Prosaens sak og sakens prosa

Bøker Calr Martin Nordby Aftenposten (Foto: Carl MartinNordby, Aftenposten)

Av Johan L. Tønnesson

(En litt lengre utgave av artikkel publisert i Morgenbladet idag):

Kritiker Bernhard Ellefsen har i to anmeldelser (Mbl. nr 22 og 24) innledet sitt eget lille korstog mot begrepet «sakprosa». Det er en støvete, ja død, sekkebetegnelse. I min korte kommentar til den første anmeldelsen, som jeg kalte «Sekken, støvet og døden» argumenterte jeg for at sekkebetegnelser trengs, at støv stadig må virvles opp og at påstanden om sakprosaens død er uttrykk for vrangvilje og dårlig gangsyn. Morgenbladet forviste min kommentar til nettutgaven, og publiserte deretter Ellefsen-anmeldelse nummer to med polemikk mot mitt nettinnlegg som en viktig ingrediens. I retorikk- og sakprosaundervisningen på universitetene oppfordrer vi studentene til å være oppmerksomme på denne typen tilsynelatende ubetydelige kjensgjerninger, fordi de kan fortelle noe om hvem som gis definisjonsmakt i den litterære institusjonen og hvordan slik makt utøves.

Men nå til saken – og dens prosa. Ellefsens nøkkelargument mot sakprosa-begrepet er at det «styrer oss i retning av tekster som ikke egentlig fortjener vår oppmerksomhet». Her forfekter han en elitisme som går langt utover Anne Farsethås’ mer rimelige rammer. For hvem er «vi? Det er selvsagt dem som leser tekster utelukkende med smale, estetiske briller. Sakprosabegrepet har – og Ellefsen gjør rett i å trekke fram Georg Johannesens bidrag her – tjent til å rette kritisk oppmerksomhet mot tekster som ikke først og fremst er interessante som estetiske objekter, men som er viktige og virksomme også på andre måter. Dette gjelder både den litterære sakprosaen, som for eksempel fagbøker om natur, teknologi og kultur, og den ”funksjonelle” hverdagsprosaen. At saksbehandleren, journalisten og naturforskeren begynner å se sine notater, reportasjer og fagartikler som tekster, er en betydelig gevinst. Det samme gjelder fagbokforfatteren.

At sakprosa er viktig også på andre måter enn den estetiske, betyr ikke at prosaen skal underordnes saken. Den poetiske funksjonen slipper ingen skribent unna. Altfor ofte går saken på bekostning av den gode, gjennomarbeidede prosaen. Dette har vært kritisert og diskutert blant ærgjerrige sakprosakritikere og -forfattere gjennom mange år, ikke minst takket være initiativer fra opphavsrettsorganisasjonen Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Ett av initiativene, som Ellefsen lett foraktfullt antas å ville parkere som en «fagforeningsaffære», er Prosa. Tidsskrift for sakprosa. Her kunne man i forrige nummer lese Håvard Rems fascinerende essay om egne skriveerfaringer, hvor han blant annet hevder at «når poeter ikke skriver dikt, skriver de ikke fiksjon, men sakprosa». Han hevder at det sjangermessig er kort vei mellom de to, men at han har erfart at det «formatmessig» var «et tigersprang». Dette tigerspranget skildres på en måte som tør være egnet til å inspirere andre forfattere. En lyriker som har foretatt den samme sjangerreisen er Arild Stubhaug, som i Prosas siste nummer skriver sobert og innsiktsfullt om hvorfor han ikke ønsker å imøtekomme mange kritikeres ønske om at biografiforfatteren skal «by på seg selv»: «Gode tekst- og leseopplevingar er som små eksplosjonar, der vi plutseleg ser noko nytt. Spørsmålet er kvar detonasjonen skal skje: hos forfattaren eller lesaren.» Og helt sist i tidsskrift-nummeret trekker kritiker Kristin Gjerpe et berettiget «sakprosasukk» over at akademia-forfattere ikke er mer litterært ambisiøse: «Om stoffet ikke går gjennom en forfatters sinn og penn på en måte som omformer det, spisser og dreier det i en retning som betyr noe for forfatteren», kommer det heller ikke til å bety noe for leseren. Men for Ellefsen er sakprosa-ordet bare kjedelig. Her støtter han seg til en fersk uttalelse av Carsten Jensen. Men denne fremragende skribenten har sine hovederfaringer fra Danmark, hvor det i klar motsetning til vår situasjon, går et skarpt skille mellom litteratur og «sagprosa». Her i landet ser ikke prisvinnende forfattere som Håvard Rem, Arild Stubhaug, Marit Eikemo, Ivo de Figueiredo og Arnhild Skre til å skjemmes ved (også) å være sakprosaforfattere. Men for den opphøyde esteten besudler sakprosaen litteraturen. Først når den kan kalles essayistikk eller når den skrives av folk som også skriver gode romaner, fortjener den «vår» oppmerksomhet. Dette er en gammel historie, som det – med Ellefsens uttrykk – lukter støv av.

