Hva er – og hva er ikke – hatretorikk?

De lærde strides om hvorvidt Sylvi Listhaugs ytringer er hatefulle. Foto: Kjetil Ree

 

Av Ida Skjelderup

Hva er egentlig hatretorikk? Hvilke av Frps – om noen – uttrykksmåter bør sorteres inn under begrepet? Og burde begrepet, og den påfølgende diskusjonen rundt det, ha blitt holdt utenfor valgkampinnspurten? Flere retorikkforskere har pekt på at hatretorikk ikke defineres i Fillip-André Baarøys og Kjell Lars Berges bredt diskuterte kronikk ”Listhaugs ytringer er ikke hatefulle”. Professor i retorikk ved BI, Berit von der Lippe og professor Anne Birgitta Nilsen ved HIOA mener begge to at Baarøy og Berge bommer med kritikken. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson mener Nilsen har et poeng når hun karakteriserer ”snikislamisering” som hatretorikk, men at det ikke gjelder for ”parallellsamfunn”.

Kronikken som utløste diskusjonen blant retorikerne ble publisert på NRK Ytring den 08.08, fredag før valget. Her fremmer retorikeren Fillip-André Baarøy og retorikkprofessor ved UiO, Kjell Lars Berge kritikk mot Arbeiderpartiet på bakgrunn av en debatt på Dagbladet.no den 04.09. De to mener Arbeiderpartiets Trond Giske kaller Listhaugs språkbruk hatretorikk, og at dette ikke er riktig betegnelse. Det mangler belegg for påstanden, skriver de, og hevder at Giskes argumentasjon kun er basert på synsing. De beskriver utspillet som et taktisk grep for å mobilisere i innspurten av valgkampen, og de uttrykker bekymring for at hatretorikk-begrepet skal uthules:

 

– Det viktigste er ikke hva som sies

”Hvis ikke Arbeiderpartiet blir bedre på å skille mellom provoserende og mobiliserende politiske spissformuleringer og hatefulle ytringer, bagatelliserer de hva hatretorikk egentlig er – og hva hatretorikk faktisk fører til og har ført til gjennom historien,” skriver de.

Samme dag publiserte NRK Ytring også Giskes tilsvar til kritikken av Arbeiderpartiet. Han mener seg feiloppfattet og at Listhaugs balansegang og hinting i gråsonen er selve problemet: ”Listhaug kan kommunikasjonsstrategi bedre enn noen, med karriere som godt betalt PR-rådgiver i Oslo. Hun vet hvor grensen går og holder seg innenfor. Men hun vet også at det viktigste ikke er hva som sies, men hvordan det blir oppfattet.”

Giske viser videre til Tore Tvedts utsagn om at Listhaugs språkbruk gjør det lettere for ham og hans meningsfeller å kunne uttrykke seg som de selv ønsker.

 

– Ikke rett tid

Senere samme dag kommenterer professor Berit von der Lippe på NRKs bestilling at ”Taushet kan være mer enn gylden tale”, at diskusjonen som helhet kommer ubetimelig og bidrar til flytte fokus vekk fra saker og over på retorikken og måtene de omtales på: ”Dette gjelder ikke minst i disse særnorske valgkamptider der det handler mer om å slå ens hovedmotstandere i bakken, enn det handler om å åpne rommet for tankevekkende resonnementer”, skriver hun.

Von der Lippe velger likevel å uttale seg, da hun mener ”Retorikerne Fillip-André Baarøy og professor Kjell-Lars Berge synes å heve seg over de glidende overgangene mellom kontinuerlig negativ omtale av ikke-etnisk norske mennesker og den næring dette kan gi til vekst av forakt. Om ikke nødvendigvis hat – i første omgang”.

Videre peker hun på at kronikkforfatterne ikke klargjør hva de selv legger i begrepet om hatretorikk.

 

– Må defineres

I et debattinnlegg på forskning.no, publisert den 12.09, fremmer Professor ved HIOA, Anne Birgitta Nilsen, et beslektet argument. Hun mener kronikken burde definere hatretorikk-begrepet eksplisitt, og viser til Likestillings- og diskrimineringsombudets definisjon av hatytringer:

”Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.”

Nilsen legger videre vekt på at hatytringer er sælig pathosfylte; i den forstand at de er spesielt innrettet mot mottakernes følelser. Et annet poeng hun trekker frem, og her viser hun til LTI: tredje rikets språk : [lingua Tertii imperii] skrevet av lingvisten Victor Klemperer etter andre verdenskrig, er at hatretorikken ikke alltid er slående, men består av små drypp: ”Det var enkelte ord, fraser og setningstyper som ble innført gjennom gjentatte repetisjoner, og som så ble tatt i bruk av et større publikum”.

 

– Parallellsamfunn er ikke hatretorikk

Som eksempel på ord som kan fremkalle denne typen følelser trekker Nilsen, i tillegg til ”snikislamisering”, frem ordet ”parallellsamfunn”, som hun mener ”gir urovekkende assosiasjoner til fare, lovløshet og vold. Mange vil nok derfor mene at Listhaugs bruk av ordet parallellsamfunn sorterer under hatretorikk, og at hennes politiske retorikk i alle fall har elementer fra hatretorikken.”

På kritikken fra Nilsen svarte Baarøy og Berge i et debattinnlegg på samme nettsted den 14.09 at kategoriseringen av parallellsamfunn som hatretorikk kan bidra til uthuling av begrepet.

I en replikkveksling på Nilsens Facebook-side den 13.06, stiller også Johan Tønnesson seg kritisk til at ordet parallellsamfunn skal gå under hatretorikk, men påpeker at han selv har forsøkt å motvirke bruken av ”ghettoisering”. Han mener ”snikislamisering” er et bedre eksempel på språkbruk som egner seg til å skape hat gjennom frykt. Han henviser så til et annet begrep, «fryktretorikk», som han og Berit von der Lippe har utviklet i boka Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten, hvor den kjente biskopen og stortingsmannen Heuch forsøkte å skremme med de uhyrlige konsekvensene av å gi kvinner rett til å stemme og la seg velge.

Fortsatt for dårlige vilkår for sakprosa for barn?

I følge forfatter og oversetter Cecilie Winger, blir Historien om Columbus (Spartacus) hennes siste sakprosabok for barn

 

Av Ida Skjelderup

Flere medieoppslag har den siste tiden trukket frem de dårlige vilkårene for produksjon av sakprosa for barn. I en lederkommentar i Bokmagasinet i februar i år pekte Karin Haugen blant annet på den dårlige utstillingsplassen bokgruppen ofte får i bibliotekene, og Sakprosabloggen fulgte opp med en sak om hvordan den nye ordningen med produksjonsstøtte til sakprosa for barn sjelden kommer illustratørene til gode. Siste utspill om temaet kommer fra forfatter og oversetter Cecilie Winger som slår fast at det ikke lenger er mulig for henne å leve av å skrive denne typen litteratur. Men hva er det som gjør at denne sjangeren stadig kommer til kort i kampen om midler og anseelse i det litterære feltet? I sin masteroppgave I skyggen av skjønnlitteraturen. En litteratursosiologisk undersøkelse av Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for barn og unge fra 2016 gjør Ane Nielsen intervjuer med nøkkelaktører i det norske litteratur- og sakprosafeltet. Hun finner at en viktig forklaring kan ligge i sjangerens fordoblede nytteformål; både den pedagogiske og den virkelighetsrefererende funksjonen utelukker tekstene fra å bli opphøyd til kunst.

