Tønnesson under innstudering av metoden Sakprosa for retten blant norsklærere. Foto Ola Harstad
Presentasjonen er basert på innspill fra Det humanistiske fakultet ved UiO til rapporten Evaluering av humanistisk forsking i Noreg (HUMEVAL), der et av målene har vært å dokumentere og vurdere samfunnsbidrag fra ulike forskningsmiljøer. De mest overbevisende av disse innspillene er siden blitt publisert på HFs nettsider for ansatte, og denne gangen var det var det sakprosaforskningen som stod for tur. Ført i pennen av rådgiver og historiker Arve T. Thorsen og basert blant annet på uttalelser fra Landslaget for Norskundervisning, er teksten en hyggelig anerkjennelse til forskningsmiljøet som viser at arbeidet blir lagt merke til – også utenfor instituttet.
En vellykket etablering av et fagfelt
Omtalen legger vekt på at Tønnesson og sakprosaforskerne ved ILN har klart å etablere et nytt og velfungerende fagfelt i stadig vekst. Både Bergen, Trondheim og Helsinki har fått hver sine sakprosaprofessorater, og i samarbeid med det svenske Författarförbundet kommer det snart også ett på plass i Sverige.
Fagmiljøets innvirkning på innholdet i norskfaget trekkes frem som en suksesshistorie:
Sist høst var det hele 54 studenter som tok emnet «nordisk sakprosa», de aller fleste av dem lektorstudenter. Tønnesson har allerede bidratt betydelig i arbeidet med å få sakprosa inn på læreplanen gjennom Kunnskapsløftet.
Av andre vellykkete formidlingsprosjekter nevnes utbredelsen av en sakprosakanon for skolen, en samling av litterært sett fremragende eller på annen måte viktige sakprosatekster og den brede mottakelsen av referanseverket Hva er sakprosa (2008). Også på det juridiske feltet mener HF at Tønnessons sakprosaforskning har satt spor:
Han tok initiativet til seminarserien «Lovlig uklart» om klarspråk og juss, på Litteraturhuset, som var tett befolket av jurister og kommunikasjonsfolk i forvaltningen. I fjor kom nyheten om at Juridisk fakultet får en ekstrabevilgning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet på 3,5 mill. hvert år til 2026 for å få klarspråk inn i juristutdanningen.
Hyggelig med ros fra fakultetet
Johan Tønnesson sier selv at han synes det er hyggelig å bli omtalt på denne måten. Fagmiljøet har hatt en spesiell posisjon ved fakultetet ved delvis å være eksternt finansiert gjennom Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Han understreker i den forbindelse at foreningen aldri har forsøkt å styre forskningen, som ofte har dreid seg om tekster som ligger godt utenfor kategorien «faglitteratur».
Tønnesson er nå i gang med å etablere det internasjonalt orienterte forskningsnettverket Nordisk Sakprosa, der danske og finske forskere blant annet kan dra nytte av den norske og svenske sakprosamiljøets erfaringer med etableringen av fagfeltet.
Cecilie Drougge Halstensgaards masteravhandling i retorikk og språklig kommunikajon er nå tilgjengelig på duo.uio.no.
I Osloskolen er det rundt 15 000 elever som har vedtak om særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring skal sikre at elever med svake språklige ferdigheter får tilstrekkelig opplæring i det norske språket. Dersom tekstene skolene sender ut for å informere om og tilby rettigheten ikke er i stand til å kommunisere med sine lesere, i de fleste tilfeller foresatte med relativt kort fartstid i Norge, kan dette i verste fall resultere i at elever ikke mottar sårt tiltrengt opplæring. Dette ved at de foresatte, i mangel på god og tilpasset informasjon, velger å takke nei til tilbudet – eller ikke svare i det hele tatt.
Samtidig står skolene og Utdanningsetaten i Oslo overfor vanskelige problemstillinger når disse tekstene skal utformes; hvordan skrive relativt faglig tunge tekster, som kommuniserer på tvers av til dels dyptgående kulturelle skiller?
Vil bidra til bedre kommunikasjon mellom skole og hjem
Avhandlingens overordnede formål har vært å bidra til å skape et større og klarere bilde av hva som kreves for å kommunisere skriftlig med mange ulike mottakere, på tvers av ulike kulturer og referanser. Forhåpentligvis kan noen av funnene bidra til en større mottakerbevissthet og omtanke i tekstutforming, ikke bare i tilfellet med særskilt språkopplæring, men også i andre situasjoner hvor relativt faglig tungt stoff skal formidles. Målsettingen med avhandlingen har således gjennomgående vært å akademisk undersøke hvilke momenter som må være tilstede for at en god kommunikasjon kan finne sted, og peke på noe av konsekvensene når disse momentene ikke er tilstede.
Ved Tøyen skole i Oslo har rundt 90 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.
