Nytt retorikkseminar: «Lederskapende retorikk»

Mandag 8. november er det klart for et nytt retorikkseminar, denne gang med Lena Lid Andersson fra Handelshögskolan i Stockholm, som i 2009 leverte sin doktoravhandling “Ledarskapande retorik” – en internasjonalt prisbelønnet avhandling både i Europa og USA.

I avhandlingen skriver Andersson:

Min utgångspunkt är att ledarskap handlar om påverkan och att en del av denna påverkan är värdebaserad. Den här studien handlar om enskilda ledares påverkan, det vill säga hur en ledare påverkar värdebaserat genom sin person. Jag är intresserad av att undersöka föreställningar om enskilda ledare; varför, hur och vilken betydelse de ges. (s. 23)

Anderssons empiriske materiale har vært samtlige generalsekretærer i FN, med særlig vekt på Dag Hammarskjöld, og hennes teoretiske perspektiv er en interessant og fruktbar kombinasjon av lederskapsteori, dygdsetikk og klassisk og moderne retorikk.

Med utgangspunkt i sine forskningsresultater vil Andersson 8. november så diskutere spørsmål som: Hvordan blir man troverdig som leder? Hvordan skaper man visjoner som fungerer? Hvorfor får enkelte ledere så mye oppmerksomhet?

Og mens vi venter på Andersson, er det dessuten verdt å sjekke ut hennes faglige og fine blogg:  http://lenalidandersson.wordpress.com/, hvor man blant mye annet kan laste ned doktoravhandlingen “Ledarskapande retorik”. (Det er også verdt å merke seg at Andersson skriver at hun “ser bloggandet som en del av den tredje uppgiften som forskare” – Et eksempel til etterfølgelse?)

 

Tid: Mandag 8. november kl. 12.15-13.30

Sted: Seminarrom 12, P.A Munchs hus

 

Knausgårds «Min kamp» – skjønnlitteratur eller sakprosa?

Lørdag 16. oktober kl. 13 inviterer tidsskriftet Prosa til foredraget «Virkelighet og litteratur i Karl Ove Knausgårds Min kamp» på Litteraturhuset. Foredragsholder er kritiker og forskningsbibliotekar Trond Haugen, som vil drøfte «forholdet mellom virkelighet og fiksjon, selvbiografi og roman, selvframstilling og injurie» i Knausgårds (såkalte) roman «Min kamp».

Les mer om foredraget på www.prosa.no.

Relevant og interessant i denne sammenheng, er for øvig artikkelen «Svenskene bergtatt av Knausgård» i dagbladet 12. oktober, hvor man kan lese at Min kamp  i svenske Aftonbladet er kategorisert både som «roman» og «sakprosa»!

Kulturrådet ønskjer styrka innkjøpsordning for sakprosa.

«Norsk sakprosa brer stadig om seg«, kan ein i dag lese i Klassekampen. Og  ifølgje seksjonsleiar for litteratur i Norsk kulturråd, Mari Finess, er nettopp den auka merksemda rundt sakprosaen ein av grunnane til at Norsk kulturråd no ønskjer meir støtte til innkjøpsordninga for norsk sakprosa. I årets statsbudsjett har likevel ikkje Kulturdepartementet gitt Kulturrådet det dei ønskjer seg: ei auke på 5,5 millionar kroner til sakprosaordninga neste år.

Les meir om saka i Klassekampens nettutgåve: http://www.klassekampen.no/58063/article/item/null/oensker-aa-kjoepe-inn-mer

Vellykka retorikkseminar med Glenn

Det var stappfullt i P.A. Munchs tolvte seminarrom på Blindern igår då  Cheryl Glenn frå Pennsylvania State University besøkte Retorikkseminaret for å snakke om «The Rhetoric of Silence«. Glenn inviterte forsamlinga til å ta del i
refleksjonen om kva stilla har å seie i ein retorikk som for ho inkluderer både overtyding og invitering.

