Hobbelstad brolegger veien til helvete med gode intensjoner

Foto: Jr Korpa

Det finnes heldigvis mange måter å ta ordet på. Dessverre finnes det også mange triks som kan underminere den som tar ordet. Det kan man gjøre ved å underkjenne hvor livsviktig det kan være å skape et språklig rom for personlige erfaringer, som igjen kan skape forståelse og samhørighet utover det enkelte individ. Man kan underkjenne de som ytrer seg offentlig ved å si at de vet ikke hva de gjør, at de burde beskyttes mot seg selv. At de kan komme til å angre på senere.

Det er i den siste kategorien Dagbladets Inger Merete Hobbelstad plasser seg selv når hun på paternalistisk vis vil beskytte deltakere i retorikkonkuransen Ta ordet!

Hun spør «Men er det ikke betenkelig at «Ta ordet» i så stor grad, om enn indirekte, premierer deltakerne for å utlevere sider ved sitt eget liv de kanskje ikke burde utlevert?». Er det ikke heller Hobbelstads premiss som er dypt problematisk? Etablerte stemmer i offentligheten som legger trange premisser til grunn i sin meningsytring, utøver en form for makt det åpenbart kan være vanskelig å forstå omfanget av. I dette tilfellet en form for maktutøvelse som kan bidra til et trangere ytringsrom. Det var neppe Hobbelstads intensjon.

Hobbelstad hopper bukk over det faktum at våre livserfaringer nødvendigvis er sterkt knytta til individet. Det betyr jo på ingen måte at disse ikke kan inngå i et større samfunnsperspektiv – som igjen kan bidra til at andre (jevnaldrende eller ei) kan se sine egne erfaringer i lys av det dypt allmennmenneskelige. Hvor viktig er det ikke å vise egne erfaringer som en styrke ved å komme til orde, at det man har opplevd eller mener sterkt om, er verdt å lyttes til? For ved å ta ordet, kan skam og manglende mestringsfølelse endres til styrke og livsmot. Ville det ikke vært mye verre, helt forferdelig og ikke minst forkastelig å ikke legge til rette for at unge voksne skal få komme til orde med det de synes er viktig? Det DE synes er viktig?

Ja, det sitter godt voksne mennesker i juryen, men de ansvarliggjøres av Hobbelstad på en måte som i samme slengen bidrar til å underkjenne deltakernes autonomi som mennesker med en egen stemme som de fritt skal få disponere som de vil.

Årets tema for konkurransen var mot. En tragisk hendelse i fjor på denne tiden, skapte et stort, offentlig rom for å snakke om psykisk helse, om tilbudene som finns (og ikke finnes) og om følgene av å slite psykisk. «Alle» snakket om at vi må snakke mer om psykisk helse, vi må tørre å bry oss, de/vi som sliter må ikke være redde for å si fra, for å be om hjelp, og vi må for all del ikke skamme oss. Det krever mot. Dette motet kommer ikke av seg selv – det holder liksom ikke å bare si det – man må gjøre det.

Årets vinner er Isak Svarstad Ellefsen fra Bergen Private Gymnas. Ut fra egne erfaringer talte han om fordommer knyttet til mental helse og psykiske problemer, og viktigheten av å snakke med andre dersom man sliter, og at det finnes hjelp. Hvis det er slikt Hobbelstad er betenkt over, så viser det en arroganse som bare en voksen kan utvise. Og det er denne arrogansen som er farlig, ikke det at unge voksne har mot til å snakke om det som med Hobbelstads resonnement forblir skambelagt når hun sier at deltakerne kan komme til å angre på sitt mot. Har de noe å skamme seg over, Hobbelstad?

Hobbelstad viser også til en tidligere deltaker som belegg for den potensielt selvskadende, personlige stemmen, Elise Wanvik og hennes tale «Min fitte er flott». Jeg tror ikke Hobbelstad kan ha lest talen. For det å tale om opplevelsen av kroppspress, samtidig som dypt problematiske skjønnhetsidealer i offentligheten adresseres, er ikke noe en taler skal angre på  – hverken nå eller senere. Hobbelstad er tilsynelatende fanget i den tidsånden som rådet da hun selv var ung, hvor man måtte passe seg vel for å ikke havne i skamme-seg-fella. Som Hobbelstad selv sier, så er det langt mindre tabubelagt i dagens samfunn å bringe sine livserfaringer til torgs. Ja, og heldigvis! Skillet mellom det private og det offentlige er ikke hva det en gang var, men det kan også være en styrke for samfunnet ved at det som før ble voktet som en hemmelighet, nå gjøres synlig i en åpnere livsverden.

