Retorisk analyse av lærerstreiken i 2014

I masteroppgaven En retorisk analyse av konflikten mellom KS og lærerorganisasjonene i 2014 har Linda Eriksen undersøkt hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier. KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Men hvordan argumenterte KS egentlig?

Linda Eriksen. Foto: Privat.
Linda Eriksen. Foto: Privat.

Av Linda Eriksen.

I forhandlinger om lærernes arbeidsvilkår ligger det latente konflikter med lange historiske røtter. En slik konflikt toppet seg i 2013/2014 da forhandlingene om lærernes arbeidstid kulminerte med tidenes største lærerstreik i Norge. Partene stod langt fra hverandre da forhandlingene startet i 2013. For å kunne få til en enighet var det nødvendig å enes om hva som skulle til for å nå målet – en best mulig skole. Begge parter mente at fleksibilitet er avgjørende for å nå målet, men på ulikt vis. Lærerne ønsker fleksibilitet i sin egen arbeidstid for å rekke å gjøre alle arbeidsoppgavene som følger med yrket. På den andre siden ønsker KS fleksibilitet for skoleleder slik at det blir rom for ledelse og mer tid til samarbeid. Lærerne ønsket et komprimert arbeidsår, mens KS ønsket å strekke på arbeidsåret. Konflikten var preget av hissige debattinnlegg skrevet av lærere i aviser, på Facebook og i andre medier.

KS’ handlinger ble ofte omtalt med krigsmetaforer. Hva var det KS gjorde som forarget lærerne på denne måten? Jeg ønsket i min masteroppgave å undersøke hva som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014.

Oppgaven er en retorisk analyse av syv tekster skrevet av to sentrale personer i KS på denne tiden: administrerende direktør Gunn Marit Helgesen og forhandlingsleder Per Kristian Sundnes. For å overbevise lærerne om KS’ syn på saken burde argumentasjonen i disse tekstene være egnet til å skape forståelse for deres synspunkt og til å skape identifikasjon mellom KS selv og publikum. Å skape identifikasjon betyr å få publikum til å tenke at ting er på et bestemt vis, og ikke minst at det er slik publikumet selv ønsker at det skal være. Dette kan gjøres både ved å knytte og løse opp forbindelser. Det første betyr å forene elementer som ikke tidligere har blitt ansett som en enhet, mens det andre betyr å separere elementer som tidligere er blitt ansett som en enhet. Hovedutfordringen lå i at lærerne hadde et motsatt syn på saken og at de følte mistillit fra arbeidsgivernes side.

Argumentasjonen før og under lærerstreiken kan sammenliknes med «Helvetesdebatten» på 1950-tallet, hvor partene stod langt fra hverandre uten å anerkjenne hverandres synspunkter. Dette gjorde det vanskelig å skape identifikasjon mellom KS og lærerne. Gjennom nærlesing av tekstene og en detaljert argumentasjonsanalyse kom jeg frem til at det kun er et fåtall av tekstene som tar opp hva lærerne anser som viktig – fleksibel arbeidstid. Videre klarer ikke KS å begrunne påstandene som dreier seg om at avtaleforslaget sikrer fleksibilitet for den enkelte lærer. Det blir tydelig at det er fleksibilitet for skolelederne som er KS’ fokus. Dette, sammen med blant annet regelrett løgn, upresis bruk av statistikk og en stil og tone som mest sannsynlig ikke er egnet til å virke overbevisende, er noe av det som kjennetegner KS’ argumentasjon før og under lærerstreiken i 2014. Allikevel kan argumentasjonen være egnet til å virke overbevisende overfor de publikumsgruppene som ikke besitter fortrolighetskunnskap om læreryrket og som har lett for å se KS’ kommunalpolitiske side av saken.

Streiken endte med at lærerne godtok en arbeidstidsavtale hvor KS gikk med på at lærerne selv får bestemme om de vil være mer på skolen, eller ikke. Temaet om lærernes arbeidstid vil på nytt bli tatt opp ved dette års forhandlinger (2016). Det blir spennende å se hva slags argumentasjon partene velger å bruke i år.