Nysgjerrig? Sakprosabloggen har fått lov til å lenke til bloggen til ein av tilhøyrarane –  retorikkstudenten Kristine Stensland – som har skrive eit innlegg om seminaret: http://kristinems.blogspot.com/2010/10/den-retoriske-stilla.html.

José L. Ramírez: Refleksjoner etter konferansen i Södertörn

(Teksten som følger under er skrevet som en kommentar til innlegget «Modig Foss på retorikk-konferansen«, men med forfatterens samtykke publiseres kommentaren her som et eget innlegg. Etter Ramírez’ tekst finner du også lenker til innleggene som ble skrevet under konferansen i Södertörn)

Skrevet av José L. Ramírez:

«Reflexion efter den s.k. ”Fjärde”1) Nordiska retorikkonferensen

Sedan Retoriken etablerades på nytt som universitetsämne har den – i mångt och mycket och trots många goda insatser – utvecklats i samma vilseledande riktning som rådde förut. Uppfattningen om Retoriken som ”konsten att övertyga” och dess användning som ”teknik” snarare än som vetenskap och som konst, gör att man inte inser värdet av Retoriken som det mest grundläggande studieämnet. Varje Retorikkonferens som samlar de retorikengagerade i norden, visar hur man diskuterar Retorikens användning för olika syften, i många olika sammanhang, men låter Retoriken och dess studieobjekt (”retoriken” som språkets struktur, uppkomst och betydelse) ganska obeaktade. Det faktum att s k ”retoriker” inte ens inser att ordet ”retorik” är metonymiskt och att studieobjektet och studieämnet blandas samman i talet om ”retorik”, är ganska avslöjande.

Retoriken (d.v.s. studieämnet) uppträder ibland som en granskande analys av språket. Det är helt korrekt. Men vem granskar själva Retoriken som språklig kunskaps-konstruktion? En rad inlärda regler och en klassiskt förgivettagen begreppsapparat tas, ganska okritiskt, för givet. Retoriken antas vara en teknik att bruka språket på ett givet sätt. När Retoriken tas i detta sammanhang som granskningsinstrument så handlar det om att undersöka huruvida språket används på ett effektivt sätt, genom att tillämpa klassiska kriterier. Men Retoriken själv granskas inte Den tas för given. När frågan om det ”metakognitiva” togs upp i en diskussion fanns någon som inte förstod vad denna metakognitivitet betyder. Det är knappast någon som förstår att Retoriken kräver självgranskning, metakognitivitet och metalogik, dvs. själv rannsakan, inte bara rannsakan av andra.

Låt mig lägga fram följande

RETORIKENS MANIFEST

Retorikernas viktigaste uppgift idag – även om det är mycket begärt att kräva detta av dem – torde vara, enligt min mening, att bekämpa den rådande uppfattningen av språket och visa att Retoriken är ett grundläggande studieämne som reflekterar över språket och torde vara människans mest ofrånkomliga kunskap för det talande och sociala djuret som människan är.
Människan blir herre över sin egen historia genom att medvetet behärska de verktyg som kan leda därtill. Och det mest grundläggande verktyget för detta, men också för att skapa och utveckla andra verktyg, är SPRÅKET.
Vi har ofta fått tro att det mest grundläggande för vår sociokulturella utveckling är Logiken. Men Logiken är ingenting annat är en uppfinning som försöker hjälpa oss att förstå naturen så att vi kan behärska den och dess givna lagar. Mänskligt liv är dock inte bara vetenskap utan också handling. Även vetenskapen är ett resultat av medvetna kunskapsval, d.v.s. en handlingens ”logik” som inte bara söker kunskap om vad något ”är” utan om förmågan att, efter moget övervägande, bedöma och uttrycka det som har varit och uttrycka (utan att låta sig vilseledas av ofrånkomliga metaforiska och framförallt metonymiska konstruktioner eller av förutfattade meningar) det som är lämpligt för att åstadkomma ett fungerande liv i gemenskap. Med andra ord: Retorik är det som kan kallas ”logik om det goda”, inte bara ”om det sanna”, som gör anspråk på neutral objektivt mening. Logiken ska betjäna Retoriken, inte tvärtom. Retorik är inte en ”fuzzy logic”, utan en ”levande logik”. Logik är en ”retorisk käpp” och en kalkyl som också är beroende av retoriska villkor enligt principen ”ceteris paribus”.

