Hoems syn for gammeldags?

På NRK ytring har litteraturkritiker Knut Hoem kritisert både lærebøker  og læreplanen den siste uken. I den forbindelse har vi snakket med daglig leder i Landslaget for norskundervisning, Benedicte Eyde, for å få hennes syn på saken.

 

bene-aug-4-257x3001-180x210
Benedicte Eyde

Det har vært en lang prosess gjennom mange år i retning av å gjøre lærerplanen mer rettet mot å gi unge mennesker nyttige redskaper for å bli myndige deltakere i samfunns- og arbeidsliv. Hvordan tenker du at Knut Hoems utspill forholder seg til dette? 

Det nye med læreplanene i Kunnskapsløftet fra 2006 er fokuset på de grunnleggende ferdighetene.  Tankegangen er knyttet til literacybegrepet, og at lese- skrive – og talekompetanse er et grunnleggende premiss for danning. Det holder ikke bare å lese den nasjonale kulturarven fra norrøn litteratur, folkediktning og til Undset og så «vipps!», sitter vi der med dannede elever.

I den komplekse tekstkulturen dagens elever er en del av, trenger de også noen redskap til å forstå tekstene og til selv å kunne skape dem. Det har Kunnskapsløftet og de grunnleggende ferdighetene bidratt til. I det perspektivet fremstår Hoems utspill med sin lengsel etter den nasjonale kulturskatten og skjønnlitteraturen som det eneste saliggjørende, som gammeldags og romantisk.

Når det er sagt, er Hoems utspill viktig for at vi skal se på teoretiseringen av arbeidet med de grunnleggende ferdighetene med et kritisk blikk. I den læreboka som Hoem kritiserer, og kanskje i andre norskbøker også, får teori og metaspråk om ulike strategier stor plass. En fare ved det er at elever for eksempel pugger og lærer om lesing på et metanivå, mens innholdet i det de leser, forsvinner. Læreplanen i norsk for ungdomstrinnet som det er snakk om her, gir i seg selv ikke grunnlag for denne teoretiseringen. Her må vi ha tillit til norsklærerne som velger ut fagstoff, arbeidsmåter og norskfaglige tekster og setter det inn i en relevant sammenheng. Norskfaget og norsktimene i skolen er verken det samme som norskboka eller læreplanen, og vi trenger de mange dyktige lærerne til å formidle faget.

Er det riktig å si at den nye lærerplanen også representerer en ny tid?

Ja, som sagt er vi del av en tekstkultur som består av langt mer enn den nasjonale kulturarven som Hoem etterlyser. Læreplanen i norsk likestiller sakprosa og skjønnlitteratur og slipper til bilder, sammensatte tekster og samtidstekster i stort monn. Tekstmangfoldet i samfunnet har endret seg mye på en generasjon, og det er i dag større og mer komplekst enn noen gang. Tekster finnes ikke lenger bare i trykt form blant stive permer som romaner og noveller. Den digitale revolusjonen har gitt oss nye tekster og nye sjangere på nye plattformer. Denne typen tekster er et nødvendig supplement til kanonlitteraturen fordi elevene skal forstå tekstene som omgir dem, lese kritisk og selv uttrykke seg på ulike måter i ulike sjangere. Da sier det seg selv at det blir plass til litt færre klassiske tekster i norskfaget. Samtidig får de så mye annet i tillegg, og disse andre tekstene og redskapene er viktige for å kunne delta som mottaker og bidragsyter i samtidens tekstkultur.

Hvilken kommentar har du til at «tekstbygging» skal være et destruktivt begrep i læreplanen?

Det er kanskje ikke et spesielt godt ord, men innholdet i det er viktig og bra. Det handler jo rett og slett om at ulike tekster er bygget opp, satt sammen, etter ulike prinsipper, og at mye her kan læres gjennom bevisst og god skriveopplæring. Det fantes jo ikke da jeg gikk på skolen. Da var man enten god til å skrive, eller så var man det ikke.

Hvordan mener du at dannelse skal forståes i lærerplanen og hvilke konsekvenser har det for forholdet mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Er det bare noen typer litteratur som bidrar til dannelse?

De grunnleggende ferdighetene er en del av dannelsen og gir grunnlag for den. Man må for eksempel ha grunnleggende lesekompetanse for å forstå tekstene som omgir oss, både eldre tekster og samtidstekster. Har man ikke nødvendig lesekompetanse, kan man heller ikke få dannelse. I den nye norskplanen er sakprosa og skjønnlitteratur likestilt fordi den tekstkulturen vi ønsker å forstå og være en del av, består av begge deler. Både sakprosa og skjønnlitteratur gir forståelse og innsikt i fortid og samtid, og sakprosa er selvsagt den typen tekster elevene i størst grad kommer til å produsere selv. Det er ingen vanntette skott mellom sakprosa og skjønnlitteratur og heller ikke mellom «god» og «dårlig» litteratur. All litteratur og alle typer tekster kan bidra til dannelse på ulike måter, men norskfaget bør likevel løfte frem den gode litteraturen og de gode historiene som forbilder for elevene.

En tolkning av Hoems utspill kan være at skolen går tilbake fordi klassikerne forsvinner. Men er det støtte for en forståelse for at lærere ikke selv velger å inkludere «klassikere» som en del av norskundervisningen?

De som kritiserer norskplanen for at den mangler en kanon med navngitte forfattere eller tekster, glemmer kanskje at norsklærerne har både tradisjon og kunnskap som de øser av i utvalget av tekster? Friheten som de får ved å slippe en læreplanfestet kanon, gjør at de kan tilpasse tekstutvalget til elevene, til andre temaer de jobber med og til dagsaktuelle saker. Det betyr selvsagt ikke at man dropper verken norrøn litteratur, folkediktningen eller Ibsen, slik enkelte hevder. En del forfattere som hadde en selvfølgelig plass i norskfaget for 30 år siden, er nok ikke like selvfølgelige i dag, og det tror jeg er greit. Vi har fått mye annet som er viktig og bra i faget, og det er rett og slett ikke plass til alt.

I hvilken grad vil du gi Hoem rett i at den norske kulturskatten blir kastet vrak på i læreplanen?

«Å kaste vrak på» er et sterkt uttrykk, og «den norske kulturskatten» er ikke et entydig begrep. Hva er det; hvilke tekster og forfattere består den av? Det er og bør være i endring selv om vi fremdeles skal og bør lese klassisk, norsk litteratur som del av det mangfoldige norskfaget. Det blir naturlig nok plass til færre tekster fra det mange vil kalle «den norske kulturskatten» når man inkluderer andre tekster og ferdigheter som også er viktige for norskfaget.

Av Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Merete Pettersen og Ida Skjelderup

 

 

 

Diskutér på facebook