Det er ikke de unge talerne som skal beskyttes mot seg selv, de skal beskyttes mot voksne som sier at det å heve sin røst, og å hevde sin mening ut fra egne livserfaringer er noe man bør være forsiktig med. Å ytre seg ut fra egne erfaringer i 2020 må være forbundet med styrke og ikke med skam.

 

Merete Pettersen

 

 

Nytt retorikkmagasin!

Sakprosabloggen har ei heller i år en julekalender å by på, men å få opptre som nissens glade hjelper når julegaven over alle julegaver kommer før selveste julaften er heller ikke å forakte!

Iben Brinch Jørgensen (USN) og Kristian Bjørkdahl (UiO) er personene bak det splitter nye retorikkmagasinet Kairos. Og for et magasin det har blitt! Det retter seg slett ikke bare til fagfeller, men er intet mindre en et fagformidlende magasin der samtidsaktuelle temaer undersøkes med et retorisk blikk. Retorikk for folk flest der altså, for folk flest som vil skjønne mer av den retorikkfaglige veven som favner så mye.

I den første utgaven byr Kairos på ni tekster i retorikkeklektisk utvalg:

Redaktørene skriver om hvorfor Kairos – det rette øyeblikk, ble valgt som magasinets navn. De tar oss med til antikkens tenkere og deres bruk og forståelse av begrepet før de vender tilbake til vår tid, fortsatt med Kairos ved sin side.

Magne Dypedahl spør «Hvordan blir Bidens innsettelsestale?», og gir oss med dette et frampek til dagen mange har ventet på – ut fra sjangerens kjennetegn.

Eirik Vatnøy og Johan Tønnesson skriver om anerkjennelsens retorikk: «Anerkjennelse er et godt begrep å tenke med for å forstå sosiale og politiske kamper i samtiden. Men hva kjennetegner egentlig anerkjennelsens retorikk?» Les og du får vite!

Ida Andersen skriver om deliberasjon og offentlighet, og om hvordan dette arter seg på Facebook. Her trengs det vel knapt noen spoiler alert, men gjennom en kvalifisert undersøkelse kontrasteres idealer og realiteter når våre samtaler og diskusjoner flyt(t)er over på nett.

Yngve Benestad Hågvar anmelder antologien Retorik og metode (Bengtsson, Berg og Iversen (red), 2020) som inneholder bidrag fra 18 skandinaviske retorikkforskere. Boka viser i følge anmelderen «hvor mangfoldig moderne retorikkforskning kan være, og inspirerer til å løfte blikket fra den tradisjonelle nærlesningen».

Kristian Bjørkdahl har oppdaget det amerikanske tidsskriftet Philosophy & Rhetoric, og gledet seg til det bebudede kovid-nummeret. Gleden ble dessverre av det kortvarig slaget: «Det skulle imidlertid vise seg at denne overstadige begeistring var et tilfelle av sviktende phronesis. Fra mitt ståsted er spesialnummeret «In the Midst of COVID-19» nemlig noe av en skuffelse, og det på en slik måte at jeg mener vi må spørre: Hvis dette er retorikkens svar på krisen vi står i, hva forteller det oss om fagets tilstand?»

William Keith og Robert Danisc skriver med utgangspunkt i Trump, og under overskriften «Medborgerlighet og umedborgerlighet», at «President Trump var symptomet, ikke sykdommen – og pasienten var den offentlige samtalen». Heldigvis har retorikken også motgift å by på!

Iben Brinch Jørgensen skriver under overskriften «Råskapens retorikk» om det faktum at vi alle velger våre ord, og at det har konsekvenser – både på lang og kort sikt, og både i private og offentlige sfærer. Dessverre er det som Brinch Jørgensen kaller en forråelse på gang, det er Kairos å ta dette på dypeste alvor!

