Flerstemmig sakprosa fra sør

Er det noen historier som i særlig stor grad presenteres som enstemmige og ukompliserte? Ja, mener den pakistansk-amerikanske sakprosaforfatteren Rafia Zakaria, og trekker fram fortellingene fra ikke-vestlige land – særlig dem som føres i pennen av ikke-vestlige, kvinnelige forfattere. Som én av hovedattraksjonene ved Sakprosafestivalen Verden i Bergen forrige lørdag, samtalte Zakaria med festivalsjef og forfatter Teresa Grøtan om sin kritikerroste bestselger The Upstairs Wife (2015). Festivalen ble avholdt for et fullsatt Litteraturhus, og med over 900 besøkende satte årets festival, den tredje i rekken, publikumsrekord. Noe av grunnen til at så mange fant veien til Litteraturhuset i Bergen forrige lørdag er en økende interesse for globale utfordringer, mener Grøtan.

– Den konservative og populistiske bølgen som skyller over oss gjør mange forvirrede og engstelige for framtiden, det gjelder i alle fall meg selv, sier Grøtan. – Et mål for festivalen er å skape større forståelse for hvordan internasjonal politikk, kultur og næring påvirker oss i våre daglige liv her hjemme, og hvordan vi, gjennom våre handlinger, valg, væremåte og kunnskap påvirker andre mennesker andre steder, fortsetter hun.

 

– Alle kan ikke være Malala

I The Upstairs Wife skriver Rafia Zakaria Pakistans historie sett gjennom kvinnenes øyne. Hun forteller med utgangspunkt i sin egen oppvekst, og lar sin tantes polygame ekteskap danne bakgrunn for boken. Åpningscenen, der attentatet mot Benazir Bhutto og tantens ektemanns dødsleie inntreffer samtidig, representerer et avgjørende punkt – både i tantens liv og i Pakistans historie. Skjebnene til de to kvinnene, tanten og den drepte statsministeren, gir et godt bilde på ambivalensen i Pakistans kvinnehistorie, noe Zakaria ønsket å rette oppmerksomheten mot med sin bok.  

– Det er et paradoks ved Pakistans historie at vi på den ene siden kunne ha et kvinnelig statsoverhode, og samtidig lovgivning som tillater flerkoneri. Pakistans kvinner er høyt utdannede og deltar i den globale politiske samtalen, men samtidig ser vi nå en dreining mot verdier knyttet til en konservativ retning innen Islam. Samfunnet er i ferd med å bli friere – flere kvinner er ute i offentligheten og arbeider, og ikke minst har sosiale medier bidratt til spredning av feministiske ideer. Dette skaper utrygghet, og mange søker tilflukt i tradisjonelle verdier – også kvinnene. De opplever den nye verdenen som truende og at de er heldige som blir tatt vare på økonomisk av en mann.

Vestlige kvinner har en tendens til å glemme at kvinner fra sør er like komplekst sammensatte og ulike hverandre som dem selv. – Spør vi amerikanske kvinner om hva vi kan gjøre for å løse vestlige kvinners problemer, får vi ikke kun ett svar, vi vil få uendelig mange. Slik er det også for kvinner i Pakistan; feminisme er like komplisert der. – Vi kan ikke alle være Malala, slår hun fast, og viser altså til den modige vinneren av Nobels fredspris i 2014.

 

Rafia Zakaria i samtale med festivalsjef Teresa Grøtan på Sakprosafestivalen Verden i Bergen 2017. Foto: Eivind Senneset

 

Blikk utenfra

Festivalsjef Grøtan er enig med Zakaria i at suksesshistoriene om pakistanske kvinner sjelden får plass i offentligheten. – Stadig flere kvinner deltar i arbeidslivet, stadig flere kvinner har offentlige roller og er aktive ute i samfunnet. Hvor mye hører vi om det siste? spør hun. Zakaria er på sin side glad for at det finnes arrangementer som Verden i Bergen.

– Det finnes heller ikke mange plattformer der vi ikke-vestlige forfattere, spesielt kvinner, kan presentere våre historier, og vi blir ofte representanter for én overordnet fortelling om undertrykkelse, sier hun.