 

For lav innkjøpspott

I kronikken i Aftenposten 3. august advarer Cecilie Winger mot at for få innkjøp til den norske innkjøpsordningen for sakprosa for barn vil føre til at faktabøkene for barn vil forsvinne fra bokhyllene.

-Når innkjøpspotten har vært såpass liten, har forlagene vært redde for å melde inn bøker, siden risikoen for at de skal gå med underskudd har vært svært høy. Resultatet har derfor vært at forlagene utgir og melder inn stadig færre sakprosabøker til Kulturrådets innkjøpsordning, sier Winger til Klassekampen i en oppfølgingsak.

-De oversatte bøkene om generelle emner som dinosaurer er langt mer lukrative for forlagene, og derfor utgis det stadig færre sakprosabøker skrevet på norsk, for norske barn og om norske emner, legger hun til.

 

Stor kontrast til autonomiestetikken

I sin masteroppgave så Nielsen nøyere på underliggende verdier i litteraturfeltet som kan forklare de dårlige betingelsene for sakprosa for barn. I et intervju gjort med tidligere generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Trond Andreassen, trekker hun frem nytteformålet som forklaring på at sjangeren ofte nedprioriteres til fordel for skjønnlitteratur for barn eller litteratur for voksne generelt.

-Denne litteraturen skal ha en konstruktiv effekt, den skal gagne barnas språkutvikling, være moralsk oppbyggelig og formidle faktabasert kunnskap. Parallelt med den opplærende funksjonen skjedde det en vending mot det estetiske, kunstferdige, som tiltok på 70-tallet. Feltets tilknytning til læring og pedagogikk står likevel sterkt i den generelle oppfatningen av funksjonen til denne litteraturen. Det leder til at feltet som helhet ikke mottar like stor grad av prestisje og oppmerksomhet, sier Andreassen.

Kritiker og litteraturviter Margun Vikingstad siteres til inntekt for et lignende poeng:

-En mulig årsak kan være at assosiasjonen til pedagogikk og opplæring henger igjen. Disse egenskapene er forbundet med nytte, snarere enn estetisk verdi. Når bokgruppen i tillegg assosieres med opplæring og faktabasert kunnskap, blir kontrasten til den autonomiestetiske tankegangen enda større.

 

Akademias rolle

Videre argumenterer Nielsen for at akademikerne må ta sin del av ansvaret for de dårlige vilkårene for sakprosaen for barn.

– Skjønnlitteraturen står langt sterkere hos barnelitteraturviterne, og tar derfor opp større plass i forskninga, skriver hun. Barnelitteraturforskninga har lånt metodene sine fra allmenn litteraturvitenskap, som er utvikla med henblikk på skjønnlitteratur og fiksjon, med henvisning til den danske litteraturforskeren Anna Skyggebjerg:

-Skyggebjerg mener fagbøkene neglisjeres i akademia, og ikke bare i forskning på barnelitteratur; det er symptomatisk for litteraturvitenskapen som helhet, skriver Nielsen. Den komplekse fiksjonsfortellingen står sterkt i akademia, og denne oppfatningen har blitt overført til skolesystemet. Forskningen i Danmark er rettet mot den kunstnerisk orienterte, avantgardiske, horisontutvidende, eksperimentelle barnelitteraturen, noe som fører til at forskning på den faktaorienterte barneboka nedprioriteres.

 

Håp for feltet?

I Nielsens intervju taler Trond Andreassen for en nasjonal plan for opprustning av feltet for sakprosa for barn, slik det ble gjort for sakprosaen for voksne på 80-tallet, der både NFF, Norsk barnebokinstitutt og Kulturrådet involveres.

Seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, Arne Vestbø, sier til Klassekampen at selv om Kulturrådet og innkjøpsordningene spiller en viktig rolle, finnes det også andre aktører som må på banen for å forbedre situasjonen, slik som bibliotek, bokhandlere og media.

– Fordi vi fortsatt ønsket å satse på sjangeren, flyttet vi noen midler fra innkjøpsordningen til produksjonsstøtte, slik at forlagene kan søke tidligere i prosessen, sier han, og referer til ordningen for støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier som Sakprosabloggen skrev om tidligere i år. I tillegg har Kulturrådet støttet et skrivekurs i sakprosa for barn og ungdom i regi av blant annet Barnebokinstituttet, legger Vestbø til.

Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Er Johannesen og Næss kompatible?

I en kommentar til 2008-kåringen peker Kjartan Fløgstad på utfordringene knyttet til å sammenligne verker med så ulike funksjoner som det formorienterte essayet og den vitenskapelige monografien – og han undrer seg over hvordan den sak(prosa)kyndige juryen har  grepet an sammenligningene mellom Georg Johannesens Om den norske tenkemåten (1975) og blant annet Arne Næss’ Filosofiens historie (1953), som morsomt nok også begge figurerer på fem-på-topp-listen fra det første av radioprogrammene, der sjangeren er Kultur og underholdning. ”Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad”, slår Fløgstad fast, og uttrykker skepsis overfor å lese disse forfatterne med sakprosasjangeren som briller. For ham karakteriseres Johannesens skrivemåte av å være språkstyrt – innholdet utvikles gjennom hensynet til konkrete formuleringer og ordvalg, heller enn i en formallogisk idésfære – og kan dermed ikke måles opp mot de mer stringente vitenskapelige utgivelsene på lista. Eksempelet Johannesen illustrerer ifølge Fløgstad nettopp dette poenget: Omsorgen for språk vs. omsorgen for sak har lite å gjøre med fakta- og fiksjonsskiller. De resterende titlene som nådde topp-fem i Kultur og underholdningskategorien var Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949), Peter Wessel Zapffes Barske glæder (1969) og Aftenpostens Hvem, hva, hvor-serie.

Knut Hamsun troner aller høyest av de fem store mennene hvis verker nådde topp-fem-listen over beste norske sakprosabøker i kategorien Kultur og underholdning. Foto: Anders Beer Wilse – Knut Hamsun på Nørholm, juli 1939

 

