I kjølvannet av historiker Sten Reinhardt Hellands artikkel «Knausgårds ‘sannhet’ om Hitler og nazismens emosjonelle appell» i Vinduet 26.02.2016, har Karl Ove Knausgård kommet med et tilsvar der historikeren får sitt pass påskrevet for å ikke skille mellom sakprosa og skjønnlitteratur. En spennende diskusjon som absolutt er verd å få med seg!

Med en historikers blikk har Sten Reinhardt Helland sett på det såkalte «Hitler-essayet» i Karl Ove Knausgårds Min kamp 6.  Historiker Helland ser på Knausgårds fremstilling av Hitler og andre verdenskrig utfra et allment faghistorisk blikk og mener at Knausgård «sjonglerer i rollene som historiker, historiefilosof og dikter», og at dette er problematisk av flere grunner.  Til tross for at Min Kamp er skjønnlitteratur, mener Helland i et intervju med Dagsavisen, at Knausgård må tas alvorlig:

– Jeg mener at det er grunn til å ta en forfatter på alvor når han pretenderer å være historiker. Det er ingen fiksjonsgrep her. Han skriver prosa om Hitler, nazismen og Holocaust, går til historiske kilder, og foregir seg å få fram en sannhet. Dette er ikke en
skjønnlitterær forfatters fiksjonsfrihet vi snakker om, sier Helland.

Knausgårds svarer i Dagsavisen 10.mai. Hans prosjekt har vært å prøve å forstå nazismen, boken skal ikke forstås som sakprosa. «Den store forskjellen på en avhandling og en roman, såvidt jeg kan se, er at en avhandling er saklig, objektiv, og at dens teser argumenteres rasjonelt for, mens en roman bygger på den delen av virkelighetsforståelsen som akademia utelater: følelsene, stemningene, impulsene, de underbevisste strømningene.», sier Knausgård.

Salig Rolf Pipping, oppfinneren av sakprosa-begrepet, skrev i 1938 at i sakprosa er «känslouttryck principielt uteslutna». Denne oppfatningen har blitt imøtegått gang på gang, men Knausgård ser altså ut til å falle tilbake på oppfatningen av sakprosa som nærvær av logos og fravær av etos og patos. Men er det slik? Hva sier sakprosaforfatterne?