Generøs bevilgning til nordisk sakprosasamarbeid

Initiativtaker til søknaden om nordiske forskningsmidler var Pirjo Hiidenmaa, professor i facklitteratur ved Helsingfors universitet.

 

Et nordisk nettverk for sakprosaforskning har blitt bevilget støtte til nytt samarbeidsprosjekt. Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning  (NOS-HS), som er et samarbeidsorgan for de nordiske forskningsrådene, har gitt nettverket 436 860 svenske kroner, som skal dekke gjennomføringen av fire workshoper i Norge, Sverige, Finland og Danmark i løpet av 2018 og 2019. Workshopene er planlagt å ta for seg dreiningen mot det visuelle og det affektive i dagens sakprosatekster, utviklingen av og status for den nordiske sakprosaboka, nordisk sakprosa i møte med det internasjonale, samt retorikkens rolle som forvalter av kritiske perspektiver i sakprosaundervisningen.

Forskerne bak søknaden er initiativtager Pirjo Hiidenmaa fra Finland, Johan Tønnesson og Kjell Lars Berge fra Norge, Christina Matthiesen og Jack Andersen fra Danmark, og Per Ledin og Catharina Nyström Höög fra Sverige. Prosjektet skal bidra til å skape oversikt i et nytt forskningsfelt hvor utviklingen skjer raskt på mange steder samtidig, samt utvikle og styrke nettverk mellom sakprosaforskere på tvers av landegrensene. Prosjektet vil i hovedsak rette seg inn mot tekstanalyse og tekstnære forskningsmetoder fra litteraturvitenskap og lingvistikk, men åpner også for andre disipliner som retorikk, literacy og litteratur- og vitenskapssosiologi.

Den første workshopen, Changes of texts and their ecology, er planlagt avholdt i Sverige våren 2018, og skal dreie seg om tekstens økologi, og særlig om dreiningen mot det visuelle. En annen forandring man vil rette oppmerksomhet mot, er at sakprosatekster ser ut til å bli stadig mer direkte innrettet mot «det affektive», de søker å sette leseren i bestemte sinnstilstander som skal fremkalle bestemte måter å interagere på. Disse perspektivene vil ses i sammenheng med økende digitalisering, og skal undersøkes innenfor ulike tekstkulturer; eksempelvis journalistikken, skolen og akademia.

Boka som sakprosamedium

Workshop nummer to, The book and the text: the development and challenges of Nordic book cultures of factual prose, skal finne sted i Norge høsten 2018, og er tenkt å undersøke boka som medium for sakprosa, nærmere bestemt dens utvikling innenfor ulike felter som religion og vitenskap, samt i offentligheten, og ikke minst som formidler av praktisk kunnskap i håndbøker og lærebøker – og hvordan bokas status utfordres av digital teknologi. Seminaret er tenkt som et samarbeid mellom ILN, Høyskolen i Sørøst-Norge, Nasjonalbiblioteket og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Bokas opphøyde status som symbol for visdom er ett av mange interessante aspekter ved sakprosaens bokhistorie.

 

Workshop nummer tre, Non-fiction: who reads, what and why?, som skal forgå i Finland våren 2019, vil undersøke forholdet mellom det nasjonale og det internasjonale i nordisk sakprosa. Man vil blant annet se nærmere på omfanget av hva som gis ut av nordiske vs. oversatte titler, eksport av skjønnlitterære vs. sakprosatitler, samt hvordan sakprosaens funksjon som folkeopplyser og nasjonsbygger på atten- og nittenhundretallet, med hovedvekt av sjangre som lærebøker og encyklopedier, gradvis erstattes av mer underholdende og engasjerende sakprosa, f.eks med tilstedeværende forfatter-jeg.

Den fjerde workshopen, Non-fiction at school in the perspective of rhetorical citizenship, skal holdes i Danmark høsten 2019, og vil ta for seg retorikkens stilling innenfor sakprosaundervisningen. Undersøkelser av lærebøker viser at arbeid med sakprosatekster i skolen ofte befinner seg på et rent formelt nivå der målet er å bevisstgjøre om sjangertekk, og at man sjeldnere behandler tekstens meningsinnhold kritisk. I denne workshopen vil man se nærmere på hvordan begrepet om retorisk medborgerskap kan legges til grunn for en sakprosaundervisning som retter seg inn mot utvikling av kritiske lesere – så vel som skrivere.

