Ukas sakprosatekst: Om saken og prosaen

knut-hamsunHva kan den store diktningen gjøre som sakprosaen ikke evner? Dette er det bærende spørsmålet i litteraturprofessor Andreas G. Lombnæs’ kronikk i Klassekampen denne uka. Han svarer med en karakteristikk av Hamsuns språkkunst: «Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger.» Selv om undertegnede har hevdet – og hevder – at sakprosa kan være kunst, er det vel verdt å lytte til Lombnæs’ påminnelse om den store, diktede prosaens himler og avgrunner. Det aktuelle temaet er Hamsuns nazisme. Lombnæs anerkjenner Tore Rems ferske og allerede kritikerroste biografi, men mener at «biografismen» skygger for noe viktigere. Hamsuns språkkunst, altså, men også spørsmålet om hvordan vi kollektivt glemmer og fortrenger nazismen i Norge: «Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.», skriver Lombnæs.

Her er vi ved et paradoks. Dagen etter at kronikken stod på trykk, ble årets Brageprisnominasjoner kjent. Én av de nominerte i sakprosaklassen er Ida Jacksons Morfar, Hitler og jeg. Hvis noe samlende skal sies om denne originale teksten, må det være at den undersøker nettopp «hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag.» Jacksons prosa befinner seg ganske langt fra Hamsuns, men det vil være dypt urettferdig å si at forfatteren nøyer seg med å «nagle» saken «til faktaveggen», for å bruke Lombnæs’ uttrykk. Et annet paradoks med det samme: Lombnæs skriver svært godt. Leser vi ham fort og overflatisk, kan vi komme til å oppfatte kronikken som autonomiestetisk korstog mot sakprosaen. Men leser vi litt nøyere, ser vi hva som skjer i hans egen sakprosa: Perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode. Les selv.

JLT

 

Nazist? Ja eller nei!

Av Andreas G. Lombnæs, professor, Universitetet i Agder

Hamsuns nazisme hjemsøker oss igjen. Visst, Tore Rem er en seriøs skribent, og han skriver godt, også i ”Reisen til Hitler”. Likevel, hva er det som gjør dette stoffet så interessant for bølge etter bølge av lesere? Om det er for å forstå nazismens vesen, er neppe Hamsun et godt utgangspunkt. For øvrig synes enigheten å overdøve nysgjerrigheten på dette punktet. Hitler står for Det onde, en avløser for Fanden. Så er det kanskje for å forstå Dikteren? Som dikterhøvding og Bjørnsons arvtager er Hamsun Lysets engel som avlegger høflighetsvisitt hos Fanden i Berghof, den tyske Dovregubbens hall. Slikt er stoff for epos. Det er bare det at forestillingen om dikteren som Folkefører og Forbilde, er nettopp det, epos eller roman, like troverdig som myten om Den falne engel. Historier om store menn selger, og når det ikke går an å gjøre dem større, kan man selge enda mer ved å avsløre at de er mindre enn oss. Et nøkternt utgangspunkt ville kanskje være at Hamsun befinner seg midt på treet, sammen med oss andre, med den lille forskjellen at han skriver så mye bedre romaner. Det er da også den eneste grunnen til at forfatteren ble lagt merke til i det på mange måter besynderlige landssvikoppgjøret.

Åpenbart er det langt imellom at noen leser Hamsun, og om noen gjør det og eventuelt sier noe nytt i den anledning, er det garantert av null interesse for aviser og bokkjøpere. Mens altså den gamle mannens nazisme. Dikt teller ikke i juridisk sammenheng selv når domstolen som i dette tilfelle grep til temmelig kreative løsninger. Det hadde sine grunner og hensikten var ikke ond. Men hva med all denne litteraturforskningen som sverger til håndfaste bevis: arkiver, avisartikler og brev. Hva vinnes på denne vendingen fra diktning til sakprosa? Hvorfor denne utrettelige jakten på nazisten Hamsun? Og altså ikke i romanene, det kunne saktens være interessant – om man fant noe uten å plukke detaljer ut av sammenhengen. Jeg spør ikke om forfatteres og forlags motiver, men om lesernes.