Grøtan understreker at dette er et viktig poeng i arbeidet med festivalen. – Det er fortsatt slik i dag at om vi ikke konsentrerer oss, ender vi med et festivalprogram bestående av kun hvite, vestlige menn. Av hvite, mannlige forfattere skapes det interessant, overraskende, intelligent og morsom litteratur. Men vi går glipp av veldig mye bra om vi ikke løfter blikket og speider litt utenfor Europa og USA. – I tillegg er det også slik at vi i Vesten kan ha godt av å se oss selv gjennom øynene til noen utenfra, legger hun til. –Som Rafia påpeker; ja, kjærlighetsbegrepet er for tett forbundet med forpliktelse i Pakistan, blant annet med tanke på arrangerte ekteskap – men kan det også være at det er for lite fokus på forpliktelse hos oss?

Blant andre arrangementer publikum kunne oppleve på festivalen var foredrag og samtale med den amerikansk-jødiske tegneserieskaperen Sarah Glidden, kjent for sin tegnede dokumentarbok om følgene av krigen i Irak og samtale med forfatter av boken Barn, lov meg at du skyter deg. Vanlige tyskeres undergang i 1945 (2016), Florian Huber og oversetteren av boken, Espen Ingebrigtsen. Du kan lese mer om Sakprosafestivalen Verden i Bergen og det øvrige festivalprogrammet her.

 

Vitenskapskritikkens rolle i postfaktasamfunnet

Hvordan skal vi forholde oss til at kunnskap er kontekstavhenging, men samtidig mulig å kategorisere som sann og usann? Spørsmålet er en grunnutfordring innen sakprosaforskningen, og det er blitt sørgelig aktuelt i møte med vår tids skepsis mot vitenskapen. For hvordan skal vi møte ekstremeksempelet Trump når han benytter seg av slagord om at vitenskapen er politisk som belegg for klimaskepsis? Og hvordan kommuniserer vi den vitenskapskritiske tradisjonens bud, uten å ende opp i en verden der de ’alternative faktaene’ veier like tungt som de reelle?

– Det kan virke som om vi er inne i en tid der grensene mellom reell, fiksjonell og antatt viten er i ferd med å viskes ut, sier programkoordinator ved Litteraturhuset Åshild Lahn Lappegård. -Oxford Dictionaries kåret «post-truth» til årets ord i 2016, og ord som «postfaktasamfunn», «ekkokammer» og «fake news» opptrer stadig hyppigere i det offentlige ordskiftet.

I sin nye folkeopplysningssatsning, foredragsserien ”Bevisets stilling” undersøker Litteraturhuset ”grenseområdene mellom reell, fiksjonell og antatt viten slik dette utspiller seg i vår raske, digitale verden”, kan man lese av programmet.

Økende skepsis og overdreven tiltro

– Framveksten av populisme, med Brexit og valget av Trump som kroneksempler, preges av økende polarisering mellom grupper, og voksende mistro til etablissementet, vitenskap og etablerte medier og institusjoner, fortsetter hun. Samtidig ser vi også at mange møter denne mistroen med nedlatenhet, og gir uttrykk for en økende positivisme og tro på at vitenskapen kan løse alt. Vi ønsket å utforske hvordan vår tilnærming til fakta og til vitenskap henger sammen med dette.

I lørdagens foredrag, det andre i en rekke av tre, forsøkte medisinhistoriker Anne Helene Kveim Lie å besvare noen av disse problemstillingene med legevitenskapen som utgangspunkt. Lie er blant annet opptatt av hva vitenskapsformidlere selv kan gjøre for å unngå ”silodannelse” – en tilstand der ideer ikke får prøves ut på tvers av offentligheter, og som forsterkes av de sosiale medienes algoritmer.

 

Anne Kveim Lie er lege, idèhistoriker og førsteamanuensis i medisinsk historie, og ble valgt til en av ti fantastiske formidlere i Morgenbladets kåring i 2016. Her foredrar hun om vitenskapens begrensninger for en fullsatt sal på Litteraturhuset.

 

Det er viktig å forstå forholdet mellom vitenskapskritikk og vitenskapsskepsis, og forsøke å spre kunnskap om den grunnleggende vitenskapelige holdningen det er å dyrke tvilen, forklarer hun. – I 1998 trykket The Lancet, et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter, en artikkel der det ble påvist sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme. Den brukes fremdeles i dag, selv om den er tilbakevist utallige ganger og ble trukket tilbake offentlig i 2010, blant annet fordi det viste seg at forskningen ble finansiert av advokatene som representerte tolv barn som var involvert i en rettstvist om vaksinen, forteller hun. Tilfellet tjener som eksempel på at selv om vitenskapen kan vise seg å ta feil, så korrigerer den seg selv også.

