I anledning den nylig lanserte sakprosakanonen til LNU – et utvalg av tekster til bruk i skolen – har NRK P2 intervjuet jurymedlem Ivo de Figuereido og redaktør i Norsklæreren Astrid Elisabeth Kleiveland.
Måned: mars 2009
Sakprosakanon for skolen
Landskonferansen for Landslaget for Norskundervisning (LNU) – «Rett på sak – sakprosa i norskfaget» – gikk av stabelen i Tromsø 20.-21. mars. På denne konferansen offentliggjorde LNU sin sakprosakanon for skolen, som omfatter 45 tekster og spenner fra 1700-tallet til i dag. Kåringen er foretatt i samarbeid med Språkrådet og skal fremme sakprosa som egner seg for bruk i klasserommet. Les mer «Sakprosakanon for skolen»
Informasjonsmøte om innkjøpsordningen
Onsdag 15. april inviterer Norsk kulturråd forfattere, forleggere, bibliotekarer, politikere, journalister og andre interesserte til informasjonsmøte om innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. På møtet vil retningslinjene i den nye avtalen som gjelder for 2009 bli gjennomgått, og representanter fra Vurderingsutvalget for sakprosa vil orientere om arbeidet de gjør. Møtet er åpent for alle, men kulturrådet ønsker at man melder seg på (ikke bindende) til arne.vestbo[at]kulturrad.no senest dagen i forveien. Les mer om informasjonsmøtet.
Tidspunkt: onsdag 15. april, kl 13.00
Sted: rådssalen, Grev Wedels plass 1, Oslo
Kunstnerisk sakprosa?
Et panel ledet av brageprisvinner og sakprosaskolerektor Ivo de Figueiredo, diskuterte lørdag 14. mars “litterære virkemidler i sakprosaen”. Arenaen var NFFs årsmøteseminar. Diskusjonen var til å bli klok på: Atle Næss (Munch-biograf med mye mer) ga instruktive eksempler på sakprosaforfatterens vanskelige valg når det skal males en scene og når forfatteren skal gjette folks tanker. Både han og Marit Eikemo (Samtidsruinar) gikk imidlertid forsiktig i rette med uttrykket litterære virkemidler. For Eikemo er for eksempel ikke ironi noe virkemiddel, men heller en måte å være på. Og litterær? Skal det ordet reserveres for en type sakprosa som ligger tett opp til skjønnlitteraturen, stilistisk og ambisjonsmessig? Nei, mener denne bloggens redaktør, som i boka Hva er sakprosa har foreslått begrepet “litterær sakprosa” om all forlagsutgitt, forfattersignert prosa – fra lærebøker og hobbybøker til vitenskapelige essays. Én begrunnelse er at det store grosset av faglitterære forfattere ikke bør gi bort litteraturbegrepet! Hva skal vi da kalle den sakprosaen som skrives av folk som viser så stor omsorg for språk og komposisjon at lesningen av bøkene blir en lyst? Og som dermed kan håpe på å gjøre sitt sakprosaforfatterskap til levevei? Panelet kalte dette “litterær sakprosa”. Jeg foreslår kunstnerisk sakprosa. At sakprosa kan være kunst, har blant andre Næss skrevet glimrende om i det (fag)litterære tidsskriftet Prosa.
Mer om innkjøpsordningen
Trond A. Andreassen, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatterforning, slår tilbake mot Ingunn Øklands kritkk av Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa. økland mente at en utvidelse av ordningen er overflødig, og brukte som argument Atensposten artikkel fra forige uke om at bøker støver ned i bibliotekenes hyller. I tillegg hevder hun at både kulturkomiteen og enkelte forfattere er kritiske til utvalget av innkjøpte bøker. Andreassen stiller seg uforstående til kritikken, som er basert på stikkprøve fra ett enkelt bibliotek, og hevder at det var almenn enighet om at man ønsket mer sakprosa ved det store bibliotekmøtet i Bergen i fjor. Når det gjelder utvalget av innkjøpte titler mener Andreassen at ordningen må opp i 100 innkjøpte titler – slik kulturministeren flere ganger har forespeilet – før man vil kunne oppfylle kravene til innkjøpte titler. Les innlegget «Mer sakprosa til bibliotekene».
I Aftenposten kan vi også lese at de norske bibliotekene tar den senere tidens debatt om innkjøpsordnignen som en utfordring. De ønsker nå å gjennomføre en reform som skal sette dem bedre istand til å forvalte de statlige innkjøpsordningene. Les «Bibliotekene tar utfordringen«.
Debatten om innkjøpsordningen fortsetter…
«Bibliotekene er overstimulert» hevder Ingunn Økland i sin kommentar i Aftenposten datert 7. mars, og kommer med følgende oppfordring: «for bøkenes skyld bør nå Kulturrådet og Bibliotekforeningen drøfte muligheten for å nedskalere innkjøpsordningene for bibliotek som ikke evner å forvalte dem».
