«Eg trur på eit grunnleggjande skilje mellom dei to lesarkontraktane. Eg konstaterer samstundes at mange skjønnlitterære forfattarar lenge har vore svært opptekne av å halda seg i grenselandet og at mange sakprosaforfattarar har gjort det same frå andre sida. Det har vore mykje aktivitet i grenselandet.»

Sitatet over er fra sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson i en samtale med skjønnlitterær forfatter Kjartan Fløgstad, som var arrangert av forskningsmagasinet Apollon. Tema var årets debatt om kildehenvisninger i romaner; Fløgstad fikk i juli kritikk av historiker Tore Pryser for å ha basert romanen Grense Jakobselv på hans forskning uten å kreditere ham. Tønnesson var blant de som støttet Pryser, og mente romanen med fordel kunne ha vært utstyrt med en litteraturliste. Fløgstad er uenig, og mener at «Ein romanforfattar eller diktar skal ikkje måtta venda seg mot universitetet og bukka djupt fordi han har brukt opplysningar som er utvunne der.»

Slipper skjønnlitteraturen billig unna etiske retningslinjer og opphavsrett, eller er sakprosafolk uromantiske regelryttere?
Les hele samtalen her.