Ukas sakprosatekst: Litteraturterapeutisk leserinnlegg

På sakprosabloggen.no vil vi hver fredag presentere en sakprosatekst som på én eller annen måte vekker særskilt interesse. Først ute er en tekst fra dagens morgenblad innen kryss-sjangeren litterær debatt/leserinnlegg:

 

«Overfokusering på Hanne Ørstavik

LITTERATUR Så ser vi det igjen – denne gangen i Morgenbladet med tre siders forhåndsintervju med Hanne Ørstavik i forbindelse med hennes bok av året,  terrassen i mørket. Boken anmeldes så – igjen – av Bernard Ellefsen.

Her er det lite nytt. Ellefsen tilhører fanklubben. Han er dyktig og kunnskapsrik. Vi får imidlertid ikke vite om dette egentlig er en god bok. Ørstavik maler og maler med sin særegne sensualitet i velkjente spor/indre rom/drømmer/ bilder/lengsler et cetera. Hovedpersonens overdrevne besettelse av kjærlighetsobjektet – smale og destruktive, dels usunne tanker og følelser, dels uvakkert og banalt konstruert, dels vakkert – har det noen særlig overføringsverdi for folk flest? Er dette stor kunst? Ellers er det en slags terapi for de få? Jeg vil tro at de fleste ikke berøres i nevneverdig grad av Ørstaviks etter mitt skjønn dels usunne «utprøvinger og undersøkelser». En annen side av diskusjonen er at Ørstavik – igjen – kanskje mer enn hun selv vil se, gjennom tangering av gjenkjennelse bryter virkelige personers integritetsvern.

Andre også gode forfattere får ikke samme oppmerksomhet og spalteplass. Jeg savner balanse og synes det er leit at Morgenbladet med respekt å melde ikke ser at proporsjonene her blir gale.

Får vi etter hvert også en annen anmelders syn på Hanne Ørstaviks forfatterskap?

Per Sunde

Doktor, Skulderklinikken.no»

 

Hvorfor Ukas sakprosatekst – hva er det særlig interessante ved dette innlegget? Svar: Forfattersignaturen.

Innlegget er gjort tilgjengelig på morgenbladet.no. Henter vi det opp via søketjenesten Retriever, er imidlertid tittelen «Doktor, Skulderklinikken.no» utelatt. Dermed er teksten utsatt for det som kan kalles radikal rekontekstualisering. Utelates disse to nøkkelordene, blir det en ganske annen tekst!

Høyst levende legende på Blindern-besøk

judge på retorikkseminar 180914 F Alf Tore Øksdal

Clark Judge (foto: Alf Tore Øksdal), som først og fremst er berømt som president Ronald Reagans taleskriver, hadde ingen problemer med å oppnå kontakt med de mange studentene og forskerne som fant vei til foredraget om speech writing på Blindern i går. Han leder i dag  White House Writers group i Washington DC hvor han arbeider som politisk rådgiver, politisk analytiker og tekstforfatter. Judges foredragsmanuskript bestod av en liste over frequently asked questions, og han besvarte dem i tur og orden, uten powerpoint eller andre dikkedarer, før han slapp salen til.

Hva er hemmeligheten bak en god tale? Veldig hemmelige er vel ikke de tekniske sidene av saken, men Judge snakker av solid erfaring: Timing! Skal en tale være på fire minutter, skal den ikke vare i fire og et halvt minutt.  Er den oppgitte rammen på 1200 ord, skriver du ikke 1202. Tallet 3 har fortsatt sterk appell i vår kultur, gjerne kombinert med bokstavrim: Veni, vidi, vici. Og kontrastene: Ikke X, men Y, men avslutt for all del med Y, ikke med det du vil bekjempe. Skal du være morsom, og det skal du, i hvert fall litt, så lytt gjerne til Charlie Chaplins oppskrift: Bilde 1: Dame beveger seg mot bananskall på bakken. Bilde 2: Dame beveger seg fortsatt mot bananskall på bakken. Bilde 3: En kum uten kumlokk åpenbarer seg ved siden av bananskallet, og vi oppdager at damen har ufravikelig og stø kurs mot kummen.

Tear down this wall!

