Har motivasjonsforedrag en retorisk praksis?

Foto: Privat
Linn Husby.  Foto: Privat

Analyse av fire motivasjonstaler utgjør basisen i masteroppgaven Motivasjonsforedrag som retorisk praksis. En studie av motivasjonstalere med bakgrunn fra idretten.  

Av: Linn Husby

I oppgaven gjorde jeg en retorisk analyse av taler fra de norske toppidrettsutøverne Anja Edin (håndballspiller), Dag Otto Lauritzen (tidl. proff syklist), Ole Gunnar Solskjær (tidl. proff fotballspiller) og Erik Thorstvedt (tidl. proff fotballspiller (keeper). Fokuset har vært å forsøke å peke på hvorfor det tales som det gjør i en enkelt talesjanger: motivasjonstalesjangeren, med disse talene som utgangspunkt og referansegrunnlag. Utgangspunktet er dermed retorisk og språklig. Det betyr at jeg har undersøkt hva disse foredragsholderne har lagt vekt på av sannheter, ordvalg og fremføringsstrategier.

Vitenskap om å tale godt?

I en oppgave som har som utgangspunkt å analyserer andres talestiler og vurdere om denne er relevant dukker spørsmålet om hva som er god eller dårlig stil opp. Ikke bare er vi fort langt over i en debatt om «det skjønne språket», vi er også inne på den vanskelige vurderingen om noe er godt eller dårlig kommunisert i forhold til situasjonen.

Retorikken er ikke først og fremst en vitenskap om å tale godt. Det er en vitenskap om det talte ord, og dermed endrer den seg både i takt med tiden og i forhold til konteksten det hele blir talt i. Det betyr at det som er godt i en situasjon, ikke trenger å være godt i en annen. Det betyr også at det som er godt i en gitt situasjon i dag, ikke trenger å være ensbetydende med god talestil i en lignende situasjon om fem år. Med denne masteroppgaven, opplever jeg derfor som aldri før at retorikkfaget er en nåtidsvitenskap som handler om å formidle i tråd med de gjeldende tekstkonvensjoner for den aktuelle situasjonen.

Retorisk actio for motivasjonsforedrag

På den ene siden er retorikken i en motivasjonstale noe personlig, hvor taleren kan bruke egne særegenheter til å smykke talen med. På den annen side er en tale alltid nært bundet av konteksten den fremføres i. Motivasjonstalesjangeren finner imidlertid sted i mange ulike kontekster, og har dermed ikke like spesifiserte regler som for eksempel en rettstale. Motivasjonstalesjangeren er mindre stedsbundet og regelbundet – ja dette er nettopp det som kjennetegner denne. Talestilen virker også å være innlært basert på sedvane – vi har sett andre holde en lignende tale før, og denne har slått an, dermed gjør vi det også slik. Andre retningslinjer enn dette har taleren egentlig ikke. Med andre ord er talestilen så fri og personavhengig at «alt» er tillatt, hvor som helst. Likevel finnes det fellestrekk for disse talene, som kan oppsummeres i to hovedtrekk:

  • Temaet er i utgangspunktet felles: motivasjon og mestring
  • Hva slags stilregler som legges til grunn for denne typen taler er felles: en uformell personlig stil aksepteres (og forventes)

Med dette som utgangspunkt kunne jeg gå i gang med å analysere og legge vekt på å undersøke: Finnes det retoriske virkemidler som går igjen, og som dermed tjener denne talesjangeren på en god måte (altså bedre enn andre)?

Latent argumentasjon

I motivasjonstalene har jeg sett en hyppig bruk av både fysiske bilder og språklige visuelle bilder og eksempler. Vi sier her at argumentasjonen er latent, den er ikke direkte fremme i lyset, men skjult og kan for eksempel bli brukt for å fremheve bevis på at det vi sier med ord holder stikk. Bilder og videoer er gode redskaper å benytte i så henseende, men også utnyttelsen av omdannelser i språket på metafornivå eller enkle grep som historiefortelling kan bli brukt for å støtte opp om talerens implisitte budskap, i dette tilfellet: Slik blir du best!

Metaforer og andre språklige bilder er som kjent effektive måter å si noe i overført betydning på. Jeg vil illustrere med et eksempel fra talen til håndballspiller Anja Edin, som bruker uttrykket «å bli benka», et begrep hun henter fra sin egen arena. I håndballsammenheng betyr begrepet å bli tatt ut av spillet på banen og satt på benken, men Edin bruker begrepet i overført betydning for å «bli satt til side i livet». Hun gjør det ved å fortelle en illustrerende historie om da hun ble «benka» og tok det som et nederlag, men at hun ved å endre sin tankegang rundt slike nederlag, har lært å reise seg – og til og med utnytte, slike hendelser. Slik får hun språklig, gjennom bruken av en metafor, i kombinasjon med en pathos-fortelling, skapt en kobling mellom oss tilhørere og hennes egen forvandling av nederlag til suksess. Det hun sier har plutselig relevans for oss vanlige mennesker med våre hverdagslige problemer.

