Sakprosabloggen.no har bedt Ida Skjelderup presentere sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon, en avhandling som veilederen Johan Tønnesson karakteriserer som nyskapende og viktig, både med hensyn til kunstkritikk og sakprosaanalyse.

I masteroppgaven min analyserer jeg tre kritikker av Matias Faldbakkens utstilling Portrett Portrett av av en en generasjon generasjon. Kritikkene er skrevet av Øivind Storm Bjerke (i Klassekampen), Erlend Hammer (i Dagbladet) og Tommy Olsson (på nettstedet kunstkritikk.no). Jeg undersøker i hovedsak hvordan de tre kritikerne har valgt å imøtegå utfordringen det er å anmelde en utstilling som i stor grad vender seg vekk fra den vanlige kulturpublikummer – og i tillegg potensielt motsetter seg kritikk ved å inkorporere motstanden i flere ironilag; hvordan skal man tolke, formilde og vurdere ytringer som sier alt og ingenting på samme tid?

I kapitlet der jeg gjør rede for den teoretiske posisjonen min forsøker jeg å vise at sammenkopling av Pierre Bourdieus og Jürgen Habermas’ kommunikasjons- og kunnskapsteorier kan gi grunnlag for et dannelsessyn som innlemmer både utfordring av det etablerte og overføring av «gammel» kunnskap – og slik sett holde den humanistiske tradisjonen i hevd. Med Jurij Lotmans tokanalsmodell for kommunikasjon gjennom henholdsvis informasjonell og poetisk språkbruk forsøker jeg å bringe Bourdieus og Habermas perspektiver ned til individnivå, og forklare hva som skjer når subjektet møter den flerstemmige teksten. 

Flerstemmighet

Ideen om ulike former for flerstemmighet står sentralt i avhandlingen: Både innenfor sakprosaen og kunsten er den flerstemmige teksten et ideal å strekke seg etter, men ettersom sakprosatekster går inn i prosesser som får følger i den virkelige verden, må de dermed også forholde seg til en definert virkelighet.Et ideal for konseptkunsten er derimot en ubegrenset flertydighet. Mikhael Bakhtins begrep om polyfonien som kunstnerisk ideal – satt opp mot det han kaller et monologisk filosofisk system – har vært til inspirasjon for meg, men begrepene om polyfoni (paradoksal flertydighet) og homofoni (flerstemmighet med en overordnet forfatterstemme) er stort sett hentet fra og benyttet i tråd med Johan Tønnessons Bakhtinlesning i avhandlingen Vitenskapens stemmer, (2001).

Analysene mine er normative – det vil blant annet si at jeg i tillegg til å skape en rekonstruksjon av de underliggende premissene for anmeldelsene, både i form og innhold, med de mål og interesser sjangeren retter seg inn mot, selv har gått i dialog med anmeldelsene gjennom redegjørelser for min teoretiske posisjon og vurderinger på grunnlag av dette synet. Jeg har også forsøkt å la framstillingen min være uttrykk for posisjonen jeg inntar, blant annet ved å utvikle et skjema der målet er at leseren skal kunne følge med i hvert trinn i analysen.

Tommelen opp for Tommy Olsson

Mens både Øivind Storm Bjerke og Erlend Hammers strategi i møte med den polyfone utstillingen er å gi en homofon fremstilling av den, velger Tommy Olsson å videreføre de kunstneriske idealene utstillingen strekker seg etter. Hammers tekst utøver imidlertid makt på en måte som bryter med mitt syn på hva som er god kunstformidling; han uttrykker seg i liten grad gjennom inkluderende forklaringer eller beskrivelser, og ekskluderer på den måten lesere som ikke allerede er en del av tekstkulturen. Han gir heller ikke leseren innsikt i alternative tolkningsmuligheter eller vurderinger. I avslutningskapitlet tar jeg utgangspunkt i disse funnene og formulerer noen innspill både til sakprosateorien og kunstfeltet: For det første en oppfordring til om å se kunstkritikk og -formidling som en unik arena der brytning mellom sakprosanormer og kunstnerisk praksis kan gi et spesielt godt utgangspunkt for dannelse og utvikling av ny kunnskap: I oversettelsen mellom kunst og virkelighet, polyfoni og homofoni, form og innhold – og ved mulighetene sjangeren gir til å utfordre gitte kategorier og hierarkier gjennom mer subtil og formbasert språklig kommunikasjon, ligger forholdene i stor grad til rette for fritenkning og kreativitet. Overfor sakprosaforskningen spesielt vil jeg trekke frem Olssons vellykkede (og polyfone) utnyttelse av rommet sjangeren skaper. Jeg oppfordrer videre kunstfeltet til å vise mer åpenhet overfor den «meningsbegrensende», men inkluderende måten å skrive om kunst på – skal man utvikle ny kunnskap, må flere individer settes i stand til å bidra med sin stemme i dialektisk samtale om kunst.

Ida Skjelderup