 

Teksthendelser i barns hverdag

Maja Michelsen ved Institutt for medier og kommunikasjon vil forsvare sin avhandling for graden philosophiae doctor (ph.d.) fredag 15. aprilHun har i avhandlingen Teksthendelser i barns hverdag. En tekstetnografisk og sosialsemiotisk studie av åtte barns literacy og deres meningsskaping på Internett, sett på hva slags tekstkompetanse barn utvikler på fritiden.

Under gjengir vi Institutt for medier og kommunikasjon sin presentasjon av avhandling:

Maja Michelsen

 

I sin avhandling undersøker Maja Michelsen åtte barns digitale og fritidsforankrede læringskultur. Disse åtte barna, som er i alderen 9-12 år, har pekt ut viktige tekster og tekstlige aktiviteter i egen hverdag. Michelsen har dokumentert barnas tekstbruk ved hjelp av intervjuer, hjemmebesøk, fotografier og web-opptak.

Michelsens avhandling sier noe om de varierte lese- og skriveerfaringene barn får på fritiden. Disse tekstlige læringsmåtene kan man anta at barn tar med seg over i skolesammenheng. Avhandlingen beskriver også hvordan barn håndterer sin egen virkelighet ved hjelp av tekst og teknologi. Dette gir viktig innsikt i måter å være barn på i dagens samfunn.

Barn har en kompleks og heterogen tekstkompetanse

Et sentralt funn er at barnas tekstbruk er orientert mot henholdsvis populærkulturen, vitenskapskulturen og hjemmet. Innenfor disse tre overordnede måtene å bruke tekst på, gjør ulike skrive-, snakke- og lesemåter seg gjeldende. Dette bidrar til barnas utvikling av et spesialisert språk. Det spesialiserte språket er ikke koblet til skriften alene, men også til hvordan barna nyttiggjør seg av eksempelvis lyd, bilder og tall. Det å lese og skrive fyller også ulike funksjoner i barns hverdag som å bidra til å dyrke vennskap eller å utvikle ekspertkompetanse på for eksempel fotball, Lego eller mote.

Avhandlingen studerer både tekst og tekstbruk

Avhandlingen bygger bro mellom to forskningstradisjoner: sosialsemiotikk på den ene siden der nærlesing av tekster står sentralt, og tekstetnografi på den andre siden der tekstbruk studeres i konkrete situasjoner. En viktig del av tekstanalysene utgjøres av nærlesninger av Internett-tekster som barna bruker, som MovieStarPlanet, Ikariam og Oloko. Barnas bruk av Internett ses i sammenheng med andre tekstlige aktiviteter som barna deltar i. Dette kan f.eks. være å lage scrapbook, å henge opp plakater på barnerommet, å bruke iPad, å klippe ut bilder fra ukeblader, å tegne og å ta fotografier.

Tid og sted for prøveforelesning

Fredag 15. april 2016, kl. 09.15 i FORUM, Forskningsparken.

Bedømmelseskomité

  • Dosent Anders Björkvall, Universitet i Stockholm (førsteopponent)
  • Professor Terje Rasmussen, Universitetet i Oslo (administrator)
  • Professor Elise Seip Tønnesen, Universitetet i Agder (andreopponent)

Leder av disputas

Professor Knut Lundby

Veileder

  • Kjell Lars Berge, Universitetet i Oslo
  • Gunnar Liestøl, Universitetet i Oslo

Er norske dramadialoger unaturlige?

I debatten om dialoger i norske tv-serier vi mange hevde at overspilling og unaturlige dialoger, er typisk norsk. Men hvor reell er denne kritikken? Er dialogen unaturlig eller er vi bare grunnleggende skeptiske og flaue over eget lands produksjoner?

I sin masteroppgave Naturalisme og troverdighet i norske dramadialoger har Ida Stang sett på hvorfor dramadialog fremstår som så unaturlig. Hun finner at forskjellen mellom fiktiv og vanlig dialog er at digalogenes grunnlag er ulike. Og at det er en forskjell på å være troverdig og realistisk.

Ida Stang. Foto: Privat
Ida Stang. Foto: Privat

Skrevet av: Ida Stang

Gjennom intervju med fem forskjellige manusforfattere ønsket jeg å kartlegge dialogskapernes syn på dagens dramadialoger. Overraskende nok valgte de alle å fokusere mer på andre overbevisende komponenter ved en dramaserie, slik som skuespillere og regissørens tolkning, men også seernes oppfatning. Det ble blant annet påpekt at den uvitende seer (blant annet undertegnede) gjerne henger seg opp i dialogen, mens dialogen på sin side oppstår kun som et resultat av den fiktive verdenen –og ikke omvendt.