Så er man kanskje interessert i krigshistorie? I egenskap av nazist kan den åttifemårige romanforfatteren umulig være interessant, ikke engang typisk, selv om store deler av befolkningen hadde lignende – uklare – fordommer. I 1940 var to av tre norske offiserer medlemmer av Nasjonal Samling, fire av fem nordmenn i uniform tjente Hitler og ikke de allierte, for ikke å snakke om krigsprofitører og alle merkverdigheter som motstandsmennene hadde for seg under og etter krigen. Alt med rette tilgitt og glemt i dag. Det som ikke så lett burde glemmes, er hvordan det ble glemt og tabubelagt, og det like opp til i dag. Dette er mekanismer som stadig er like aktuelle fordi de er språklige funksjoner, mediers og institusjoners uerkjente og nær på ubevisste maktutøvelse. Det vil skje igjen. Det skjer nå. Men altså Hamsun, igjen og igjen. Ikke at hans svik skal forties, aldeles ikke. Om bare ikke denne overveldende personinteressen overskygger mer berettigede interesser, eksempelvis det som gjør at vi snakker om Hamsun i første omgang: hans diktning og språkkunst.

Det meste av biografisk litteraturforskning strander på problemene med å dokumentere et liv. Eksempelvis er den allment vedtatte sannhet at ”Sult” handler om forfatterens opplevelser i Kristiania. Et lite fruktbart standpunkt siden det meste som vites om denne perioden i Hamsuns liv er basert på ”Sult” og noen få andre omtrent lite pålitelige og kontrollerbare kilder. Hvorfor så denne fundamentalistiske biografismen? Hva annet enn at dette livet som vi riktignok ikke vet noe om, men som utvilsomt må ha vært der, fungerer som fundament og bolverk mot den skrekkelige tanke at vi kanskje ikke vet så mye om virkeligheten som vi ønsker å tro. At det meste av det vi kjenner er tegn, symboler – språk som bare altfor lett lar seg manipulere – av kyniske manipulatorer som Goebbels liksom av velmenende folkeopplysere som beroliger oss med at den verden vi slumper til å leve i, er Virkeligheten. ”Tom er verden for annet enn ting,” sier den danske dikteren Klaus Rifbjerg. Hamsuns nazisme er en slik ting, en sak som sakprosaen kan nagle til faktaveggen.

Det er velkjent at talekunst kan tjene den onde sak like vel som den gode. Diktning er retorikkforskning i praksis. Hamsun er den virtuose språkkunstner: Stemninger, perspektiver, toner og undertoner skifter fra periode til periode, vibrerer i ett enkelt ord, leder oppmerksomhet og sympati i stadig nye retninger. Intet stabilt, språket kan suggerere oss til å elske hva som helst, hate hva som helst. Ikke rart Goebbels fant Hamsun nyttig. Om han hadde lest Hamsuns avispolemikk, ville han ha funnet den samme blinde ensidigheten som kjennetegnet hans egen propaganda. Hvorfor denne avgrunn mellom dikteren med den dype forståelse for alle slags mennesker og den hysteriske moralisten som krevde dødsstraff for de såkalte barnemordersker? I likhet med den generasjon av modernister han tilhørte, tror jeg Hamsun ble skremt av den avgrunnen som språket åpnet for ham når han lærte dens mekanismer å kjenne. Danske Johannes Jørgensen ble katolikk, T.S. Eliot anglo-katolikk, italienske futurister ble fascister med Ezra Pound, russiske modernister ble bolsjeviker. God eller dårlig: Saken beskytter mot diktets og prosaens manglende fundament.

Visselig finnes det saker, viktige saker, overbefolkning, økokrise og pest, nyliberalistisk grådighet og religiøs fanatisme. Men disse sakene eksisterer ikke uavhengig av språket, de er vinklet, konstruert, oppblåst eller bortforklart – ikke av diktningens, men av sakprosaens språk. Som ytterst er det samme diktningens språk, på én og samme gang avmektig frikoblet fra den i prinsipp ukjente virkeligheten der ute, og mektig å skape eller avvikle den samme virkeligheten, eller altså avlede fra de reelle sakene. Men der diktekunsten åpner perspektivet, har sakprosaen en tendens til å lukke seg om det avgrensede og dokumenterbare. Nazist? Ja eller nei! Slik er den sak-fikserte prosaen en større trussel mot den mentale folkehelse enn Hamsuns uaktuelle politiske uttalelser. Medisinen er ikke mer sak, men mer innsikt i prosaens mekanismer. Og der er Hamsun en oppdager større enn Nansen og Amundsen og Heyerdahl til sammen. Synd at han skal tjene som syndebukk i en nasjonal ansvarsfraskrivelse som har pågått altfor lenge allerede.