Ny tverrfaglig antologi om naturvitenskaplige sakprosatekster ute

Bilde av bokens forside. Motivet er hentet fra det store naturhistoriske verket Histoire naturelle, générale et particuliére av den franske naturforskeren Georges Louis Leclerc de Buffon (1707–1788).

 

Av Ida Skjelderup

Hvorfor står naturvitenskapen så svakt i norsk og nordisk litterær offentlighet i dag? Hvilken rolle har kristendommen spilt i vår forståelse av natur? Og hvordan har forholdet mellom natur- og kulturfagene utviklet seg de siste fire hundre årene? Et forfatterteam bestående av én paleontolog, én fysiker, to medisinere, én filosof, samt flere historikere og forskere i litteratur-, språk- og tekstvitenskap har i utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer (Cappelen Damm Akademisk) gått sammen om å lete etter svar på disse spørsmålene. Antologien består av 17 bidrag hvor alle har som mål å frembringe kunnskap om naturvitenskapens plass i offentlige sammenhenger som skole, helsevesen og litteratur fra 1600-tallet og fram til i dag.

Entusiastiske lesninger

Bidragene er tekstnære studier av sakprosatekster i ulike former; bøker, tidsskrifter, aviser og reklametekster. Redaktørene, Johan Tønnesson og Merethe Roos, har hentet inn bidrag som forholder seg tett til empirien, og som gjør det kompliserte stoffet mer håndterbart for leseren. Selv beskriver de bidragene som entusiastiske lesninger av tekster om alt fra jordskjelv på 1600-tallet, fugleliv og filosofi på 1700-tallet, via unionsgeografi, medisin, darwinisme, skole og forskersamarbeid på 1800-tallet og skipsforlis, sex, kjønn, idrett og o-fag på 1900-tallet – fram mot dagens diskusjon om hvordan medisinsk vitenskap bør drives og formidles. Paleontolog Jørn Hurum gjør eksempelvis en undersøkelse en slottsprests både geologiske og teologiske forklaring på et rykende ferskt norsk jordskjelv, mens tekstviter Kjell Lars Berge analyserer naturen som Guds bok, og litteraturviter Mads Claudi ser på fremstillinger av avisenes omforming av Titanic-forliset til politisk forskningsformidling. Et annet eksempel fra boka er historikeren Kjerstin Bornholdts redegjørelse for hvordan medisineren Carl Schiøtz skapte den svake, nordiske kvinnekroppen.

Tverrfaglig oppgjør med ”De to kulturer”

Antologien er anmeldt i Dag og Tid (fredag 3.11.17), hvor en begeistret Bjørn Kvalsvik Nicolaysen slår fast at den, ved siden av å utfordre mange av de merkelige påstandene om opplysningstiden fra postmodernistisk hold, tilbyr et nytt paradigme for forståelsene av sammenhengene mellom studiet av natur og kultur – samt formidlingen av dette i skole og offentlighet. Han beskriver boken som et helt unikt og særlig nyskapende bidrag til å åpne opp samtalen mellom humaniora og naturvitenskapene. De tette skottene har ifølge Nicolaysen ”gjort at vi ikkje har hatt nokon god tilgang til diskusjoner omkring til dømes rolla til utviklingslæra, sosialdarwinismen og Spencers påverknad på pedagogikken og kulturteorien, natursynet, oppfatningar om arv og miljø, undervisning i realfag, bruken av rekning, tabellar og grafar i norskfaget og kva det no elles måtte vere” – noe han mener har bidratt til at humanister ofte faller tilbake på ”ikkje altfor informerte normative syn, eller vi held oss innafor dei litterære og kulturelle tradisjonene”.

