Hva kan den store diktningen gjøre som sakprosaen ikke evner?
Dette er det bærende spørsmålet i litteraturprofessor Andreas G. Lombnæs’ kronikk i Klassekampen denne uka. Han svarer med en karakteristikk av Hamsuns språkkunst: «Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger.» Selv om undertegnede har hevdet – og hevder – at sakprosa kan være kunst, er det vel verdt å lytte til Lombnæs’ påminnelse om den store, diktede prosaens himler og avgrunner. Det aktuelle temaet er Hamsuns nazisme. Lombnæs anerkjenner Tore Rems ferske og allerede kritikerroste biografi, men mener at «biografismen» skygger for noe viktigere. Hamsuns språkkunst, altså, men også spørsmålet om hvordan vi kollektivt glemmer og fortrenger nazismen i Norge: «Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.», skriver Lombnæs.

Her er vi ved et paradoks. Dagen etter at kronikken stod på trykk, ble årets Brageprisnominasjoner kjent. Én av de nominerte i sakprosaklassen er Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Hvis noe samlende skal sies om denne originale teksten, må det være at den undersøker nettopp «hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.» Jacksons prosa befinner seg ganske langt fra Hamsuns, men det vil være dypt urettferdig å si at forfatteren nøyer seg med å «nagle» saken «til faktaveggen», for å bruke Lombnæs’ uttrykk. Et annet paradoks med det samme: Lombnæs skriver svært godt. Leser vi ham fort og overflatisk, kan vi komme til å oppfatte kronikken som autonomiestetisk korstog mot sakprosaen. Men leser vi litt nøyere, ser vi hva som skjer i hans egen sakprosa: Perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode. Les selv.

JLT

Nazist? Ja eller nei!

Av Andreas G. Lombnæs, professor, Universitetet i Agder

Hamsuns nazisme hjemsøker oss igjen. Visst, Tore Rem er en seriøs skribent, og han skriver godt, også i ”Reisen til Hitler”. Likevel, hva er det som gjør dette stoffet så interessant for bølge etter bølge av lesere? Om det er for å forstå nazismens vesen, er neppe Hamsun et godt utgangspunkt. For øvrig synes enigheten å overdøve nysgjerrigheten på dette punktet. Hitler står for Det onde, en avløser for Fanden. Så er det kanskje for å forstå Dikteren? Som dikterhøvding og Bjørnsons arvtager er Hamsun Lysets engel som avlegger høflighetsvisitt hos Fanden i Berghof, den tyske Dovregubbens hall. Slikt er stoff for epos. Det er bare det at forestillingen om dikteren som Folkefører og Forbilde, er nettopp det, epos eller roman, like troverdig som myten om Den falne engel. Historier om store menn selger, og når det ikke går an å gjøre dem større, kan man selge enda mer ved å avsløre at de er mindre enn oss. Et nøkternt utgangspunkt ville kanskje være at Hamsun befinner seg midt på treet, sammen med oss andre, med den lille forskjellen at han skriver så mye bedre romaner. Det er da også den eneste grunnen til at forfatteren ble lagt merke til i det på mange måter besynderlige landssvikoppgjøret.

Åpenbart er det langt imellom at noen leser Hamsun, og om noen gjør det og eventuelt sier noe nytt i den anledning, er det garantert av null interesse for aviser og bokkjøpere. Mens altså den gamle mannens nazisme. Dikt teller ikke i juridisk sammenheng selv når domstolen som i dette tilfelle grep til temmelig kreative løsninger. Det hadde sine grunner og hensikten var ikke ond. Men hva med all denne litteraturforskningen som sverger til håndfaste bevis: arkiver, avisartikler og brev. Hva vinnes på denne vendingen fra diktning til sakprosa? Hvorfor denne utrettelige jakten på nazisten Hamsun? Og altså ikke i romanene, det kunne saktens være interessant – om man fant noe uten å plukke detaljer ut av sammenhengen. Jeg spør ikke om forfatteres og forlags motiver, men om lesernes.