Ketil Raknes løfter blikket under overskriften «Trumps retoriske triumf», og slår fast at «Donald Trumps retorikk vant over oss alle. Selv om han taper presidentvalget, vil flere politikere følge i hans fotspor». Hva kan vi lære av Trump, et absurd, men ikke desto mindre viktig spørsmål – hans ord har vist seg virksomme, og det forsvinner ikke selv om USAs 45. president snart er tilbake i Trump Tower.

 

Vi gratulerer med en feiende flott førsteutgave og gleder oss til fortsettelsen!

 

Merete Pettersen

 

Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.


Åshild Slåen leverte sin masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon, ILN, UiO, våren 2020.

 

«Hvordan føles det for deg å få orgasme?»

«Etter du fylte 18 år, har du følt seksuell opphisselse når du har på deg kvinnelige klær?»

«Hvor ofte møter du gjennomsnitlig (sic) andre mennesker enn transseksuelle?»

Dette er spørsmål du kanskje aldri har måtte tenke på, men for personar som søker medisinsk kjønnsstadfestande behandling i Noreg vil dei vere kjende. Spørsmåla er nokre små utdrag frå spørjeskjema som må fyllast ut i evalueringsfasen av eit behandlingsløp som startar ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme, eller NBTS ved Rikshospitalet (1). Tekstar nytta innan helsetenesta blir sjeldan undersøkt frå eit språkfagleg og retorisk perspektiv, sjølv om det kan gje større innsikt i korleis tenesta kommuniserer med pasientar. Samstundes er behandlinga av personar som ønsker medisinsk kjønnsstadfestande behandling under endring, grunna norsk godkjenning av den ellevte revideringa av den internasjonale diagnosemanualen ICD-11 frå 2019.

Topoi – retoriske stader – i spørjeskjemaet

I mi masteroppgåva valte eg difor å ta for meg spørjeskjema som blir gitt til vaksne pasientar ved NBTS. Problemstillinga mi er: Kva slags topoi inneheld spørjeskjema nytta ved NBTS, og korleis passar dette inn i ein større samfunnsdiskurs rundt transpersonar?

Metoden eg nyttar i oppgåva er toposanalyse, og eg baserer den på framgangsmåten Ole Togeby utviklar i Steder i Bevidsthedens Landskab. Michel Foucault sine teoriar om språklege diskursar som maktutøving dannar det større teoretiske rammeverket i oppgåva, noko som medfører eit sterkt historisk perspektiv. Tekstmaterialet fekk eg tilsendt i 2019 då eg spurte etter dokument nytta i behandling av vaksne pasientar ved NBTS, og eg har avgrensa analysematerialet til spørjeskjema.

Ikkje alle spørsmåla er lik dei i starten av denne teksten. Når ein person blir evaluert for å få kjønnsstadfestande behandling ved NBTS, inneber den første delen å svare på ni forskjellige spørjeskjema som skal dekke omfattande tema, inkludert familiehistorie, barndom, mental helse, og spesifikke spørsmål om kjønn. Svara dannar dermed eit grunnlag for vidare samtale og evaluering. Med over 400 spørsmål og påstandar som skal svarast på eller rangerast, er dette eit høve for pasienten å bidra med ei stor mengde data til det medisinske personalet.

Les mer «Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.»

Uheldig sammentreff, men produktivt sammenfall?

Foto: Devon Divine

 

Erika Fatlands kritikerroste bok «Høyt» (2020) har fått den heller tvilsomme æren å være eksemplet som understøtter problembeskrivelsen når boka ikke kom gjennom det svært trange nåløyet i Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa (VG, 27.10). Bare 25 prosent av påmeldte sakprosabøker blir kjøpt inn, mot 86 prosent av fiksjonslitteraturen. Med Fatland som eksempel er det åpenbart at det ikke er en kvalitativ vurdering alene som gjemmer seg bak prosentmarkøren, men pengesekkens størrelse. Dominoeffekten er åpenbar: For forlag og forfattere er sakprosa en økonomisk risikosjanger med stor betydning for de involverte. Det har igjen implikasjoner for den allmenne offentlighetens tilgang på litteratur som speiler den virkeligheten vi står og går i, og med det den offentlige samtalen – vårt demokrati. Å komme til orde krever blant annet, etter at forlag har satset og boka er trykket, strukturer som sikrer at sakprosa av høy kvalitet gjøres tilgjengelig for folk flest.