Bruket av språket (retoriken) är människans naturligt ofrånkomliga aktivitet. Utan logos skulle människan vara antingen en gud eller ett djur av annat slag, säger Aristoteles. När människor blev medvetna därom utvecklade de (med hjälp av skriftspråket) en vetenskap som kallas Retorik. Retoriken är således en uppfinning som hanterar och bearbetar kunskapsmässigt ett upptäckt: retoriken. Samma ord (ordet ”retorik”) används således för studieobjektet (språkbruket) som för den kunskap som har språkbruket som objekt. Den s.k. ”retoriken” visar sig i vårt sätt att använda språket och Retorik, som teorietisk konstruktion, utvecklas just genom att medvetet betrakta hur vi skapar och hur vi brukar språket (retoriken). Därefter uppstår Logiken (en teknisk uppfinning, en kalkyl för tankehantering) med bestämt kunskapssyfte.

Det viktiga med Retoriken är dess kritiska, hermeneutiska granskning av språkbruket, så att vi blir medvetna om såväl dess positiva som dess mångtydiga och vilseledande användning. Det handlar om behärskningen av verktyget inte om dess aningslösa användning.
Retoriken är således vetenskapen om språket i största allmänhet. Som sådant blir Retoriken det mest grundläggande studieämnet i en skola som försöker utbilda oss till goda samhällsmedborgare. Kunskapen om Retorik – uppfattad på detta sätt och inte som (manipulativ) övertygelseteknik – är ofrånkomlig för att begripa kunskapens roll och utveckling. Den är framförallt nödvändig för ett medvetet handlande i gemenskap. Retorik står just för medvetenhet och blir en kunskapens teori. En medveten Retorik är grunden till Etiken och Politiken.»

1) Årets Nordiska retorikkonferens är inte den fjärde, utan den femte. Den allra första Nordiska Retorikkonferensen ägde rum 2-6 december 1991 i Stockholm (på Nordplan, Skeppsholmen). Det blev en utmärkt sammankomst som fick många retorikengagerade att lära känna och stifta kontakt med varandra. Det kan utan överdrift påstås att denna träff lade grunden till den etablering av Retoriken som högskoleämne som tidigare bara funnits i Uppsala med Kurt Johannessons professur. Han var också en av föreläsarna. Att denna första nordiska retorikkonferens inte räknades med, när någon, flera år därefter, anordnade något med benämningen ”Första Nordiska Retorikkonferens”, har sin förklaring i personliga omständigheter som vi ska lämna därhän.


 

Lenker til dagsrapporter fra den fjerde (femte) nordiske retorikk-konferansen:

Dag 1: «Retorikkens rolle anno 2010 – en kort rapport»

Dag 2: «What is the public sphere? What is rhetoric? What is a woman?!»

Dag 3: «Modig Foss på retorikk-konferansen»

Mer fra retorikk-konferansens siste dag

Av Jan Grue

Et høydepunkt fra fredagens retorikkonferanse var papersesjonen om propaganda, med innlegg om det danske Socialdemokratiets spillefilmer fra 1930-årene, samt oppdateringer fra ungarsk politikk og utdrag fra Mats Rosengrens nyeste bok.

