Litterær journalistikk og virkelighetskontrakter

I siste nummer av Samtiden har Jo Bech-Karlsen skrevet en interessant artikkel om det han kaller den litterære journalistikken og dennes mer og mer vanskelige «virkelighetskontrakt» mellom journalist og leser. Bech-Karlsen skriver blant annet:

Det er lett å observere at skillet mellom journalistikk/sakprosa og diktning flyter ut i vår tid. Det ser ut som en bevegelse henimot et litterært midtfelt: Diktningen nærmer seg virkeligheten, og sakprosaen prøver å bli litteratur.

Denne bevegelsen finner Bech-Karlsen problematisk når det gjelder dokumentarlitteratur og reportasjer. Han viser til at i enhver tekst er kontrakten med leseren tradisjonelt utformet på en av to måter: Enten lyder kontrakten «alt som står på disse sidene er sant», eller så sier den «denne teksten er fri fantasi». Når den litterære journalistikken bruker skjønnlitterære virkemidler som gjør det uklart for leseren hvilken kontrakt som gjelder, står journalisten i fare for å inngå en «dobbeltkontrakt» med leseren, mener Bech-Karlsen. Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul er et godt eksempel på nettopp dette.

Bech-Karlsen savner en større etisk bevissthet om hvordan «litterære» journalister representerer både seg selv og virkeligheten i sine tekster. Han konkluderer kort og enkelt: «Journalister kan ikke ha dobbeltkontrakter med sine lesere.»

Artikkelen har tittelen «Når reportere flytter trær», og for de som har lesetilgang til idunn.no kan den leses her.

Sakprosaen synligere enn antatt?

Hvor mye oppmerksomhet får egentlig sakprosaen i offentligheten? – Langt mer enn det mange tror, hevder litteratursosiolog Kjersti Ulriksen, som i sin masteroppgave «Hvordan behandles litterær sakprosa i mediene?» har studert sakprosaens stilling og funksjon i media. Gjennom en analyse av sakprosaanmeldelser, nyhetsoppslag, kommentarer og debattinnlegg om sakprosa har Ulriksen nemlig funnet ut at sakprosaen generer mer debatt og når breiere ut i media enn  skjønnlitteraturen. Studien har dessuten selv ført til medieoppmerksomhet: Klassekampen i dag har et dobbeltsidig oppslag om saken, hvor Ulriksen presenterer sine resultater. Her sier hun blant annet:

«[J]eg sier ikke at all sakprosa får bred dekning. Men når mediene først har bestemt seg for å gi oppmerksomhet til en sakprosabok, så setter boka i stor grad dagsorden for samfunnsdebatten. De er gjenstand for ikke bare anmeldelser, men også for nyhetsartikler og mer debatterende artikler.»

Et fint sammendrag av masteroppgaven og resultatene finner du på Kjersti Ulriksens egen blogg.