Jakter på den gode sakprosaen

Hans Olav Brenner skal lede ti programmer om norsk sakprosa i beste sende sendetid på NRK P2 i sommer

 

Av Ida Skjelderup

I programserien Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa på NRK P2, bidrar medlemmene i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) til å kåre de mest betydningsfulle norske sakprosabøkene utgitt i Norge etter 2. verdenskrig. I ti ulike paneler ble det først utarbeidet en liste over 25 titler som ekspertene mente har utmerket seg innenfor sine respektive kategorier, før NFF-erne så stemte frem sine favoritter blant de 250 titlene. I ti programmer som skal sendes på NRK P2 gjennom hele sommeren, skal hvert av ekspertpanelene diskutere sine og medlemmenes utvalg og rangering med Hans Olav Brenner som moderator. I første program, som kan høres i dag klokken 09.03, tar Fredrik Wanderup, Sindre Hovdenakk og Mari Grinde Arntzen for seg bøker innen kategorien ”Kultur og underholdning”. De resterende sjangrene er ”Sakprosa for barn og unge”, ”Krigshistorie”, ”Reiseskildringer”, ”Debatt og samfunn”, ”Mat, drikke og håndverk”, ”Essay”, ”Lærebøker” og ”Populærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora”. Sakprosabloggen har snakket med generalsekretær i NFF, Tore Slaatta, om potensialet som ligger i denne typen kåringer – samt noen av utfordringene ved dem.

 

– Hvorfor har NFF villet være med å fasilitere en slik programserie og kåring?

– Det heter jo at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og i dette tilfelle er det sant. NRK mønstrer en av sine aller beste litteraturjournalister i 10 programmer om norsk sakprosa, og vi har ikke villet stå i veien for NRK-redaksjonens ambisiøse planer. Vi ble tidlig enige med NRK om at NFF kunne forsøke å hjelpe redaksjonen med å finne frem i den store vrimmelen av god norsk sakprosa. De redaksjonelle valgene er gjort av NRK, og basert på journalistiske kriterier. Målet har ikke vært å gjøre listene om til en kanon, men å hjelpe NRK med å lage gode programmer og engasjere til deltakelse og interesse blant våre medlemmer. Det tror jeg vi har klart, og vi bør nå mest av alt glede oss til programmene går på lufta.

Sakprosafeltet spenner bredt; fra undervisningslitteratur, via forskningslitteratur og fagformidling, til allmenn sakprosa, med lekmannskunnskap i Grundvigiansk tradisjon og universitetsbasert, akademisk fagformidling i skjønn forening. Det ville være fint om programserien kunne bidra til å få belyst nyansene i vurderingskriterier her, og hvordan de påvirker vår forståelse av det som ofte kalles for «litterær kvalitet» i sakprosa og faglitteratur. I læremiddeltekster er litterære virkemidler også pedagogiske, mens de i den allmenne sakprosaen kanskje fremstår som mer kunstneriske. Stilistiske grep kan på ett nivå være identiske på tvers av ulike tekster, og samtidig ha forskjellige funksjoner. Det er derfor nødvendig å kontekstualisere vurderingene, skal man få en riktig forståelse for variasjonsbredden i det faglitterære feltet. Et essay i et allmennkulturelt tidsskrift vil ikke umiddelbart la seg sammenligne med en strikkeoppskriftsbok, men begge kan være gode – eller dårlige, innenfor sine sjangere.

 

– Kan du si noe om hvordan dere har tenkt rundt inndelingen av underkategorier? 

– Sjangerne er blitt til i dialog med NRK. Som alle inndelinger er de litt omtrentlige, og i et historisk perspektiv er det jo interessant at sjangernes grenser og betydninger endres. Det håper jeg også vil komme frem i programmene. For eksempel har den naturvitenskapelige populærvitenskapen som skrives og leses i dag en helt annen resonans i folks bevissthet og hverdagsliv enn for bare få år siden. Brennaktuelle samfunnsdebatter og urolige fremtidsutsikter gir bøker og artikler om naturvitenskapelige fenomener et nytt rom å opptre innenfor. Satt på spissen er «ut i naturen bøkene» fra 70-tallet ikke lenger selvhjelpslektyre, men overlevelseslitteratur. Ordet «populærvitenskap» viser seg dermed også å være sammensatt, tvetydig og i stadig utvikling. God sakprosa og faglitteratur skrives og utgis hele tiden i tett samspill med samfunnsutviklingen, for ikke å si tidsånden. Derfor er det også så viktig at universitetene og forskerne våre ikke bare gjør seg tilgjengelige med engelskspråklige publiseringer i internasjonale «open access» tidsskrifter, men også bryr seg om og henvender seg til det samfunnet de er en del av.

 

Programmene har sendetidspunkt lørdager kl 09.03 og har følgende sendeskjema:

  1. 24. juni: Kultur og underholdning
  2. 1. juli: Biografier og selvbiografier
  3. 8. juli: Sakprosa for barn og unge
  4. 15. juli: Krigshistorie
  5. 22. juli: Reiseskildringer
  6. 29. juli: Debatt og samfunn
  7. 5. august: Mat, drikke og håndverk
  8. 12. august: Essay
  9. 19. august: Lærebøker
  10. 26. august: Populærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora

Hvert program sendes i reprise påfølgende søndager og onsdager kl 13.03.