Les også Ottar Grepstads innlegg om «Forsmådde bokfolk», der han slår tilbake mot den senere tidens kritikk av Kulturrådets innkjøpsordning. Kritikken er tildels malplassert, mener Grepstad, da kritikerne ikke har fakta på plass. Anders Heger meldte forrige uke at vurderingskomiteen må vurdere lærebøker i kroppsøving opp mot filosofiske essays, men lærebøker er eksplisitt utelatt fra ordningen. Vurderingskomiteen har videre blitt anklaget for snobberi og for å utelate viktige titler; allikevel kommer vi, ifølge Grepstad, ikke bort fra ordningen på tross av lave offentlige bevilgninger har snudd opp ned på boktilbudet i bibliotekene, og i tillegg gitt betydelige merinntekter til både forlag og forfattere i den tiden den har blitt prøvd ut og utviklet. Og ansvaret for at bibliotekene kjøper inn den bredden av sakprosabøker som lånerne deres krever ligger til syvende og sist ikke hos kulturrådet, men hos de enkelte bibliotekene, sier Grepstad i Aftenposten. Les også Grepstads korte kommentar «Kloke og modige innkjøpsval», og Idalou Larsens «Uvitenhet om innkjøpsordningene«.
Også i Svein Egil Omdals kommentar i Adresseavisen, «Hvite menn kan dunke», blir kritikken av innkjøpsordningen stilt til rette for faktafeil. Et av Aftenpostens oppslag forrige uke baserte nemlig sin kritikk på at mange av de innkjøpte sakprosatitlene aldri var utlånt og bare «støver ned» på bibliotekenes hyller. Det er ikke faktum, hevdet Rune Slagstad , forfatter av en av disse titlene, i en motkommentar i Aftenposten et par dager senere. Ifølge Omdal fant Slagstad ut at hans bok (Sporten) har vært utlånt fra flere biblioteker i landet, og ved biblioteket i Alta – biblioteket Aftenpostens journalist hadde vært i kontakt med – sto boka klar til utlån i hylla kun to dager før journalisten ringte.
«Triviallitterært» om Hamsun og Garborg.
Atle Kittang anmeldte Eldrid Lundens Modernisme eller litterær populisme? – eit essay om Arne Garborg og Knut Hamsun i Dag og Tid i januar, i anledning Hamsunåret. Kittelsen omtaler Lundens essay som en «pamflett» og «triviallitterær sakprosa», og slutter seg til anmelderen i Bergens Tidende som like før jul kalt utgivelsen for «karaktermord» av Hamsun. Les Kittelsens anmeldelse.
Retorikkseminar i mars
Forskergruppa for tekst og retorikk, ved Universitetet i Oslo, viderefører sin serie av retorikkseminarer 30. mars med et foredrag ved Kjell Lars Berge, professor i tekstvitenskap på Institutt for lingvistiske og nordiske studier. Berge skal snakke om pressehistorie, nærmere bestemt utviklingen og etableringen av den nordiske pressens tekstkulturer og sjangere på 1700-tallet. Utgangspunktet er blant annet Carolyn Millers sjangerteori om «det påtrengende problem». I Berges foredrag vil en teoretisk tilnærming bli benyttet, og tematisert, for å vise hvordan en retorisk forankret sjangerteori kan hjelpe oss til å forstå teksthistorien generelt, og pressehistorien spesielt, på en ny og rikere måte som et retorisk fenomen.
Tidspunkt: mandag 30. mars, kl. 12.15-13.30
Sted: Undervisningsrom 2, Georg Sverdrups hus, Blindern i Oslo.
Vel møtt!
Vitenskapsdebatt i kjølevannet av Snåsamannen
Biografien Snåsamannen av Ingar Sletten Kolloen ble en bestselger før jul i år, og boka var opptakten til en omfattende mediedebatt der tradisjonell legevitenskap har blitt stilt opp mot alternative behandlingsformer. Forskere har vært kritiske til det generelle kunskapsnivået på området medisin, samtidig som de har blitt beskyldt for å være arrogante og bombastiske. Men er en slik dabatt egentlig rettferdig – eller fruktbar – når den ene siden består av forskere som er opplært til å skaffe vitenskapelig belegg for alt de sier, mens den andre siden består av politikere som slipper unna med argumenter av typen «det finnes mer mellom himmel og jord…»? Dette og flere spørsmål tas opp i artikkelen «Vitenskap mot folketru» i siste nummer av Forskerforum (side 13). Last ned Forskerforum nr 3: «Fornuft og følelser.»
Kriterier for god sakprosa
I januar ble det holdt seminar om «Den sensasjonelle sakprosaen» på Litteraturhuset i Oslo, og i etterkant oppsto diskusjon omkring anmeldelser av sakprosa, både i pressen og her på bloggen. Også i denne debatten – som i debatten omkring innkjøpsordningen – ble spørsmålet om kriterier for utvelgelse trukket fram. For hva er egentlig god sakprosa? I en anmeldelse av seminaret skriver Knut Olav Åmås – på kommentarplass i Aftenposten – at en del av årsaken til at dette er vanskelig å besvare er at anmeldere har en tendens til å fokusere på saken, ikke prosaen.
Er dette et problem også når det gjelder utvelgelse av titler til innkjøpsordningen? Er man så opptatt av saklighet og offentlighet at prosaens kvalitet tapes av syne?