I radioprogrammet der Sindre Hovdenakk, Mari Grinde Arntzen og Fredrik Wandrup har valgt ut og diskuterer 25 titler som medlemmene i NFF har stemt frem rekkefølgen på, støter panelet på en utfordring beslektet med Fløgstads kritikk: En såpass heterogen kategori kan gjøre det vanskelig å si noe essensielt om verkenes kvaliteter i forhold til hverandre. I så måte har programkategori nummer to langt mer å by på: Marta Breens, Knut Olav Åmås’ og Bodil Stenseths drøftinger av lista over de 25 beste biografiene og selvbiografiene får frem viktige nyanser innen sjangeren – og idealene som ligger til grunn for ekspertvurderingene blir hentet frem og prøvd mot hverandre. Mens Wandrup og co. tvinges inn i mer overfladiske verdidommer som ’velskrevet’ og ’litterær kvalitet’, gis biografipanelet rom til f. eks å drøfte pendelsvingninger mellom den subjektive, mytologiserende fortellingen og den faktabaserte, der en der forfatterens ethos bygges ved å belegge påstander gjennom troverdige kilder. Breen trekker frem et interessant poeng når hun peker på det atypiske ved Kim Frieles Troll skal temmes (1990): Til forskjell fra den gjengse kvinnelige selvbiografen, som heller underspiller sin egen betydning, tilskriver Friele seg (selvfølgelig helt rettmessig) en selvsagt rolle som senter for de homohistoriske begivenhetene. Og når Stenseth og Åmås drøfter i hvilken grad den subjektive, men transparente fremstillingen ivaretar tilknytningen til virkeligheten like godt som den mer objektive og kildebaserte biografien, med blant annet Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) som eksempel fra sistnevnte gruppe, går de rett til kjernen av sakprosateorien: Hvordan håndterer vi forventningen fra leseren om at det vi påstår er sant? Her tjener diskusjonen om sakprosaisk metode også til utvikling og formidling av generelle vitenskapsteoretiske innsikter. Ved siden av Søbyes og Frieles verker, var det Trygve Brattelis Fange i natt og tåke (1980), Hans Fredrik Dahls Quisling: en norsk tragedie (2004) og Tor Bomann-Larsens Haakon og Maud (2002-2016) som nådde topp-fem lista i biografikategorien.

Schizofrene vurderingskriterier

For juryen som kom frem til Dagbladets liste fra 2008 var mandatet klart: De skulle kåre sakprosaverkene utgitt etter andre verdenskrig som i størst grad hadde bidratt til å endre Norge. I kommentaren nevnt over kan man kanskje si at Fløgstad indirekte kritiserer oppdragets innretning mot virkningshistorie heller enn verkets iboende kvaliteter – enig i dommen er han i hvert fall ikke:

Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest. Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst.

Man kan i alle fall lure på hva han vil tenke om den noe schizofrene løsningen NRK har gått for – der panelene har blitt bedt om å rangere både etter kvalitet og grad av påvirkning. Ser man litterær kvalitet f. eks som omtanke for leseren i form av spennende historiefortelling og nyutvikling av sjangeren, kan det se ut som NFF-erne og enkelte av panelistene har gitt virkningshistorien størst plass som vurderingskriterium. Som Artntzen er inne på, er f. eks Agnes Ravatn og Ivo de Figueiredo eksempler på allerede folkekjære forfattere som nok hadde fått en høyere plassering om man så bort fra at de ikke har hatt tid til å utrette så mye enda. Selv om den eklektiske kulturkategorien som nevnt kan ha virket hemmende med tanke på de aller mest dyptpløyende analysene, har listen listen absolutt potensial for å frembringe interessante diskusjoner på metanivå: Trenger vi virkelig en kanon som trekker frem de samme gamle (store) mennene vi har lært om og hørt om så mange ganger før? Bør ikke en ny kanon i større grad avspeile at tidene har forandret seg og at verker vi tidligere ikke så på som viktige viste seg å være det likevel? Eller at nyere og enda mer interessante verker har kommet til? I rollen som panelets modernistiske alibi understreker Arntzen hvor mye sakprosasjangeren har utviklet seg de siste årene – ja, et vell av sjangerutfordrende og eksperimentelle bøker har kommet til. Det er synd om listen skal underkommunisere at den norske sakprosaen har vind i seilene for tiden, og at sjangeren stadig stjeler bokhyllemeter – også i bokhandler utenfor Norge.

Temaet for morgendagens sending er sakprosa for barn, og det blir spennende å se i hvilken grad Brenner klarer å styre panelet i retning av de aller mest interessante problemstillingene kategorien har å by på – og slik sett opprettholder det høye nivået fra forrige program.

 

Jakter på den gode sakprosaen

Hans Olav Brenner skal lede ti programmer om norsk sakprosa i beste sende sendetid på NRK P2 i sommer

 

Av Ida Skjelderup

I programserien Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa på NRK P2, bidrar medlemmene i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) til å kåre de mest betydningsfulle norske sakprosabøkene utgitt i Norge etter 2. verdenskrig. I ti ulike paneler ble det først utarbeidet en liste over 25 titler som ekspertene mente har utmerket seg innenfor sine respektive kategorier, før NFF-erne så stemte frem sine favoritter blant de 250 titlene. I ti programmer som skal sendes på NRK P2 gjennom hele sommeren, skal hvert av ekspertpanelene diskutere sine og medlemmenes utvalg og rangering med Hans Olav Brenner som moderator. I første program, som kan høres i dag klokken 09.03, tar Fredrik Wanderup, Sindre Hovdenakk og Mari Grinde Arntzen for seg bøker innen kategorien ”Kultur og underholdning”. De resterende sjangrene er ”Sakprosa for barn og unge”, ”Krigshistorie”, ”Reiseskildringer”, ”Debatt og samfunn”, ”Mat, drikke og håndverk”, ”Essay”, ”Lærebøker” og ”Populærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora”. Sakprosabloggen har snakket med generalsekretær i NFF, Tore Slaatta, om potensialet som ligger i denne typen kåringer – samt noen av utfordringene ved dem.

 

– Hvorfor har NFF villet være med å fasilitere en slik programserie og kåring?

– Det heter jo at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og i dette tilfelle er det sant. NRK mønstrer en av sine aller beste litteraturjournalister i 10 programmer om norsk sakprosa, og vi har ikke villet stå i veien for NRK-redaksjonens ambisiøse planer. Vi ble tidlig enige med NRK om at NFF kunne forsøke å hjelpe redaksjonen med å finne frem i den store vrimmelen av god norsk sakprosa. De redaksjonelle valgene er gjort av NRK, og basert på journalistiske kriterier. Målet har ikke vært å gjøre listene om til en kanon, men å hjelpe NRK med å lage gode programmer og engasjere til deltakelse og interesse blant våre medlemmer. Det tror jeg vi har klart, og vi bør nå mest av alt glede oss til programmene går på lufta.

Sakprosafeltet spenner bredt; fra undervisningslitteratur, via forskningslitteratur og fagformidling, til allmenn sakprosa, med lekmannskunnskap i Grundvigiansk tradisjon og universitetsbasert, akademisk fagformidling i skjønn forening. Det ville være fint om programserien kunne bidra til å få belyst nyansene i vurderingskriterier her, og hvordan de påvirker vår forståelse av det som ofte kalles for «litterær kvalitet» i sakprosa og faglitteratur. I læremiddeltekster er litterære virkemidler også pedagogiske, mens de i den allmenne sakprosaen kanskje fremstår som mer kunstneriske. Stilistiske grep kan på ett nivå være identiske på tvers av ulike tekster, og samtidig ha forskjellige funksjoner. Det er derfor nødvendig å kontekstualisere vurderingene, skal man få en riktig forståelse for variasjonsbredden i det faglitterære feltet. Et essay i et allmennkulturelt tidsskrift vil ikke umiddelbart la seg sammenligne med en strikkeoppskriftsbok, men begge kan være gode – eller dårlige, innenfor sine sjangere.

 

– Kan du si noe om hvordan dere har tenkt rundt inndelingen av underkategorier? 