*Da undertegnede i sin ensidige interesse for vurderingskriterier og kategoriseringer unnlot å be generalsekretæren om en kommentar til den noe kontroversielle programtittelen ”Faktasjekken”, har hen hentet inn dette betimelige lille diktet signert Nahoj Stirual Nossenøt:

 

Fakta faen

står i boka

Sjekk den stilen

Skriv ut sjekken

Brenner brummer:

FAKTASJEKKEN!

 

– Språk er makt! Skaff deg litt!

Av Ida Skjelderup

Det var en begeistret Johan Tønnesson som tok i mot elevene fra det han betegnet som verdens desidert mest berømte videregående skole i det store auditoriet i Georg Sverdrups hus på torsdag. Elevene fra Hartvig Nissen skole viste sterkt engasjement knyttet til problemstillingene som ble trukket frem, og hadde ingen vanskeligheter med å imponere sakprosaprofessoren. En henvisning til Kants bud om å kaste av seg umyndighetens åk tjente som inngang til Tønnessons hovedbudskap til elevene: Retorisk talekompetanse gir tilgang til deltakelse i demokratiet – og denne kompetansen kan læres! Via studier av Margaret Thatchers taler viste han at enkle grep som bruk av tallet tre, bokstavrim og gjendrivelse kan gi overveldende resultater og – med litt trening – gjøre de aller fleste av oss til vellykkete talere.

 

Johan Tønnesson foreleser for Hartvig Nissen-elever

 

Uetisk bruk av pathos

Med denne motiverende appellen fikk begreper som ethos, pathos og kairos direkte relevans – både som analyseverktøy og praktiske råd. Caser hentet fra debatten om stemmerett for kvinner og vinterens ulvedebatt ble tatt opp til diskusjon, og elevene ble først bedt om å vurdere bruken av retoriske virkemidler, for så å komme med forslag til revisjon. Spesielt gode innspill hadde elevene til analysen av Senterpartiets protestvideo mot regjeringens avgjørelse om ikke å tillate lisensjakt på ulv. De kraftfulle bildene av sønderrevne hundekropper ble karakterisert som uetisk pathosbruk. Hvorfor ikke benytte bilder av døde sauer? Videre ble dårlig produksjon og upassende musikk trukket frem som faktorer som kunne virke negativt på partiets ethos.

 

Jakt på ikke-retorisk sakprosa

Etter å ha etablert retorikken som middel for å oppnå myndighet, heller enn usaklig maktmisbruk, utfordret foreleseren tilhørerne til å ta del i jakten på den ikke-retoriske sakprosaen. Vidar Theisens værmeldinger og ordbokdefinisjoner ble benyttet som analyseobjekter, men jaktutbyttet ble likevel null – selv ikke matematiske formler kunne sies å være fri for retoriske aspekter. Men, som den finske professoren og oppfinneren av sakprosabegrepet, Rolf Pipping, i sin tid uttalte, er det likevel saken som bør stå i sentrum for sakprosaen, understreket Tønnesson. Elevene ble så presentert for definisjonen av sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», og fikk enda mer å tygge på da Tønnesson stilte spørsmål ved om det virkelig går an å ytre seg direkte om virkeligheten.

 

Fra venstre: Kristine Saga Hammerstad, Hanna Finsrud, Aurora Christine Haugan og Flavio Nicolai Spinetti

 

Siste utfordring til elevene ble den aller mest innbringende for Tønnesson og UiOs del. På oppfordring om å forbedre det foreløpige slagordet for studiespesialiseringen, kom Aurora Christine Haugan, Flavio Nicolai Spinetti, Kristine Saga Hammerstad og Hanna Finsrud med dette overbevisende forslaget: ”Språk er makt! Skaff deg litt! Søk Her!”

 

Etter endt retorikkforelesning fikk elevene omvisning på campus Blindern

 

 

 

– Årets avhandlinger har alle en åpenbar betydning for samfunnet

Av Ida Skjelderup

Innholdsmarkedsføring, klarspråk, Trump-velgeren som ’second-persona’ og tegnspråktolkning av musikk – årets masterpresentasjoner viste bredde i både tilnærming og tematikk. Men felles for oppgavene er ifølge sakprosaprofessor Johan Tønnesson en åpenbar betydning for samfunnet. Han understreker at det ved masterløpet i retorikk og språklig kommunikasjon oppmuntres til avhandlinger som på direkte vis griper inn i utfordringer i samfunnet. I sine tilbakemeldinger gav Tønnesson hver og en av studentene tips til hvordan de kan bringe forskningsfunnene sine videre ut i verden.