6,3 millioner stipendkroner til sakprosaforfattere

Før helgen ble det klart at 80 sakprosaforfattere rundt om i landet nå kan glede seg over å ha mottatt stipend fra Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Til sammen er det en rekordstor pott på hele 6,3 millioner kroner som nå er blitt tildelt sakprosaforfatterne.

«Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening organiserer 5.500 forfattere som skriver og oversetter sakprosa. Foreningen jobber for sakprosaens kår i Norge, og fordeler nærmere 70 millioner kroner i vederlagsmidler fra kopi- og bibliotekvederlaget hvert år i stipender, slik at det kan skrives ny, norsk sakprosa. Foreningen ønsker å styrke deler av sakprosaen med egne stipendmidler», ifølge foreningens nettsted www.nffo.no.

Blant de heldige som mottar stipend i denne runden, finner vi navn som Inga Marte Thorkildsen, Selda Ekiz, Anders Sømme Hammer, Helene Uri, Aage Borchgrevink og Bushra Ishaq.

Ny utgave av tidsskriftet Sakprosa

Hvordan er forholdet mellom tekst og virkelighet i illustrerte opplysningsbøker om medisin og religion?

Anne Løvland  (Foto: Universitetet i Agder)
Anne Løvland
(Foto: Universitetet i Agder)

I vår rykende ferske utgave av tidsskriftet Sakprosa kan vi i dag presentere en artikkel av Anne Løvland, forfatter av flere bøker om multimodale (sammensatte) tekster, som utforsker nettopp dette.

I artikkelens sammendrag kan man lese følgende:

«Artikkelen er ein studie av korleis ein til ulike tider har framstilt verkelegheit gjennom skrift og bilete i opplysningslitteratur. Tanken er at eg ved hjelp av studien skal kunne seie noko generelt om trekk ved slik verkelegheitspretensjon og også peike på historiske utviklingstrekk. Materialet er sakprosatekstar som er laga for å informere ålmenta, det eg har valt å kalle opplysningslitteratur. Tekstane er henta frå to ulike fagfelt (religion og legevitskap) i to ulike tidsepokar, dei er multimodale og det er særleg bileta i kombinasjon med bilettekstane som har fokus i studien. I tillegg til å undersøke hovudproblemstillinga har artikkelen også som ambisjon å utvikle nokre omgrep og ein analysemåte for verkelegheitspretensjon i slike skrift-bilete-relasjonar».

«Bilete av verkelegheit. Illustrasjonanes bidrag til framstilling av verklegheit i opplysningslitteratur» kan du lese i sin helhet på sakprosa.no.

God lesning!