(Kronikken, som stod på trykk i Klassekampen 29.10.14, er gjengitt med tillatelse fra forfatteren.)

Da arbeiderne tok ordet i Norge: To helt ulike «drømmearbeidere» blir skapt ved hjelp av sakprosa

Veronica Gulbrandsen Foto: privat
Veronica Gulbrandsen
Foto: privat

Med begrepet «drømmearbeider» lanserer Veronica Gulbrandsen et nytt analytisk grep i sin masteroppgave om språket i tidlig, norsk arbeiderbevegelse. Marcus Thranes bevegelse midt på 1800-tallet og den nye fagbevegelsen 20 år seinere konstruerte to vidt forskjellige «drømmearbeidere» i sine tekster. Sakprosabloggen lar forfatteren selv presentere oppgaven:

“Ret og pligt skal følges ad” – en teksthistorisk og retorisk analyse av identitet i språket i tidlig, norsk arbeiderbevegelse

Norske arbeidere er et eksempel på en gruppe som fra omlag 1850-tallet og utover 1900-tallet endret sin posisjon og status i samfunnet. Arbeiderbevegelsens organisering og fremvekst er studert gjennom en rekke historiske utgivelser, men på hvilken måte arbeiderne tok ordet i sin makt har fått liten oppmerksomhet i norsk tekstforskning. Hadde tekstene som ble produsert innad i organisasjonene noe å si for endringen av hvordan arbeiderne ble oppfattet i det norske samfunnet? Hadde tekstene noe å si for at arbeiderne endret adferd? Interesse for disse spørsmålene har resultert i at jeg i min masteroppgave foretar en teksthistorisk og retorisk studie av hvilken arbeideridentitet som ble skissert i tekster produsert i de aller tidligste norske arbeiderorganiseringene. Les mer «Da arbeiderne tok ordet i Norge: To helt ulike «drømmearbeidere» blir skapt ved hjelp av sakprosa»

Per Ledin og Ketil Raknes om svensk høyrepopulisme på Blindern 3. november

Foto: hentet fra Per Ledins blogg  På svenska
Foto: hentet fra Per Ledins blogg
På svenska

Professor Per Ledin om nettstedet «Avpixlat» og svenskheten. 

«En diskursanslys av högerpopulism

Den svenska webbplatsen Avpixlat har under några år varit omtalad som ett nav för högerpopulistisk opinionsbildning, och, menar många men inte alla, en tummelplats för rasister. På seminariet tar jag mig an Axpixlat främst utifrån nationell identitet, svenskhet. Som en första bakgrund ger jag några fylogentiska och ontogenetiska ingångar till vad nationell identitet skulle kunna vara. Fylogenetiskt tänker jag att med talspråket kommer möjligheter till identitetskonstruktion (t.ex. Joseph 2004), och med skriftspråket möjligheter att bygga stater och nationer (t.ex. Wright 2000), vilket ontogentiskt blir en del av en kultur ett barn socialiseras in i (jfr Billig 1995). Som en andra bakgrund försöker jag kontextualisera högerpopulism utifrån tidigare forskning i termer av ”vacuity of modernity” (Beck 1994), ”modernisation losers” (Pelinka 2013), internet (Dahlgren 2005) och ”uncivil society” (Russa 2009). Så följer en analys av nättexter från Avpixlat som tar sikte på hur svenskhet konstrueras. Analysen ligger nära Wodak m.fl. (2009) och tar sikte på strategier (främst olika slags ”othering” eller vi-de-strategier), teman (arbetslöshet, kriminalitet, ekonomi etc.) och sociala aktörer (PK-eliten, genusmaffian, asylsökande etc.). Analysen visar att konstruktionen av svenskhet ofta bygger på (en viss grupp) svenskars naturliga rättigheter till landets tillgångar, som i dagens multikulturella värld förskingras eller slösas bort.» Referanser og anbefalt lesning

 

Kommentar ved Ketil Raknes, forfatter av boken Høyrepopulismens hemmeligheter (2012 Spartacus forlag)

 

Åpent for alle interesserte!

 

Tid: Mandag 3. november 2014, kl. 14.15-16.00

Sted: Seminarrom 3, P.A. Munchs hus, Blindern

 

Arrangør:  Forskningsgruppa for tekst og retorikk, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo

Ukas sakprosatekst: The Sense of Style – one fine example.

Den akademiske superstjernen Steven Pinker har besøkt Norge igjen, denne gang med sin håndbok i sakprosa-stil. Boka har fått den beskjedne undertittelen The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century.