Anders Ullholm, doktorand ved vertskapsinstitusjonen i Södertörn, fortalte om Ungarns Hundeparti, aka. The Hungarian Two-Tailed Dog Party, som oppsto som en reaksjon på regjeringens anti-parlamentariske og anti-dialogiske linje. Et flertall på over 2/3 parlamentet har latt den ungarske regjeringen sette vanlig partipolitikk og debatt til side, og reaksjonen har kommet i form av situasjonisme, hyperbolske erklæringer og ironi. Hundepartiet lover evig liv og gratis øl til velgerne, men stiller ikke til valg. I stedet har aksjonistene 50,000 tilhengere på Facebook, og forsøker å gjenåpne den politiske dialogen ved å kommentere aktuelle begivenheter med manipulerte veiskilt, plakater og reklameboards: http://mkkp.hu/indexangol.html

Mats Rosengren, professor ved Södertörns högskola og særlig kjent for sitt doxologiprosjekt, presenterte sin bok om den tyske filosofen Ernst Cassirer (1876-1944) som et bidrag til vitenskapsteori og metarefleksjon for humanvitenskapene. Rosengren argumenterte varmt for bricolage som metode, altså den eklektiske sammenstillingen og anvendelsen av ulike tilnærminger og teorier, heller enn den systembyggende ingeniørens metode.

I workshopen «Panegyrisk offentlighet – om hyllning som offentlighetsform under tidigmodern tid«, fikk vi høre Nils Ekedahl og Birgitta Ekblom, begge fra Södertörn högskola, presentere interessante resultater fra forskningsprosjektet «Överhetens odödliga beröm. Rojalistisk hyllningslitteratur som politisk kommunikation inom det svenska Östersjöväldet ca 1620-1720«.

Ekedahl startet med en generell presentasjon av prosjektet, før han gikk nærmere inn på et av hovedspørsmålene for prosjektet: «Hur kan den tidigmoderna periodens blomstrande hyllningsretorik förstås som politisk kommunikation?»

Under tittelen «Panegyrik som påverkan. En offentlighetsform med dold agenda under tidigmodern tid«, presenterte så Ekblom resultater fra sin kommende avhandling. Hun viste hvordan et hyllningsdikt fra 1697 til Sveriges da nye konge, Karl XII, kan forstås ikke bare som ren hylling, men også som en type politisk kommunikasjon der taleren faktisk imøtegår kritiske røster som fantes i visse kretser av befolkningen.

Selv om antallet deltakere på workshopen ikke var overveldende, ble den påfølgende diskusjonen konstruktiv og fruktbar. Spørsmål om Habermas’ offentlighetsteori og hans begrep «representativ offentlighet» ble særlig diskutert, samt hvordan man best skal kunne studere og forstå historiske tekster. I tillegg ble det stilt spørsmål om ikke studier av panegyrikk i tidligmoderne tid også kan dra nytte av ikke bare klassisk retorisk teori, men også nyere retorikere som f.eks Burke og Perelman.

Sesjonen om språk og stil hadde to innledere: Marie Lund Klujeff, lektor ved Aarhus universitet, og Anders Sigrell, professor ved Universitetet i Lund. Klujeff diskuterte stilbegrepets to hoveddefinisjoner i den retoriske tradisjonen; den klassisistiske forståelsen av språklig stil som en ekstern kvalitet, stil som klær, og den mer romantiske forståelsen av stil som person, som essensielle indre kvaliteter. Hun åpnet i god dialektisk tradisjon opp for en syntetisk forståelse av stil som konstituerende for tanken.

Anders Sigrells innlegg om metonymi var rettet inn mot en oppvurdering av denne velkjente tropen; for Sigrell er metonymien et helt sentralt språklig-ideologisk grep der tilhørernes eller lytternes oppmerksomhet styres i en ønsket retning – det er noe annet å si at Det hvite hus har truffet en politisk beslutning enn å si at president Obama og hans medarbeidere har gjort det. I den påfølgende diskusjonen ble det trukket linjer fra den retoriske forståelsen av metonymi til George Lakoffs kognitive og lingvistiske undersøkelser, og til Paul de Mans filosofiske tilnærming. De tverrfaglige og disiplinovergripende sidene ved retorikken kom godt til syne – som ved flere andre anledninger under konferansen.