Naturvitenskapen og kirken

Ett av bidragene Dag og tid trekker frem som spesielt viktige, er redaktør Merethe Roos’ analyse av Peder A. Jensens lesebok fra 1863. I intervju med Klassekampen (tirsdag 17.1017) , forklarer Roos hva som gjør analysematerialet særlig interessant: ”I disse lesebøkene ser vi hvordan man bestreber seg på å holde naturen innenfor den kristne kulturen. Og den oppvoksende generasjon blir på 1860-tallet oppdratt med en tillit til at det å lære om naturen ikke står i et motsetningsforhold til det å lære om Gud”. Hun utdyper: ”På slutten av 1800-tallet har også Darwins ideer fått gjennomslag i Norge, og da ser vi hvordan kulturkonfliktene øker. Etter hvert blir det en kamp mellom to åndskulturer”. I Nrk P2-programmet EKKO (14.10.17), snakker redaktøren også med bidragsyter Jørn Hurum om overgangen fra fremstillinger av jordskjelv som Guds straff til naturvitenskapelig fenomener, og i en kronikk i Morgenbladet (fredag 27.10.17), skrevet sammen med to andre bidragsytere til antologien, Henrik Edgren og Ruth Hemstad, påpeker hun hvor viktig lærebøker og undervisning har vært for utviklingen av skandinavisk kulturarv, også når det kommer til forholdet mellom humaniora og naturvitenskapene.

Liten plass til naturvitenskap i norsk offentlighet

Johan Tønnesson mener mange av forskningsbidragene i antologien peker mot at naturvitenskapene har fått liten plass i nordisk offentlighet, og at det, på tross av gigantsuksesser som Havboka (Oktober) og Sjarmen med tarmen (Cappelen Damm), stadig dukker opp nye eksempler på den kulturelle marginaliseringen av naturvitenskapen, som NFFs kåring av de 25 populærvitenskaplige bøkene med størst samfunnsmessig innvirkning etter andre verdenskrig: Blant de 25 bøkene som ble stemt fram i kategorien «populærvitenskap», er det bare én som kan sies å tilhøre kategorien naturvitenskap. ”Derfor er det høyst interessant å undersøke hvorfor det er blitt slik”, sier Tønnesson til Klassekampen. Medredaktør Roos tilbyr en mulig forklaring: ”Vi står i en tysk akademisk tradisjon som legger vekt på at mennesket dannes gjennom å utsette seg for kulturelle uttrykk, blant annet kunst og litteratur. I en slik tradisjon blir det liten plass til naturvitenskapen”, sier hun.

 

Oversikt over alle antologiens bidrag:

Merethe Roos og Johan Tønnesson: Naturvitenskapen i offentligheten – fra 1600 til i dag

 

Lise Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum: Geologia Norvegica. Geologisk kunnskapsformidling i Norge på 1600-tallet

 

Kjell Lars Berge: Utviklingen av en naturvitenskapelig skrift- og tekstkultur i 1700-tallets Danmark-Norge. Ernst Gunnerus og Det Trondhjemske Selskabs skrifter

 

Ruth Hemstad: Geopolitikk og geografibøker for folket. Den norsk-svenske unionens besværlige beskrivelser

 

Alexander Myklebust: Spekulasjon og empiri. Henrich Steffens sitt syn på forholdet mellom vitskap og filosofi ved inngangen til det nittande hundreåret

 

Øivind Larsen og Magne Nylenna: Medisineren Frederik Holst – mer fagets enn folkets lærer

Johan L. Tønnesson: Naturvitenskapens kommunikative landskap. Teksthistorisk blikk på det fjerde skandinaviske naturforskermøtet, Christiania 1844

 

Merethe Roos: Naturvitenskap som dannelsesprosjekt. Om naturvitenskapelig opplæring i Norge på 1850- og 60-tallet

 

Henrik Edgren:”En främling i den svenska folkskolan”. 1870-talets folkskoleundervisning i naturkunnighet

 

Hans Henrik Hjermitslev: Kampen om folkeoplysning og populærvidenskab i Danmark 1850-1920

 

Mona Forsskåhl: Naturvetenskap sett från Finland – folkupplysning i finländsk press 1770–1910

 

Mads B. Claudi: Forlis, forvirring og folkeopplysning. Naturvitenskap og teknologi i fortolkningen av Titanic-ulykken

 

Kerstin Bornholdt: Helseopplyseren Carl Schiøtz og argumentasjonen for den normale og ideale nordiske (kvinne)kroppen

 

Sissel Myklebust: Norsk tranreklame i lys av vitaminrevolusjonen

 

Siv Frøydis Berg: Der skoen trykker. Populært tidsskrift for seksuell opplysning

 

Olav Hamran: Teknikk på museum. Utstillingshistorier fra Norsk Teknisk Museum

 

Hilde Bondevik og Eivind Engebretsen: Innføring av «kunnskapsbasert medisin» i norsk medisinsk diskurs

 

Svein Sjøberg: «O-fagssyndromet». Et skolefags vekst og fall

 

Etterord:

Sverker Sörlin: Användning och cirkulation – Kunskapshistoriska reflektioner om naturbruk och textkultur

Ny masteroppgave: #gainingweightiscool – en tekstlig-retorisk analyse av pro-recovery-tekster på Instagram

Av Stine Bang Pedersen

Pro-recovery-bevegelsen har vokst frem som en motvekt til den mer omtalte pro-ana-bevegelsen, hvor man i sistnevnte motiverer hverandre til ekstrem slanking og opprettholdelse av spiseforstyrrelser. I pro-recovery-miljøet støtter og motiverer man hverandre på veien mot å bli frisk fra spiseforstyrrelser, hovedsakelig gjennom å dele bilder av seg selv og matretter, og lengre skriftlige tekster som skal inspirere til å kjempe mot spiseforstyrrelser og kroppspress fra samfunnet. Pro-recovery-miljøet har blitt spesielt stort på det sosiale bildedelingsmediet Instagram, der hashtagger som #anorexiarecovery og #prorecovery er brukt over en million ganger.

I min avhandling har jeg sett nærmere på 33 innlegg fra fem offentlige, populære Instagram-profiler med såkalt pro-recovery-stoff som hovedtema. Formålet var å beskrive hva som kommuniseres og hvordan mening skapes og forhandles om i disse tekstene.

Ut i fra undersøkelsen min mener jeg det er mulig å konkludere med at en vesentlig del av meningsskapingen i pro-recovery-profiler per 2017 dreier seg om:

*bevisstgjøring rundt den negative påvirkningen vi blir utsatt for gjennom både tradisjonelle og sosiale medier

*påminnelser om at spiseforstyrrelser ikke defineres ut i fra utseende og vekt

*holdningen om at alle kropper er vakre på sin måte og at hvordan du ser ut ikke sier noe om din verdi som menneske, og

*teorien om at hver enkelt kropp har en forutbestemt vekt som den opprettholder av seg selv dersom man følger sult- og metthetssignaler og ikke driver med overdreven aktivitet.

Alt dette bidrar trolig til at både avsenderne og mottakerne av dette innholdet opplever støtte, aksept og en følelse av å være en del av et fellesskap.

 

Viktig verbaltekst

Instagram er hovedsakelig en bildedelingstjeneste, der bildet er hovedteksten, og det er valgfritt om man vil ha med verbal tekst. Eventuell skriftlig tekst har tradisjonelt som funksjon å supplere eller utdype det bildet viser, og er sjelden mer enn 140 tegn lang. I de 33 pro-recovery-tekstene jeg har sett på er det verbale budskapet like viktig som, om ikke viktigere enn, bildet. Verbaltekstene er mye lengre enn 140 tegn, og har likhetstrekk med essaysjangeren, med sin informale, dialogiske utforming. Derfor utgjør de verbale tekstene en stor del av analysen min, til tross for at Instagram opprinnelig er et bildedelingsmedium.

I tekstene informeres det i stor grad om spiseforstyrrelser og recovery, om hvilke misoppfatninger som finnes, både i samfunnet og hos de syke selv, og hvilke utfordringer personer i recovery ofte møter på. Denne informasjonen blir imidlertid først og fremst brukt som grunnlag for å oppfordre leserne til å ta steget for å bli frisk fra spiseforstyrrelsene sine. Tekstene består nemlig i stor grad av språkhandlingen direktiver. Rådgivende taler med formål om å overbevise tilhørerne om at forandring eller handling må til, kan defineres som motivasjonstaler (Husby 2015). Bloggerne kan komme med direktiver nettopp fordi de er forbilder og innehar en troverdighet som følge av et relativt stort følgertall. En spørreundersøkelse jeg gjennomførte, med nesten 700 respondenter, bekrefter dette, og peker mot at repondentene først og fremst følger pro-recovery-profiler for å få inspirasjon, og ikke informasjon.

