Korleis lese ein uleseleg tekst? Leiarartikkelen i Morgenbladet sist veke –  «Politikk  uten tenketid» – blir først forståeleg når puslespelbrikkene blir kasta i været. Teksten blei analysert av retorikkstudentar på Blindern denne veka. Her er Stian Seland (biletet) sin analyse.

Leiarartikkelen i Morgenbladets utgåve 2.-9. oktober, Politikk uten tenketid, framstår umiddelbart som ein tekst redaktøren sjølv burde ha brukt litt meir på. Ved gjennomlesing er det uklart kva det overordna temaet for artikkelen er. Koblingane mellom avsnitta er uklar, og den indre samanhengen i teksten er svak.

Etter såleis å ha slått fast at denne leiarartikkelen har utfordringar som tekst, ville eg sjå nærare på kva som måtte til for å gjere teksten betre. Eg tenkte umiddelbart at her ville det vere behov for både omskrivingar og omformuleringar. Men ved ein nærare kikk viser det seg at leiarartikkelen ikkje bestod av ein ikkje-fungerande tekst, men av to fungerande tekstar som var fletta inn i kvarandre.

Ved å nytte avsnitta akkurat slik dei er skrive, men som avsnitt i to sjølvstendige tekstar, får vi to leiarartiklar som kvar for seg har ein indre samanheng. Avsnitt nummer 1, 5, 6 og 8 gir oss ein leiarartikkel om hovudtemaet for dette nummeret av Morgenbladet (leiarartikkel 1):

Fra én medierådgiver i 1948 til nærmere 200 i dag. Er norsk politikk redusert til mediehåndtering?

Denne uken lanserer forsker Henrik Thune boken Øyeblikkets triumf. Han har snakket med norske politikere og mediefolk og spurt dem hva den store digitale nyhetsrevolusjonen vi lever midt oppe i, gjør med politikerne og journalistene, med styringen av det demokratiske samfunnet. Han skriver om en samfunnsutvikling hvor «det er det raske som beseirer det langsiktige. Det dramatiske som vinner over det udramatiske. Og det visuelle og øyeblikkelige som triumferer over det viktige».

Demokratiet har to like viktige sider, skriver Thune. På den ene siden står ytringsfriheten, den offentlige debatten og tilgangen på informasjon. Men demokrati handler også om styring og om kollektivets evne til å løse problemer i samtiden. Han frykter at viktige styringsspørsmål ikke løses. At politikken er avløst av øyeblikkets tyranni.

Thune nevner Jan Tore Sanner som en sjelden politiker som jobber uten å la seg diktere av mediene. Da Audun Lysbakken ble valgt til SV-leder, var det mange som hadde samme håp til ham som venstresiden i Labour har til Corbyn i dag. Jonas Gahr Støre har forsøkt å tenke høyt i pressen som leder for Arbeiderpartiet. Men norske medier er sjelden nådige med politikere som ikke er med på mediesirkuset. Finnes det rom for en annen type politisk diskusjon også i Norge? Utfordringene dagens samfunn står overfor, kan ikke løses på 140 tegn.

Og dei resterande avsnitta, nummer 2, 3, 4 og 7, gir oss ein fungerande leiarartikkel om Jeremy Corbyns landsmøtetale (leiarartikkel 2):

«Du trenger ikke ta til takke med det du blir tilbudt,» sa det britiske arbeiderpartiets nyvalgte leder Jeremy Corbyn denne uken. Hans én time lange landsmøtetale avslørte ikke mye om hva han vil gjøre om han skulle bli statsminister om fire og et halvt år, men desto mer om hva han vil gjøre akkurat nå – med det politiske spillet.

De britiske mediene var, ikke uventet, nokså nådeløse. Konservative The Sun mente talen var uærlig babbel. «Ny politikk, gammel tale» lød forsiden til The Daily Telegraph. For det viste seg at flere avsnitt var sakset fra en tale frilansskribenten Richard Heller skrev på 1980-tallet og publiserte på sin egen nettside for noen år siden, og så sendte til Corbyns team i forkant av landsmøtet.

Kommentatorer på venstresiden var mer sympatisk innstilt. Deres hovedpoeng var at dette var en tale ikke så mye til de britiske velgerne generelt, men til Corbyns støttespillere i Labour spesielt. Corbyns gjennomgangstema er et ønske om en annen type politikk: snillere, ærligere og mindre teatralsk. Og her ligger Corbyns appell for mange av hans tilhengere. Han er en kompromissløs politiker, som nekter å være med på spillet medierådgiverne og pressen legger opp til. En Labour-politiker som verken stemte for Irak-krigen eller skolepenger – to av de mest kontroversielle avgjørelsene i Tony Blairs periode. En gammelmarxist som fremdeles tror en annen verden er mulig.

I USA er både Bernie Sanders og Donald Trump protestkandidater som har vist seg å være overraskende seiglivede. Deres popularitet er til en viss grad et resultat av en mistillit til det etablerte politiske systemet. Selv om Corbyn på ingen måte kan sammenlignes med Trump, er valget av ham som Labour-leder også en protest mot det politiske establishmentet. Jeremy Corbyn har støtte både blant venstreintellektuelle, gruvearbeiderne som ble ofret av Thatcher og unge, desillusjonerte velgere. Britisk politikk vinnes dog ikke av ytre venstre fløy. Men hvis Corbyn greier å endre premissene for det politiske spillet, har han oppnådd svært mye uansett.

Kva var det som eigentleg gjekk så gale i utforminga denne leiarartikkelen? Ein tekstanalyse vil ikkje kunne gi oss eit fullgodt svar på det, men ei vurdering av det kontekstuelle kan gi oss ein teori: Leiarartikkel 1 var truleg teksten som blei forfatta først, då den tek for seg hovudtemaet i nummeret og det må ein rekne med at har vore planlagt ei stund. Leiarartikkel 2 tek for seg Jeremy Corbyns landsmøtetale og reaksjonane på han, og talen fann stad berre nokre få dagar før dette nummeret av Morgenbladet gjekk til trykkeriet.

Som ei vekeavis som ønskjer å kommentere aktuelle saker, ville det ikkje vere usannsynleg at ein i siste liten vurderte det som at Corbyns tale var noko ein burde få skrive om i dette nummeret. Diverre blei resultatet av å snike inn det brennaktuelle inn i ein ferdig leiarartikkel ikkje særleg vellukka.