Steven Pinker (Foto: Max S. Gerber.  Hentet fra www.stevenpinker.com)
Steven Pinker
(Foto: Max S. Gerber.
Hentet fra www.stevenpinker.com)

Mange mener med god grunn mye om Pinker, som f.eks. var en hovedinspirator for Harald Eias berømte og beryktede Hjernevask, men skrive kan Pinker, og sakprosa-stilistikken hans er en fryd å lese. Vi velger oss ett av hans egne eksempler på good writing, ett av flere som ifølge forfatteren skal illustrere at slik skriving ikke lar seg presse inn i trange formler. Det dreier seg i ett og samme sitat både om Margalit Fox, en sterk sjangerfornyer av nekrologen og ”Dear Abbey”, en like sterk fornyer av Klara klok-spalten:

«Pauline Phillips, Flinty Adviser to Millions as Dear Abby, Dies at 94

Dear Abby: My wife sleeps in the raw. Then she showers, brushes her teeth and fixes our breakfast—still in the buff. We’re newlyweds and there are just the two of us, so I suppose there’s really nothing wrong with it. What do you think?—Ed

Dear Ed: It’s O. K. with me. But tell her to put on an apron when she’s frying bacon.

Pauline Phillips, a California housewife who nearly 60 years ago, seeking something more meaningful than mah-jongg, transformed herself into the syndicated columnist Dear Abby— and in so doing became a trusted, tarttongued adviser to tens of millions— died on Wednesday in Minneapolis. . . . With her comic and flinty yet fundamentally sympathetic voice, Mrs. Phillips helped wrestle the advice column from its weepy Victorian past into a hard-nosed 20th- Century present. . . . »

Dear Abby: Our son married a girl when he was in the service. They were married in February and she had an 8 1/ 2pound baby girl in August. She said the baby was premature. Can an 8 1/ 2pound baby be this premature?—Wanting to Know

Dear Wanting: The baby was on time. The wedding was late. Forget it.

Mrs. Phillips began her life as the columnist Abigail Van Buren in 1956. She quickly became known for her astringent, often genteelly risque, replies to queries that included the marital, the medical, and sometimes both at once.» (Margalit Fox, sitert i Steven Pinker 2014: The Sense of Style, Viking.)

Ukas sakprosatekst: Neste søndag (26.10.) skal vi stille klokka igjen – med eller mot norrmalt?

Fra en kontakt i det nå så berømte Justervesenet har vi fått tilsendt følgende sakprosatekst:

I loven ( http://www.lovdata.no/all/hl-20070126-004.html#6 ) står det:

” § 6. Norsk normaltid

Normaltiden i Norge er én time foran koordinert universaltid (UTC+1).

Kongen kan fastsette en avvikende normaltid for særskilte årstider. ”

 

I forskrift om sommertid (http://www.lovdata.no/for/sf/nh/th-20071214-1420-0.html#1) står det:

”§ 1. Med sommertid menes den perioden av året hvor klokkene stilles 60 minutter (en time) frem i forhold til resten av året.

§2. Sommertid fastsettes som normal tid for kongeriket Norge i tiden mellom kl. 0200 siste søndag i mars og kl. 0300 siste søndag i oktober. ”

 

Her er nøtt begravet: «Normaltid» er altså den vi har i vinterhalvåret, men «normal tid» er den vi har om sommeren. Hvis begge deler er normalt, er det da kl 0300 eller 0200 vi skal stille klokka om til vintertid nå på søndag? 

Alternativ forskriftstekst mottas med takk!

 

Uten navn

Illustrasjon:

Ane Dahl Torp som betrodd medarbeider i Justervesenet i Bent Hamers film «1001 gram». Her fra opptakene gjort på Det internasjonale byrået for mål og vekt i Paris.

Retorikkseminaret mandag 20.11. avlyst/utsatt!

Retorikkseminaret førstkommende mandag (20.11.), altså den planlagte lanseringen av Rhetorica Scandinavicas temanummer om politisk retorikk, avlyses.

Grunnen er at vi ikke har lykkes med å skaffe en opponent, og mye av ideen med seminaret var å få en kritisk diskusjon rundt dette temanummeret. Arrangementet vil derfor i stedet bli utsatt til et senere tidspunkt.

Vi beklager dette, men kommer tilbake med ny dato når denne er klar.

 

Ukas sakprosatekst: En fagrapport skal være vakker!