Og så videre. Techne, som grekerne sa, og som er noe mer enn teknikk. Judge snakket også innsiktsfullt om forholdet mellom taleskrivere og talere, i dette tilfelle visepresidenter og presidenter i USA. Dette forholdet er preget av dialog og varsom føling på tenna. Auditoriet var musestille da vi fikk høre historien om Judges kollega Peter Robinson som forberedte Reagans berømte ”Tear down this wall”-tale ved Brandeburger Tor i Berlin i 1987. Helt til siste minutt kjempet State Department innbitt mot at presidenten skulle provosere DDR på denne måten. Men presidenten hadde for lengst forsikret sin svorne taleskriver om at denne formuleringen ville han ha med, ”det er opp til meg å ta slike beslutninger, er det ikke sånn det er?” Det kunne jo ikke hans rådgivere nekte for, og dermed fikk vi en tale avsluttet med en av disse slående formuleringene vi aldri glemmer.

Dagens teknologi motarbeider egentlig finslipingen og den økonomiske framstillingsmåten som kan bringe fram disse slående, korte formuleringene. For mens fire sekunders eksponering på TV kunne være en fjern drøm for de fleste politikere for noen tiår siden, kan alle nå boltre seg i alle medier. Idet du holder en tale er den allerede nett-tilgjengelig, og kommentatorene har for lengst begynt å riste sine terninger.

Men uansett teknikk, teknologi og techne: Hvis taleren ikke mener det han – Judge levnet Hillary Clinton liten ære, og det var hva som ble sagt om kvinner i foredraget – hvis taleren ikke mener det han sier, vil talen falle maktesløs til jorden.

– Har du skrevet taler hvor du selv er uenig i innholdet,? ville en student vite.

– The President, Mr. Reagan, bar en fakkel, og jeg var stolt av å å få bære den sammen med ham.

Retorikkseminaret med Clark Judge ble arrangert 18.9.14 av Forskergruppen for tekst og retorikk ved HF, UiO, i samarbeid med Washington-seminaret og Markedshøyskolen.

”Virkelighetshunger” og institusjonell treghet kommenteres i Klassekampen

karin_haugen_midI Klassekampens Bokmagasin (13.09.14) kommenterer bokredaktør Karin Haugen (bildet) den institusjonelle tregheten som stadig hindrer likestillingen mellom skjønnlitteratur og sakprosa, dette til tross for de siste årenes sjangerblanding og “virkelighetshungeren” som stadig eksisterer blant leserne. Årets Sult-prisutdeling reaktualiserer og belyser denne problemstillingen på nytt, mener Haugen. Hun anser at lederen i Forfatterforeningen Sigmund Løvåsen ”misser poenget” når han negativt kritiserer at Sult-prisen denne gang tildeles en sakprosaforfatter. “Vi trenger noen felles arenaer hvor sakprosa og skjønnlitteratur leses under ett. Det er produktivt om norsk litteratur ses som ett landskap av både skjønn og sak. For det er der det skjer. De kommende ti årene vil produsere enda flere forfattere som går i skytteltrafikk over grensene”, sier Haugen.

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan L. Tønnesson, gir full tilslutning til Haugens synspunkter:

– Her synes jeg den erfarne litteraturskribenten treffer spikeren på hodet, ikke minst når hun samtidig slår fast at «Hangen til å sidestille «litteratur» med «skjønnlitteratur» må korrigeres. Men i sin iver etter å gjøre det, har enkelte sakprosaforfattere forvekslet «litterær» med «fiksjonell», og spilt ned det som er sjangerens sterkeste kort: at sakprosaen forteller om det som ikke er fiktivt.» Jeg har selv, i sluttkapitlet til den reviderte utgaven av Hva er sakprosa fra 2012, forsøkt å resonnere litt om nødvendigheten av å respektere «etterrettelighetsregimet» innen sakprosaen samtidig som man er litterært ambisiøs. Nå legger Haugen – og i og for seg Sult-juryens Tom Egil Hverven – opp til en fornyet debatt langs disse sporene som jeg håper mange vil melde seg på, uttaler Tønnesson.

I vedlagte lenke kan du lese Haugens kommentar i sin helhet, gjengitt med tillatelse fra både forfatteren selv og Klassekampen: Karin Haugen i KK 13.9.14. Foto: Klassekampen.