Tre organisatoriske forutsetninger for god foreldrekommunikasjon
Mine undersøkelser viser at tekstene vanskelig kan kommunisere med de aktuelle leserne, de foresatte, og gjøre disse til kompetente deltakere i kommunikasjonssituasjonen. Videre viser undersøkelsene at dette ikke kan endres uten ganske omfattende endringer på det strategisk-organisatoriske planet. Jeg peker derfor på tre hovedforutsetninger som må ligge til grunn for at organisasjonen skal kunne utforme tekster som kommuniserer med de aktuelle leserne:
(1) I dag er tekstmalene er preget av kulturspesifikke normer som krever særskilt normkompetanse av leseren. Malene bør heller trekke på normer som er mer allmenne. Et eksempel på dette er det juridiske preget tekstene har, noe som tilsier at tekstene springer ut i fra en tekstkultur hvor juridisk kompetanse blir vektlagt og verdsatt. Dette er særskilt normkompetanse en ikke kam forvente at den allmenne leseren innehar og er fortrolig med.
(2) De aktuelle leserne mangler i mange tilfeller erfaring og kompetanse til å legge riktig mening i begrepene særskilt norskopplæring og særskilt språkopplæring, og deres innhold. I et videre perspektiv peker dette på lesere som trenger tilrettelegging og veiledning til å bli mer fortrolige med skolediskursen . Dette er imidlertid kompetanse og erfaring tekstene i seg selv tar for gitt, i form av sine modellesere. Tekstene må derfor vise større omsorg for leserenes kompetanse og erfaringsplattform, og sørge for at denne kompetansen blir tilstrekkelig bygget opp i tekstene.
(3) Det må iverksettes et tettere samarbeid mellom skole og etat, hvor det blir tydeliggjort overfor skolene at de skal ta i bruk sin erfaring med, og kompetanse om, de aktuelle leserne i videre utforming av tekstmalene de har mottatt fra etaten.
Skal sikre juridisk holdbarhet
Per dags dato utformer Utdanningsetaten i Oslo tekstmaler skolene kan benytte i sin kommunikasjon av særskilt språkopplæring til de foresatte. Det finnes tre ulike tekstmaler, og det var disse tekstmalene som var mitt analysemateriale. Malene er i stor grad utformet med tanke på å sikre at skolene følger juridiske krav og rammer i sin kommunikasjon og vedtakelsen av særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring er et juridisk enkeltvedtak, og må derfor varsles, begrunnes og gis samtykke til skriftlig. I tillegg må også de berørte partene informeres og veiledes, gjerne også dette skriftlig. Dette er føringer lagt i Forvaltningsloven. Tekstene fra Utdanningsetaten er nettopp utformet med det formål å innfri disse juridiske kravene. Følgelig bærer også tekstmalene preg av å være juridisk rettet, snarere enn hva man gjerne kan omtale som mottakerrettet.
Må ikke benytte tekstmalene
At Utdanningsetaten utformer tekstmaler som skolene kan benytte, er ikke sammenfallende med at skolene må benytte disse tekstene. Erfaring og intervju med skoleledere tilsier imidlertid at det er disse tekstmalene mange av skolene tar i bruk, uten å gjøre særlig endringer. Årsaken til dette er nok sammensatt, men mine intervjuobjekter pekte på manglende kompetanse til å selv kunne utforme slike juridiske holdbare tekster. Imidlertid så også intervjuobjektene vanskelighetene de foresatte kunne oppleve i møte med tekstene, og de anså derfor den muntlige dialogen som mest effektiv i kommunikasjon av enkeltvedtaket særskilt språkopplæring. For å kunne realisere de juridiske kravene benyttet de likevel de skriftlige tekstene.
Foreldre får ikke fulgt opp
Avhandlingen viser også til mulige konsekvenser av at tekstene ikke kommuniserer med sine lesere. En mulig konsekvens er svekket mulighet for tilpasset og god opplæring, ved at de foresatte ikke får mulighet til å delta i vurderingen av hvorvidt deres barn skal motta den særskilte språkopplæringen, og heller ikke mulighet til å aktivt følge opp barnets opplæring. Tekster som legger til rette for kommunikasjon med de foresatte, vil kunne gi de foresatte bedre evne til å følge opp eleven og delta i et godt skole-hjem samarbeid. Dette knytter seg også til spørsmålet om hvilke elever som skal motta den særskilte opplæringen. Å gi de foresatte større mulighet til å delta i skolediskursen, kan være til hjelp i skolens arbeid med å (re)vurdere og regulere hvilke elever som skal motta særskilt språkopplæring.
Hvordan undersøke forutsetninger for god kommunikasjon?
Problemstillingen jeg hadde som mål å besvare, rommer mye. Det å skulle undersøke forutsetninger krever ulike innfallsvinkler og et bredt perspektiv. Å peke på årsaker til at tekstene i seg selv ikke kommuniserer, er ikke nødvendigvis nok. Hvilken tekstkultur hersker i organisasjonen – hvilke normer følger den i utformingen av sine tekster? Hvilken sjangertilhørighet har tekstene, og hva slags sjangerkrav må de følge for å være «gyldige»? Hvilke instanser og mottakere skal tekstene møte – og hvilke av disse er det organisasjonen vektlegger i sin tekstutforming og strukturering av tekstene? I en såpass stor organisasjon som Osloskolene og Utdanningsetaten – hvordan er det tekstlige (sam)arbeidet? Alle disse spørsmålene, og flere til, ønsket jeg å undersøke og besvare i min oppgave. Dette krevde således undersøkelser både av det system-organisatoriske nivået, samt mer tekstnære undersøkelser.