– Sjangerne er blitt til i dialog med NRK. Som alle inndelinger er de litt omtrentlige, og i et historisk perspektiv er det jo interessant at sjangernes grenser og betydninger endres. Det håper jeg også vil komme frem i programmene. For eksempel har den naturvitenskapelige populærvitenskapen som skrives og leses i dag en helt annen resonans i folks bevissthet og hverdagsliv enn for bare få år siden. Brennaktuelle samfunnsdebatter og urolige fremtidsutsikter gir bøker og artikler om naturvitenskapelige fenomener et nytt rom å opptre innenfor. Satt på spissen er «ut i naturen bøkene» fra 70-tallet ikke lenger selvhjelpslektyre, men overlevelseslitteratur. Ordet «populærvitenskap» viser seg dermed også å være sammensatt, tvetydig og i stadig utvikling. God sakprosa og faglitteratur skrives og utgis hele tiden i tett samspill med samfunnsutviklingen, for ikke å si tidsånden. Derfor er det også så viktig at universitetene og forskerne våre ikke bare gjør seg tilgjengelige med engelskspråklige publiseringer i internasjonale «open access» tidsskrifter, men også bryr seg om og henvender seg til det samfunnet de er en del av.

 

Programmene har sendetidspunkt lørdager kl 09.03 og har følgende sendeskjema:

  1. 24. juni: Kultur og underholdning
  2. 1. juli: Biografier og selvbiografier
  3. 8. juli: Sakprosa for barn og unge
  4. 15. juli: Krigshistorie
  5. 22. juli: Reiseskildringer
  6. 29. juli: Debatt og samfunn
  7. 5. august: Mat, drikke og håndverk
  8. 12. august: Essay
  9. 19. august: Lærebøker
  10. 26. august: Populærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora

Hvert program sendes i reprise påfølgende søndager og onsdager kl 13.03.

*Da undertegnede i sin ensidige interesse for vurderingskriterier og kategoriseringer unnlot å be generalsekretæren om en kommentar til den noe kontroversielle programtittelen ”Faktasjekken”, har hen hentet inn dette betimelige lille diktet signert Nahoj Stirual Nossenøt:

 

Fakta faen

står i boka

Sjekk den stilen

Skriv ut sjekken

Brenner brummer:

FAKTASJEKKEN!

 

– Språk er makt! Skaff deg litt!

Av Ida Skjelderup

Det var en begeistret Johan Tønnesson som tok i mot elevene fra det han betegnet som verdens desidert mest berømte videregående skole i det store auditoriet i Georg Sverdrups hus på torsdag. Elevene fra Hartvig Nissen skole viste sterkt engasjement knyttet til problemstillingene som ble trukket frem, og hadde ingen vanskeligheter med å imponere sakprosaprofessoren. En henvisning til Kants bud om å kaste av seg umyndighetens åk tjente som inngang til Tønnessons hovedbudskap til elevene: Retorisk talekompetanse gir tilgang til deltakelse i demokratiet – og denne kompetansen kan læres! Via studier av Margaret Thatchers taler viste han at enkle grep som bruk av tallet tre, bokstavrim og gjendrivelse kan gi overveldende resultater og – med litt trening – gjøre de aller fleste av oss til vellykkete talere.

 

Johan Tønnesson foreleser for Hartvig Nissen-elever

 

Uetisk bruk av pathos

Med denne motiverende appellen fikk begreper som ethos, pathos og kairos direkte relevans – både som analyseverktøy og praktiske råd. Caser hentet fra debatten om stemmerett for kvinner og vinterens ulvedebatt ble tatt opp til diskusjon, og elevene ble først bedt om å vurdere bruken av retoriske virkemidler, for så å komme med forslag til revisjon. Spesielt gode innspill hadde elevene til analysen av Senterpartiets protestvideo mot regjeringens avgjørelse om ikke å tillate lisensjakt på ulv. De kraftfulle bildene av sønderrevne hundekropper ble karakterisert som uetisk pathosbruk. Hvorfor ikke benytte bilder av døde sauer? Videre ble dårlig produksjon og upassende musikk trukket frem som faktorer som kunne virke negativt på partiets ethos.

 

Jakt på ikke-retorisk sakprosa

Etter å ha etablert retorikken som middel for å oppnå myndighet, heller enn usaklig maktmisbruk, utfordret foreleseren tilhørerne til å ta del i jakten på den ikke-retoriske sakprosaen. Vidar Theisens værmeldinger og ordbokdefinisjoner ble benyttet som analyseobjekter, men jaktutbyttet ble likevel null – selv ikke matematiske formler kunne sies å være fri for retoriske aspekter. Men, som den finske professoren og oppfinneren av sakprosabegrepet, Rolf Pipping, i sin tid uttalte, er det likevel saken som bør stå i sentrum for sakprosaen, understreket Tønnesson. Elevene ble så presentert for definisjonen av sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», og fikk enda mer å tygge på da Tønnesson stilte spørsmål ved om det virkelig går an å ytre seg direkte om virkeligheten.

 

Fra venstre: Kristine Saga Hammerstad, Hanna Finsrud, Aurora Christine Haugan og Flavio Nicolai Spinetti

 

Siste utfordring til elevene ble den aller mest innbringende for Tønnesson og UiOs del. På oppfordring om å forbedre det foreløpige slagordet for studiespesialiseringen, kom Aurora Christine Haugan, Flavio Nicolai Spinetti, Kristine Saga Hammerstad og Hanna Finsrud med dette overbevisende forslaget: ”Språk er makt! Skaff deg litt! Søk Her!”

 

Etter endt retorikkforelesning fikk elevene omvisning på campus Blindern

 

 

 

– Årets avhandlinger har alle en åpenbar betydning for samfunnet

Av Ida Skjelderup

Innholdsmarkedsføring, klarspråk, Trump-velgeren som ’second-persona’ og tegnspråktolkning av musikk – årets masterpresentasjoner viste bredde i både tilnærming og tematikk. Men felles for oppgavene er ifølge sakprosaprofessor Johan Tønnesson en åpenbar betydning for samfunnet. Han understreker at det ved masterløpet i retorikk og språklig kommunikasjon oppmuntres til avhandlinger som på direkte vis griper inn i utfordringer i samfunnet. I sine tilbakemeldinger gav Tønnesson hver og en av studentene tips til hvordan de kan bringe forskningsfunnene sine videre ut i verden.

Siden 2010 har retorikkstudentene  som avslutning på masteremnet presentert oppgaven for opponenter og publikum. Det har utviklet seg til å bli en hyggelig og uformell, men likevel litt høytidelig ramme rundt uteksamineringen, sier Tønnesson. Dagens formål er todelt; studentene får mulighet til å presentere viktige funn for et interessert og kompetent publikum, samtidig som de føres inn i den akademiske tradisjonen det er å la studiene testes mot kritiske innvendinger fra fagfeller.

Tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

Førstekvinne ut var Marthe Ødegård Olsen med presentasjonen «Å høre etter noe mer. Visualisering av instrumental musikk – i en tegnspråktolks perspektiv». Informert av semiotisk teori og leserintervjuer av hørselshemmede, undersøker hun i avhandlingen tolkens rolle i oversettelsen fra instrumentalmusikk til bevegelser og visuelle tegn. Hun skiller mellom to stereotypiske tilnærminger; én subjektiv, emosjonsbasert som fokuserer på opplevelsesaspektet ved musikken, og én deskriptiv, mer teknisk, som blant annet formidler hvilke instrumenter som tas i bruk. Teori og leserintervjuer gir ifølge Olsen grunnlag for kritikk av tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer, der forbundet foreskriver nøytralitet og upartiskhet: I oversettelser av ikke-verbale sider av musikk ville en slik praksis frata hørselshemmede muligheten til å oppleve den emosjonelle siden av det kunstneriske uttrykket.

Marthe Ødegård Olsen viser frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

 

Ulike perspektiver på politisk talekunst

I presentasjonen «Jeg prøver å skrive det jeg tror de ville skrevet selv. En kvalitativ undersøkelse av tre taleskriveres arbeid med å konstruere karakter i politiske taler», peker Simon Stjern på det paradoksale ved den store veksten i taleskriverstanden og det stadig mer gjeldende idealet om den autentiske politikeren. Gjennom intervjuer av tre taleskrivere og analyser av talene deres undersøker han i sin avhandling hvordan autentisitet konstrueres i den enkelte talen. Filip-André Baarøy viste i sin presentasjon, «Forglemmelsen av de glemte. En argumentasjonsanalyse av Mitt Romneys tale som skulle stoppe Donald Trump», hva slags modellvelger som konstrueres i talen som var ment å skulle få Trump-tilhengerne til å ombestemme seg. Ved hjelp av argumentasjonsanalyse og Edwin Blacks begrep om ’second persona’ finner han i oppgaven at talen forsøker å overbevise ved henvisning til eksperter, at den maner til moralsk ansvar og at den argumenterer for videreføring av et vellykket USA – alle uttrykk for ideer den empiriske Trump-velgeren opponerer mot. Slik tilbyr Baarøy mulige svar på hva republikanerne kunne gjort annerledes i sin kommunikasjon til folket.

Retoriske blikk på markedsføring

Nina Jansen Wiig og Anneline Rølsåsen presenterte begge oppgaver der de ved hjelp av retorikkfaglige verktøy undersøker ulike former for markedsføring. I «Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss? En analyse av seks tekster fra DNB og Gjensidige», redegjorde Jansen Wiig for tankegangen bak den stadig voksende sjangeren innholdsmarkedsføring, mens Rølsåsen i «Snus er min beste venn, og verste fiende. En multimodal analyse av to reklamefilmer fra Helsedirektoratet» blant annet snakket om stereotypiseringer av kjønn i de to filmene. Jansen Wiig fant i sin oppgave ut at selv om leserne av DNB og Gjensidiges innholdsmarkedsføring gjennomskuet selskapenes påtatte velvilje, og leste det som salgsstrategier, lot de seg likevel informere av innholdet i tekstene. Begge studenter fant at det retoriske begrepsapparatet kunne tilføre noe i undersøkelser av markedsføringsstrategier.

Nyskapende bidrag til klarspråkforskningen

I «Informasjon for innforståtte. En leserinformert undersøkelse av klarspråklig formidlingspotensiale i informasjon om asylregler» tar Nora Hjembrekke for seg behovet for klarspråkarbeid i asylsektoren. Oda Berg rettet i sin presentasjon «Muligheter og utfordringer ved deling av klare tekster i kommunesektoren – En kvalitativ undersøkelse av kommunalt klarspråksarbeid» kritikk mot de deler av klarspråkfeltet som ensidig fokuserer på tekstinterne klarspråkstrategier. Selv om slike er enkle å ta i bruk, vil de sjelden kunne gjennomføres uten at man erkjenner kontekstuelle utfordringer som kompetansegrunnlag, økonomi og følelsene forfatteren har investert i teksten. Hjembrekke, på sin side, fant ved hjelp av tekstanalyse og leserundersøkelser at informasjonsteksten hun analyserte la opp til tre ulike leseveier; én digital, én juridisk og én analog, men at den tiltenkte mottakergruppen ikke klarte å følge noen av dem. Basert på funnene utfordrer Hjelmbrekke klarspråkråd om å følge den klassiske pyramidemodellen der det viktigste nevnes først – undersøkelsene hennes viser nemlig at struktureringsprinsippet i denne sammenhengen skapte forvirring blant leserne.

-Forskningsmiljøet Norsk sakprosa er solid, synlig og innflytelsesrikt

Av Ida Skjelderup

Det humanistiske fakultet (HF) mener sakprosaforskningen ved ILN, med Johan Laurits Tønnesson i spissen, har hatt betydelig innvirkning på samfunnet. Under tittelen Impact: Johan Tønnesson og sakprosaens sak presenteres fagfeltet som solid, synlig og innflytelsesrikt, og Tønnesson trekkes frem som nasjonal premissleverandør.

Tønnesson under innstudering av metoden Sakprosa for retten blant norsklærere. Foto Ola Harstad

 

Presentasjonen er basert på innspill fra Det humanistiske fakultet ved UiO til rapporten Evaluering av humanistisk forsking i Noreg (HUMEVAL), der et av målene har vært å dokumentere og vurdere samfunnsbidrag fra ulike forskningsmiljøer. De mest overbevisende av disse innspillene er siden blitt publisert på HFs nettsider for ansatte, og denne gangen var det var det sakprosaforskningen som stod for tur. Ført i pennen av rådgiver og historiker Arve T. Thorsen og basert blant annet på uttalelser fra Landslaget for Norskundervisning, er teksten en hyggelig anerkjennelse til forskningsmiljøet som viser at arbeidet blir lagt merke til – også utenfor instituttet.

 

En vellykket etablering av et fagfelt

Omtalen legger vekt på at Tønnesson og sakprosaforskerne ved ILN har klart å etablere et nytt og velfungerende fagfelt i stadig vekst. Både Bergen, Trondheim og Helsinki har fått hver sine sakprosaprofessorater, og i samarbeid med det svenske Författarförbundet kommer det snart også ett på plass i Sverige.

Fagmiljøets innvirkning på innholdet i norskfaget trekkes frem som en suksesshistorie:

Sist høst var det hele 54 studenter som tok emnet «nordisk sakprosa», de aller fleste av dem lektorstudenter. Tønnesson har allerede bidratt betydelig i arbeidet med å få sakprosa inn på læreplanen gjennom Kunnskapsløftet.

Av andre vellykkete formidlingsprosjekter nevnes utbredelsen av en sakprosakanon for skolen, en samling av litterært sett fremragende eller på annen måte viktige sakprosatekster og den brede mottakelsen av referanseverket Hva er sakprosa (2008). Også på det juridiske feltet mener HF at Tønnessons sakprosaforskning har satt spor:

Han tok initiativet til seminarserien «Lovlig uklart» om klarspråk og juss, på Litteraturhuset, som var tett befolket av jurister og kommunikasjonsfolk i forvaltningen. I fjor kom nyheten om at Juridisk fakultet får en ekstrabevilgning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet på 3,5 mill. hvert år til 2026 for å få klarspråk inn i juristutdanningen.