#gainingweightiscool: Stine Bang Pedersen har skrevet masteravhandling om hjelpe- og inspirasjonskontoer rettet mot unge med spiseforstyrrelser på Instagram

 

Online ethos

Ethos – talerens troverdighet – har vært et sentralt begrep i denne avhandlingen. Troverdigheten til bloggerne består først og fremst av at de har egenerfaring med spiseforstyrrelser og recovery. Ifølge svarene fra spørreundersøkelsen er dette langt viktigere enn hvorvidt de har fagkompetanse. I tillegg til at den særegne kompetansen bloggerne har skaffet seg gjennom egenerfaring får dem til å fremstå som mer forstandige, og dermed troverdige, er det også med på å skape fellesskap. Bloggerne blir i større grad oppfattet som en del av et ”vi” av følgerne, fordi de gjennomgår, eller har gjennomgått, mange av de samme utfordringene. Slik kan en pro-recovery-blogger sees på som en slags hybrid mellom en rådgiver, et forbilde og en venninne, noe som innebærer at hun også har troverdigheten disse rollene fører med seg. Rollene symboliserer på en snedig måte retorikkens tre appellformer: logos, ethos og pathos. Gjennom rådgiver-rollen fremsetter bloggerne påstander som oppfattes sanne eller sannsynlige, gjennom forbilde-rollen oppfattes bloggerne troverdige, og gjennom venninne-rollen setter bloggerne leserne sin i en følelsesmessig affekt.

Bloggerne i mitt utvalg har alle bygget seg opp online ethos (Hoff-Clausen 2008), som personer som ønsker å motivere og inspirere andre til å bli friske fra spiseforstyrrelser, gjennom å poste innlegg på Instagram. Slik har de oppnådd en såkalt mikrokjendis-status. Med dette medfølger innledende ethos i hver enkelt tekst, som betyr at hvem de er, har lagt mye av grunnlaget for at lesere ser på dem som troverdige, og at de ikke nødvendigvis trenger å overbevise gjennom selve teksten, i form av retoriske virkemidler. Det er likevel en viktig forutsetning at de er autentiske, og tro mot sin karakter, for at de skal holde på troverdigheten og følgerne sine. Dette er ikke etterprøvet i denne oppgaven, dels fordi mitt materiale ikke inneholdt karakterbrudd, og dels fordi det ville forutsatt å følge profilene over en lengre tidsperiode enn rammene for mitt prosjekt ga.

 

Tvetydige budskap og intimitetstyranni

Tekstene inneholder også flere beskrivelser av spiseforstyrret atferd, tanker og følelser, da ofte for å belyse hvordan egen atferd har endret seg til det bedre. Det blir understreket at spiseforstyrrelser og recovery først og fremst handler om det mentale, altså følelser, tanker og handling, og endring av disse. Mye fokus på kropp i bildene gir imidlertid litt tvetydige budskap. En trend man ser generelt i pro-recovery-miljøet, men som ikke er representert i særlig mange av tekstene jeg hadde oppe til analyse, er ”før og etter”-bilder der man viser hvordan kroppen har endret seg gjennom recovery.

Det er en utstrakt bruk av selfies i tekstene jeg har sett på, noe som kan sees i sammenheng med sosiologen Richard Sennets begrep intimitetstyranni, som handler om at vi ikke lenger bryr oss om personer, institusjoner eller begivenheter dersom vi ikke kan se personligheter til stede i dem (Andersen 2007 s. 18). Altså blir det mer interessant for følgerne å lese tekster og følge profiler der de kan se avsenderen. Selfier fungerer imidlertid også som en måte for bloggerne å oppnå anerkjennelse og beundring på, fordi likes og kommentarer brukes som indikasjon på deres skjønnhet og egenverdi (Hui Hui Chua & Chang 2015 s. 195-196). Denne søken etter bekreftelse strider imot ideen om å fri seg fra kroppsfokuset i samfunnet, og budskapet om at utseendet ikke er viktig.

 

Pro-recovery-bloggens paradoks

I flere av tekstene skapes det et slags fiendebilde av sosiale medier, og bloggerne advarer mot at det man ser i sosiale medier ikke korrelerer med virkeligheten. Dette er pro-recovery-tekstenes paradoks, fordi de befinner seg i nettopp et sosialt medium. At bloggerne kommer unna med å fremstille seg selv som troverdige, men sosiale medier generelt som et ”luftslott”, sier mye om hvor betydningsfullt deres ethos er. En av bloggerne innrømmer for øvrig i en av tekstene at hun selv kan ha bidratt negativt med sine bilder, men legger senere til at grunnen til at hun poster slike bilder er hun ønsker å feire kroppen sin og hva hun har oppnådd. Slik prøver bloggeren å forhandle om mening. Likevel er dette nok et eksempel på tvetydighet og det klassiske dobbeltmoralske og noe forvirrende budskapet ”gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør”. Men det er også, på samme måte som den utstrakte delingen av selfies, et eksempel som antyder at også bloggerne er sårbare mennesker som søker aksept, beundring og anerkjennelse. Dette belyser noe av problematikken rundt å skulle motivere til å bli frisk fra en psykisk sykdom man selv er rammet av.