Må verken overforenkles eller overselges

Som svar på spørsmål fra salen om hvordan vi skal forholde oss til at den naturfaglige vitenskapen oftest kommer de privilegerte til gode – med den manglende forskningen på tropesykdommer som eksempel, understreker hun at det må settes kritisk søkelys på denne ubalansen – ikke minst om formålet er å bevare folks tro på vitenskapen. Hun fastslår også at vitenskapsformidlere må passe seg for å overselge forskningsfunn – og heller ikke overforenkle kompliserte sammenhenger. Overforenkling kan føre til at folks generelle tiltro til vitenskapen svekkes og at man mister gjennomslag i viktige saker som vaksine og klima.

På spørsmål om serien er ment å gi en normativ fremstilling av god og dårlig kunnskap, svarer Lahn Lappegård at Litteraturhuset har vært opptatt av å problematisere hva som er sikker viten, og hva som er antagelser, men at det  også er viktig å huske på at det kan være gode grunner til at folk er skeptiske til vitenskap eller søker seg mot konspirasjonsteorier. -Du kan for eksempel ha opplevd maktovergrep fra storsamfunnet eller forskere, sier hun.

Det første foredraget i serien ble holdt av professor i religionsvitenskap, Asbjørn Dyrendal 21. januar, og tok for seg konspirasjonsteoretikeres argumentasjon og konklusjoner. 18 mars avholdes det siste foredraget i serien, der Sigve Indregard skal snakke om ”Kildekritikk i internettets tidsalder”.

Behov for tilskuddsstøtte til sakprosaillustratører

I siste utgave av Bokmagasinet presenteres en utspørring av fem norske bildebokillustratører. Der kommer det frem at illustratørene selv oppfatter støtteordningene som viktige forutsetninger for sin produksjon

 

«Norske illustratører holder skyhøyt nivå – det må komme sakprosaen til del» slår redaktør Karin Haugen fast i lørdagens utgave av Bokmagasinet (04.02.17), og sikter blant annet til bibliotekenes stemoderlige behandling a sakprosabøker for barn. Selv om Forleggerforeningen viser til en salgsøkning på 81,6 % for denne kategorien, skriver hun, stjeler de utenlandske barnebokseriene stadig større andeler av markedet, og Haugen mener den estetisk avanserte sakprosaen for barn er viktig for at Norge skal holde tritt med utlandet. Hun påpeker også det paradoksale i bibliotekenes favorisering av skjønnlitterære bildebøker til fordel for sakprosaiske – når barn og unge er blant dem som i aller størst grad drives av nysgjerrighet og vitebegjær.

I en enquete viet bildebokskapere i samme utgave av magasinet trekker illustratør og forfatter Lisa Aisato frem støtteordninger som en vesentlig grunn til at vi i Norge har mulighet til å utvikle bildebøker som eksperimenterer med form. Også Åshild Kanstad Johnsen, som blant annet har vært med på å lage spill, film og utstilling om hvordan man kan fremstille biogass ved hjelp av dritt og bakterier, trekker frem støtteordningene som bakgrunn for det høye nivået på bildebokillustrasjoner her til lands.

Vi tok en prat med seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål i Kulturrådet, Arne Vestbø, for å finne ut i hvilken grad kulturrådets støtteordninger legger til rette for at sakprosalitteraturen skal nyte godt av de gode illustratørene våre.

– Det finnes allerede en innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hva var motivasjonen for å innføre ordningen med støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier i fjor?

– Kulturrådet har sett at innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge faktisk ikke har ført til en økt satsing på denne sjangeren fra forlagene, som på sin side melder om at de heller ikke mottar mange manus eller henvendelser fra forfattere i denne sjangeren. Vi mener det bør være rom for flere og bedre bøker i denne sjangeren. Vi har fått innspill på at dersom forlagene kunne søke støtte tidligere i utgivelsesprosessen, så ville det kunne føre til en økt satsing fra forfattere og utgivere, og det er nok den direkte bakgrunnen for at produksjonsstøtten også åpnet for sakprosabøker for barn og unge. Vi ser at disse sjangrene – sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier – har behov for produksjonsstøtte i tillegg til innkjøpsordning, fordi de er ekstra kostnadskrevende i produksjon og/eller trenger en særlig hjelp i markedet.

– På nettsidene deres kan man lese at Kulturrådet “vil kunne” fordele tilskuddsmidler mellom utgiver, forfatter, illustratør og eventuelt andre opphavspersoner. Hvordan, og av hvem, er fordelingene blitt gjennomført i praksis?