Cover Rapportskriving

 

Den lille veiledningen Rapportskriving: rettledning i utarbeidelsen av skriftlige rapporter fra 1971 er blant de mange skrifter om sakprosasjangre som finnes i bibliografien sakbib.no. Boka er ført i pennen av ”cand.real Nils-Petter Wedege”. På side 26 kan vi lese en definisjon av sakprosa som befinner seg nær Rolf Pippings opprinnelige fra 1938, den som er blitt kalt ”anti-retorisk”, men som er milevidt fra dagens oppfatning av hva sakprosa er:

«Sakprosa

Med hensyn til stilen kan språket stort sett klassifiseres i tre typer:

høyprosa, lavprosa, sakprosa

Høyprosaen er en høytidelig stil som f.eks. preger den religiøse språkbruk og den retoriske fremstilling. Det motsatte er lavprosaen, som er den sterkt muntlige, uformelle stil man blant annet støter på i mye av petitjournalistikken. Mellom disse to stilarter ligger sakprosaen, også kalt normalprosaen, som kan veksle fra den kansellipregede til den lette essayistiske form. Det er sakprosaen som er den aktuelle når det gjelder rapportskrivningen. Sakprosaen er den nøytrale stil, der det blir lagt an på å presentere et saksforhold på en objektiv måte. Det vil ikke si at den ikke lar seg forene med uttrykk for personlige meninger. Men i ordvalg og fremstillingsmåte skal den bære et saklig og nøytralt preg.»

Starten av neste avsnitt er derimot helt up to date:

«Språkbruken

Som en allmenn regel gjelder det at språket skal være

riktig, klart, vakkert, norsk»

Ja, kjære klarspråk-entusiaster anno 2014. Kan det sies bedre enn det her ble sagt for 43 år siden?

Ukas sakprosatekst: Reklame er roten til alt godt!

Familieboka

Familieboka, verket om virkelighetens eventyr, ble gitt ut av Aschehoug forlag i fire store opplag i perioden 1937-1975. Selv kjøpte jeg andreutgaven av dette leksikonet på loppemarked i Åsgårdsstrand for etpar år siden. Da kunne jeg velge mellom tre kasser med samtlige bind. Dette har definitivt vært folkelesning! Som ukas sakprosatekst har jeg valgt ut et ekstra fint avsnitt fra artikkelen «Reklame». Som alle andre artikler i Familieboka (førstutgaven het Familieboken) har denne en overskrift som fungerer som enslags ingress over oppslagsordet – her «Moderne, systematisk massepåvirkning». Aner vi en kritisk brodd i overskriften? Anelsen blir i alle fall ikke bekreftet i selve artikkelen:

Sosialt sett har reklamen bidratt til å dempe motsetningene mellom samfunnsklassene og viske ut grensene mellom landene og mellom land og by. Det er blitt et større fellesskap i alt som hører inn under dagliglivet; over hele den siviliserte verden har folk stort sett de samme krav når det gjelder klær, komfort, atspredelser. Reklamen har også vært medvirkende til at levestandarden er hevet til en høyde som ingen ville ha drømt om for et par menneskealdrer siden. For det første har vi de rent psykologiske virkninger – reklamen virker stimulerende, den framelsker lysten på livets goder og vekker ønsket om å eie mer og ha det bedre, og appellerer derved til oppdriften hos den enkelte. Men reklamen har også en direkte andel i den økonomiske utvikling, som har «spredt overklassekulturen til den minste landsby og hevet nivået for hele nasjonen», for å sitere en engelsk rasjonaliseringsekspert.

Bli med på Norsk sakprosafestival 2014!

(Bilde hentet fra www.norsksakprosafestival.no)
(Bilde hentet fra www.norsksakprosafestival.no)

Lørdag 25. oktober er det endelig klart for Norsk sakprosafestival igjen! Arrangementet, som på vellykket vis gikk av stabelen for første gang i fjor, kan også denne gang by på et spennende og variert program i form av «korte foredrag, lange foredrag, samtaler og kåserier en hel dag til ende på Litteraturhuset i Oslo» (www.norsksakprosafestival.no).

Nasjonens viktigste tekster, Alf van der Hagens metode, sakprosa i tegneserieform, de 10 verste landene i verden å besøke, kjernekraft, Russland, fotball-VM og kjærlighetens språk, er noe av det du kan lære mer om på årets festival.

Arrangør er Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening med støtte fra Fritt Ord og Kulturrådet.

Festivalen er gratis og åpen for alle.

Programmet finner du her.