 

To adskilte behandlingskulturer

I avhandlingen min har jeg også pekt på noen temaer som ikke tas opp i tekstene. Det mest oppsiktsvekkende var fraværet av omtale av den kliniske behandlingen mange med spiseforstyrrelser får, og bør få. Spørreundersøkelsen min viser i tillegg at flere av deltakere i pro-recovery-miljøet får klinisk behandling for sine psykiske lidelser, men at påfallende få av dem faktisk diskuterer sitt engasjement i dette internettmiljøet med terapeuten sin. Dette er problematisk, fordi samtidig som at klinisk behandling sees på som svært viktig for å bli frisk fra spiseforstyrrelser, er sosiale medier en stor del av unge menneskers liv i dag. Jeg anser det derfor som veldig viktig at hva man ser og leser om i sosiale medier og hvordan man, bevisst eller ubevisst, påvirkes av det, er tema som tas opp i klinisk terapi. På samme måte hadde det trolig hatt en positiv effekt dersom sosiale medier-forbilder oppfordret til profesjonell hjelp med psykiske lidelser. Jeg etterlyser derfor både mer forskning på temaet, men også tiltak som kan føre til at disse to kulturene i større grad anerkjenner og samhandler med hverandre.

 

 

Kilder:

Andersen, Unn Conradi (2007): Mellomrom. Det offentlige og det private analysert i forhold til medierepresentasjonen av forfatterne Marie Takvam og Vigdis Hjorth. Masteroppgave. Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Hoff-Clausen, Elisabeth (2008): Online ethos. Frederiksberg: Samfundslitteratur

Hui Hui Chua, Trudy & Leanne Chang (2015): Follow me and like my beautiful selfies: Singapore teenage girls’ engagement in self-presentation and peer comparison on social media. I: Computers in Human Behavior 55 (s. 190-197). URL: http://bayanbox.ir/view/3495143401881764256/rahpu.ir-TNC181.pdf [Lesedato: 19.5.2017]

Husby, Linn (2015): Motivasjonsforedrag som retorisk praksis. En studie av motivasjonstalere med bakgrunn fra idretten. Masteroppgave. Oslo: Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Universitetet i Oslo

Ny masteroppgave: Hvorfor klarte ikke Romney å stoppe Trump?

Fillip-André Baarøy har skrevet masteroppgave om Mitt Romneys tale for å stoppe Trump

 

Av Fillip-André Baarøy 

Det var ikke til å tro. Stikk i strid med meningsmålinger og eksperters spådommer, ble Donald Trump valgt til USAs president 8. november 2016. Realitystjernen som ble ledd av da han lanserte sitt kandidatur i juni 2015, kunne feire valgseieren sytten måneder senere.

I etterkant var det store spørsmålet: Hvordan kunne det skje? Jeg som masterstudent i retorikk ville undersøke hvilken rolle retorikken spilte.

Ble ikke hørt før Trump

Jeg var selv på ett av Trumps valgkampmøter i september 2016. Trump-velgerne jeg snakket med, fortalte at Trump fikk dem til å føle seg hørt for første gang. Flere eldre velgere sa de aldri hadde vært så entusiastisk for en presidentkandidat som nå.

Inspirert av samtalene på Trumps valgmøte kunne jeg valgt å studere Trumps retoriske stil og metoder. Men fordi dette ble godt dekket gjennom mange andres analyser, ville jeg gå enda ett steg tilbake i tid. Istedenfor å undersøke hvordan Trump fikk mange «glemte» velgere til å føle seg hørt, ville jeg undersøke hvorfor disse velgerne ikke følte seg hørt før Trump. Hadde det noe med hvordan den etablerte politiske eliten henvendte seg til – eller for den saks skyld ikke henvendte seg til – disse velgergruppene?

Romneys ytring til «de glemte»

For å undersøke dette, ville jeg studere en retorisk ytring fra den etablerte politiske eliten som angikk denne velgermassen – en ytring til eller om dem. En slik retorisk ytring var Mitt Romneys tale 3. mars 2016.