Denne uka kom rapporten «Logikker i strid» (Lars J. Halvorsen, Anemari Neple og Paul Bjerke (red.)), en gjennomgang av Kulturrådets virkemidler på litteraturfeltet. Rapporten er utarbeidet ved Høgskulen i Volda, og omfanget på nær 500 sider peker mot en grundig vurdering av Kulturrådets rammebetingelser. Her foreslås det blant annet at sakprosa og fiksjonslitteratur sidestilles i innkjøpsordningen, og med det gjøre innkjøpsordning for sakprosa automatiske etter modell for skjønnlitteraturen. Et annet tiltak som løftes fram er å kontinuerlig kunne melde på bøker for å redusere tida mellom lanseringsdato og bibliotekenes tilgang på ferske bøker.

Det alle visste

For Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) er dette godt, men også gammelt nytt. Arne Vestbø i NFFO sier til BOK365 at de ikke er overrasket over rapportens innhold, men at det er gledelig at dette nå tydeliggjøres og med klare anbefalinger om hva som må til:

«Det føles bra. Det er flott for oss at det finnes et kunnskapsgrunnlag å bygge videre på. Men det er bare et steg på veien, som Kulturrådet uttaler så sitter ikke de på pengene selv og dette vil koste penger. Det er viktig at politikerne følger opp med bevilgninger. En samlet stortingskomité har sagt at de vil se på sakprosaordningen, og senest i et møte med kulturministeren pekte han på denne utredningen som et viktig grunnlag for politikkutformingen videre. Vi er veldig glade for at denne rapporten er så tydelig, samtidig ser vi at jobben ikke er gjort».

Politisk handlekraft?

En fattig trøst for Erika Fatland dette, som altså fikk rollen som «avslaget-man-ikke-skulle-tru-at-kunne-finne-sted». For den videre, politiske håndteringen av innkjøpsordningens finansielle vilkår og demokratiske formål, så er det et visst håp i sikte om stortingskomiteen og kulturministeren står ved sine ord – de kan i hvert fall ikke skylde på et manglende kunnskapsgrunnlag.

Merete Pettersen

 

 

Kort om ALAPP

Digital konferanse

Den internasjonale konferansen Applied Linguistics and Professional Practice (ALAPP) gikk av stabelen den 16-18 september 2020, i regi av Senter for faglig kommunikasjon (SEKOM) i Trondheim. Det var stor interesse for konferansen, som for første gang var digital, og 188 deltakere fra mer enn 25 land fra hele verden kunne velge mellom 90 vitenskapelige presentasjoner i ulike parallellsesjoner. Kollegene ved SEKOM var moderatorer for de digitale parallellsesjonene i Zoom.

De innsendte presentasjonene ble gjort tilgjengelige i konferanse-portalen en uke før konferansen. Under selve konferansen fikk forskerne fem minutter på å oppsummere sitt prosjekt for publikum, påfulgt av respektiv diskusjon og spørsmål fra de andre deltakerne. Dette opplegget ble godt mottatt av deltakerne.

NFFO bidro med økonomisk støtte til konferansen, og dette gjorde at arrangørene kunne hyre NTNU konferanser for å være ansvarlige for konferanseportalen ONAIR, samt ha tilgang til teknisk assistanse fra Orakeltjenesten under selve arrangementet. For å gjøre konferansen tilgjengelig for et mangfoldig publikum, ble diskusjonen etter de tre hovedtalerne (plenary) simultantekstet.

Forholdet mellom sakprosa og profesjonell praksis

Konferansen er forankret i vitenskapsdisiplinen anvendt språkvitenskap, og i tråd med forskningstradisjonen i denne disiplinen, har ALAPP en behovs- og problemdrevet empirisk profil og bidrar med praksisnær forskning på faglig og tverrfaglig kommunikasjon i utdanning og arbeidsliv.  I denne profilen inngår et multimodalt perspektiv på sakprosa, der tekst, tale og tegn ses i sammenheng.

