Retorisk analyse av lærerstreiken i 2014

I masteroppgaven En retorisk analyse av konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene i 2014 har Linda Eriksen undersøkt hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier. KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Men hvordan argumenterte KS egentlig?

Linda Eriksen. Foto: Privat.
Linda Eriksen. Foto: Privat.

Av Linda Eriksen.

I forhandlinger om lærernes arbeidsvilkår ligger det latente konflikter med lange historiske røtter. En slik konflikt toppet seg i 2013/2014 da forhandlingene om lærernes arbeidstid kulminerte med tidenes største lærerstreik i Norge. Partene stod langt fra hverandre da forhandlingene startet i 2013. For å kunne få til en enighet var det nødvendig å enes om hva som skulle til for å nå målet – en best mulig skole. Begge parter mente at fleksibilitet er avgjørende for å nå målet, men på ulikt vis. Lærerne ønsker fleksibilitet i sin egen arbeidstid for å rekke å gjøre alle arbeidsoppgavene som følger med yrket. På den andre siden ønsker KS fleksibilitet for skoleleder slik at det blir rom for ledelse og mer tid til samarbeid. Lærerne ønsket et komprimert arbeidsår, mens KS ønsket å strekke på arbeidsåret. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier.

KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Hva var det KS gjorde som forarget lærerne på denne måten? Jeg ønsket i min masteroppgave å undersøke hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014.

Oppgaven er en retorisk analyse av syv tekster skrevet av to sentrale personer i KS på denne tiden: administrerende direktør Gunn Marit Helgesen og forhandlingsleder Per Kristian Sundnes. For å overbevise lærerne om KS’ syn på saken burde argumentasjonen i disse tekstene være egnet til å skape forståelse for deres synspunkt og til å skape identifikasjon mellom KS selv og publikum. Å skape identifikasjon betyr å få publikum til å tenke at ting er på et bestemt vis, og ikke minst at det er slik publikumet selv ønsker at det skal være. Dette kan gjøres både ved å knytte og løse opp forbindelser. Det første betyr å forene elementer som ikke tidligere har blitt ansett som en enhet, mens det andre betyr å separere elementer som tidligere er blitt ansett som en enhet. Hovedutfordringen lå i at lærerne hadde et motsatt syn på saken og at de følte mistillit fra arbeidsgivernes side.

Argumentasjonen før og under lærerstreiken kan sammenliknes med «Helvetesdebatten» på 1950-tallet, hvor partene stod langt fra hverandre uten å anerkjenne hverandres synspunkter. Dette gjorde det vanskelig å skape identifikasjon mellom KS og lærerne. Gjennom nærlesing av tekstene og en detaljert argumentasjonsanalyse kom jeg frem til at det kun er et fåtall av tekstene som tar opp hva lærerne anser som viktig – fleksibel arbeidstid. Videre klarer ikke KS å begrunne påstandene som dreier seg om at avtaleforslaget sikrer fleksibilitet for den enkelte lærer. Det blir tydelig at det er fleksibilitet for skolelederne som er KS’ fokus. Dette, sammen med blant annet regelrett løgn, upresis bruk av statistikk og en stil og tone som mest sannsynlig ikke er egnet til å virke overbevisende, er noe av det som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Allikevel kan argumentasjonen være egnet til å virke overbevisende overfor de publikumsgruppene som ikke besitter fortrolighetskunnskap om læreryrket og som har lett for å se KS’ kommunalpolitiske side av saken.

Streiken endte med at lærerne godtok en arbeidstidsavtale hvor KS gikk med på at lærerne selv får bestemme om de vil være mer på skolen, eller ikke. Temaet om lærernes arbeidstid vil på nytt bli tatt opp ved dette års forhandlinger (2016). Det blir spennende å se hva slags argumentasjon partene velger å bruke i år.

 

Teksthendelser i barns hverdag

Maja Michelsen ved Institutt for medier og kommunikasjon vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.) fredag 15. aprilHun har i avhandlingen Teksthendelser i barns hverdag. En tekstetnografisk og sosialsemiotisk studie av åtte barns literacy og deres meningsskaping på Internett, sett på hva slags tekstkompetanse barn utvikler på fritiden.

Les mer «Teksthendelser i barns hverdag»

Er norske dramadialoger unaturlige?

I debatten om dialoger i norske tv-serier vi mange hevde at overspilling og unaturlige dialoger, er typisk norsk. Men hvor reell er denne kritikken? Er dialogen unaturlig eller er vi bare grunnleggende skeptiske og flaue over eget lands produksjoner?

I sin masteroppgave Naturalisme og troverdighet i norske dramadialoger har Ida Stang sett på hvorfor dramadialog fremstår som så unaturlig. Hun finner at forskjellen mellom fiktiv og vanlig dialog er at digalogenes grunnlag er ulike. Og at det er en forskjell på å være troverdig og realistisk.

Ida Stang. Foto: Privat
Ida Stang. Foto: Privat

Skrevet av: Ida Stang

Gjennom intervju med fem forskjellige manusforfattere ønsket jeg å kartlegge dialogskapernes syn på dagens dramadialoger. Overraskende nok valgte de alle å fokusere mer på andre overbevisende komponenter ved en dramaserie, slik som skuespillere og regissørens tolkning, men også seernes oppfatning. Det ble blant annet påpekt at den uvitende seer (blant annet undertegnede) gjerne henger seg opp i dialogen, mens dialogen på sin side oppstår kun som et resultat av den fiktive verdenen –og ikke omvendt.