I 17 minutter argumenterer republikanernes presidentkandidat fra 2012 for at Donald Trump ikke bør velges som det republikanske partiets presidentkandidat. Basert på Bitzers teori om den retoriske situasjon, kan vi si at det påtrengende problemet i denne situasjonen var Trumps store vinnersjanser. Romney ville endre situasjonen til det bedre dersom han kunne overbevise republikanske velgere som i utgangspunktet var innstilt på å stemme på Trump om ikke å gjøre det likevel.

Romneys advarende tale mot Trump 3. mars 2016 var et godt materiale for å undersøke hvordan den etablerte politiske eliten henvendte seg til Trumps «glemte» velgere.

Problemstillingen for masteroppgaven min ble: I hvilken grad henvendte Romney seg til republikanske velgere som var innstilt på å stemme på Trump i talen 3. mars 2016?

Implisert tilhører vs. Trump-velgeren

Ved å bruke Stephen Toulmins argumentasjonsmodell analyserte jeg hvilke underforståtte «sannheter» – hjemler – Romney la til grunn i sin argumentasjon. Basert på Edwin Blacks teori om den annen persona, brukte jeg hjemlene fra argumentasjonsanalysen til å beskrive tilhøreren som ble implisert gjennom Romneys tale. Jeg sammenlignet deretter den impliserte tilhøreren med den typiske Trump-velgeren på tidspunktet for Romneys tale. Resultatet viste at den impliserte tilhøreren i Romneys tale i svært liten grad var samstemt med den typiske Trump-velgeren. Dette gjaldt særlig på tre punkter:

  1. 1. Ulik oppfattelse av egen livssituasjon

En slående forskjell mellom den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren var oppfattelsen av egen livssituasjon. Mens førstnevnte mente livskvaliteten for amerikanere bare ble bedre og bedre og at nyfødte amerikanske babyer var de mest heldige skapninger som noen gang har levd, så situasjonen totalt annerledes ut gjennom Trump-velgerens briller. Han mente livet i USA var blitt stadig verre og at livskvaliteten var langt bedre før.

Denne ulike virkelighetsoppfatning lå til grunn for Trump-velgerens ønske om radikal forandring og den ansvarlige republikanerens ønske om videreføring av de store linjene i amerikansk politikk. Mens den ansvarlige republikaneren mente de siste tiårenes økonomiske politikk og utenrikspolitikk var årsaken til dagens gode livssituasjon, pekte Trump-velgeren på det samme som forklaring for det motsatte.

  1. 2. Ulik vektlegging av moralsk styrke og selvdisiplin

Den ansvarlige republikanerens opptatthet av moralsk styrke og vektlegging av selvdisiplin for å stå opp mot den onde, virket også å være på kant med Trump-velgerens forståelse av verden. Han ønsket forandring så sterkt at han var villig til å se gjennom fingrene med eventuelle regelbrudd fra en sterk og god leder.

For den ansvarlige republikaneren – som så på moralsk svakhet som ondskap – ville regelbrudd, om enn fra en leder med gode hensikter, bli vurdert som totalt uakseptabelt. Det var tross alt det amerikanske folkets moralske overlegenhet som gjorde USA til verdens «skinnende by». Dersom det ble firet på standarder for rett og galt for en president, ville det, ifølge den ansvarlige republikaneren, kunne spre seg til resten av det amerikanske samfunnet og undergrave USAs unike moralske posisjon internasjonalt.

  1. 3. Ulik tillit til eksperter og politikere

En tredje sentral ulikhet mellom den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren dreide seg om synet på politikere og eksperter. Mens den ansvarlige republikaneren så på tidligere presidenter som forbilder for fremtidige presidenter og med stor tillit lyttet til kjente tenkere og eksperter, vendte den entusiastiske Trump-velgeren dem ryggen – eller kanskje mer presist; ga dem langfingeren. Sistnevnte foraktet den politiske eliten og delte ikke den ansvarlige republikanerens tillit til eksperter.