Johan Tønnesson som er sakprosaprofessor ved UiO og Gøril Thomassen Hammerstad som er sakprosaprofessor ved NTNU, bestemte i samarbeid med redaksjonen i Tidsskriftet Sakprosa å ha et eget panel knyttet til sakprosaforskning i nordisk sammenheng på konferansen. Fokuset var på forholdet mellom sakprosa og profesjonell praksis, og fem ledende nordiske forskere presenterte berøringspunkter mellom sakprosa som felt og anvendt språkvitenskap som felt basert på ulike empiriske kontekster. På denne måten fikk vi samlet sentrale deler av det nordiske miljøet som forsker på sakprosa, og samtidig nådde vi ut til et internasjonalt publikum.

SEKOM har fått meget gode tilbakemeldinger fra deltakerne for ALAPP 2020. Blant annet rapporterte mange at de ønsker flere digitale konferanser velkommen slik at de kan holde seg faglig oppdatert, tross pandemien.

Neste års konferanse blir  15. -17. september 2021 ved The Ohio State University, Columbus, USA.


Foto: Markus Kristoffer Lindberg

Fra venstre Heidi Gilstad, Heidi-Maria Playfoot, Srikant Sarangi og Monica Amundsen i kontrollrommet. Bilde 2: Jubileumskake! Bilde 3: Srikant Sarangi introduserer rektor Anne Borg som ønsker velkommen.

 

Gøril Thomassen Hammerstad
Professor anvendt språkvitenskap og arbeidslivskommunikasjon, senterkoordinator ved Senter for faglig kommunikasjon, NTNU

Kritikkens kritikere

Foto: Absolutvision

Jeg lot meg begeistre av Bernhard Ellefsens kommentar i Morgenbladet der han slår fast at «Sakprosakritikken kan hvis den vil». Samtalen som fødte Ellefsens tekst, fant sted under Kritikerlagets nylig avholdte debatt om «Sakprosakritikkens svikt», og litteraturforskeren Tore Rems påstand om «kritikkens fallitt». Sammen med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye har Rem skrevet boka På æren løs. Krigen, litteraturen og æresretten (2020) som et svar på Forfatterforeningens symbolhandling under 125 års jubileet i 2018.

I boka kritiserer forfatterne Forfatterforeningens avgjørelse på bakgrunn av det de mener er et langt større og et mer komplekst bilde enn det beklagelsen legger til grunn, og er kritiske til kildene, forståelse av disse og mangler som oppstår når perspektiver som skrives fram mangler en produktiv dissonans. Som anmelder av boka, Frode Lerum Boasson i Morgenbladet, sier det: «for forfatterne var «beklagelsen like historieløs som den var hodeløs»».

Sakprosa som historisk dreieskive

Stridens kjerne skriver seg tilbake til Forfatterforeningens organ æresretten, som etter krigen ekskluderte 18 NS-medlemmer og gav 17 andre irettesettelser eller straff. Mer enn 70 år etterpå velger Forfatterforeningen å utstede en offisiell beklagelse til navngitte forfattere. De samme forfatterne står det strid om den dag i dag når det kommer til handlinger begått under krigen, og dette ble startskuddet for temmelig steile fronter som ser på saken fra svært ulike perspektiver. Det som er virkelig faglig interessant i et sakprosaperspektiv, er at dette kan leses inn i en større debatt om sakprosakritikk og hva som bør ligge i utøvelsen av denne – og ikke minst hvorfor: Kunnskapsproduksjon innebærer re-kontekstualisering og intertekstualitet i mer eller mindre skjønn forening, og publikum trenger at kritikeren kan si noe substansielt om teksters innhold og påstander. En stor del av kritikken dreier seg altså om svake kritikker fra kritikere som i sin tur blir brukt som sannhetsvitner av Forfatterforeningen av i dag: «Hadde ikke anmelderne sovet på vakt under mottagelsen av Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjells Men viktigst var æren (2013) og Petter Normann Waages biografi om André Bjerke (2018), ville hele kalabalikken vært unngått, antyder Rem» (Ellefsen i Morgenbladet)

Les!

