-Det ser ikke ut som om NFF tar innover seg barneperspektivet i sin forståelse av sakprosa for barn, og det kan føre til at det blir tatt feil avgjørelser i opptak av nye medlemmer, sier Dag Larsen og sikter til ankesaken der barnebokforfatter Synnøve Borges søknad om medlemskap i foreningen ble avslått. Brunlangøre (Gyldendal 2014), Kongeøyenstikker (Gyldendal 2015) og Steinhumle (Gyldendal 2016) ble ansett for å være for tett knyttet til det skjønnlitterære. I hver av Borges bøker presenteres historien om et individ; en flaggermus, en øyenstikker og en humle, som ikke finnes i den virkelige verden, men der historien tjener som eksempel på hva et eksemplar av arten kan oppleve gjennom et år. Da NFF kalte inn til frokostmøte om status for sakprosaen som gis ut for barn, trakk Larsen frem avslaget som eksempel på foreningens foreldede opptakspolitikk, der nyere barnelitterære forskningsperspektiver ikke tas med i regnestykket.

 

-Trenger ikke skjønnlitterære støttestrømper

-Sakprosaforfatterne kan bruke nær sagt alle de samme litterære virkemidlene som de skjønnlitterære, sier Marit Ausland, seniorrådgiver hos NFF med ansvar for fordeling av fondsmidler. Men tar de i bruk fiktive personer, fiktive dyr, fiktive dialoger og fiktive fortellinger, synes jeg at de beveger seg over i skjønnlitteraturen, fortsetter hun. At sakprosa skal være etterrettelig behøver heller ikke bety at den blir kjedelig – det finnes mange måter å gjøre tekstene spennende på som ikke bryter med sakprosakontrakten. Man kan for eksempel benytte rammefortellinger der personene er virkelige mennesker eller dyr, slik Bjørn Arild Ersland gjør i Hvor gammel blir en tiger? (Cappelen Damm 2016). Boken viser at sakprosaen kan stå på egne bein og ikke trenger skjønnlitterære «støttestrømper».

–I tillegg har vi strukturelle og økonomiske rammer å forholde oss til, opplyser hun. Det faglitterære fond forvalter kollektive vederlagsmidler på vegne av alle sakprosaforfattere og oversettere i Norge. Innen sakprosaen er det mange underkategorier og dermed mange ulike forfatter- og oversettergrupper. Hele tiden må vi balansere og ikke forfordele stipendmidler til noen av disse gruppene, for eksempel må vi passe på at vi ikke godkjenner mer eller mindre skjønnlitterære bøker for barn og unge, men ikke for voksne. Innkjøpsordningene gir også rammer for sjangrene, men jeg har et håp om at disse ordningene etter hvert vil fungere etter kriteriet ‘kvalitet’ og ikke ‘sjanger’ avslutter hun.

 

Leserkontrakten annerledes i barnelitteraturen

Larsen mener selve lesekontrakten i barnelitteraturen er annerledes, og det er dette som gjør barnelitteratur til barnelitteratur. Derfor nytter det ikke å bruke samme sett av regler i tekster for barn og voksne.

– Det er typisk at barna blir med inn i fortellingen slik fortellerstemmen framstiller hovedkarakteren, forklarer han. I Borges bøker er det ikke humla, flaggermusa eller øyenstikkeren som forteller, selv om historien presenteres fra deres perspektiv. Når fortellerstemmen ikke er en del av historien, får den voksne som leser boka høyt større frihet til å tolke fortellerrollen på sin egen måte. Samspillet mellom det visuelle og verbalteksten skaper også flere tolkningsmuligheter. Teksten endrer på denne måten karakter i det den leses høyt, og samtalen mellom den voksne og barnet blir vesentlig for bokas mening.

