Ukas sakprosatekst: «Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein»

Til uka lanseres en viktig bok for alle litteraturinteresserte – Den nye litterære bølgen (Cappelen Damm). Jo Bech-Karlsen, som tidligere har skrevet innsiktsfulle bøker om blant annet essayistikk og reportasje, har lagt ti bøker under lupen. Ni av dem gir ham grunnlag for å påstå at en ny litterær bølge ruller over landet.

Den kjennetegnes av at subjektivitet og saklighet møtes og skaper en ny form for skrivekunst. Dokumenter blir en del av det litterære uttrykket. De nye dokumentarforfatterne ønsker å vise åpenhet om arbeidsmetoder og om det som måtte være usikkert. De skriver for det meste i første person, og avviser den allvitende forfatterstemmen. Det fører til økt selvrefleksivitet og større vilje til dialog.

Slik karakteriseres «bølgen» på bokas baksidetekst. Ruller bølgen – representert av forfatterne Axel Sømme Hammer, Trude Lorentzen, Åsne Seierstad, Sten Steensen, Morten A. Strøknes, Simen Sætre, Bjørn Westlie, Kjetil S. Østli og Geir Angell Øygarden – i det berømte grenseområdet mellom skjønnlitteraturens og sakprosaens hav? Nei. Bølgen er en sakprosabølge. Bølgen bidrar nettopp til å trekke opp kulturelt verdifulle grenser. Jo Bech Karlsen skriver (på s. 50-51 og 63):

Vi må hele tiden bidra til å gå opp grensene, på nytt og på nytt. Skillet mellom virkelighetslitteratur og skjønnlitteratur er ikke hogd i stein. Skiftende forhold i kultur, filosofi og samfunn påvirker hva vi oppfatter som «sant» og «virkelig» i litteratur. Derfor må enhver tid, enhver generasjon, forholde seg til dette skillet og formulere seg om det. […]

Leserkontrakt er etter min oppfatning det sentrale begrepet. Gjennom en langsom, dynamisk prosess har det vokst fram en virkelighetskontrakt mellom journalister og dokumentarforfattere, og deres lesere. Denne kontrakten er en grunnleggende overenskomst om at alt de skriver skal ha hendt i den håndfaste, materielle verden av fenomener, som vi konvensjonelt kaller virkeligheten. Forfatteren gjenforteller og kan regissere og konstruere litterært, men må forholde seg lojalt til sine opplevelser i virkeligheten. […]

Så kan man, slik man også gjør, diskutere hvor langt dokumentarlitteratur kan tillate seg å trenge inn i indre og dypere lag av virkeligheten. Da er man i større grad henvist til å stole på forfatteren og vurdere hennes troverdighet. Viser det seg at den ytre virkeligheten er korrekt gjengitt, kan det også låne troverdighet til framstillingen av indre og dypere virkelighet.

Disputas og prøveforelesning: Ellen Beate Hellne Halvorsen

Ellen Beate
Ellen Beate Hellne Halvorsen (Foto: privat)

Fredag 28. november vil Cand. philol. Ellen Beate Hellne-Halvorsen forsvare sin avhandling for graden ph.d.

Avhandlingens tittel er: Skrivepraksiser i yrkesfaglige utdanningsprogrammer.

Sammendraget kan leses her.

Bedømmelseskomiteen består av:

  • Professor Anna-Malin Karlsson, Avdeling för forskning och utbildning i modern svenska (FUMS) , Uppsala Universitet, Sverige (1. opponent)
  • Professor Lars Sigfred Evensen, Institutt for språk og litteratur, NTNU (2. opponent)
  • 3. medlem av bedømmelseskomitéen og komiteens koordinator er førsteamanuensis Jonas Bakken, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo.

Tid og sted for disputas: Fredag 28.11.14 kl. 12.15, A3 Helga Enghs hus, Blindern

Tid og sted for prøveforelesning: Fredag 28.11.14 kl. 10.15-11.00, A3 Helga Enghs hus, Blindern

Professor Frøydis Hertzberg, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Det utdanningsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo og professor Anne-Lise Høstmark Tarrou, Instiutt for yrkesfaglærerutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus har vært veiledere.

Ukas sakprosatekst: Egil Børre Johnsen om tvisynets tekster

Egil Børre Johnsen (Foto: www.ablikk.no)
Egil Børre Johnsen
(Foto: www.ablikk.no)

Egil Børre Johnsen, livslang lærer, sakprosaforskningspioner og far til den skandinaviske lærebokforskningen, har «bak seg over femti bokutgivelser om språk og skole». Dette ifølge baksideteksten på hans foreløpig aller siste bok, God dag og adieu. En typisk historie om vår besværlige ferd mellom morsmål og fremmedspråk (Gaveca 2014). Selvironisk betegner han seg i boka som en «olding». Men det følgende lyder da ganske friskt:

Hvis brorparten av leserne i en nasjon venner seg til å lese reportasjer, biografier, lederartikler eller offentlige skrifter med enøyd fortrolighet, er det fare på ferde. Det vil si; mange tekster er enøyd skrevet og vil til all tid forbli likegyldige. Men andre tekster har krav på tvisynt lesing. Det er dem som er viktige. Et sentralt dannelsesmål er å utvikle selvstendig kritisk evne hos individet. Man må lære seg å registrere den motsetningsfyltheten som er virksom i alle levende tekster – ikke minst i de bare tilsynelatende entydige blant dem. Jeg sier ikke at motsetningsfylthet i seg selv er noen garanti for kvalitet, men at bevissthet om den bør være en ledetråd i lesingen. (s. 108).