Ellefsen skriver at Rem har to overordnede krav til kritikeren: Ikke å overta forfatternes perspektiver betingelsesløst, og at sakprosabøker bør møtes med «kunnskap som overskrider tekstens egen fremstilling». Til det første skriver Ellefsen at utenom å være påpasselig med egen lesning, vil det være et godt grep å lese seg opp på annen litteratur som kan belyse verket man har for hånden. Til det andre så bør en rett og slett gjøre mer av det samme: Les! Da tillegges sakprosakritikeren implisitt både ordna arbeidsforhold og godt nok med tid, for jeg tenker, i motsetning til Ellefsen, at dette må være en ganske krevende jobb: 1. Å orientere seg på feltet som saken hører hjemme i, 2. å lese, 3. å finne relevante tekstpartier for med tyngde å kunne hevde det ene eller det andre. Men så er jeg jo heller ikke en dreven kritiker, og som normative grep å strekke seg etter for etterrettelighetens skyld applauderer jeg ansvaret kritikeren får. Men det er kanskje ikke alltid viljen det står på, men tiden man opplever å ha til rådighet.

Ring en akademiker

Dette skal selvfølgelig ikke forstås som et forvirret forsvar for slappe kritikker som snakker forfatterne etter munnen, og som ikke evner å belyse et verk i en større kontekst, men heller et vennlig råd til sakprosakritikeren om å benytte seg av de kapasiteter på feltet som allerede finnes – i akademia. Få er de som har utømmelig oversikt over et felts kunnskapsproduksjon, men å samtale med en kunnkapssøkende anmelder i pressen inngår jo strengt tatt i forskerens formidlingsansvar. På den måten kan også, om vi er riktig heldige, sakprosakritikker avføde nye diskusjoner både innafor og utenfor det akademiske, og kritikeren kan utøve sitt fag som en hybrid versjon av generalisten og spesialisten. Men det krever at kritikeren skjønner denne siden ved sin gjerning og stiller krav til seg selv, og som Ellefsen skriver: «Sakprosakritikken skal (i det minste noen ganger) sikre kontinuiteten – ikke minst ved å holde nye kunnskapsbidrag opp mot gamle»

 

Merete Pettersen

Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra

I klassekampens bokbilag den 3. oktober høvles det i flere himmelretninger når Geir Pollen anmelder Erika Fatlands siste reiseskildring, Høyt – En reise i Himalaya (Kagge forlag, 2020). Men treffer Pollen selv planken når alt kommer til alt?

I min lesning av Pollens tekst føler jeg meg kallet til å fokusere med det skeptiske øyet fra begynnelse til slutt. Allerede i ingressen slås det fast at «Erika Fatland tåkelegger møtet mellom det fremmede og det kjente», og stort verre kan en sakprosaforfatter neppe tiltales. Nå bedriver jo Pollen selv sakprosa, og det er fristende å re-posisjonere ovennevnte uttalelse opp mot hans egen tekst. For her er det snakk om å lukke mulige innganger til Fatlands bok på mer eller mindre subtilt vis, ved en gjennomgående mistenkeliggjøring av Fatlands reise som et mulighetsrom i sakprosaens tjeneste og ikke minst av Fatlands egen person som «den reisende».

Astrologer og Oslo helseråd

Et eksempel: Nå har hun igjen vært ute på tur, kan vi lese. Igjen. Og der «Møtet med det fremmede [ikke] framkaller (…) brudd, sprekker, tomrom verken i teksten eller i konteksten (…) men skrives lett og flytende inn i en stor, sømløs fortelling som helt og holdent er den vestlige reisendes egen», og som «(…) illustreres enklest med de hyppige monologene og dialogene som representanter for de fastboende står klare med overalt hvor forfatteren kommer (…)». Ligger det ikke noe insinuerende i dette utsagnet? For hva er det som er så pussig med at folk er hyppe på å preike med folk som åpenbart viser interesse for deres liv? Med mindre man legger til grunn at disse utsagnene egentlig ikke representerer andre enn Fatland selv: Her viser Pollen til en landsbyastrolog i Bhutan som i Fatlands tekst er talefør og klar i tanken (selv uten formell utdannelse!), og det får ikke Pollen
Les mer «Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra»

Smått er godt?