På den annen side sier den nye disiplinen samtaleanalyse (Conversation Analysis), der naturlige samtaler studeres, at alt som skjer i en dialog mellom to personer har betydning for hvordan vi oppfatter og tolker verdenen. Dette vil vi dermed også ubevisst gjøre når vi hører en fiktiv dialog, ettersom prat og vår underbevisste tolkning av den er forankret i oss mennesker som de sosiale dyrene vi er. Dette vises også gjennom dialogens sentrale plass i publikums kritikk: vi legger merke til hvordan det prates.

Jeg kan ikke påberope meg retten til å si hvorvidt en fiktiv dialog er god eller ikke, men ved å fremlegge sentrale ulikheter ønsker jeg å vise i hvilken grad en fiktiv samtale er unaturlig i den forstand at den skiller seg fra dagligtalen.

De funnene jeg har gjort gjennom mitt arbeid er, kanskje ikke noe overraskende, at fiktiv og vanlig dialog er svært ulikt oppbygd. En fremtredende ulikhet er blant annet bruken av pauser. Eksempelet under er hentet fra Mammon sesong 1, der tallene i parentes representerer stillhet i antall sekunder:

”du kommer til å sitte inne i maks to år (0,9) det er to sure, men du har fått jævlig mange søte (4,6) ◦ikke akkurat bare søte◦”

I dagligtalen oppstår det sjelden pauser som varer over ett sekund uten at det kommer noen form for lyd (som sukk, pusting, kremting og lignende). I en fiktiv dialog fant jeg derimot et motsatt system der de fleste opphold i talen var på ett sekund eller mer, noe som dermed er ”unaturlig” og til en viss grad kan støtte dialogkritikken.

Det kanskje mest sentrale trekket ved dramadialogen er forøvrig fraværet av den mellommenneskelige spontaniteten som oppstår i en samtale. Ettersom dialogen i en tv-serie er forhåndsprodusert i et manus vil det naturligvis ikke forekomme uforutsette overraskelser og/eller oppklaringsbehov for de talende. I den samtaleanalytiske sammenligningen var dette svært tydelig da språklige tegn som kontinuerlig finner sted i talen, slik som avbrytelser, overlappinger og gjentagelser, ikke var til stede i de fiktive utdragene.

En samtale som ikke inneholder noen språklige forstyrrelser kan fort fremstå mer litterær enn muntlig. Man snakker slik man skriver fremfor å la samtalen oppstå som et behov for kommunikasjon, slik den gjør i virkeligheten.

Jeg ønsker nå å poengtere at en fiksjonsserie ikke er en dokumentar fra virkeligheten og det skal heller ikke fremstå slik. Et fiktivt univers er dramatisk og typifisert ettersom målet er å fortelle en historie. Virkeligheten kan således fremstå banal og ambivalent i forhold. Den fiktive dialogen er derfor mer informativ. Tross lange pauser gjør fraværet av fyll-ord og andre språklige tegn dramadialogen mye mer effektiv i informasjonsfremleggelsen. I en dramaserie der det skjer ekstraordinære ting vil dermed dagligtalen trolig bli for upresis og irriterende.

Avhandlingens funn viser med dette at dialogenes grunnlag er ulike og ikke nødvendigvis trenger å inneholde likheter. Men det er en forskjell på å være troverdig og realistisk. Selv om dialogen ikke nødvendigvis skal være en kopi av virkelighetens tale, må vi som seere likevel bli overbeviste av det karakteren sier og hvordan det blir sagt. Til tross for at dialog ikke har noen videre stor rolle i skapelsesprosessen av et tv-drama, mener jeg likevel man bør være bevisst på viktigheten og effekten av alle trekk ved talen og hvor stor betydning det har for publikums overbevisning av historien du vil fortelle.

