Forskere som deltakere i samfunnsdebatten

Ida er et 47 millioner år gammelt fossil av en primat som er gitt artsnavnet Darwinius masillae.Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Hvilke forestillinger, normer og holdninger til vitenskap, forskere, formidling, medier, journalister og lesere preget debatten rundt Ida-fossilet i 2009, og i hvor stor grad bidro debatten til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale?

Vi har invitert Andrea til å presentere avhandlingen sin her på Sakprosabloggen:

 

Mediesirkuset som startet formidlingsdebatten

Ida-funnet ble lansert på storstilt vis i 2009 av et forskerteam ledet av Jørn Hurum, professor, forsker og paleontolog ved Universitetet i Oslo. Ida er et 47 millioner år gammelt sjeldent og unikt komplett fossil. Hurum og hans forskerteam hevdet, i den vitenskapelige artikkelen om Ida og i sin formidling, at dette funnet kunne fortelle oss noe radikalt nytt om apenes og menneskets evolusjonshistorie. Ida-fossilet ble blant annet omtalt som “The Missing Link”.
I debatten som fulgte Ida-lanseringen ble det rettet sterk kritikk mot Jørn Hurums formidlingsstil og fremgangsmåte. Den førte også til at en rekke ulike syn på forskningsformidling og forskeres rolle i samfunnsdebatten kom frem i lyset. I avhandlingen drøfter jeg i hvor stor grad Ida-debatten bidro til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Temaer innenfor denne drøftingen er retorisk medborgerskap, motiv i fornuftig uenighet og saklighetsnormer.

 

Premissene for formidlingsplikten

Som følge av universitets- og høyskoleloven har Universiteter og høyskoler i Norge  plikt til å legge til rette for formidling. Anine Kierulf viser i sin artikkel «…en åpen og opplyst offentlig samtale» at formidlingsplikten prioriteres annerledes i praksis:

«Vitenskapelig ansatte har tre lovfestede forventninger: Vi skal tilby utdanning og forskning på et høyt nivå og formidle kunnskap. Etter loven er disse forpliktelsene likt rangert. Deres reelle rangering – både hva gjelder akademiske karrieremuligheter, prestisje og praksis – er imidlertid annerledes: Først forskning, så undervisning – og så, kanskje, formidling.»

Det er en etablert forventning til og plikt for forskere å formidle, og tilsvarende en etablert forståelse av at dette ikke alltid følges opp på institusjonene. Dette preger også debatten rundt forskningsformidling, som stadig vender tilbake til samme spørsmål: Hvorfor er det ikke flere forskere som formidler og deltar i samfunnsdebatten?

 

Andrea Othilie Rognan leverte i høst masteroppgaven En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling? Avhandlingen er nå tilgjengelig på duo.uio.no

Ytringskultur og offentlig uenighet

Den retoriske analysen og drøftingen i masteroppgaven min viser at det fantes mange ulike og til dels motstridende normer, forestillinger og holdninger til hvordan forskere skal ytre seg offentlig. Forskere har en spesiell rolle i samfunnsdebatten, som representanter for de høyeste utdanning- og forskningsinstitusjonene i landet. Vi forventer at de skal bidra i samfunnsdebatten med saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon som hjelper folk flest å ta stilling til komplekse saker.

Likevel viser Ida-debatten at andre hensyn enn dette kollektive samfunnsoppdraget kan ta mye plass i argumentasjonen til forskere. Forskningsformidling og debattdeltakelse forbindes med høy risiko i en allerede presset forskerhverdag. Deler av forskningsfelleskapet ønsker ikke at kontroversiell forskning formidles til et allment publikum. Mange forskere er bekymret for ulike vrangforestillinger og mulige misforståelser rundt vitenskap som allerede finnes i samfunnet. Mange er bekymret for at journalister og andre «mellommenn» har for liten kompetanse om vitenskap. Forskere måles gjerne opp mot en konvensjonell forskeridentitet, og kritikk av forskere som ytrer seg i offentligheten er gjerne drevet av en viss grad av spekulasjon rundt ulike vikarierende motiv. Alle disse bekymringene og forutsetningene legitimerer mindre kontakt med samfunnet.