Foto: Daniele Levis Pelusi

 

En gjennomgang Klassekampen har foretatt (22.09) viser at de små forlagene så langt i år har langt større uttelling i Kulturrådets innkjøpsordningen enn de store forlagskonsernene. I stigende rekkefølge har følgende aktører 50 prosent eller mer opp mot påmeldte titler og innkjøp: Agenda Res Publica, Dreyers, Manifest, Pax, Kagge og Press, der sistnevnte har 100 prosent uttelling.

At de små, men ambisiøse forlagene lykkes godt med å komme innunder ordningen er svært gledelig, og folka bak viser til at redaksjonelt engasjement og nærhet til produktet er det som preger arbeidet: Forlagssjef i Pax og Dreyer, Bjørn Smith-Simonsen, mener for eksempel at det ikke er «slik at vi er mer profesjonelle enn andre. Snarere tvert imot. Her på bruket går ofte ting på halv tolv, men vi har stor nærhet til prosjektene våre, og det tror jeg er viktig». Og hos Manifest melder forlagssjef Kamilla Simonnes at «Vi er opptatt av god redaksjonell kvalitet og prioriterer å bruke mye tid på hver enkelt bokutgivelse».

Men hun er også opptatt av at det er mange, gode bøker som ikke kommer gjennom det trange nåløyet til Kulturrådet og slår et slag for å slippe flere titler inn i det gode selskap: «Mye av det som blir avslått, fortjener plass i bibliotekhyllene. Skal vi sikre mangfold og god tilgjengelighet av sakprosa i Norge, vil det være gunstig å utvide rammene til ordningen».

Redaktør i Prosa, Merete Røsvik, mener at lønnsomhetskravet hos de store aktørene gjennom slanking av de forlagenes sakprosastaber og utbredt kjøp av eksternt, redaksjonelt arbeid kan påvirke kvaliteten: «Men mange utgivelser og lite tid til oppfølging kan det gå utover kvaliteten. De små forlagene derimot satser mye på få utgivelser». For ordens skyld så er Røsvik også klar på at det er gode utgivelser også hos de store.

Smått er altså godt, og det gledes på forlagenes vegne – for kvalitet i bøkenes verden sikres best med et rikholdig mangfold av sakprosaens våpendragere.

Merete Pettersen

 

Høstens sakprosautgivelser

Foto: Tamarcus Brown

Høstens utgivelser av sakprosa spenner vidt, og nedenfor følger et utvalg av nye bidrag fra tekstforskning, historie, politikk, digitaliseringens samfunnsmessige konsekvenser og flere andre felt innafor sakprosauniverset. At vi tilbys tekster som forteller oss noe om den virkeligheten vi både er skapere av, og til dels er prisgitt å leve under, er både prisverdig og nødvendig i en verden som tilbyr enkle sannheter i komplekse situasjoner.

Vi finner for eksempel hjelp til å bevisstgjøre oss følelsenes makt, og for de som ennå ikke har kommet til kapittelet «Indignasjon» i Å komme til orde, så løfter Anders Johansen fram vreden som den overlevelses-mekanismen den er. De av oss som feiler når det kommer til å være cool, calm and collected, fortjener innsikt i at akkurat dét ikke nødvendigvis er det rette følelsesuttrykket til enhver tid! Noe som kan få fram vreden for noen og enhver (men så flinke vi er til å skjule det?), er baksiden av digitaliseringsprosjektet vi alle er en del av, og som trenger inn i hver en krik og krok av tilværelsen. Men blir det igjen for mørkt, så kan vi søke mot jordas lysere gleder, og gi oss det naturfaglige universet i vold. Eller det historiske som hjelper oss med å holde øye på de lange linjene, og som minner oss om vår forgjengelighet. Her er også bøker om samfunnet som kombinerer de lange linjene med dagens tilstand, og hjelper oss med perspektiver på samtiden. Å komme inn i sakens prosa kan være starten på en mer åpen og kritisk lesning av all slags tekster, og retorikk som metode byr på mer i samme gate. Så må det jo alltid være noe for de minste blant oss.