Les mer fra siste dag på retorikk-konferansen her.

Les mer fra første dag på retorikk-konferansen her.

Les mer fra andre dag på retorikk-konferansen her.

Modig Foss på retorikk-konferansen

Retorikk-konferansens siste dag åpnet med et modig innlegg av key note Sonja K. Foss, en veteran innen retorikkforskningen, med en mye brukt lærebok på samvittigheten. Hun er også en feministisk helt for mange. Hun lanserte et “nytt” paradigme for “constructed potentiality” hvor mennesker oppmuntres til å skape virkelighet gjennom å fortolke og søke forståelse i stedet for å overtale. Vi må starte med oss selv. En fange kan være mer fri enn sin vokter ved å betrakte seg selv som fri. Mange undersøkelser viser at den som ser på seg selv som fattig får dårligere helse enn den naboen som tjener like lite, men som ikke betrakter seg som fattig. Gjør vi oss til ofre, blir vi ofre. Viljens makt er stor.

Det ble innvendt at dette ikke er nytt, vi kjenner tankene igjen fra tysk idealisme og fra mange religioner. Dette innrømte Foss glatt, men det er nytt som et retorisk hovedperspektiv, for i retorikken har hovedtendensen vært å sette overbevisningen av mennesker i sentrum (”paradigm of constricted potentiality”).

Hvorfor modig? Fordi enhver skandinavisk forsamling av retorikere nødvendigvis vil være grunnleggende skeptisk til alt som kan smake av  individualistisk lykke-filosofi. Hvor blir det av maktperspektivet? Og kollektivet? Og den helt nødvendige forståelsen av individets sosiale samhandling? Og hva er egentlig det teoretiske fundamentet for Foss’ påstått nye paradigme? Disse spørsmålene haglet selvsagt etter innlegget. Og i de mange pause- og lunsjsamtalene ble hun kritisert for ikke å benytte Bourdieus habitus-begrep, som ligger snublende nær: Før fangen og den fattige kan starte med mental trening og selvrealisering med lenke rundt foten og rumlende mage må hun og han ha noen sosialt ervervede retoriske og tankemessige ressurser å øse av…

For Sakprosabloggens journalist var foredraget ikke desto mindre inspirerende, provoserende og tankevekkende. Det finnes grovt sett fire hovedtyper av keynote speakers: a) De som reiser verden rundt med det samme foredraget år etter år til budskapet har størknet. b) De som tilpasser seg konferansenes doxa og ”pleaser” forsamlingen med det de liker å høre, ikke minst dagens obligatoriske helter blant teoretikerne. c) De som presenterer ferske, solide og godt teoretisk funderte forskningsresultater som utløser begrunnet applaus og beundring. d) De som på en inviterende måte deler sine nye, uferdige tanker med kolleger. På denne konferansen har vi hatt gleden av å ha to kvinnelige key notes av den siste typen.

Før de med god grunn stolte konferanselederne Kjeldsen og Rosengren kunne ønske vel hjem, hadde vi blitt opplyst om en helt sjokkerende politisk utvikling i Ungarn, men også om en sterkt ironisk, Facebook-basert motbevegelse som det tilsynelatende eneste retoriske håret i suppen for en de facto ettpartistat. Vi fikk øynene opp for utstillingsdukkenes (”mannequien-ene”s) skiftende retoriske roller verden over og vi fikk ørene opp for Mads Rosengrens siste bok, sterkt inspirert av Ernst Cassirer. Og mye, mye mer. Vel blåst, Södertörn!

Les mer fra siste dag på retorikk-konferansen her.

Les rapport fra første dag på retorikk-konferansen her.

Les rapport fra andre dag på retorikk-konferansen her.

«What is the public sphere? What is rhetoric? What is a woman?!»