Sakprosafestival i Bergen 22. november

Foto: pixtawan (www.freedigitalphotos.net)
Foto: pixtawan (www.freedigitalphotos.net)

Den 22. november vil Bergens første sakprosafestival vil gå av stabelen, ifølge Bergens Tidende (01.06.14). Festivalen, som vil ha temaet «Verden i Bergen», skal arrangeres ved byens litteraturhus og i samarbeid med blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Jonny Steinberg, som er blitt omtalt som Sør-Afrikas beste sakprosaforfatter, er blant de mange forfatterne som forventes å besøke festivalen. Dette i likhet med sakprosaforfattere fra blant annet Kina, Canada og Cuba.

«Det blir debatter, intervjuer, høytlesning og kåserier. Alle former. Det skal være tematisk fundert og aktuelt», forteller en av initiativtakerne, Teresa Grøtan, til Bergens Tidende.

Presentasjon av vårens masteroppgaver i retorikk og språklig kommunikasjon

Tirsdag 10. juni presenterer og diskuterer følgende masterkandidater i studieretningen retorikk og språklig kommunikasjon ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO) sine masteroppgaver:

Kl 9.15: Beisvåg, Marte F.: Hvordan profilere et vanlig land? En retorisk analyse av Utenriksdepartementets nasjonsbranding i USA og Canada

Kl 9.45: Gulbrandsen, Veronica C.: Ret og Pligt skal følges ad. En teksthistorisk og retorisk analyse av identitet i språket i tidlig, norsk arbeiderbevegelse

Kl 10.15-10.30: Pause

Kl 10.30: Thaulow, Martin: Livsstil er ikke problemet: En pragmadialektisk analyse av offentlig norsk klimadebatt

Kl 11.00: Wøien, Sigmund: Hiv – helt greit å ha, men ikke å få

Kl 11.30: Sigurdsen, Julie Odner: Retorisk brobygging i Siv Jensens argumentasjon i stortingsvalgkampen 2013

Kl 12.00: Slutt

 

Tid: Tirsdag 10. juni 2014

Sted: Seminarrom 15, P. A. Munchs hus, Blindern

Velkommen!

To ferske sakprosaantologier

Nå har Cappelen Damm, i forlengelsen av den veletablerte, skjønnlitterære Signaler-tradisjonen gitt ut en antologi med ny, norsk sakprosa redigert av Knut Olav Åmås. Den har fått tittelen Signatur. Nye norske stemmer, og er resultat av en åpen invitasjon til skribenter under 40 år. I sin innledning skriver Åmås bl.a. at boka

«er et lite speil for sakprosa-situasjonen i Norge i 2014. Den spriker i alle retninger når det gjelder temaer og skrivemåte, stil og uttrykk, temperament og temperatur. Det er ingen problemer eller fenomener sakprosaen ikke kan gå inn i. Det finnes et språk og en form for alt.

Slik er sakprosaen, slik skal den være.

Denne boken viser noe av det fascinerende mangfoldet denne situasjonen kan resultere i. Dermed viser den også at sakprosaen er viktig for et levende demokrati, fordi den bringer frem nye ideer, ny kunnskap.»

Les Bernt Erik Pedersens kritiske anmeldelse i Dagsavisen 4. 6.14.

Samtaler om litterær sakprosa

Det er også Cappelen Damm (akademisk, denne gang) som står bak utgivelsen av Om å utfordre vanen. Samtaler om litterær sakprosa, med Norunn Askeland og Eva Maagerø som forfattere/intervjuere. Her intervjues i alt 14 forfattere om én bok hver. De fleste er folk som bare utgir sakprosa, og i etterordet skriver Askeland og Maagerø: «For oss har det vært viktig å sette søkelyset på at sakprosaen har sine virkemidler og skrivemåter som ikke er «lånt» fra skjønnlitteraturen. De stammer fra sakprosaens eldste teori, nemlig klassisk retorikk». De intervjuede forfatterne er Per Thomas Andersen, Marit Eikemo, Ottar Grepstad, Frode Grytten, Elisabeth Beanca Halvorsen, Jon Hellesnes, Carsten Jensen, Åsa Linderborg, Toril Moi, Wenche Mühleisen, Agnes Ravatn, Lars Fredrik Svendsen og Erik Tunstad.