 

Hyggelig med ros fra fakultetet

Johan Tønnesson sier selv at han synes det er hyggelig å bli omtalt på denne måten. Fagmiljøet har hatt en spesiell posisjon ved fakultetet ved delvis å være eksternt finansiert gjennom Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Han understreker i den forbindelse at foreningen aldri har forsøkt å styre forskningen, som ofte har dreid seg om tekster som ligger godt utenfor kategorien «faglitteratur».

Tønnesson er nå i gang med å etablere det internasjonalt orienterte forskningsnettverket Nordisk Sakprosa, der danske og finske forskere blant annet kan dra nytte av den norske og svenske sakprosamiljøets erfaringer med etableringen av fagfeltet.

Ny masteroppgave: Et godt skole-hjem-samarbeid? Osloskolenes skriftlige kommunikasjon av rettigheten særskilt språkopplæring

Av Cecilie Drougge Halstensgaard

Cecilie Drougge Halstensgaards masteravhandling i retorikk og språklig kommunikajon er nå tilgjengelig på duo.uio.no.

I Osloskolen er det rundt 15 000 elever som har vedtak om særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring skal sikre at elever med svake språklige ferdigheter får tilstrekkelig opplæring i det norske språket. Dersom tekstene skolene sender ut for å informere om og tilby rettigheten ikke er i stand til å kommunisere med sine lesere, i de fleste tilfeller foresatte med relativt kort fartstid i Norge, kan dette i verste fall resultere i at elever ikke mottar sårt tiltrengt opplæring. Dette ved at de foresatte, i mangel på god og tilpasset informasjon, velger å takke nei til tilbudet – eller ikke svare i det hele tatt.

Samtidig står skolene og Utdanningsetaten i Oslo overfor vanskelige problemstillinger når disse tekstene skal utformes; hvordan skrive relativt faglig tunge tekster, som kommuniserer på tvers av til dels dyptgående kulturelle skiller?

 

Vil bidra til bedre kommunikasjon mellom skole og hjem

Det er nettopp svaret på overnevnte spørsmål jeg forsøkte å komme et steg nærmere i min masteroppgave «Hvordan kommunisere gjennom skreven tekst? En tekstvitenskapelig undersøkelse av tre brevmaler om særskilt språkopplæring i Osloskolen». Mer konkret arbeidet jeg ut ifra problemstillingen «Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at Utdanningsetaten Oslo og Osloskolen skal kunne utforme tekster knyttet til vedtaket særskilt språkopplæring, som kommuniserer med de aktuelle leserne?».

Avhandlingens overordnede formål har vært å bidra til å skape et større og klarere bilde av hva som kreves for å kommunisere skriftlig med mange ulike mottakere, på tvers av ulike kulturer og referanser. Forhåpentligvis kan noen av funnene bidra til en større mottakerbevissthet og omtanke i tekstutforming, ikke bare i tilfellet med særskilt språkopplæring, men også i andre situasjoner hvor relativt faglig tungt stoff skal formidles. Målsettingen med avhandlingen har således gjennomgående vært å akademisk undersøke hvilke momenter som må være tilstede for at en god kommunikasjon kan finne sted, og peke på noe av konsekvensene når disse momentene ikke er tilstede.

 

Ved Tøyen skole i Oslo har rundt 90 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.

Tre organisatoriske forutsetninger for god foreldrekommunikasjon

Mine undersøkelser viser at tekstene vanskelig kan kommunisere med de aktuelle leserne, de foresatte, og gjøre disse til kompetente deltakere i kommunikasjonssituasjonen. Videre viser undersøkelsene at dette ikke kan endres uten ganske omfattende endringer på det strategisk-organisatoriske planet. Jeg peker derfor på tre hovedforutsetninger som må ligge til grunn for at organisasjonen skal kunne utforme tekster som kommuniserer med de aktuelle leserne:

(1) I dag er tekstmalene er preget av kulturspesifikke normer som krever særskilt normkompetanse av leseren. Malene bør heller trekke på normer som er mer allmenne. Et eksempel på dette er det juridiske preget tekstene har, noe som tilsier at tekstene springer ut i fra en tekstkultur hvor juridisk kompetanse blir vektlagt og verdsatt. Dette er særskilt normkompetanse en ikke kam forvente at den allmenne leseren innehar og er fortrolig med.

(2) De aktuelle leserne mangler i mange tilfeller erfaring og kompetanse til å legge riktig mening i begrepene særskilt norskopplæring og særskilt språkopplæring, og deres innhold. I et videre perspektiv peker dette på lesere som trenger tilrettelegging og veiledning til å bli mer fortrolige med skolediskursen . Dette er imidlertid kompetanse og erfaring tekstene i seg selv tar for gitt, i form av sine modellesere. Tekstene må derfor vise større omsorg for leserenes kompetanse og erfaringsplattform, og sørge for at denne kompetansen blir tilstrekkelig bygget opp i tekstene.

(3) Det må iverksettes et tettere samarbeid mellom skole og etat, hvor det blir tydeliggjort overfor skolene at de skal ta i bruk sin erfaring med, og kompetanse om, de aktuelle leserne i videre utforming av tekstmalene de har mottatt fra etaten.

 

Skal sikre juridisk holdbarhet

Per dags dato utformer Utdanningsetaten i Oslo tekstmaler skolene kan benytte i sin kommunikasjon av særskilt språkopplæring til de foresatte. Det finnes tre ulike tekstmaler, og det var disse tekstmalene som var mitt analysemateriale. Malene er i stor grad utformet med tanke på å sikre at skolene følger juridiske krav og rammer i sin kommunikasjon og vedtakelsen av særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring er et juridisk enkeltvedtak, og må derfor varsles, begrunnes og gis samtykke til skriftlig. I tillegg må også de berørte partene informeres og veiledes, gjerne også dette skriftlig. Dette er føringer lagt i Forvaltningsloven. Tekstene fra Utdanningsetaten er nettopp utformet med det formål å innfri disse juridiske kravene. Følgelig bærer også tekstmalene preg av å være juridisk rettet, snarere enn hva man gjerne kan omtale som mottakerrettet.

 

Må ikke benytte tekstmalene

At Utdanningsetaten utformer tekstmaler som skolene kan benytte, er ikke sammenfallende med at skolene benytte disse tekstene. Erfaring og intervju med skoleledere tilsier imidlertid at det er disse tekstmalene mange av skolene tar i bruk, uten å gjøre særlig endringer. Årsaken til dette er nok sammensatt, men mine intervjuobjekter pekte på manglende kompetanse til å selv kunne utforme slike juridiske holdbare tekster. Imidlertid så også intervjuobjektene vanskelighetene de foresatte kunne oppleve i møte med tekstene, og de anså derfor den muntlige dialogen som mest effektiv i kommunikasjon av enkeltvedtaket særskilt språkopplæring. For å kunne realisere de juridiske kravene benyttet de likevel de skriftlige tekstene.

