9 kommentarer til “Vær varsom-plakat for sakprosaen?”

1. Har fulgt med på Dagsavisens oppslag. Poenget til Bjerke synes jeg er godt, sett i forhold til medieoppslag som har vært om biografier og da gjerne de mer sexye detaljer. Ser at Hege Storhaug som medforfatter av Mia Gundersens «Jeg er Mia» hevder at hun ikke ville tatt med Røkke-eventyret, dersom hun hadde visst at «mediene ikke klarer å oppføre seg. De er jo kun opptatt av sex». Dersom Storhaug er representativ for mediekunnskapen hos norske biografer, er det betimelig med en Vær Varsom-plakat…
   Og vår venn, Rossavik, mener dette kunne vært en god idè selv om han ikke ville skrevet annerledes Førde-biografi av den grunn.
   Dette får meg til å mene at selv om mange forfattere ikke trenger dette, vil det kanskje spare de som ikke er så varsomme med kildebruken i utgangspunktet for å trå feil. Heller ikke forlagene er vaktbikkjer for styring av medieoppslag rundt bøkene, virker det som. Men dette skal vi jo mer inn i neste semester, vi i 07-kullet…

2. Har fulgt med på Dagsavisens oppslag. Poenget til Bjerke synes jeg er godt, sett i forhold til medieoppslag som har vært om biografier og da gjerne de mer sexye detaljer. Ser at Hege Storhaug som medforfatter av Mia Gundersens «Jeg er Mia» hevder at hun ikke ville tatt med Røkke-eventyret, dersom hun hadde visst at «mediene ikke klarer å oppføre seg. De er jo kun opptatt av sex». Dersom Storhaug er representativ for mediekunnskapen hos norske biografer, er det betimelig med en Vær Varsom-plakat…
   Og vår venn, Rossavik, mener dette kunne vært en god idè selv om han ikke ville skrevet annerledes Førde-biografi av den grunn.
   Dette får meg til å mene at selv om mange forfattere ikke trenger dette, vil det kanskje spare de som ikke er så varsomme med kildebruken i utgangspunktet for å trå feil. Heller ikke forlagene er vaktbikkjer for styring av medieoppslag rundt bøkene, virker det som. Men dette skal vi jo mer inn i neste semester, vi i 07-kullet…

3. Har fulgt med på Dagsavisens oppslag. Poenget til Bjerke synes jeg er godt, sett i forhold til medieoppslag som har vært om biografier og da gjerne de mer sexye detaljer. Ser at Hege Storhaug som medforfatter av Mia Gundersens «Jeg er Mia» hevder at hun ikke ville tatt med Røkke-eventyret, dersom hun hadde visst at «mediene ikke klarer å oppføre seg. De er jo kun opptatt av sex». Dersom Storhaug er representativ for mediekunnskapen hos norske biografer, er det betimelig med en Vær Varsom-plakat…
   Og vår venn, Rossavik, mener dette kunne vært en god idè selv om han ikke ville skrevet annerledes Førde-biografi av den grunn.
   Dette får meg til å mene at selv om mange forfattere ikke trenger dette, vil det kanskje spare de som ikke er så varsomme med kildebruken i utgangspunktet for å trå feil. Heller ikke forlagene er vaktbikkjer for styring av medieoppslag rundt bøkene, virker det som. Men dette skal vi jo mer inn i neste semester, vi i 07-kullet…

4. Takk til Marit Helle, som altså er forfatterstudent ved Høgskolen i Vestfold. På meg virket det som om Bjerkes forslag høstet god respons blant mange deltakere på seminaret igår. Men det er meg en gåte at ellers så fornuftige folk som Harald Engelstad og Per Bangsund stilte seg så til de grader på bakbeina. Nå trenger vi en diskusjon om hvordan en slik plakat kan bli en ressurs både for forlag, forfattere og lesere med tanke på å skape bedre sakprosa, slik Madsen skriver i dagens Aftenposten.