Jeg kunne hentet frem flere slike eksempler fra oppgaven, blant annet fra analysen av Ole Gunnar Solskjærs tale for Arbeiderpartiet, der sammenligningen mellom fotball og politikk gjør Solskjær relevant for publikum gjennom språkbruken. Poenget er at vi gjennom effektiv bruk av språklige bilder, fortellinger, illustrerende bilder og levende videoer kan forvandle noe abstrakt, vagt eller fremmed til noe konkret, klart og velkjent – og ikke minst kan vi, som i eksempelet her, på den måten gjøre oss selv relevante for temaet vi skal snakke om.

Hvem får lov til å føre ordet?

Hvem som får lov til å føre ordet preger uten tvil hva som er «dannet» og hva som ikke er fult så akseptert i vår kultur og vårt samfunn. Motivasjonstalere med bakgrunn fra idrettslivet er altså en gruppe som er blitt akseptert til å videreformidle en samtids verdier. Disse ser ut til å fokusere mye på suksess og kriterier for å lykkes. I bunn og grunn diskuteres det hele tiden i disse talene hva som er rett og galt – noe som igjen gir talene en klart oppdragende funksjon.
Hvordan vi taler om tingen rundt oss i samfunnet, og ikke minst hvem som taler, her om rett og galt, er dermed ikke ubetydelig for våre underliggende samfunnsnormer. Sport og det å vinne er så forbundet med ære og respekt at toppidrettsutøvere, på lik linje med andre som oppnår suksess, får en ekstra høy stjerne i samfunnet. De er våre imago’er, som Roland Barthes omtaler det i sin bok Retorikken: en moderne innføring i den gamle retoriske kunst (1998). Dermed snakker de om suksess: litt fordi det er den “dyden» de kan noe om, men mest fordi det er den dyden vi i dag er mest opptatt av å høre om. Toppidrettsutøvere eller andre kan dermed ikke annet enn å tilpasse sitt budskap etter dette kriteriet, for det er denne «suksessoppskriften» vi som publikummere og næringslivsledere vil ha. Det kan dermed hevdes at idretten og denne typen måte å tale på, slik sett tar mer og mer bolig i språket vårt, som jo allerede er overbefolket av idrettstermer. I den forbindelse vil det være interessant med mer forskning på suksess og dens betydning for det retoriske.

Tekstsamtaler om sakprosatekster

Yvonne Hallesson. Foto: Institutionen för språkdidaktik, Stockholms universitet

Yvonne Hallesson har i doktoravhandlingen «Textsamtalsom lässtöttande aktivitet: Fallstudier om textsamtals möjligheter och begränsningar i gymnasieskolans historieundervisning»  i språkdidaktikk ved Stockholms Universitet  undersøkt elevstyrte og lærerstyrte tekstsamtaler i historiefaget på videregående skole. Målet med studien har vært å undersøke tekstsamtaler rundt sakprosatekster i videregående skole og se hvordan denne typen samtaler kan bidra til å støtte opp under elevers lesing av tekster og dermed også deres læring.

Det viser seg at lærerne snakket lite om tekstene med elevene. Oftest foreleste lærerne og siden fikk elevene lese teksten på egen hånd. Hallesson skriver om hvor viktig det er at lærerne hjelper elevene med tekstene. For at en tekstsamtale skal fungere optimalt fremhever hun viktigheten av at det er tydelige rammer, stilles åpne spørsmål, at elevene må ha bakgrunnskunnskap og begrepsforståelse i tillegg til at de også må ha de redskapene eller strategiene som er nødvendige for å møte teksten.

«It is one thing to get students to talk to each other during literacy instruction but quite another to ensure that such engagement translates into significant learning. Simply putting students into groups and encouraging them to talk is not enough to enhance comprehension and learning; it is but a step in the process.» (Sitat hentet fra avhandlingen – hentet fra Examining the effects of classroom discussion on students’ comprehension of text: A meta-analysis. Murphy et al., 2009, s. 761)

Arnhild Skre disupterer 3. og 4. september

Foto: Johan Butenschøn Skre
Foto: Johan Butenschøn Skre

Arnhild Johanna Skre, historiker og forfatter disputerer ved Universitetet i Oslo 3. og 4. september. Hun skal forsvare avhandlingen sin for graden doctor philosophiae (dr. philos.): Hulda Garborg. Nasjonal strateg. Del 1: Hulda Garborg. Nasjonal Strateg. Ein biografi Del 2: Tilnærmingar, metode, drøftingar og val.

Arnhild Skre ga i 2011 ut Hulda Garborg. Nasjonal Strateg, en biografi om bunadsinspiratoren, teatergrunnleggeren, og målforkjemperen fra Hamar. Hun fikk Brageprisen for denne boken. Biografien er en del av avhandlingen der et av funnene er hvor nær kosmopolitten Hulda Garborg sto utenlandske avantgardmiljø. Hun så mye av det norske kulturlivet som en bakevje og det kulturnasjonale verket hennes er preget av sentraleuropeiske motkulturimpulser.

Tid og sted for prøveforelesning:

Torsdag 3. september 2015, i auditorium 5, Eilert Sundts hus, Blindern:

16.15-17.00 Selvvalgt emne: «Fiksjonstekst som kjelde til forfattarbiografi»

17.15-18.00 Oppgitt emne: «Tilhøvet mellom norsk kulturarv og internasjonal kulturpåverknad før 1. verdskrig, i eit komparativt perspektiv.»

Tid og sted for disputas:

4. sep. 2015 10:15, Gamle festsal, Domus Academica, sentrum