Sakprosa for barn og unge ikke fullt så bra?

Guri Fjeldberg
Guri Fjeldberg

Vi startet forrige uke med å skrive at sakprosa for barn og unge blir bedre og bedre, denne uken nyanserer vi bildet.

101 - de beste barne- og ungdomsbøkene 2005 - 2015
101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005 – 2015

Guri Fjeldberg har skrevet boka 101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005-2015, der hun presenterer hver av de 101 beste bøkene utgitt for barn og unge i Norge de siste ti årene, både norske og oversatte verk. Listen uten kommentarer finner du på bloggen De 101 beste. Av disse 101 bøkene er det bare 15 som er sakprosa for barn og unge. Fjeldberg hevder i artikkelen – Markedet skriker etter flere og bedre sakprosabøker for barn og ungdom at en grunn til dette kan være at «Forlagene satser på store kommersielle utgivelser rettet mot et bredt publikum. Målet er å ikke skremme noen fra seg, men sakprosaen er ofte på sitt beste når den er rettet mot spesielt interesserte.»

Redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm, Steffen Sørum, har et sterkt engasjement for sakprosa. Han mener «Det er et nasjonalt ansvar å sikre barn og unge sakprosalitteratur på norsk.», men at det har vært for vanskelig å satse på sakprosa med den eksisterende innkjøpsordningen.

Arne Vestbø i Kulturrådet har forståelse for at forlagene opplever det som en økonomisk risiko at bøkene må være ferdigstilt før Kulturrådet vurderer innkjøp.

– Derfor har Kulturrådet nå bestemt seg for å inkludere sakprosa for barn og unge inn under produksjonsstøtteordningene, slik at forlagene kan søke om penger før de lager bøkene.

 

 

Bedre sakprosa for barn og unge

Kart_forside_highresIngvild Bræin skriver i en kommentar i Klassekampen 14.11.2015 at det ser ut som det er en ny vind innenfor sakprosa for barn og unge. «Det er mange forseggjorte bøker, det er høy bevissthet om at de visuelle og tekstlige elementene i bøkene skal tale samme sak, dra formidlingslasset sammen. Jeg mistenker sågar at det er meningen at leserne skal kose seg mens de leser, og lære gjennom kvalitet i alle ledd. Kan dette ha sammenheng med den økende interessen for sakprosa blant barn og unge? Foreningen !Les sitt sakprosa-magasin Faktafyk er så populært at hundrevis av ungdomsskoler står på venteliste for å motta bladet i 2016.»

Bræin trekker også frem «Kart for oppdagere og eventyrlystne» av Aleksandra Mizielinska og Daniel Mizielinski. Denne boken er oversatt av Simon Stranger som kommer til Verden i Bergen på lørdag 28. november for å snakke om akkurat denne boken. Boken gir en oversikt over nesten alle land i verden og hvilke dyr som lever der, hva slags mat innbyggerne liker å spise, og hva de gjør på fritiden. Boken har vunnet en rekke priser, er solgt til utallige land og ble kåret til Årets barnebok av bokhandlerkjeden Waterstones i 2013. Bræin trekker også frem andre oversatte praktbøker ««Animalium» av Katie Scott og Jenny Broom er et slags museum i bokform, med en håndtegnet samling av dyr fra hele verden. Her kan man «vandre rundt» og lære om ulike dyrearter og deres utvikling. Jo Nelsons oppfølger «Historium», som kom nå i høst, er også et museum, med ulike «saler» for hver verdensdel, der vi kan lære om ulike sivilisasjoner gjennom tidene. De håndtegnede illustrasjonene er av smykker, vaser, våpen og statuer, og gir følelse av museal historie, men illustrativt gjengitt musealitet. «

To stilidealer i moderne taleskrivning

Marie LundMarie Lund holdt mandag 9.11 seminaret to stilidealer i moderne taleskrivning. Hun er lektor, med PhD i retorikk og er f.o.m. høsten 2015 ansatt som førsteamanuensis II ved UiO. Hun har et omfattende og variert forfatterskap bak seg, men har sin hovedkompetanse innenfor retorisk stilistikk og kritikk.

Frans Timmermans. Foto: euranet_plus
Frans Timmermans. Foto: euranet_plus

På retorikkseminaret presenterte hun to ulike stilidealer i moderne taleskriving. På den ene siden pekte hun på hvordan de politikerne som bruker en mer konverserende stil ofte virker mer nærværende og dermed fremstår som mennesker som man kan identifisere seg med. På den andre siden pekte hun på at det er mulig med et helt annet ideal i moderne taleskriving: en mer tradisjonell form for veltalenhet, som streber mot opphøyet eleganse i uttrykket, store og visjonære ideer, idealistisk lederskap.

Disse to stilidealer ble presentert og diskutert med utgangspunkt i deres forskjellige formål og sterke sider. Hun tokk utgangspunkt i eksempler fra moderne taler, spesielt en nyere tale av Frans Timmermans, nederlandsk utenriksminister og første visepresident av Europakommisjonen.