5. Hei Johan – takk for sist.
   Gåten du omtaler vil jeg kommentere.
   Om et forlag velger å utgi en biografi om et kjent menneske som her forteller om et sengemøte med en minst like kjent offentlig person, mener jeg at forfattere/forlag ikke trenger en «domstol» (PFU) som skal si at det ikke er lov.
   Jeg ville ikke valgt å ta med et avsnitt om et slikt møte, mest for å verne den biograferte. Men om et annet forlag velger å gjøre det, så mener jeg det verken skal eller kan «forbys». At det kan debatteres i det offentlige rom – JA! At et forlag blir stilt i et uheldig lys? Så la det bli slik.
   I ytterste konsekvens handler dette om ytringsfrihet og trykkefrihet og rammene som lovgivningen om dette legger. Denne lovgivningen er den eneste fornuftige plakaten å holde opp. Så får resten være opp til det enkelte forlaget og ikke minst den enkelte forfatteren.
   Jeg ser altså fullt og helt bort fra hvordan mediene omtaler dette og hvordan PFU eventuelt «dømmer» i en sak. Det er ikke en sak for et forlag.
   Et underordnet argument er at jeg ikke har noen som helst tro på at det er mulig å gjennomføre dette i praksis. Hvis en slik tenkt ordning skal omfatte alle forlag organisert i Forleggerforeningen, vet vi jo at det er mange som ikke er med her. Og jeg vil anta at andre vil melde seg ut. Det vil, tror jeg, bli et meget sårt punkt som foreningen neppe vil våge å vedta med det første. Det er ingen tradisjon for dette i forlagsbransjen, i motsetning til i avisbransjen.

6. Hei,
   Det er lett å tenke seg en plakat som en tvangstrøye eller et slags moralistisk tak over (eller var det ”rør gjennom”?) egen virksomhet. Som akademisk forlag har Universitetsforlaget ikke intim-eksemplene på bordet til daglig, så jeg skal være forsiktig med å generalisere. Men det kan være flere grunner til å nyansere og tenke større enn egen hverdag.
   På bransjenivå vil en økt bevissthet, mer enhetlig praksis kanskje styrke institusjonen norsk forleggeri, på samme måten som VVP utvilsomt har bidratt til en viss standard i norsk presse (selv den mest ihuga ytringsfrihet-redaktør og -journalist kan forsvare plakaten: Den er jo nettopp ikke-sensurerende i sitt vesen og en del av profesjonalisering av pressen). Kanskje vil forlagene i årene som kommer trenge enda en slik dimensjon som skiller deres utgivelser fra skogen av tekster og ytringer på nettet? Men da blir ett aspekt viktig å diskutere: Forfatteren vil være primær adressat for en eventuell plakat, forlagene sekundær, hevdet Paul Bjerke. Vil det være forfatter eller utgiver som felles av et eventuelt utvalg – eller begge? På enkelte områder vil noen redaksjoner ha mulig drahjelp fra mer eksplisitte retningslinjer (Jeg har for ikke lenge siden googlet påfallende velskrevne avsnitt i et manus for å finne at de jo allerede var forfattet av andre…). Men jeg ser også betydelige utfordringer, for eksempel der sakprosaen nærmer seg kunsten i sine overskridende ytringer. Og har sakprosaen en samfunnsrolle (slik pressen har) med viktige forpliktelser man kan liste opp? Hvis den har det, kan unntakene fra folkeskikk legitimeres med denne forpliktelsen, men hvis ikke?
   Man kommer langt med vanlig folkeskikk og godt lovverk – som lege også. Men etiske dilemmaer fanges ikke alltid opp, og siden overtramp kan ha katastrofale følger, er det viktig med etiske retningslinjer. Det er også bakgrunnen for politiets og for pressens plakat. Og her blir forskjellene interessante. Pressen er bla regulert fordi et oppslag kan få store personlige følger, det slår så massivt, når alle på en gang osv. Bokbransjen er parasittisk i sin offentlige rolle: Sakprosabøkenes kraft som offentlig arena er avhengig av mediene. Dermed ofte også deres potensielle knusende effekt. For VGs oppslag om Mia Gundersens nesten-natt med Røkke var virkelig en helt annen ytring enn avsnittet i boken. Kraften i kanalen er ikke uvesentlig, konteksten ei heller. Og diskursetisk sett: Er en setning eller et avsnitt i en bok en ytring som kan felles, eller bør man kanskje vurdere hele boken? Og vil bokens gjennomslagskraft i mediene være en del av det bildet som da må vurderes?
   Jeg er i likhet med Bangstad genuint usikker på gjennomførbarheten i en plakat, men synes ideen er verdt å diskutere. Og jeg har altså flere spørsmål enn svar.

7. 1. til «gåten»
   Profesjoner og bransjerepresentanter har normalt vært skeptiske til etiske kodekser og etiske nemnder. Særlig har det vært motstand mot at «utenforstående» skal få kikke dem i kortene.

