnesson hver og en av studentene tips til hvordan de kan bringe forskningsfunnene sine videre ut i verden.

Siden 2010 har retorikkstudentene  som avslutning på masteremnet presentert oppgaven for opponenter og publikum. Det har utviklet seg til å bli en hyggelig og uformell, men likevel litt høytidelig ramme rundt uteksamineringen, sier Tønnesson. Dagens formål er todelt; studentene får mulighet til å presentere viktige funn for et interessert og kompetent publikum, samtidig som de føres inn i den akademiske tradisjonen det er å la studiene testes mot kritiske innvendinger fra fagfeller.

Tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

Førstekvinne ut var Marthe Ødegård Olsen med presentasjonen «Å høre etter noe mer. Visualisering av instrumental musikk – i en tegnspråktolks perspektiv». Informert av semiotisk teori og leserintervjuer av hørselshemmede, undersøker hun i avhandlingen tolkens rolle i oversettelsen fra instrumentalmusikk til bevegelser og visuelle tegn. Hun skiller mellom to stereotypiske tilnærminger; én subjektiv, emosjonsbasert som fokuserer på opplevelsesaspektet ved musikken, og én deskriptiv, mer teknisk, som blant annet formidler hvilke instrumenter som tas i bruk. Teori og leserintervjuer gir ifølge Olsen grunnlag for kritikk av tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer, der forbundet foreskriver nøytralitet og upartiskhet: I oversettelser av ikke-verbale sider av musikk ville en slik praksis frata hørselshemmede muligheten til å oppleve den emosjonelle siden av det kunstneriske uttrykket.

 

Ulike perspektiver på politisk talekunst

I presentasjonen «Jeg prøver å skrive det jeg tror de ville skrevet selv. En kvalitativ undersøkelse av tre taleskriveres arbeid med å konstruere karakter i politiske taler», peker Simon Stjern på det paradoksale ved den store veksten i taleskriverstanden og det stadig mer gjeldende idealet om den autentiske politikeren. Gjennom intervjuer av tre taleskrivere og analyser av talene deres undersøker han i sin avhandling hvordan autentisitet konstrueres i den enkelte talen. Filip-André Baarøy viste i sin presentasjon, «Forglemmelsen av de glemte. En argumentasjonsanalyse av Mitt Romneys tale som skulle stoppe Donald Trump», hva slags modellvelger som konstrueres i talen som var ment å skulle få Trump-tilhengerne til å ombestemme seg. Ved hjelp av argumentasjonsanalyse og Edwin Blacks begrep om ’second persona’ finner han i oppgaven at talen forsøker å overbevise ved henvisning til eksperter, at den maner til moralsk ansvar og at den argumenterer for videreføring av et vellykket USA – alle uttrykk for ideer den empiriske Trump-velgeren opponerer mot. Slik tilbyr Baarøy mulige svar på hva republikanerne kunne gjort annerledes i sin kommunikasjon til folket.

Retoriske blikk på markedsføring

Nina Jansen Wiig og Anneline Rølsåsen presenterte begge oppgaver der de ved hjelp av retorikkfaglige verktøy undersøker ulike former for markedsføring. I «Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss? En analyse av seks tekster fra DNB og Gjensidige», redegjorde Jansen Wiig for tankegangen bak den stadig voksende sjangeren innholdsmarkedsføring, mens Rølsåsen i «Snus er min beste venn, og verste fiende. En multimodal analyse av to reklamefilmer fra Helsedirektoratet» blant annet snakket om stereotypiseringer av kjønn i de to filmene. Jansen Wiig fant i sin oppgave ut at selv om leserne av DNB og Gjensidiges innholdsmarkedsføring gjennomskuet selskapenes påtatte velvilje, og leste det som salgsstrategier, lot de seg likevel informere av innholdet i tekstene. Begge studenter fant at det retoriske begrepsapparatet kunne tilføre noe i undersøkelser av markedsføringsstrategier.

Nyskapende bidrag til klarspråkforskningen

I «Informasjon for innforståtte. En leserinformert undersøkelse av klarspråklig formidlingspotensiale i informasjon om asylregler» tar Nora Hjembrekke for seg behovet for klarspråkarbeid i asylsektoren. Oda Berg rettet i sin presentasjon «Muligheter og utfordringer ved deling av klare tekster i kommunesektoren – En kvalitativ undersøkelse av kommunalt klarspråksarbeid» kritikk mot de deler av klarspråkfeltet som ensidig fokuserer på tekstinterne klarspråkstrategier. Selv om slike er enkle å ta i bruk, vil de sjelden kunne gjennomføres uten at man erkjenner kontekstuelle utfordringer som kompetansegrunnlag, økonomi og følelsene forfatteren har investert i teksten. Hjembrekke, på sin side, fant ved hjelp av tekstanalyse og leserundersøkelser at informasjonsteksten hun analyserte la opp til tre ulike leseveier; én digital, én juridisk og én analog, men at den tiltenkte mottakergruppen ikke klarte å følge noen av dem. Basert på funnene utfordrer Hjelmbrekke klarspråkråd om å følge den klassiske pyramidemodellen der det viktigste nevnes først – undersøkelsene hennes viser nemlig at struktureringsprinsippet i denne sammenhengen skapte forvirring blant leserne.