Siden 2010 har retorikkstudentene  som avslutning på masteremnet presentert oppgaven for opponenter og publikum. Det har utviklet seg til å bli en hyggelig og uformell, men likevel litt høytidelig ramme rundt uteksamineringen, sier Tønnesson. Dagens formål er todelt; studentene får mulighet til å presentere viktige funn for et interessert og kompetent publikum, samtidig som de føres inn i den akademiske tradisjonen det er å la studiene testes mot kritiske innvendinger fra fagfeller.

Tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

Førstekvinne ut var Marthe Ødegård Olsen med presentasjonen «Å høre etter noe mer. Visualisering av instrumental musikk – i en tegnspråktolks perspektiv». Informert av semiotisk teori og leserintervjuer av hørselshemmede, undersøker hun i avhandlingen tolkens rolle i oversettelsen fra instrumentalmusikk til bevegelser og visuelle tegn. Hun skiller mellom to stereotypiske tilnærminger; én subjektiv, emosjonsbasert som fokuserer på opplevelsesaspektet ved musikken, og én deskriptiv, mer teknisk, som blant annet formidler hvilke instrumenter som tas i bruk. Teori og leserintervjuer gir ifølge Olsen grunnlag for kritikk av tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer, der forbundet foreskriver nøytralitet og upartiskhet: I oversettelser av ikke-verbale sider av musikk ville en slik praksis frata hørselshemmede muligheten til å oppleve den emosjonelle siden av det kunstneriske uttrykket.

Marthe Ødegård Olsen viser frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

 

Ulike perspektiver på politisk talekunst

I presentasjonen «Jeg prøver å skrive det jeg tror de ville skrevet selv. En kvalitativ undersøkelse av tre taleskriveres arbeid med å konstruere karakter i politiske taler», peker Simon Stjern på det paradoksale ved den store veksten i taleskriverstanden og det stadig mer gjeldende idealet om den autentiske politikeren. Gjennom intervjuer av tre taleskrivere og analyser av talene deres undersøker han i sin avhandling hvordan autentisitet konstrueres i den enkelte talen. Filip-André Baarøy viste i sin presentasjon, «Forglemmelsen av de glemte. En argumentasjonsanalyse av Mitt Romneys tale som skulle stoppe Donald Trump», hva slags modellvelger som konstrueres i talen som var ment å skulle få Trump-tilhengerne til å ombestemme seg. Ved hjelp av argumentasjonsanalyse og Edwin Blacks begrep om ’second persona’ finner han i oppgaven at talen forsøker å overbevise ved henvisning til eksperter, at den maner til moralsk ansvar og at den argumenterer for videreføring av et vellykket USA – alle uttrykk for ideer den empiriske Trump-velgeren opponerer mot. Slik tilbyr Baarøy mulige svar på hva republikanerne kunne gjort annerledes i sin kommunikasjon til folket.

Retoriske blikk på markedsføring

Nina Jansen Wiig og Anneline Rølsåsen presenterte begge oppgaver der de ved hjelp av retorikkfaglige verktøy undersøker ulike former for markedsføring. I «Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss? En analyse av seks tekster fra DNB og Gjensidige», redegjorde Jansen Wiig for tankegangen bak den stadig voksende sjangeren innholdsmarkedsføring, mens Rølsåsen i «Snus er min beste venn, og verste fiende. En multimodal analyse av to reklamefilmer fra Helsedirektoratet» blant annet snakket om stereotypiseringer av kjønn i de to filmene. Jansen Wiig fant i sin oppgave ut at selv om leserne av DNB og Gjensidiges innholdsmarkedsføring gjennomskuet selskapenes påtatte velvilje, og leste det som salgsstrategier, lot de seg likevel informere av innholdet i tekstene. Begge studenter fant at det retoriske begrepsapparatet kunne tilføre noe i undersøkelser av markedsføringsstrategier.

Nyskapende bidrag til klarspråkforskningen

I «Informasjon for innforståtte. En leserinformert undersøkelse av klarspråklig formidlingspotensiale i informasjon om asylregler» tar Nora Hjembrekke for seg behovet for klarspråkarbeid i asylsektoren. Oda Berg rettet i sin presentasjon «Muligheter og utfordringer ved deling av klare tekster i kommunesektoren – En kvalitativ undersøkelse av kommunalt klarspråksarbeid» kritikk mot de deler av klarspråkfeltet som ensidig fokuserer på tekstinterne klarspråkstrategier. Selv om slike er enkle å ta i bruk, vil de sjelden kunne gjennomføres uten at man erkjenner kontekstuelle utfordringer som kompetansegrunnlag, økonomi og følelsene forfatteren har investert i teksten. Hjembrekke, på sin side, fant ved hjelp av tekstanalyse og leserundersøkelser at informasjonsteksten hun analyserte la opp til tre ulike leseveier; én digital, én juridisk og én analog, men at den tiltenkte mottakergruppen ikke klarte å følge noen av dem. Basert på funnene utfordrer Hjelmbrekke klarspråkråd om å følge den klassiske pyramidemodellen der det viktigste nevnes først – undersøkelsene hennes viser nemlig at struktureringsprinsippet i denne sammenhengen skapte forvirring blant leserne.