For noen år tilbake rettet Espen Søbye krass kritikk mot innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Kritikeren mente ordningens innretning mot idealer om bredde og mangfold gikk på bekostning av litterær kvalitet. Marius Wulfsberg, leder for vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, mener gemyttene har roet seg, selv om utvalgets avgjørelser fra tid til annen møtes med protester fra tilsidesatte essayister og deres redaktører. Sakprosabloggen har snakket med Wulfsberg om status for innkjøpsordningen og dens betydning for norsk sakprosalitteratur.

– Aller først, hvor står slaget om sakprosainnkjøpene i dag?  

– Mitt inntrykk er at de som går hardest ut mot ordningen i dag, er kritikere orientert mot skjønnlitteratur som reagerer på at enkelte essaysamlinger ikke er blitt kjøpt inn. I anmeldelser og enkelte andre steder har jeg merket meg denne kritikken, og den  kommer gjerne fra folk som leser mye skjønnlitteratur. De ser gjerne essaysamlinger i lys av andre skjønnlitterære utgivelser , heller enn i lys av bredden av det som gis ut av sakprosa, slik som historiske fremstillinger, reportasjebøker og biografier. Vi som sitter i utvalget forholder oss til essayet som én av flere likestilte sakprosasjangere , mens denne gruppen litterater gjerne forholder seg til et sakprosahierarki der essayet troner på toppen.

 

-Bør ikke skilles ut

Samtidig finnes det også et profesjonsaspekt ved dette; de skjønnlitterære forfatterne som gir ut essaysamlinger lever jo ofte av å skrive – og er derfor avhengige av støtten på en annen måte enn mange sakprosaforfattere. Du har jo kun et lite knippe profesjonelle norske sakprosaforfattere. Det er heller ikke slik at forlagene kompenserer for forfatternes tap når sakprosabøker ikke kjøpes inn, slik tilfellet er når skjønnlitterære utgivelser blir nullet. Dette gjør at de økonomiske konsekvensene blir store når en essaysamling ikke kjøpes inn. På den andre siden er det ofte slik at essaysamlingene blir til på en annen måte enn den typiske sakprosaboka; de består av tekster som er blitt fremført  som foredrag eller publisert i tidligere versjoner før de samles og trykkes i bokform. Dette er nok også noe av grunnen til atessaysamlinger ikke alltid vurderes som gode nok til å kjøpes inn; de fremstår ikke i tilstrekkelig grad som helhetlige verk, noe som er et av kriteriene vi vurderer bøkene ut i fra.

– Så de økonomiske forholdene ligger ikke så godt til rette for essayistene?

Nei, men jeg håper at man kan finne en annen løsning på dette enn å løfte essayistikken ut av ordningen. Kanskje kunne forfatterforeningene forsøke å få forlagene til å dekke tapene ved ikke-innkjøpte essaysamlinger av skjønnlitterære forfattere slik de gjør hvis skjønnlitterære utgivelser nullles. Det er flere grunner til at essayet hører hjemme i sakprosaen. Historisk går jo det norske essayet tilbake til A.O. Vinjes Ferdaminne og Camilla Colletts resieskildringer fra Berlin og Paris i Sidste Blade, tekster som best kan karakteriseres som en type essayistiske reiseskildringer og reportasjer. Dessuten har essaysjangeren en viktig funksjon på innsiden av sakprosaordningen. Mange av de skjønnlitterære forfatterne er både større og mer erfarne stilister; en stor del av sakprosaforfatterne er det vi kaller énboksforfattere. Når sakprosalitteratur måles opp mot essayistikken, opprettholdes det stilistiske og litterære nivået for hele sjangeren, og de mindre trente forfatterne får litterære forbilder å strekke seg etter.

 

– Passer godt med krig og konflikt

– I hvilken grad har innkjøpsordningen hatt betydning for utviklingen i feltet?

– Her må jeg ta utgangspunkt i mit eget virke i feltet, som begynte med at jeg i 2002 ble redaktør i daværende Cappelen. Da forlagetmed Ida Berntsen i spissen bestemte seg for å blåse liv i sakprosaredaksjonen på slutten av 1990-tallet, viste det seg at det var liv laga for sakprosautgivelser av velkjente figurer som Knut Nærum og Kåre Willoch. Med opprettelsen av innkjøpsordningen for sakprosa i 2005 ble det nok i større grad  økonomisk mulig for forlagene å satse også på mer ubeskrevne blad og utvikle nye forfatterskap. I senere år har andre forlag kommet etter, og blant andre har Kagge blitt et viktig sakprosaforlag. Det samme gjelder for Vigmostad og Bjørke og Dreyers forlag, for å nevne noen. Nært sagt alle forlagene satser nå på sakprosa, og generelt vil jeg si at kvaliteten på litteraturen og oppmerksomheten den får har økt betraktelig.

Men, når det er sagt, så er det jo også slik at noen tidsperioder passer bedre med sakprosa enn andre – og nå er vi helt klart inne i en sakprosavennlig periode. Sakprosa passer godt med krig, konflikt og en påtrengende virkelighet, og turbulente tider og store samfunnsendringer skaper behov for god sakprosalitteratur. Se bare på alle sakprosautgivelser som handler om 2. verdenskrig – det er snakk om et betydelig antall hvert eneste år. Den kalde krigen er derimot bedre tilpasset thrilleren og krimen enn sakprosaen, virker det som.

Mens det tidlige 2000-tallet var tid for sakprosa med krigen mot terror og spenningen mellom vesten og den arabiske verdenen, er flyktningkrise, krigen i Syria og polarisering i Europa temaer som går igjen i dagens utgivelser. For å gripe til klisjéen; sakprosaboken gir mulighet til å se bak den enkelte historien, undersøke de historiske kreftene bak de kompliserte konfliktene og gjøre det uforståelige mer forståelig. Slike fenomener krever noe mer enn en kort reportasje, det trengs en historisering og analyse som sakprosaboken egner seg godt til.

Samtidig skal man heller ikke undervurdere de enkelte forfatterskapenes betydning for sakprosaens økte prestisje og betydning.. Intervjuboken markerer seg nå som en ny og interessant sjanger, og her bør man ikke undervurdere Alf van der Hagens bidrag. Det samme gjelder Åsne Seierstads betydning for reportasjeboken, Morten Strøksnes for reiseboken og Ivo de Figueiredo for nær sagt enhver ny sjanger han setter seg fore å utvikle videre, det være seg biografien eller true crime-boken – og, for ikke å glemme, Espen Søbyes nyskapende biografiske metode, den såkalte arkivstudien, som har hatt betydning også for en romanforfatter som Dag Solstad.