 

 

 

 

Sanning och Stil – ett seminarium om sakprosa

Börshuset. Foto: Arild Vågen
Börshuset. Foto: Arild Vågen

Onsdag 16.mars arrangeres seminaret Sanning och Stil – ett seminarium om sakprosa i Börshuset i Gamla stan i Stockholm. Målet er å formidle erfaringer med forskning om litterær sakprosa og sette i gang en samtale om et fremtidig svensk professorat i sakprosa. Norge har allerede to, snart tre, professorer i sakprosa, og Finland har nylig ansatt en professor og en dosent.

Ivo de Figueiredo. Foto Aschehoug
Ivo de Figueiredo. Foto: Aschehoug

Fra Norge skal blant annet Johan Tønnesson (professor i sakprosa ved Universitetet i Oslo), Ivo de Figueiredo (norsk historiker, biograf og kritiker), Karin Haugen (redaktør av Bokmagasinet i Klassekampen) og Jo-Bech Karlsen (journalist og forfatter, Handelshøgskolen BI).

I programmet skriver Minerva, Författarförbundets fackförfattarsektion, at de mener at den litterærere sakprosaen utgjør en egen estetisk kategori som krever sine egne verktøy for å analyseres og forstås. Som eksempel trekker de frem Nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitjs forfatterskap, og hennes måte å beskrive virkeligheten på, som noe kritikere og forskere kan oppleve at det er vanskelig å håndtere.

Arrangementets hjemmeside finner du her

 

 

Nå kommer den naturfaglige sakprosaen

Steineger

Det blåser en fornyelsens vind over naturfagenes formidling i Norge. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening har delt ut stipender for naturvitere med skrivekløe, formidling av naturvitenskap er i ferd med å bli noe mer enn klassisk, paternalistisk populærvitenskap og på Universitetet i Oslo meldes det om stor suksess for masteremnet MNKOM, hvor realfagsstudentene øver seg i å skrive i helt andre sjangere enn de snevert vitenskapelige. I en kommentar på grensen til å være et bokessay i det siste Bokmagasinet (Klassekampen, 5.3.16) skriver biologen Erik Steineger (bildet) innsiktsfullt om tendenser i naturfaglig sakprosa. Han konstaterer at «jeg»-fortellingen kan være en fin sjanger, men den behøver ikke være den eneste:

«Både den oversatte «H for Hauk» av Helen McDonald og den norske «Havboka» av Morten Strøksnes er selvopplevde rammefortellinger, der fagstoffet porsjoneres naturlig inn. Mye av den beste populærvitenskapen i dag bruker en personlig rammefortelling. Men mange forskere innen realfagene har sterke reservasjoner mot å bruke en slik skrivestil. Og det er en feilslutning å tro at dette er eneste farbar vei fram mot en litterær, medrivende sakprosabok.

Det er selvsagt lettere å skrive levende om livet i havet enn om et matematisk problem. Men det klarte Simon Singh i «Fermats siste sats» fra 1997, historien om et problem som har «involvert klodens mest glitrende hjerner, enorme belønninger, desperasjon på randen av selvmord og duell i grålysningen.» Boka handler om Andrew Wiles, tiåringen som ble besatt av sitt mål om å bevise en påstand formulert av franskmannen Pierre de Fermat 350 år tidligere. Den var rablet ned i margen på en bok, fulgt av kommentaren: «Av denne påstanden har jeg en virkelig vidunderlig demonstrasjon som denne margen er for smal til å romme». Fermat døde kort tid etter, og fikk aldri skrevet ned beviset.

Vanligvis er halvparten av vanskeligheten med et matematisk problem å forstå spørsmålet, men i dette tilfellet var det enkelt – å bevise at xn + yn = zn ikke har noen heltallsløsning for n større enn 2. (…) Etter tre tiår trodde Andrew Wiles at han hadde oppnådd sin drøm. Men mens Wiles frydet seg over øyeblikket, var både han og alle andre i rommet uvitende om den gru som lå fremfor dem.

Slik avsluttes første kapittel med en cliffhanger; du er bare nødt til å lese videre. Hele boka er et lærestykke i dramaturgisk oppbygging av en fagbok. En slik bok bidrar til økt forståelse og tenner interessen hos alle de som spør seg hva vi egentlig skal med matematikk.»

Erik Steineger er selv en erfaren lærebokforfatter og er kjent for å følge godt med i litteraturen. La oss håpe på flere bokessays fra hans hånd.