Forslagene er hentet fra NFFOs lister over høstens utgivelser, sjekk her og her for flere titler. Med ønske om leselyst i ro og fred – god sakprosahøst!

 

Følelser, seksualitet og tankens kraft:

Tone Normann-Eide
Følelser. Kjennetegn, funksjon og vrangsider 

Følelser – kjennetegn, funksjon og vrangsider utforsker 12 av våre mest sentrale følelser ut ifra sentrale teorier, forskning og klinisk praksis der menneskets følelsesliv står i sentrum. Du lærer hvordan følelser – eller mangel på følelser – kan styre menneskers hverdag, deres relasjoner og sosiale liv.
https://www.cappelendamm.no/folelser-tone-normann-eide-9788202616618

Øystein Nilsen
Zygmunt Bauman. Aggresjon på avveier

I boka tas det utgangspunkt i et påtrengende fenomen i dag, aggresjon på avveier, forstått som en form for mer retningsløs og flytende aggresjon med mange irrasjonelle innslag, illustrert gjennom ungdom og utagerende aggresjon, netthets, og høyrepopulisme og høyreekstremisme og aggresjon. Slike fenomener fortolkes ut fra Baumans sosiologi og det inngår også psykoanalytiske fortolkninger, som et supplement og korrektiv til fortolkninger ut fra Bauman.
https://www.cappelendammundervisning.no/zygmunt-bauman-oystein-nilsen-9788202681234

Les mer «Høstens sakprosautgivelser»

Prosa og sakprosakritikk gjennom 25 år

Foto: Snorre Olai Røsvik Granlund

 

I Prosas jubileumsnummer (2020 #3) bidrar Johan Tønnesson med et essay om Prosas sakprosakritikk i form av anmeldelser og bokessays gjennom tidsskiftets 25 år, og spør: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Han gjennomgår redaktørperiodene (fem i tallet) fram til dagens redaktør Merete Røsvik. Han samtaler også med Asgeir Olden, skrivelærer på Institutt for journalistikk, som mener at Prosa har endret sakprosakritikken. I tillegg beskrives diskusjoner rundt sakprosakritikken med både kritikere og forsvarere av praksisen på et mer overordnet nivå, som når litteraturviter og retoriker Jonas Bakken i 2009 undersøkte 32 papir- og nettanmeldelser av de fire brageprisnominerte sakprosabøkene fra 2009 for å sjekke myten om manglende spalteplass for kritikken, og det «at den er mer parafraserende enn vurderende og at den bare handler om innhold, ikke om form». Inspirert av Bakkens analyse avsluttet Tønnesson selv sitt essay med fem råd og én coda. Jeg klipper ut og limer inn råd nummer fem, et råd som også berører dagsaktuelle diskusjoner om håndteringen av sakprosaens plass i offentligheten:

5. Endelig finnes det en type bøker som ikke umiddelbart frister når en redaktør skal plukke ut av bunken og bestille en anmeldelse. Jeg tenker på det som nå ofte kalles «kunnskapslitteraturen». Det er bøker som sjelden blir pageturnere, men som formidler ny og viktig kunnskap ut av spesialiserte fagmiljøer og som ofte har flere forfattere. For å ta et navleeksempel: Jeg husker selv min skuffelse da daværende Prosa-redaktør avviste den første antologien jeg redigerte som altfor «scientistisk» til å bli anmeldt: Den het Den flerstemmige sakprosaen og inneholdt friske analyser av sms-er, radioprat, klamydiakampanjer, populærvitenskap, portrettintervjuer og Hernes’ læreplan. Men det utgis også langt mer vektig kunnskapslitteratur fra alle fag, mer på tross av enn på grunn av gjeldende kultur- og forskningspolitikk. Hvis forfattere og forlag skal kunne satse på slike utgivelser uten forhåndsgarantier om at de kommer på studentenes pensumlister, må de i det minste få offentlig oppmerksomhet. Dessuten: Hvem vil ellers fortelle om slike bøker, om ikke Prosa?

 

Merete Pettersen