 

Foreldre får ikke fulgt opp

Avhandlingen viser også til mulige konsekvenser av at tekstene ikke kommuniserer med sine lesere. En mulig konsekvens er svekket mulighet for tilpasset og god opplæring, ved at de foresatte ikke får mulighet til å delta i vurderingen av hvorvidt deres barn skal motta den særskilte språkopplæringen, og heller ikke mulighet til å aktivt følge opp barnets opplæring. Tekster som legger til rette for kommunikasjon med de foresatte, vil kunne gi de foresatte bedre evne til å følge opp eleven og delta i et godt skole-hjem samarbeid. Dette knytter seg også til spørsmålet om hvilke elever som skal motta den særskilte opplæringen. Å gi de foresatte større mulighet til å delta i skolediskursen, kan være til hjelp i skolens arbeid med å (re)vurdere og regulere hvilke elever som skal motta særskilt språkopplæring.

 

Hvordan undersøke forutsetninger for god kommunikasjon?

Problemstillingen jeg hadde som mål å besvare, rommer mye. Det å skulle undersøke forutsetninger krever ulike innfallsvinkler og et bredt perspektiv. Å peke på årsaker til at tekstene i seg selv ikke kommuniserer, er ikke nødvendigvis nok. Hvilken tekstkultur hersker i organisasjonen – hvilke normer følger den i utformingen av sine tekster? Hvilken sjangertilhørighet har tekstene, og hva slags sjangerkrav må de følge for å være «gyldige»? Hvilke instanser og mottakere skal tekstene møte – og hvilke av disse er det organisasjonen vektlegger i sin tekstutforming og strukturering av tekstene?  I en såpass stor organisasjon som Osloskolene og Utdanningsetaten – hvordan er det tekstlige (sam)arbeidet? Alle disse spørsmålene, og flere til, ønsket jeg å undersøke og besvare i min oppgave. Dette krevde således undersøkelser både av det system-organisatoriske nivået, samt mer tekstnære undersøkelser.

 

 

 

Forskere som deltakere i samfunnsdebatten

Ida er et 47 millioner år gammelt fossil av en primat som er gitt artsnavnet Darwinius masillae.Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Hvilke forestillinger, normer og holdninger til vitenskap, forskere, formidling, medier, journalister og lesere preget debatten rundt Ida-fossilet i 2009, og i hvor stor grad bidro debatten til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale?

Vi har invitert Andrea til å presentere avhandlingen sin her på Sakprosabloggen:

 

Mediesirkuset som startet formidlingsdebatten

Ida-funnet ble lansert på storstilt vis i 2009 av et forskerteam ledet av Jørn Hurum, professor, forsker og paleontolog ved Universitetet i Oslo. Ida er et 47 millioner år gammelt sjeldent og unikt komplett fossil. Hurum og hans forskerteam hevdet, i den vitenskapelige artikkelen om Ida og i sin formidling, at dette funnet kunne fortelle oss noe radikalt nytt om apenes og menneskets evolusjonshistorie. Ida-fossilet ble blant annet omtalt som “The Missing Link”.
I debatten som fulgte Ida-lanseringen ble det rettet sterk kritikk mot Jørn Hurums formidlingsstil og fremgangsmåte. Den førte også til at en rekke ulike syn på forskningsformidling og forskeres rolle i samfunnsdebatten kom frem i lyset. I avhandlingen drøfter jeg i hvor stor grad Ida-debatten bidro til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Temaer innenfor denne drøftingen er retorisk medborgerskap, motiv i fornuftig uenighet og saklighetsnormer.

 

Premissene for formidlingsplikten

Som følge av universitets- og høyskoleloven har Universiteter og høyskoler i Norge  plikt til å legge til rette for formidling. Anine Kierulf viser i sin artikkel «…en åpen og opplyst offentlig samtale» at formidlingsplikten prioriteres annerledes i praksis:

«Vitenskapelig ansatte har tre lovfestede forventninger: Vi skal tilby utdanning og forskning på et høyt nivå og formidle kunnskap. Etter loven er disse forpliktelsene likt rangert. Deres reelle rangering – både hva gjelder akademiske karrieremuligheter, prestisje og praksis – er imidlertid annerledes: Først forskning, så undervisning – og så, kanskje, formidling.»

Det er en etablert forventning til og plikt for forskere å formidle, og tilsvarende en etablert forståelse av at dette ikke alltid følges opp på institusjonene. Dette preger også debatten rundt forskningsformidling, som stadig vender tilbake til samme spørsmål: Hvorfor er det ikke flere forskere som formidler og deltar i samfunnsdebatten?

 

Andrea Othilie Rognan leverte i høst masteroppgaven En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling? Avhandlingen er nå tilgjengelig på duo.uio.no

Ytringskultur og offentlig uenighet

Den retoriske analysen og drøftingen i masteroppgaven min viser at det fantes mange ulike og til dels motstridende normer, forestillinger og holdninger til hvordan forskere skal ytre seg offentlig. Forskere har en spesiell rolle i samfunnsdebatten, som representanter for de høyeste utdanning- og forskningsinstitusjonene i landet. Vi forventer at de skal bidra i samfunnsdebatten med saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon som hjelper folk flest å ta stilling til komplekse saker.

Likevel viser Ida-debatten at andre hensyn enn dette kollektive samfunnsoppdraget kan ta mye plass i argumentasjonen til forskere. Forskningsformidling og debattdeltakelse forbindes med høy risiko i en allerede presset forskerhverdag. Deler av forskningsfelleskapet ønsker ikke at kontroversiell forskning formidles til et allment publikum. Mange forskere er bekymret for ulike vrangforestillinger og mulige misforståelser rundt vitenskap som allerede finnes i samfunnet. Mange er bekymret for at journalister og andre «mellommenn» har for liten kompetanse om vitenskap. Forskere måles gjerne opp mot en konvensjonell forskeridentitet, og kritikk av forskere som ytrer seg i offentligheten er gjerne drevet av en viss grad av spekulasjon rundt ulike vikarierende motiv. Alle disse bekymringene og forutsetningene legitimerer mindre kontakt med samfunnet.

Forskere flest har ressursene og evnene som trengs for å utøve sitt retoriske medborgerskap, likevel er det få som ser verdien i å delta i det offentlige ordskiftet. Om flere forskere skal delta i samfunnsdebatten, må universiteter og høyskoler dyrke en sunn uenighet- og ytringskultur. En god ytringskultur bør la det beste argumentet vinne, basert på saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon, uavhengig om dette skjer innad i en institusjon eller på en offentlig debattarena. I avhandlingen min kommer det tydelig frem at forskningsformidling er et felt som sårt trenger et bedre kunnskapsgrunnlag.

 

Andrea Othilie Rognan

Trenger barnelitteraturen en egen sakprosakontrakt?

-Det ser ikke ut som om NFF tar innover seg barneperspektivet i sin forståelse av sakprosa for barn, og det kan føre til at det blir tatt feil avgjørelser i opptak av nye medlemmer, sier Dag Larsen og sikter til ankesaken der barnebokforfatter Synnøve Borges søknad om medlemskap i foreningen ble avslått. Brunlangøre (Gyldendal 2014), Kongeøyenstikker (Gyldendal 2015) og Steinhumle (Gyldendal 2016) ble ansett for å være for tett knyttet til det skjønnlitterære. I hver av Borges bøker presenteres historien om et individ; en flaggermus, en øyenstikker og en humle, som ikke finnes i den virkelige verden, men der historien tjener som eksempel på hva et eksemplar av arten kan oppleve gjennom et år. Da NFF kalte inn til frokostmøte om status for sakprosaen som gis ut for barn, trakk Larsen frem avslaget som eksempel på foreningens foreldede opptakspolitikk, der nyere barnelitterære forskningsperspektiver ikke tas med i regnestykket.