Forskere flest har ressursene og evnene som trengs for å utøve sitt retoriske medborgerskap, likevel er det få som ser verdien i å delta i det offentlige ordskiftet. Om flere forskere skal delta i samfunnsdebatten, må universiteter og høyskoler dyrke en sunn uenighet- og ytringskultur. En god ytringskultur bør la det beste argumentet vinne, basert på saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon, uavhengig om dette skjer innad i en institusjon eller på en offentlig debattarena. I avhandlingen min kommer det tydelig frem at forskningsformidling er et felt som sårt trenger et bedre kunnskapsgrunnlag.

 

Andrea Othilie Rognan

Trenger barnelitteraturen en egen sakprosakontrakt?

-Det ser ikke ut som om NFF tar innover seg barneperspektivet i sin forståelse av sakprosa for barn, og det kan føre til at det blir tatt feil avgjørelser i opptak av nye medlemmer, sier Dag Larsen og sikter til ankesaken der barnebokforfatter Synnøve Borges søknad om medlemskap i foreningen ble avslått. Brunlangøre (Gyldendal 2014), Kongeøyenstikker (Gyldendal 2015) og Steinhumle (Gyldendal 2016) ble ansett for å være for tett knyttet til det skjønnlitterære. I hver av Borges bøker presenteres historien om et individ; en flaggermus, en øyenstikker og en humle, som ikke finnes i den virkelige verden, men der historien tjener som eksempel på hva et eksemplar av arten kan oppleve gjennom et år. Da NFF kalte inn til frokostmøte om status for sakprosaen som gis ut for barn, trakk Larsen frem avslaget som eksempel på foreningens foreldede opptakspolitikk, der nyere barnelitterære forskningsperspektiver ikke tas med i regnestykket.

 

-Trenger ikke skjønnlitterære støttestrømper

-Sakprosaforfatterne kan bruke nær sagt alle de samme litterære virkemidlene som de skjønnlitterære, sier Marit Ausland, seniorrådgiver hos NFF med ansvar for fordeling av fondsmidler. Men tar de i bruk fiktive personer, fiktive dyr, fiktive dialoger og fiktive fortellinger, synes jeg at de beveger seg over i skjønnlitteraturen, fortsetter hun. At sakprosa skal være etterrettelig behøver heller ikke bety at den blir kjedelig – det finnes mange måter å gjøre tekstene spennende på som ikke bryter med sakprosakontrakten. Man kan for eksempel benytte rammefortellinger der personene er virkelige mennesker eller dyr, slik Bjørn Arild Ersland gjør i Hvor gammel blir en tiger? (Cappelen Damm 2016). Boken viser at sakprosaen kan stå på egne bein og ikke trenger skjønnlitterære «støttestrømper».

–I tillegg har vi strukturelle og økonomiske rammer å forholde oss til, opplyser hun. Det faglitterære fond forvalter kollektive vederlagsmidler på vegne av alle sakprosaforfattere og oversettere i Norge. Innen sakprosaen er det mange underkategorier og dermed mange ulike forfatter- og oversettergrupper. Hele tiden må vi balansere og ikke forfordele stipendmidler til noen av disse gruppene, for eksempel må vi passe på at vi ikke godkjenner mer eller mindre skjønnlitterære bøker for barn og unge, men ikke for voksne. Innkjøpsordningene gir også rammer for sjangrene, men jeg har et håp om at disse ordningene etter hvert vil fungere etter kriteriet ‘kvalitet’ og ikke ‘sjanger’ avslutter hun.

 

Leserkontrakten annerledes i barnelitteraturen

Larsen mener selve lesekontrakten i barnelitteraturen er annerledes, og det er dette som gjør barnelitteratur til barnelitteratur. Derfor nytter det ikke å bruke samme sett av regler i tekster for barn og voksne.

– Det er typisk at barna blir med inn i fortellingen slik fortellerstemmen framstiller hovedkarakteren, forklarer han. I Borges bøker er det ikke humla, flaggermusa eller øyenstikkeren som forteller, selv om historien presenteres fra deres perspektiv. Når fortellerstemmen ikke er en del av historien, får den voksne som leser boka høyt større frihet til å tolke fortellerrollen på sin egen måte. Samspillet mellom det visuelle og verbalteksten skaper også flere tolkningsmuligheter. Teksten endrer på denne måten karakter i det den leses høyt, og samtalen mellom den voksne og barnet blir vesentlig for bokas mening.

