I siste nummer av Samtiden har Jo Bech-Karlsen skrevet en interessant artikkel om det han kaller den litterære journalistikken og dennes mer og mer vanskelige «virkelighetskontrakt» mellom journalist og leser. Bech-Karlsen skriver blant annet:

Det er lett å observere at skillet mellom journalistikk/sakprosa og diktning flyter ut i vår tid. Det ser ut som en bevegelse henimot et litterært midtfelt: Diktningen nærmer seg virkeligheten, og sakprosaen prøver å bli litteratur.

Denne bevegelsen finner Bech-Karlsen problematisk når det gjelder dokumentarlitteratur og reportasjer. Han viser til at i enhver tekst er kontrakten med leseren tradisjonelt utformet på en av to måter: Enten lyder kontrakten «alt som står på disse sidene er sant», eller så sier den «denne teksten er fri fantasi». Når den litterære journalistikken bruker skjønnlitterære virkemidler som gjør det uklart for leseren hvilken kontrakt som gjelder, står journalisten i fare for å inngå en «dobbeltkontrakt» med leseren, mener Bech-Karlsen. Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul er et godt eksempel på nettopp dette.

Bech-Karlsen savner en større etisk bevissthet om hvordan «litterære» journalister representerer både seg selv og virkeligheten i sine tekster. Han konkluderer kort og enkelt: «Journalister kan ikke ha dobbeltkontrakter med sine lesere.»

Artikkelen har tittelen «Når reportere flytter trær», og for de som har lesetilgang til idunn.no kan den leses her.