 

-Trenger ikke skjønnlitterære støttestrømper

-Sakprosaforfatterne kan bruke nær sagt alle de samme litterære virkemidlene som de skjønnlitterære, sier Marit Ausland, seniorrådgiver hos NFF med ansvar for fordeling av fondsmidler. Men tar de i bruk fiktive personer, fiktive dyr, fiktive dialoger og fiktive fortellinger, synes jeg at de beveger seg over i skjønnlitteraturen, fortsetter hun. At sakprosa skal være etterrettelig behøver heller ikke bety at den blir kjedelig – det finnes mange måter å gjøre tekstene spennende på som ikke bryter med sakprosakontrakten. Man kan for eksempel benytte rammefortellinger der personene er virkelige mennesker eller dyr, slik Bjørn Arild Ersland gjør i Hvor gammel blir en tiger? (Cappelen Damm 2016). Boken viser at sakprosaen kan stå på egne bein og ikke trenger skjønnlitterære «støttestrømper».

–I tillegg har vi strukturelle og økonomiske rammer å forholde oss til, opplyser hun. Det faglitterære fond forvalter kollektive vederlagsmidler på vegne av alle sakprosaforfattere og oversettere i Norge. Innen sakprosaen er det mange underkategorier og dermed mange ulike forfatter- og oversettergrupper. Hele tiden må vi balansere og ikke forfordele stipendmidler til noen av disse gruppene, for eksempel må vi passe på at vi ikke godkjenner mer eller mindre skjønnlitterære bøker for barn og unge, men ikke for voksne. Innkjøpsordningene gir også rammer for sjangrene, men jeg har et håp om at disse ordningene etter hvert vil fungere etter kriteriet ‘kvalitet’ og ikke ‘sjanger’ avslutter hun.

 

Leserkontrakten annerledes i barnelitteraturen

Larsen mener selve lesekontrakten i barnelitteraturen er annerledes, og det er dette som gjør barnelitteratur til barnelitteratur. Derfor nytter det ikke å bruke samme sett av regler i tekster for barn og voksne.

– Det er typisk at barna blir med inn i fortellingen slik fortellerstemmen framstiller hovedkarakteren, forklarer han. I Borges bøker er det ikke humla, flaggermusa eller øyenstikkeren som forteller, selv om historien presenteres fra deres perspektiv. Når fortellerstemmen ikke er en del av historien, får den voksne som leser boka høyt større frihet til å tolke fortellerrollen på sin egen måte. Samspillet mellom det visuelle og verbalteksten skaper også flere tolkningsmuligheter. Teksten endrer på denne måten karakter i det den leses høyt, og samtalen mellom den voksne og barnet blir vesentlig for bokas mening.

 

Ulike prinsipper for sjangerinndeling

– Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa, spesielt når det kommer til språklig stil og virkemidler, sier Kaja Bjølgerud Grimsgaard, lektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Det er derfor man i nyere sakprosaforskning oftest definerer sakprosa som tekster adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Men når en av tekstens intensjoner er å fremstille saken som noe virkelig, blir det også viktig å vurdere om stil og virkemidler er i tråd med normer for etterrettelighet og vederheftighet, slår hun fast. For å vurdere om noe er sakprosa eller ikke, bør man ta hensyn både til kontrakten som er inngått mellom forfatter og leser, men også i hvilken grad den forholder seg til etterrettelighets- og vederheftighetsidealer, legger hun til.

-I møte med barnelitteraturen blir det imidlertid enda vanskeligere å forholde seg til begge disse måtene å skille sakprosaen fra det skjønnlitterære på. For det første er det vanskelig å si noe sikkert om hvordan barn oppfatter noe som virkelig og ikke – noe som vanskeliggjør bruk av leserkontrakten som grunnlag for definisjon. Når det kommer til stilkrav og idealer, er det heller ikke slik at etterrettelighet og vederheftighet nødvendigvis må praktiseres likt i faglitteratur for barn og voksne – men forfatteren har fortsatt et ansvar for å forsøke å presentere stoffet på en måte som gagner saken på best mulig måte, avslutter hun.

 

-Bør legge opp til identifikasjon med dyr

-Muligheten for at barnet som leser eller lytter besjeler humla, er ikke bare sannsynlig, jeg mener at det er typisk for barns lesemåte. Det bidrar ikke til å svekke kunnskapselementet i teksten, snarere tvert om, påpeker Dag Larsen, og sikter til identifikasjon med artene som et viktig virkemiddel for å fremme barns kunnskap om og vilje til å ta vare på naturen.

Kristian Bjørkdahl er ansatt ved Uni Rokkansenteret og har blant annet forsket på fremstillinger av forhold mellom dyr og mennesker. Han støtter Larsens utsagn og mener formidling av hvordan verden ser ut for et dyr, uten at man henger seg opp i de altfor store kategoriene Menneske og Dyr, kan skape interesse, nysgjerrighet og identifikasjon. Han mener det bør være et mål at våre forestillinger om et ’vi’ utvides til også å inkludere andre arter.

-Forskningen på dyrs atferd, følelsesliv, og kognitive evner har vist stadig tydeligere og med stadig økende grad av sikkerhet at mange dyr har evner som ligner menneskers. De trenger visse kvaliteter i sine ytre omgivelser for å realisere evnene sine, de føler (eksempelvis) glede, sorg og savn, og de tenker «logisk» og målrettet for å løse konkrete problemer, legger han til.

 

Logisk fantasi

-Marit Ausland understreker at NFF er klar over at forskere innen epigenetikken, etologien og andre disipliner har gjort mange spennende funn om dyrs følelser og væremåter, og legger til at det har blitt delt ut stipend til bøker som formidler slik forskning.

-Imidlertid mener jeg det vil være vanskelig for leseren å forstå at det er forskningsformidling når forfatteren «går inn i» dyrs følelser og væremåter, sier hun. Når er det fantasi og diktning og når er det formidling av forskning? Vi ser at gode sakprosaforfattere er tydelige på dette og at de ofte tar i bruk logisk fantasi. De skriver for eksempel «dette vet jeg ikke, men det kan være sannsynlig at musa føler redsel når katten nærmer seg. Enkelte forskere har kommet frem til at mus har følelser, andre forskere har kommet frem til at de har følelser, men at vi ikke kan vite om de ligner på menneske sine følelser».

Dag Larsen er bekymret for at det han mener er rigide sjangerpraksiser skal stå i veien for utviklingen innen sakprosa for barn.

– Jeg vil tippe at grensene mellom fakta – og skjønnlitteratur vil bli enda mer glidende i barnelitteraturen i årene fremover, og foreningene vil møte noen prøvelser om de ikke tar dette på alvor. De bør forsøke å praktisere i samsvar med den litterære utviklingen og følge med på den barnelitterære forskningen, avslutter han.

 

Ida Skjelderup