   På 1930-tallet ble tanken om eksterne representanter i PFU avvist med begrunnelser av typen: ”en høyesterettsdommer vet ikke av egen erfaring hva som er kotyme i pressen, hva som der regnes for god presseskikk osv. Skal en høyesterettsdommer eller hvilken som helst utenforstående øve innflytelse i spørsmål av denne art vil utvalget straks tape sin karakter av et faglig utvalg og gå over til å bli en voldgiftsrett”. Det tok mer enn 40 år fra den første VVP til pressen aksepterte eksterne representanter i PFU og at kjennelsene skulle offentliggjøres.

   Det var også skepsis da det ble opprettet tre nasjonale forskningsetiske komiteer på 1990-tallet: ”Frykten var stor for at det skulle dannes et ’forskerpoliti’ eller en slags ’øverste moraldomstol.”, skriver Matthias Kaiser i en gjennomgang. Men det er uklart om dette var en motstand som rettet seg mot forskningsetiske komiteer som sådan – eller motstand mot at disse komiteene skulle være under statlig kontroll. Blant medisinere har det vært en viss reaksjon og uvilje mot ”eksternt påført etikk” når det gjelder de kliniske etikkomiteer på sykehusene.

   Årsaken er at slike ordninger begrenser yrkesgruppas makt. Transparente og oftentlige etiske «regler» flytter makt fra de lukkede profesjonsrom til en diskuterende offentlighet. Det åpner for at «hvem som helst» kan kikke profesjonen i kortene og det tydeliggjør at etiske og moralske valg, nettopp er etiske og moralske og derfor kan diskuteres av «alle», ikke bare «faglige» eller «profesjonelle».

   For å si det slik: Skeptiske forlagsredaktører er i godt selskap. Det interessante er derfor at det finnes nokså ulike oppfatninger i forlagene og at forfatterne synes å være nokså positive til forslaget.

   Styrken med offentlige ordninger er nettopp at de driver fram offentlige diskusjoner rundt profesjonsmoral og at disse offentlige diskusjonene igjen får betydning for praksis. Det skjerper den etiske refleksjonen og dermed kvaliteten på det arbeidet som gjøres, enten det handler om å produsere aviser eller behandle pasienter.

   2. til realismen
   de fleste etiske kodekser og nemder er presset på profesjoner og bransjer utenfra. PFU ble laget for å komme statlige ordninger i forkjøpet. Den medisinske etikken er et resultat av legfolks forbannelse på nazitidens medisinske eksperimenter. Forskningsetikken er nylig drevet gjennom som lov.

   Det er såvidt jeg kan forstå ikke noe sterkt eksternt press for en sakprosa-VVP. Det taler derfor mot at en slik plakat blir innført.

   Det fins naturligvis også reelle problemer. Men jeg tror ikke det bør være et stort problem at sakprosaen er så sammensatt. Det er – for å si det slik – også svært langt fra Se og Hør til magasinet Traktor, fra Paradise Hotel til NRKP2. Men man har likevel samlet seg om en felles etisk plattform (som riktignok i praksis er nokså SMAL, nettopp for å kunne være samlende.)

   Paul Bjerke

8. Tilbaketråkk: Mer om etikk og sakprosa « Forskningsmiljøet norsk sakprosa

9. Kjære alle sammen
   Jeg har fulgt denne debatten med interesse, og oppfattet Paul Bjerkes innspill på etikk-seminaret i U2 som noe helt annet enn et ønske om sensur, politi, overvåking og gudene vet hva… Snarere oppfattet jeg foredraget som et innspill om å øke kvaliteten på sakprosaen. I så måte syns jeg også innspillet var godt. Som medlem i vurderingsutvalget for sakprosa våren 2009 har jeg erfart at kvaliteten på sakprosaen ikke er bra nok – i hvert fall oppfyller svært mange innsendte bøker ikke kvalitetskravene som tillater innkjøp. Derfor har jeg også foreslått – og fått støtte for i vurderingsutvalget for det – at man inviterer forfattere og forleggere til åpne debatter om kvaliteten i sakprosaen, med konkrete utgivelser som eksempler. Innkjøpsordningen for sakprosa bør stimulere til kvalitetsutvikling blant forleggere og forfattere. Gjør den ikke det, er ordningen neppe liv laga.

Kommentarfeltet er inaktivt, bli med i diskusjonen på facebooksiden!