På den annen side sier den nye disiplinen samtaleanalyse (Conversation Analysis), der naturlige samtaler studeres, at alt som skjer i en dialog mellom to personer har betydning for hvordan vi oppfatter og tolker verdenen. Dette vil vi dermed også ubevisst gjøre når vi hører en fiktiv dialog, ettersom prat og vår underbevisste tolkning av den er forankret i oss mennesker som de sosiale dyrene vi er. Dette vises også gjennom dialogens sentrale plass i publikums kritikk: vi legger merke til hvordan det prates.

Jeg kan ikke påberope meg retten til å si hvorvidt en fiktiv dialog er god eller ikke, men ved å fremlegge sentrale ulikheter ønsker jeg å vise i hvilken grad en fiktiv samtale er unaturlig i den forstand at den skiller seg fra dagligtalen.

De funnene jeg har gjort gjennom mitt arbeid er, kanskje ikke noe overraskende, at fiktiv og vanlig dialog er svært ulikt oppbygd. En fremtredende ulikhet er blant annet bruken av pauser. Eksempelet under er hentet fra Mammon sesong 1, der tallene i parentes representerer stillhet i antall sekunder:

”du kommer til å sitte inne i maks to år (0,9) det er to sure, men du har fått jævlig mange søte (4,6) ◦ikke akkurat bare søte◦”

I dagligtalen oppstår det sjelden pauser som varer over ett sekund uten at det kommer noen form for lyd (som sukk, pusting, kremting og lignende). I en fiktiv dialog fant jeg derimot et motsatt system der de fleste opphold i talen var på ett sekund eller mer, noe som dermed er ”unaturlig” og til en viss grad kan støtte dialogkritikken.

Det kanskje mest sentrale trekket ved dramadialogen er forøvrig fraværet av den mellommenneskelige spontaniteten som oppstår i en samtale. Ettersom dialogen i en tv-serie er forhåndsprodusert i et manus vil det naturligvis ikke forekomme uforutsette overraskelser og/eller oppklaringsbehov for de talende. I den samtaleanalytiske sammenligningen var dette svært tydelig da språklige tegn som kontinuerlig finner sted i talen, slik som avbrytelser, overlappinger og gjentagelser, ikke var til stede i de fiktive utdragene.

En samtale som ikke inneholder noen språklige forstyrrelser kan fort fremstå mer litterær enn muntlig. Man snakker slik man skriver fremfor å la samtalen oppstå som et behov for kommunikasjon, slik den gjør i virkeligheten.

Jeg ønsker nå å poengtere at en fiksjonsserie ikke er en dokumentar fra virkeligheten og det skal heller ikke fremstå slik. Et fiktivt univers er dramatisk og typifisert ettersom målet er å fortelle en historie. Virkeligheten kan således fremstå banal og ambivalent i forhold. Den fiktive dialogen er derfor mer informativ. Tross lange pauser gjør fraværet av fyll-ord og andre språklige tegn dramadialogen mye mer effektiv i informasjonsfremleggelsen. I en dramaserie der det skjer ekstraordinære ting vil dermed dagligtalen trolig bli for upresis og irriterende.

Avhandlingens funn viser med dette at dialogenes grunnlag er ulike og ikke nødvendigvis trenger å inneholde likheter. Men det er en forskjell på å være troverdig og realistisk. Selv om dialogen ikke nødvendigvis skal være en kopi av virkelighetens tale, må vi som seere likevel bli overbeviste av det karakteren sier og hvordan det blir sagt. Til tross for at dialog ikke har noen videre stor rolle i skapelsesprosessen av et tv-drama, mener jeg likevel man bør være bevisst på viktigheten og effekten av alle trekk ved talen og hvor stor betydning det har for publikums overbevisning av historien du vil fortelle.

 

 

 

 

Sanning och Stil – ett seminarium om sakprosa

Börshuset. Foto: Arild Vågen
Börshuset. Foto: Arild Vågen

 

Onsdag 16.mars arrangeres seminaret Sanning och Stil – ett seminarium om sakprosa i Börshuset i Gamla stan i Stockholm. Målet er å formidle erfaringer med forskning om litterær sakprosa og sette i gang en samtale om et fremtidig svensk professorat i sakprosa. Norge har allerede to, snart tre, professorer i sakprosa, og Finland har nylig ansatt en professor og en dosent.
Les mer «Sanning och Stil – ett seminarium om sakprosa»

Nå kommer den naturfaglige sakprosaen

Steineger

Det blåser en fornyelsens vind over naturfagenes formidling i Norge. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har delt ut stipender for naturvitere med skrivekløe, formidling av naturvitenskap er i ferd med å bli noe mer enn klassisk, paternalistisk populærvitenskap og på Universitetet i Oslo meldes det om stor suksess for masteremnet MNKOM, hvor realfagsstudentene øver seg i å skrive i helt andre sjangere enn de snevert vitenskapelige. I en kommentar på grensen til å være et bokessay i det siste Bokmagasinet (Klassekampen, 5.3.16) skriver biologen Erik Steineger (bildet) innsiktsfullt om tendenser i naturfaglig sakprosa. Han konstaterer at «jeg»-fortellingen kan være en fin sjanger, men den behøver ikke være den eneste:
Les mer «Nå kommer den naturfaglige sakprosaen»