 

Ulike prinsipper for sjangerinndeling

– Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa, spesielt når det kommer til språklig stil og virkemidler, sier Kaja Bjølgerud Grimsgaard, lektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Det er derfor man i nyere sakprosaforskning oftest definerer sakprosa som tekster adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Men når en av tekstens intensjoner er å fremstille saken som noe virkelig, blir det også viktig å vurdere om stil og virkemidler er i tråd med normer for etterrettelighet og vederheftighet, slår hun fast. For å vurdere om noe er sakprosa eller ikke, bør man ta hensyn både til kontrakten som er inngått mellom forfatter og leser, men også i hvilken grad den forholder seg til etterrettelighets- og vederheftighetsidealer, legger hun til.

-I møte med barnelitteraturen blir det imidlertid enda vanskeligere å forholde seg til begge disse måtene å skille sakprosaen fra det skjønnlitterære på. For det første er det vanskelig å si noe sikkert om hvordan barn oppfatter noe som virkelig og ikke – noe som vanskeliggjør bruk av leserkontrakten som grunnlag for definisjon. Når det kommer til stilkrav og idealer, er det heller ikke slik at etterrettelighet og vederheftighet nødvendigvis må praktiseres likt i faglitteratur for barn og voksne – men forfatteren har fortsatt et ansvar for å forsøke å presentere stoffet på en måte som gagner saken på best mulig måte, avslutter hun.

 

-Bør legge opp til identifikasjon med dyr

-Muligheten for at barnet som leser eller lytter besjeler humla, er ikke bare sannsynlig, jeg mener at det er typisk for barns lesemåte. Det bidrar ikke til å svekke kunnskapselementet i teksten, snarere tvert om, påpeker Dag Larsen, og sikter til identifikasjon med artene som et viktig virkemiddel for å fremme barns kunnskap om og vilje til å ta vare på naturen.

Kristian Bjørkdahl er ansatt ved Uni Rokkansenteret og har blant annet forsket på fremstillinger av forhold mellom dyr og mennesker. Han støtter Larsens utsagn og mener formidling av hvordan verden ser ut for et dyr, uten at man henger seg opp i de altfor store kategoriene Menneske og Dyr, kan skape interesse, nysgjerrighet og identifikasjon. Han mener det bør være et mål at våre forestillinger om et ’vi’ utvides til også å inkludere andre arter.

-Forskningen på dyrs atferd, følelsesliv, og kognitive evner har vist stadig tydeligere og med stadig økende grad av sikkerhet at mange dyr har evner som ligner menneskers. De trenger visse kvaliteter i sine ytre omgivelser for å realisere evnene sine, de føler (eksempelvis) glede, sorg og savn, og de tenker «logisk» og målrettet for å løse konkrete problemer, legger han til.

 

Logisk fantasi

-Marit Ausland understreker at NFF er klar over at forskere innen epigenetikken, etologien og andre disipliner har gjort mange spennende funn om dyrs følelser og væremåter, og legger til at det har blitt delt ut stipend til bøker som formidler slik forskning.

-Imidlertid mener jeg det vil være vanskelig for leseren å forstå at det er forskningsformidling når forfatteren «går inn i» dyrs følelser og væremåter, sier hun. Når er det fantasi og diktning og når er det formidling av forskning? Vi ser at gode sakprosaforfattere er tydelige på dette og at de ofte tar i bruk logisk fantasi. De skriver for eksempel «dette vet jeg ikke, men det kan være sannsynlig at musa føler redsel når katten nærmer seg. Enkelte forskere har kommet frem til at mus har følelser, andre forskere har kommet frem til at de har følelser, men at vi ikke kan vite om de ligner på menneske sine følelser».

Dag Larsen er bekymret for at det han mener er rigide sjangerpraksiser skal stå i veien for utviklingen innen sakprosa for barn.

– Jeg vil tippe at grensene mellom fakta – og skjønnlitteratur vil bli enda mer glidende i barnelitteraturen i årene fremover, og foreningene vil møte noen prøvelser om de ikke tar dette på alvor. De bør forsøke å praktisere i samsvar med den litterære utviklingen og følge med på den barnelitterære forskningen, avslutter han.

 

Ida Skjelderup