 

Ulike prinsipper for sjangerinndeling

– Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa, spesielt når det kommer til språklig stil og virkemidler, sier Kaja Bjølgerud Grimsgaard, lektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Det er derfor man i nyere sakprosaforskning oftest definerer sakprosa som tekster adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Men når en av tekstens intensjoner er å fremstille saken som noe virkelig, blir det også viktig å vurdere om stil og virkemidler er i tråd med normer for etterrettelighet og vederheftighet, slår hun fast. For å vurdere om noe er sakprosa eller ikke, bør man ta hensyn både til kontrakten som er inngått mellom forfatter og leser, men også i hvilken grad den forholder seg til etterrettelighets- og vederheftighetsidealer, legger hun til.

-I møte med barnelitteraturen blir det imidlertid enda vanskeligere å forholde seg til begge disse måtene å skille sakprosaen fra det skjønnlitterære på. For det første er det vanskelig å si noe sikkert om hvordan barn oppfatter noe som virkelig og ikke – noe som vanskeliggjør bruk av leserkontrakten som grunnlag for definisjon. Når det kommer til stilkrav og idealer, er det heller ikke slik at etterrettelighet og vederheftighet nødvendigvis må praktiseres likt i faglitteratur for barn og voksne – men forfatteren har fortsatt et ansvar for å forsøke å presentere stoffet på en måte som gagner saken på best mulig måte, avslutter hun.

 

-Bør legge opp til identifikasjon med dyr

-Muligheten for at barnet som leser eller lytter besjeler humla, er ikke bare sannsynlig, jeg mener at det er typisk for barns lesemåte. Det bidrar ikke til å svekke kunnskapselementet i teksten, snarere tvert om, påpeker Dag Larsen, og sikter til identifikasjon med artene som et viktig virkemiddel for å fremme barns kunnskap om og vilje til å ta vare på naturen.

Kristian Bjørkdahl er ansatt ved Uni Rokkansenteret og har blant annet forsket på fremstillinger av forhold mellom dyr og mennesker. Han støtter Larsens utsagn og mener formidling av hvordan verden ser ut for et dyr, uten at man henger seg opp i de altfor store kategoriene Menneske og Dyr, kan skape interesse, nysgjerrighet og identifikasjon. Han mener det bør være et mål at våre forestillinger om et ’vi’ utvides til også å inkludere andre arter.

-Forskningen på dyrs atferd, følelsesliv, og kognitive evner har vist stadig tydeligere og med stadig økende grad av sikkerhet at mange dyr har evner som ligner menneskers. De trenger visse kvaliteter i sine ytre omgivelser for å realisere evnene sine, de føler (eksempelvis) glede, sorg og savn, og de tenker «logisk» og målrettet for å løse konkrete problemer, legger han til.

 

Logisk fantasi

-Marit Ausland understreker at NFF er klar over at forskere innen epigenetikken, etologien og andre disipliner har gjort mange spennende funn om dyrs følelser og væremåter, og legger til at det har blitt delt ut stipend til bøker som formidler slik forskning.

-Imidlertid mener jeg det vil være vanskelig for leseren å forstå at det er forskningsformidling når forfatteren «går inn i» dyrs følelser og væremåter, sier hun. Når er det fantasi og diktning og når er det formidling av forskning? Vi ser at gode sakprosaforfattere er tydelige på dette og at de ofte tar i bruk logisk fantasi. De skriver for eksempel «dette vet jeg ikke, men det kan være sannsynlig at musa føler redsel når katten nærmer seg. Enkelte forskere har kommet frem til at mus har følelser, andre forskere har kommet frem til at de har følelser, men at vi ikke kan vite om de ligner på menneske sine følelser».

Dag Larsen er bekymret for at det han mener er rigide sjangerpraksiser skal stå i veien for utviklingen innen sakprosa for barn.

– Jeg vil tippe at grensene mellom fakta – og skjønnlitteratur vil bli enda mer glidende i barnelitteraturen i årene fremover, og foreningene vil møte noen prøvelser om de ikke tar dette på alvor. De bør forsøke å praktisere i samsvar med den litterære utviklingen og følge med på den barnelitterære forskningen, avslutter han.

 

Ida Skjelderup