 

De nominerte til Brageprisen i klassen Sakprosa

De nominerte til Brageprisen 2015 er nå klare. Prisen har som formål å hedre gode norske forfatterskap, samt skape interesse for norsk litteratur. Juryen for klassen Sakprosa har nominert disse fire bøkene:

En flukt som aldri tar sluttÅse Brandvold: En flukt som aldri tar slutt,

«Mamma. jeg er i helvete. Jeg er i Kabul.» Det er den dramatiske beskjeden Åse Brandvold får på tekstmelding fra Bashir, to uker etter utsendelsen fra Norge. I den spennende og engasjerende dokumentarboken En flukt som aldri tar slutt tar Brandvold for seg Bashir og de 42 andre afghanske asylsøkerne som deltok i Asylmarsjen i 2007. Den fulgte pilegrimsleden mellom Trondheim og Oslo, og endte foran Stortinget hvor de ble pågrepet av politiet fire dager etter. Forfatteren beskriver tydelig deres bakgrunn fra det sterkt konfliktfylte Afghanistan, og dokumenterer grundig deres dramatiske historier i etterkant av marsjen. Deltakerne var for det meste unge menn fra det forfulgte Hazarefolket. Vi får se hvor mye mennesker er villige til å satse for å få et tryggere liv. De opplever avslag på sine søknader, tvangsreturer og gjennomfører og enda mer desperate forsøk på å flykte til Europa på ny. Historiene i En flukt som aldri tar slutt er rystende, og svært dagsaktuelle.

StorbarnslivGuro Hoftun Gjestad: Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn,

«Jeg skriver denne teksten klokken fem om natten. Endelig sovner barnet trygt i sengen sin etter nok en våkenatt. Men mor er våken. Mor har vært våken i 18 år.». Slik startet aviskommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i VG i 2014, og slik starter boken Storbarnsliv. Guro Hoftun Gjestad har skrevet en medrivende bok som går inn i vår tid. Med utgangspunkt i den overveldende responsen hun fikk på avisteksten, borer hun videre i de hverdagslige, nære og vanskelige familietemaene vi snakker lite om offentlig: Storbarnsforeldres bekymringer når barnet man har fulgt så tett, slipper taket. Når de aldri kommer hjem, Eller alltid er hjemme, gamer om natten, og sover om dagen. Hva gjør daglig vurderinger, likes og eksponering med tenåringene? Hvordan kan dagens voksne best hjelpe storbarna til å leve sitt eget liv? Forfatteren snakker med forskere, forteller fra egen familiehistorie, og fra samtaler med foreldre og ungdommer hun har møtt både i arbeidet med boka, og som journalist. De mange historiene – vonde, morsomme, såre og hverdagslige – skrives fram med varme og nøkternhet, og et godt blikk for detaljer: Storbarnsliv er en relevant og velskrevet bok, om en viktig fase i mange menneskers liv.

Min fetter Ola og megArne Schrøder Kvalvig: Min fetter Ola og meg

«Jeg ser min egen post i budsjettet til kommunen, der jeg veier meg selv opp mot skole, helsetjenester og veiutbygging.» Ola, 20 år, er lam og 100 % pleietrengende. Sykdommen (Spinal muskelatrofi) gjør ham stadig dårligere, og den er dødelig. Hans fetter Arne lever et godt liv med kone og barn. Boka gjengir en dyptpløyende samtale mellom disse to. Ola forteller usentimentalt om diskriminering, jakten på rettigheter og kampen for å overleve. Her er lite sutring, Ola vil bli tatt på alvor. Han er politisk aktiv, han vil bidra, han ønsker seg jobb. Han vil drikke og feste med andre ungdommer. Ola drømmer om nærhet og sex. Er ønskene oppnåelige? Arnes utfordrende spørsmål og fetterens selvransakende svar viser en brutal kontrast mellom to menneskeliv; mellom det vi tenker er et «normalt» liv og det vi kaller «sterkt funksjonshemmet» liv. Min fetter Ola og meg er et gripende portrett av et vennskap, og av reflektert ungdom.

HavbokaMorten Strøksnes: Havboka. Eller kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider

«Tre og en halv milliard år skulle det ta fra første primitive livet utviklet seg i havet, til Hugo Aasjord ringte meg en sen lørdagskveld i juli mens jeg var i et livlig middagsselskap i Oslo sentrum.» I Havboka forteller Morten Strøksnes den spennende historien om fire forsøk på å fange håkjerring i Vestfjorden. Fiskehistoriene rammer inn fire årstider i Nordland, og skildrer skarpt alt liv som yrer over og under havoverflaten, men også et vennskaps mange faser. Aller mest spenner forfatteren det store lerretet for våre liv; dypet som vi stammer fra, men som vi likevel ikke kjenner fullt ut. På suverent vis vever Strøksnes fyr- og kysthistorie, idé- og litteraturhistorie sammen med både drømmeskildringer og poetiske beskrivelser av vann og sjø, og minner oss om vårt hopehav med alt liv, og vårt felles opphav.

Hvem som vinner finner vi ut når Brageprisen deles ut på Dansens hus i Oslo den 8. desember kl. 17.00