Om gårsdagens åpning var en “saftig selvkritikk på vegne av retorikkfaget”, startet dag nummer to mer konstuktivt: I sitt foredrag “Revisiting rhetoric in the public sphere: How polemics in the new media affect our understanding of rhetorical argumentation” kom dagens key note speaker Ruth Amossy blant annet med forslag til en ny måte å forstå en del av den offentlige samtale som til nå kanskje har hatt en tendens til å bli avfeid av retorikere som lite interessant, nemlig leserkommentarer på internett. Med utgangspunkt i en omfattende analyse av såkalte talkbacks i franske nettaviser, argumenterte Amossy for at retorikkfaget må forandre sin forståelse av  retorikk som argumentasjon med enighet eller overtalelse som mål. Hun mener det er på tide med en “post-perelmaniansk” retorikk  (viser til argumentajonsteoretikeren Chaïm Perelman), hvor man anerkjenner at det i dagens verdipluralistiske samfunn ikke alltid er mulig, eller ønskelig, å oppnå konsensus. Hun viste hvordan polemisk argumentasjon og interaksjon i de franske nettdebattene fyller viktige funksjoner i den offentlige sfære, som f.eks. det å skape virtuelle fellesskap, og ikke minst danne en kommunikasjonskanal og en plattform for “democratic confrontations”- “an imaginary agora”. Ifølge Amossy gir altså verken Aristoteles, Perelman, pragmadialektikken eller Habermas tilstrekkelige forståelsesrammer for polemisk diskurs – en type diskurs som også er viktig for demokratiet, uansett om den er fylt av invektiver og andre avskyeligheter.

Dette sa Christian Kock, den første som bad om ordet fra salen, seg helt enig i. Men han påpekte også at Amossys kritiske karakteristikk av den retoriske tradisjonen som fokusert på konsensus er feil: Også for Aristoteles og flere viktige retorikere er nettopp uenigheten selve grunnlaget for retorikken.

Dessuten innledet også Kock episode nummer to i normativitetsdebatten, da han spurte om ikke Amossy faktisk er normativ når hun hevder at at nettdebattene fyller viktige funksjoner i det offentlige rom. – Til dette svarte Amossy at nei, “I suspend my jugdements”, og hun understreket at hennes analyser er objektive og rent deskriptive. Like fullt innrømmet hun at “I think it is good that talkbacks fulfill social functions, these are  my values”.

Det episode to dermed gjorde tydeligere, er at det er viktig å skille mellom det å vurdere og det å ha verdier, og å ikke glemme at det normative i retorikkfaget altså kan diskuteres på mange nivåer.

Resten av dagen har konferansedeltakerne kunnet la seg inspirere og informere i sesjoner med titler som f.eks “Offentlighet”, “Media”, “Skola og didaktik”, “Moderna sociala medier” og enda noen til, samt to givende workshops – Den ene om offentlig debatt i Danmark, og den andre om “Women, rhetoric and the public sphere”, hvor Cheryl Glenn presenterte sine spennende, interessante og viktige tanker om blant annet politisk retorikk: Også stillhet kan være produktiv, og “understanding – not persuasion” bør være retorikkens mål. Glenns analyser av maskulin og feminin retorikk skapte også en livlig og produktiv debatt i salen! (Så de som ikke er på konferanse, men som er så heldige å være i Oslo førstkommende mandag, bør absolutt sørge for å få med seg retorikkseminaret hvor Glenn skal altså skal snakke om “The rhetoric of silence”.)

Og forhåpentligvis fortsetter dagens diskusjoner – ikke bare om stillhetens retorikk, men om alt fra statusoppdateringer på facebook og visuell topikk, til 1700-tallets talerideal og dialektisk didaktikk – rundt bordet på kveldens konferansemiddag, med rom for både å tale, og å tie talende.

Les rapport fra første dag på retorikk-konferansen her.

Les rapport fra siste dag på retorikk-konferansen her.