Så er man kanskje interessert i krigshistorie? I egenskap av nazist kan den åttifemårige romanforfatteren umulig være interessant, ikke engang typisk, selv om store deler av befolkningen hadde lignende – uklare – fordommer. I 1940 var to av tre norske offiserer medlemmer av Nasjonal Samling, fire av fem nordmenn i uniform tjente Hitler og ikke de allierte, for ikke å snakke om krigsprofitører og alle merkverdigheter som motstandsmennene hadde for seg under og etter krigen. Alt med rette tilgitt og glemt i dag. Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag. Dette er mekanismer som stadig er like aktuelle fordi de er språklige funksjoner, mediers og institusjoners uerkjente og nær på ubevisste maktutøvelse. Det vil skje igjen. Det skjer nå. Men altså Hamsun, igjen og igjen. Ikke at hans svik skal forties, aldeles ikke. Om bare ikke denne overveldende personinteressen overskygger mer berettigede interesser, eksempelvis det som gjør at vi snakker om Hamsun i første omgang: hans diktning og språkkunst.

Det meste av biografisk litteraturforskning strander på problemene med å dokumentere et liv. Eksempelvis er den allment vedtatte sannhet at ”Sult” handler om forfatterens opplevelser i Kristiania. Et lite fruktbart standpunkt siden det meste som vites om denne perioden i Hamsuns liv er basert på ”Sult” og noen få andre omtrent lite pålitelige og kontrollerbare kilder. Hvorfor så denne fundamentalistiske biografismen? Hva annet enn at dette livet som vi riktignok ikke vet noe om, men som utvilsomt må ha vært der, fungerer som fundament og bolverk mot den skrekkelige tanke at vi kanskje ikke vet så mye om virkeligheten som vi ønsker å tro. At det meste av det vi kjenner er tegn, symboler – språk som bare altfor lett lar seg manipulere – av kyniske manipulatorer som Goebbels liksom av velmenende folkeopplysere som beroliger oss med at den verden vi slumper til å leve i, er Virkeligheten. ”Tom er verden for annet enn ting,” sier den danske dikteren Klaus Rifbjerg. Hamsuns nazisme er en slik ting, en sak som sakprosaen kan nagle til faktaveggen.

Det er velkjent at talekunst kan tjene den onde sak like vel som den gode. Diktning er retorikkforskning i praksis. Hamsun er den virtuose språkkunstner: Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger. Intet stabilt, språket kan suggerere oss til å elske hva som helst, hate hva som helst. Ikke rart Goebbels fant Hamsun nyttig. Om han hadde lest Hamsuns avispolemikk, ville han ha funnet den samme blinde ensidigheten som kjennetegnet hans egen propaganda. Hvorfor denne avgrunn mellom dikteren med den dype forståelse for alle slags mennesker og den hysteriske moralisten som krevde dødsstraff for de såkalte barnemordersker? I likhet med den generasjon av modernister han tilhørte, tror jeg Hamsun ble skremt av den avgrunnen som språket åpnet for ham når han lærte dens mekanismer å kjenne. Danske Johannes Jørgensen ble katolikk, T.S. Eliot anglo-katolikk, italienske futurister ble fascister med Ezra Pound, russiske modernister ble bolsjeviker. God eller dårlig: Saken beskytter mot diktets og prosaens manglende fundament.

Visselig finnes det saker, viktige saker, overbefolkning, økokrise og pest, nyliberalistisk grådighet og religiøs fanatisme. Men disse sakene eksisterer ikke uavhengig av språket, de er vinklet, konstruert, oppblåst eller bortforklart – ikke av diktningens, men av sakprosaens språk. Som ytterst er det samme diktningens språk, på én og samme gang avmektig frikoblet fra den i prinsipp ukjente virkeligheten der ute, og mektig å skape eller avvikle den samme virkeligheten, eller altså avlede fra de reelle sakene. Men der diktekunsten åpner perspektivet, har sakprosaen en tendens til å lukke seg om det avgrensede og dokumenterbare. Nazist? Ja eller nei! Slik er den sak-fikserte prosaen en større trussel mot den mentale folkehelse enn Hamsuns uaktuelle politiske uttalelser. Medisinen er ikke mer sak, men mer innsikt i prosaens mekanismer. Og der er Hamsun en oppdager større enn Nansen og Amundsen og Heyerdahl til sammen. Synd at han skal tjene som syndebukk i en nasjonal ansvarsfraskrivelse som har pågått altfor lenge allerede.

(Kronikken, som stod på trykk i Klassekampen 29.10.14, er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.)