I gårsdagens Prosalong møttes Ruth Lillegraven og Ivo de Figueiredo til samtale med Margunn Vikingstad om forholdet mellom språk og virkelighet i sakprosa og lyrikk. Her kan du lese vårt sammendrag av samtalen: 

Fakta er ikke det viktigste i sakprosalitteraturen, begynner Figueiredo. Jeg er heller ikke så opptatt av å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosalitteratur slik enkelte sakprosateoretikere kan ha en tendens til å være, og har forsøkt å gjøre distinksjonene så små som mulig i min bok. Men jeg kan gå med på å se sakprosaen og skjønnlitteraturen som to øyer, der det på den skjønnlitterære øya styres etter helt egne regler, mens den sakprosalitterære har en tettere forbindelse til fastlandet, eller virkeligheten. Sakprosa er en nisjelitteratur med sin helt egne magi, legger han til.

I omtalen av Manilahallen har Ruth Lillegraven vært åpen om at boka bygger på livshistorien til en virkelig person.

Det var viktig for modellen til hovedkarakteren at livshistorien hennes skulle fortelles i diktform, sier hun. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men det var på en måte lettere for henne å leve med denne sjangeren. Selv om diktene mine er ikke er typiske for sjangeren, kan man kanskje si at det poetiske språket skaper en følelse av avstand til virkeligheten. Men at dette er tilslørende, vil jeg ikke si meg enig i. Hva er liksom dette sløret man legger over virkeligheten? legger hun til.

Figueiredo synes heller ikke slørmetaforen gir riktig bilde av hva det utpregede poetiske språket gjør med virkeligheten.

Materialet i et slør er ikke kraftig nok, sier han. Samtidig er det også sånn at all litteratur – uavhengig av hvor poetisk den er fremstilt – gjør noe med virkeligheten. Litteratur kan ikke eksistere uten en form for ”slør”.

 

Et språk for den subjektive sannheten

Hos Karl Ove Knausgård er virkelighetsbindingen sterkere enn hos Vigdis Hjort, og dette opplever jeg som nytt, fortsetter Figueiredo. I denne sammenhengen er det rimelig å snakke om en tredje sjanger. Den nye boken min handler om mine subjektive sannheter, og hvordan kan de belegges dokumentarisk? Selv om språket vi finner i avhandlinger og aviser også har sin egen litteraritet, kan vi snakke om et nærere språk med sterkere tilknytning til følelsene i sammenheng med det skjønnlitterære.

Han trekker resonnementet videre og spør Lillegraven om hun kjenner seg igjen i at det skjønnlitterære språket gir mindre rom for å fremstille de store overgripende begivenhetene så komplekst og nyansert som de fortjener, slik det saklige og drøftende språket kanskje egner seg bedre til.

Nja, selv om bøkene mine plasseres i den skjønnlitterære kategorien har jeg spurt meg selv om det var realistisk at en av karakterene i Sigd leste så mye som jeg lot ham gjøre. Faktisk hadde jeg endel etiske kvaler knyttet til dette, men jeg har vel egentlig slått meg til ro med at jeg er på trygg grunn her. Også har jeg fått bekreftet at det er historisk hold for det i ettertid.

I Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 av Dag Solstad kommer det jo frem interessante ting om hvor viktig bøndenes tilknytning til gården var og for deres identitet, og slik sett er jo både din og Solstads bok eksempler på skjønnlitterære verker som klarer å si noe viktig om norsk historie, supplerer Figueiredo.

 

Vokteren vs. gravrøveren

Som historiker erfarte jeg ofte å bli stående mellom personvernets krav og historieskrivingens frihet, men endte gjerne med å vektlegge friheten. Jeg hadde mange givende samtaler om dette med Georg Apenes, som i større grad helte mot den andre siden, og i en artikkel jeg skrev i festskriftet til Georgs 70-årsdag, Georgs bok, kalte jeg han og meg for hhv «vokteren» og «gravrøveren» sier Figueiredo. Han reflekterer videre over et liknende problem i litteraturen:

Det er en tendens til at forfattere hopper inn i autonomien når det passer dem. Av og til er det greit å ikke la hensynet til privatlivet gå foran, men da må man også betale prisen for det. Det er selvfølgelig vanskelig å gjøre en slik avveining, for vi har jo ingen klare kriterier for litterær verdi; litteraturen er aristokratisk, den har verdi fordi vi sier at den har det. Og samtidig, hva ville følgene vært om vi hadde satt etiske grenser for kunst? Jeg lever i en kognitiv dissonans knyttet til dette – jeg vet ennå ikke om det å ha gitt ut denne boken er noe bra eller dårlig, sier han.

Til spørsmål om hun ville gjort andre vurderinger om hun skulle gitt ut bøkene i dag, svarer Lillegraven at hun nok hadde endt opp med a ta de samme avgjørelsene knyttet til fremstillinger av virkelige personer.

Men jeg har brukt mye tid og energi på å vurdere valgene i ettertid. Det blir vel en slags kontrollmekanisme, og sånn må det vel også være, legger hun til.

 

Skrevet av Ida Skjelderup

 

Opptak av samtalen kan ses i sin helhet på NFFs hjemmesider.