Kunnskap om sakprosa gir trygghet i norskundervisningen

Master i norskdidaktikk, emne sakprosa (MN4300SAK) Faglærere: Aslaug Veum og Karianne Skovholt
Master i norskdidaktikk, emne sakprosa (MN4300SAK)
Faglærere: Aslaug Veum og Karianne Skovholt

 

«Vi «halvgamle» norsklærere er gode på skjønnlitteratur, men det har vært en stor usikkerhet rundt hvordan vi skulle håndtere læreplanmålene i Kunnskapsløftet som innebærer å trekke sakprosa inn i større grad. Vi norsklærerne trenger oppdatert kunnskap om ulike typer sakprosa og om hvordan man kan analysere sakprosa», sier norsklærer Kari Anne Sand. Hun er en av 20 studenter på Master i norskdidaktikk ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) og har nylig fullførte delemnet «Sakprosa».

«Det er også viktig å få kunnskap om hvordan vi kan bruke sakprosa i arbeidet med skriveopplæringen. En del lærere ble «tatt på senga» da de nye eksamensoppgavene kom. Elevene skal kunne skrive retorisk analyse av sakprosatekster, og det gjelder å forberede elevene på dette», sier hun.

Med læreplanen Kunnskapsløftet fikk sakprosaen en større rolle i norskfaget. Studentene på Master i norskdidaktikk ved HBV lærer om mangfoldet av tekster som faller inn under betegnelsen sakprosa. Emnet vektlegger særlig arbeidet med å utvikle kritiske leseferdigheter, og et hovedmål er at studentene skal lære å utforske forskjellige sider ved sakprosaen ut fra ulike tekst- og diskursteoretiske tilnærmingsmåter.

«Som norsklærere trenger vi bred innsikt i sakprosafeltet, blant annet fordi læreplanen i norsk i høy grad vektlegger at elevene behersker retorikk og retorisk analyse», sier masterstudent Elsie Benedicthe Lyngås. «Samtidig kan retorikken alene bli lite dekkene for fenomener og meninger som oppstår i en tekst. I skolen ser vi at elevenes analyse blir noen ganger mer beskrivende og påpekende enn forklarende. Dagens sakprosatekster er dessuten komplekse, og derfor trenger elevene et bredere begrepsapparat for å sette ord på fenomener de finner i teksten, enn det den klassiske retorikken tilbyr. For eksempel kan teorier som sosialsemiotikk og kritisk diskursanalyse være viktig for en lærer som skal hjelpe elevene til å «å se» mer av hva som faktisk står i en tekst og hvorfor det har en påvirkning på en leser», fortsetter hun.

Gjennom semesteret arbeider studentene med en sakprosatekst, som de analyserer ut fra de tekstanalytiske tilnærmingene som blir introdusert på kurset. Studentene skal også vurdere og drøfte hvordan ulike typer sakprosa kan brukes didaktisk i skolen.

«Med sakprosakurset er jeg blitt mye tryggere på å ta i bruk sakprosatekster i ulike sammenhenger i min undervisning», sier Kari Anne Sand. «Jeg er tryggere på analyse, tryggere på å kunne veilede elever i å «lese», finne synspunkter, kjennetegn osv. Denne høsten har jeg hatt norsk i en VG3 klasse. Jeg har trukket inn nyervervede kunnskaper etter hvert som jeg selv har lært fagstoffet. Mine nyervervede kunnskaper og trygghet i å anvende sakprosa har totalt sett, helt klart gitt undervisning av høyere kvalitet».

Dokumentarlitteraturen under debatt i Materialisten

Materialisten 4-2014

I dag, onsdag 21. januar, publiseres et nytt nummer av tidsskriftet Materialisten –et tidsskrift som omtaler seg selv som et tverrfaglig tidsskrift for forskningsformidling, teoretisk debatt, fagkritikk og samfunnskritikk.

I denne utgaven presenteres også en ny artikkel om dokumentarlitteratur og litteraritet signert journalist, forfatter og førsteamanuensis ved BI, Jo Bech-Karlsen. Artikkelen har fått tittelen Når subjektivitet og saklighet møtes og er sluttinnlegg i en debatt som startet med Bech-Karlsens artikkel 12 teser om dokumentarlitteraturens litteraritet i tidsskriftets nr 1/2-2014, og som fortsatte med en kritikk fra Ole Bjørn Rongen ved Universitetet i Stavanger, Dokumentarbokas mange former, i nr. 3-2014.

Samtlige kan være verdt å få med seg for den som interesserer seg for spørsmål omkring om sakprosa og litteraritet.

Forståelsen for teksten er større hos dem som leser på papir

(Foto: http://blogg.deichman.no)
(Foto: http://blogg.deichman.no)

I en kommentar av Fredrik Wandrup i Dagbladet 20. januar pekes det på flere tegn i tiden som tyder på at papirboka nå er på offensiven, og at kampen mellom papirbøker og e-bøker dermed ikke er over. Blant disse tegnene finner vi også argumenter for papirboka fra akademisk hold:

«Forskeren Anne Mangen ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger har gjort undersøkelser som viser at forståelsen både for skjønnlitterære tekster og sakprosa er større hos dem som leser på papir. Noe av forklaringen kan være fornemmelsen av papir, den sanselige forholdet mellom hånda og boka, opplevelsen av å ha oversikt over tykkelsen på materialet, noe som gjør innlevelsen lettere. Papir snakker mer til følelsene enn en skjerm gjør, skal vi tro disse undersøkelsene».

Ingen grunn til å kaste ut bokylla foreløpig, altså.

Norsk som akademisk språk –ikke uambisiøst eller bakstreversk

«Det vitenskapelige språket er og blir engelsk» fastslo rektor ved Norges idrettshøgskole, Kari Bø i kronikken «Hev ambisjonene!» i Forskerforum (4/14). I dagens utgave av Aftenposten (5.januar 2015) fikk hun motsvar fra Irmelin Kjelaas, stipendiat ved Høgskolen i Telemark, gjennom kronikken «Norsk– bare for de bakstreverske?».

Kjelaas hevder her at Bø «føyer seg (…) inn i en lang rekke av forskere som synes å mene at det å skrive på engelsk er det eneste saliggjørende, mens det å skrive på norsk er uambisiøst, middelmådig og bakstreversk». Selv er Kjelaas særdeles uenig i denne tankegangen, og reagerer på «den generelle diskvalifiseringen av norsk som vitenskapelig språk»:

«Jeg er overbevist om at kvaliteten på både tanke og form – kunnskapsutvikling og -formidling – blir bedre når jeg skriver på norsk, enn om jeg hadde skrevet på engelsk.

Og jeg er overbevist om at forskningen min når flere, og flere av dem jeg er opptatt av at den skal nå. At jeg samtidig bidrar til å styrke norsk som akademisk språk, og til mer mangfold i et stadig mer ensrettet akademia, er en flott bonus», fremholder Kjelaas.