– Jeg antar du her primært er interessert i sakprosa? Faglig utvalg for litteratur fatter vedtak i alle disse sakene. Innenfor ordningene for tegneserier og bildebøker har tilskuddet tradisjonelt vært delt mellom forlag og illustratør, mens forfattere ikke har fått noe. Sakprosaordningen har foreløpig bare virket i ett år, og der har hele tilskuddet blitt gitt til utgiverne.

– Så slik det foreligger i dag, mottar ikke illustratørene av sakprosabøker noe av denne produksjonsstøtten, mens illustratører av skjønnlitterære barnebøker deler tilskuddssummen med utgiveren?

– Jeg vet ikke hva forlagene gjør – de står fritt til å fordele noe av sitt tilskudd videre til for eksempel illustratørene. Men det stemmer at Kulturrådet ikke gjør en slik fordeling for sakprosaen, slik vi altså gjør for tegneserier og bildebøker.

– Vi kjenner til at det har vært noen uenigheter om fordelinger av tilskuddet mellom forlag og opphavspersoner. Har ordningen fungert i tråd med intensjonene hittil?

– Jeg vet ikke hva du sikter til, men vi har fått innspill på at sakprosasjangeren burde behandles på samme måte som de to andre, altså at man opererte med en fordelingsnøkkel mellom utgiver og illustratør. Dette er noe vi vil vurdere. Men det er også viktig å analysere hva som er den riktige måten å støtte illustrasjonskunstnere på. Kunne man for eksempel se for seg andre stipend- eller støtteordninger for illustratører?

– Du nevner andre mulige støtteordninger, er det et mål at eventuelle nye ordninger skal gjøre det like attraktivt for illustratører å jobbe innenfor sakprosasjangeren?

– Jeg tenker ikke først og fremst på at Kulturrådet skal lage nye ordninger, men heller hvordan vi kan utvikle virkemidlene vi har. Nå er det en tendens til at også andre sjangre enn de som tradisjonelt har hatt illustrasjoner, som for eksempel romaner for voksne, bruker visuelle uttrykk som en del av originalverket. Dette er derfor noe man burde se på generelt: Hvordan er for eksempel kontraktsbetingelsene mellom illustratører og forlag? Er det kanskje stipendpolitikken som må utvikles? Eller kan vi gjøre noe med finansieringen over innkjøpsordningene? For Kulturrådets del er det overordnede målet å bidra til bredde og kvalitet i litteratur på norsk, og der hører sakprosa for barn og unge naturligvis også med. Men dersom produksjonsstøtteordningen slik den er utformet i dag, bidrar til en uønsket effekt og at illustratører velger bort sakprosasjangeren, så vil vi selvsagt se på det.

 

Bemærkelsesværdig sagprosa: Danmark som tekstkultur

En av konferencens keynote speakers er professor Amy Devitt fra University of Kansas. Foto: Chuck France/KU University Relations

 

Just nu arbejder forskere i Danmark på at samle og styrke forskningen inden for dansk sagprosa, og i april afholdes Danmarks første konference om sagprosa med støtte fra Carlsbergfondet. Målet med konferencen er at samle danske forskere inden for feltet, påbegynde en samtale om dansk sagprosa og ikke mindst fremadrettet styrke ikke bare forskningen, men også den offentlige opmærksomhed omkring sagprosa, dens karakter, rolle og betydning før og nu.

Konferencen er centreret omkring fire grundlæggende spørgsmål:

  • Hvilke tekster har og har haft betydning, når vi taler om dansk sagprosa, og hvorfor?
  • Hvordan beskriver vi sagprosaens tekster, deres handlinger og indlejringer i samfundets institutioner?
  • Hvad fortæller det om et samfund og en kultur, at der er visse typer af tekster – fx konsulentrapporter og kogebøger – tilstede?
  • Hvad forstår vi ved en kritisk sagprosakompetence, og hvor har den relevans?

Konferencens keynote speakers er professor Amy Devitt, University of Kansas, og professor Charles Bazerman, University of California, Santa Barbara.

Konferencens deltagere inviteres til at udvælge et bemærkelsesværdigt stykke dansk sagprosa som fokus for deres konferenceindlæg. Norske forskere, der arbejder med dansk sagprosa, er meget velkommen til at indsende abstract.

Deadline for abstract (maks. 250 ord) er fredag den 24. februar. Se call’et her.

Bag initiativet står Jack Andersen, lektor på Det Informationsvidenskabelige Akademi, Christine Isager, lektor i retorik, begge Københavns Universitet, samt Christina Matthiesen, adjunkt i danskfagets didaktik, Danmarks Institut for Pædagogik og Uddannelse, Aarhus Universitet, samt dansk områderedaktør i tidsskriftet Sakprosa.