Brageprisen i sakprosa til Marte Michelet

Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa (Bilde hentet fra www.bokklubben.no)
Marte Michelet –vinner av årets Bragepris i sakprosa
(Bilde hentet fra www.bokklubben.no)

I går (18.11.) var det igjen tid for utdeling av de årlige Brageprisene. Arrangementet gikk av stabelen på Dansens hus i Oslo. Det var som alltid knyttet stor spenning til hvem som skulle få tildelt de prestisjetunge prisene, men for Sakprosabloggen var det ekstra spennende å vente på årets tildeling i nettopp kategorien sakprosa: Godøy (Ti tusen skygger), Jackson (Morfar, Hitler og jeg), van der Hagen (Kjell Askildsen. Et liv.)? Nei, vinneren av denne Brageprisen skulle til sist vise seg å være Marte Michelet, tidligere debattredaktør og profilert kommentator i Dagbladet, med boken Den største forbrytelsen.

Michelets bok tar for seg jødeutryddelsen i Norge under andre verdenskrig, og er blitt hyllet blant anmeldere, men også møtt med krass kritikk. Den største forbrytelsen er for øvrig forfatterens debutbok.

Vi gratulerer herved Marte Michelet med den gjeve prisen, og nevner samtidig en liten «fun-fact» i denne forbindelse:

Leksikon var jo før i verden av natur gjerne å betrakte som en treg materie å forholde seg til, spesielt med tanke på sjeldne oppdateringer og påfølgende utdaterte artikler. I går kveld registrerte vi at ingen ringere enn Store norske leksikon (snl.no) vant konkurransen om å publisere nyheten om årets Brageprisvinnere først. Tidene (og leksikonet som sjanger) forandrer seg – mens Brageprisen består!

Boklansering 2. desember: Den nye litterære bølgen

 9788202431877

Tirsdag 2. desember, kl. 16.30 – 18, er det boklansering ved Cappelen Damm-huset i Akersgata. Boken som lanseres har fått navnet Den nye litterære bølgenLitteraritet og transparens i norske dokumentarbøker 2006–2013, og er skrevet av Jo Bech-Karlsen. I den sammenheng inviterer forlaget Cappelen Damm Akademisk og forfatteren til panelsamtale rundt følgende punkter:

  • Den nye bølgen. Hva er nytt? Ti forfattere og ti dokumentarer fra 2006 til 2013.
  • En ny forståelse av sakprosa og dokumentarlitteratur. Hva sier forskningen på feltet?
  • Hvordan jobber dokumentarforfatteren? Hva er viktig i skriveprosessen og etterpå? Etiske dilemmaer og metodiske utfordringer.
  • Dokumentaren – en sjanger i stadig utvikling.
I panelet sitter forfatter Jo Bech-Karlsen, professor i sakprosa Johan Tønnesson, forfatter og journalist Trude Lorentzen og førsteamanuensis Steen Steensen. Ordstyrer er Karianne Bjellås Gilje. Arrangementet er gratis og åpent for alle interesserte. Påmelding: gerd.irene.odeskaug@nullcappelendamm.no.

 

Ukas sakprosatekst: «Rumpeslitere og lusebentællere»!

Bragepriskomiteen må ha hatt en vanskelig oppgave ved årets sakprosanominasjoner. Det må i alle fall ha kostet smerte ikke å slippe Kristin B. Aavitslands bok gjennom nåløyet. Dette er en fargerik, velinformert, lærerik og tankevekkende page-turner av en biografi om Norges første riksantikvar, Harry Fett. Han var en svært viktig mann i norsk offentlighet gjennom mer enn et halvt århundre, han var nesten glemt av alle, men nå har forfatteren vekker ham til live igjen. Vi velger – nesten tilfeldig fra haugen av gullkorn – en smakebit fra debatten om Fetts kandidatur til den nyopprettede stillingen. Sitatet gir et godt innblikk i norsk offentlig ytringskultur hundre år før nett-trollenes inntog. Fett hadde i striden om stillingen én reell motkandidat, Herman M. Schirmer, som ble offentlig forsvart av en viss Fredrik Macody Lund:

Sommeren 1912 hadde han [Macody Lund] en serie på hele seks lange artikler i Verdens Gang. Han åpnet med å slå fast at den yngre garde av kunsthistorikere som hadde inntatt norske museer og nå støttet Fett i riksantikvarsaken, var en gruppe kvasivitenskapelige «rumpeslitere» og åndsforlatte «lusebentællere».*De fem følgende artiklene var i sin helhet viet Harry Fetts person, og handlet om at han var en spesielt inkompetent og maktkåt representant for denne klasse av «vanføre og invalide» som landets museer var fulle av. Harry Fetts kunnskaper ble avfeid som uvederheftige, hans metode som «opplyst overtro», hans vitenskapelige resultater som «halvfordøyde læsefrugter» og hans prosa som usammenhengende og «aandsforkommen».*

Macody Lunds angrep var så drøye at det var vanskelig å ta ham helt alvorlig. Saklig sett følte Harry Fett seg neppe truffet i noen særlig grad, men han opplevde Macody Lunds «krakilske patos» som dypt sårende likevel. Det tok nok sterkt på å bli sjikanert offentlig, og de tre ukene da den ene etter den andre av Macody Lunds artikler sto på førstesidene til Verdens Gang, fant han det ubehagelig å bli gjenkjent på gaten. Han grep derfor til sin egen «satiriske og uærbødige penn».* Men noe tilsvar i pressen fikk Macody Lund ikke. Harry Fett fant det under sin verdighet å svare med samme mynt. Hans fornærmelser kom i en annen valuta.»

Og dermed jo leseren bare rase videre inn i neste delkapittel…

Sitert fra Kristin B. Aavitsland 1014: Harry Fett. Historien er lengst. Oslo: Pax forlag, ss. 217-218.

* = fotnoter.