Ukas sakprosatekst: «Rumpeslitere og lusebentællere»!

Bragepriskomiteen må ha hatt en vanskelig oppgave ved årets sakprosanominasjoner. Det må i alle fall ha kostet smerte ikke å slippe Kristin B. Aavitslands bok gjennom nåløyet. Dette er en fargerik, velinformert, lærerik og tankevekkende page-turner av en biografi om Norges første riksantikvar, Harry Fett.

Han var en svært viktig mann i norsk offentlighet gjennom mer enn et halvt århundre, han var nesten glemt av alle, men nå har forfatteren vekker ham til live igjen. Vi velger – nesten tilfeldig fra haugen av gullkorn – en smakebit fra debatten om Fetts kandidatur til den nyopprettede stillingen. Sitatet gir et godt innblikk i norsk offentlig ytringskultur hundre år før nett-trollenes inntog. Fett hadde i striden om stillingen én reell motkandidat, Herman M. Schirmer, som ble offentlig forsvart av en viss Fredrik Macody Lund:

Sommeren 1912 hadde han [Macody Lund] en serie på hele seks lange artikler i Verdens Gang. Han åpnet med å slå fast at den yngre garde av kunsthistorikere som hadde inntatt norske museer og nå støttet Fett i riksantikvarsaken, var en gruppe kvasivitenskapelige «rumpeslitere» og åndsforlatte «lusebentællere».*De fem følgende artiklene var i sin helhet viet Harry Fetts person, og handlet om at han var en spesielt inkompetent og maktkåt representant for denne klasse av «vanføre og invalide» som landets museer var fulle av. Harry Fetts kunnskaper ble avfeid som uvederheftige, hans metode som «opplyst overtro», hans vitenskapelige resultater som «halvfordøyde læsefrugter» og hans prosa som usammenhengende og «aandsforkommen».*

Macody Lunds angrep var så drøye at det var vanskelig å ta ham helt alvorlig. Saklig sett følte Harry Fett seg neppe truffet i noen særlig grad, men han opplevde Macody Lunds «krakilske patos» som dypt sårende likevel. Det tok nok sterkt på å bli sjikanert offentlig, og de tre ukene da den ene etter den andre av Macody Lunds artikler sto på førstesidene til Verdens Gang, fant han det ubehagelig å bli gjenkjent på gaten. Han grep derfor til sin egen «satiriske og uærbødige penn».* Men noe tilsvar i pressen fikk Macody Lund ikke. Harry Fett fant det under sin verdighet å svare med samme mynt. Hans fornærmelser kom i en annen valuta.»

Og dermed jo leseren bare rase videre inn i neste delkapittel…

Sitert fra Kristin B. Aavitsland 1014: Harry Fett. Historien er lengst. Oslo: Pax forlag, ss. 217-218.

* = fotnoter.

Diskutér på facebook