Da talens impliserte publikum nikket anerkjennende til Buffet, Reagan, Adams og Tytler, hevet den entusiastiske Trump-velgeren oppgitt på øyenbrynene. Vanlige folk som ham selv trengte ikke lenger slike elitistiske bedrevitere – «folket» kunne på egen hånd avgjøre hva som var best. Synet på «det gode folket» var også forskjellig hos den ansvarlige republikaneren og Trump-velgeren. Mens den ansvarlige republikaneren mente «den gode borger» var den som – til tross for berettiget sinne – alltid satte landets interesser over sine egne, var Trump-velgeren av en annen oppfatning. Han mente det var på høy tid at hans interesser ble prioritert av politiske myndigheter på bekostning av landets sårbare minoriteter, som hadde blitt forfordelt og fått puter sydd alt for godt oppunder armene sine. Trump-velgeren mente politiske myndigheter skyldte «folket» en slags oppreisning for å ha blitt glemt år etter år.

Romney glemte de «glemte» velgerne

Hjemlene i Romneys argumentasjon mot Trump baserte seg i stor grad på allmenngyldige regler hentet fra felles steder – topoi – som den typiske Trump-velgeren ikke var en del av. Når Romney argumenterte for den tradisjonelle republikanske politikken ved å si at amerikaneres livssituasjon hadde blitt stadig bedre, var det en virkelighetsbeskrivelse Trump-velgeren ikke kjente seg igjen i. Når påstanden om at amerikanere er verdens mest heldige folk, baserte seg på tilhørernes tillit til mangemilliardæren Warren Buffet, tok det utgangspunkt i en felles forståelse om at eksperter er verdt å lytte til – også det en topos den typiske Trump-velgeren ikke delte. Trump-velgeren var heller ikke på samme sted som Romney da det gjaldt for eksempel nødvendigheten av beherskelse, opphøyelsen av tidligere presidenters moral og kriteriene for hva som er en god borger.

På grunn av Romneys innledende etos og det helt spesielle republikanske debattklimaet kan det tenkes at hans muligheter til å henvende seg til Trump-velgere i utgangspunktet var minimale. Likevel, dersom det kan snakkes om grader av overbevisning, kan det legges til grunn at Romney uansett kunne beveget noen av Trumps velgere og fått noen av dem til å stille seg mer kritisk til kandidaten de så langt var mest tilbøyelig til å stemme på. Dette gjorde ikke Romney. Istedenfor å argumentere med utgangspunkt i verdier og standpunkter han hadde felles med Trump-velgerne, tydeliggjorde han kontrasten mellom ham selv og dem.

Partimedlemmer som på forhånd var kritiske til Trump fikk kanskje styrket sin overbevisning om at han ikke burde velges, mens Trumps «glemte» velgere fikk styrket sin følelse av å være glemt. Derfor stoppet ikke Romneys tale Trump, men ble isteden nok et bidrag til elitens forglemmelse av de glemte velgerne.

Hva er – og hva er ikke – hatretorikk?

De lærde strides om hvorvidt Sylvi Listhaugs ytringer er hatefulle. Foto: Kjetil Ree

 

Av Ida Skjelderup

Hva er egentlig hatretorikk? Hvilke av Frps – om noen – uttrykksmåter bør sorteres inn under begrepet? Og burde begrepet, og den påfølgende diskusjonen rundt det, ha blitt holdt utenfor valgkampinnspurten? Flere retorikkforskere har pekt på at hatretorikk ikke defineres i Fillip-André Baarøys og Kjell Lars Berges bredt diskuterte kronikk ”Listhaugs ytringer er ikke hatefulle”. Professor i retorikk ved BI, Berit von der Lippe og professor Anne Birgitta Nilsen ved HIOA mener begge to at Baarøy og Berge bommer med kritikken. Sakprosaprofessor Johan Tønnesson mener Nilsen har et poeng når hun karakteriserer ”snikislamisering” som hatretorikk, men at det ikke gjelder for ”parallellsamfunn”.

Kronikken som utløste diskusjonen blant retorikerne ble publisert på NRK Ytring den 08.08, fredag før valget. Her fremmer retorikeren Fillip-André Baarøy og retorikkprofessor ved UiO, Kjell Lars Berge kritikk mot Arbeiderpartiet på bakgrunn av en debatt på Dagbladet.no den 04.09. De to mener Arbeiderpartiets Trond Giske kaller Listhaugs språkbruk hatretorikk, og at dette ikke er riktig betegnelse. Det mangler belegg for påstanden, skriver de, og hevder at Giskes argumentasjon kun er basert på synsing. De beskriver utspillet som et taktisk grep for å mobilisere i innspurten av valgkampen, og de uttrykker bekymring for at hatretorikk-begrepet skal uthules:

 

– Det viktigste er ikke hva som sies

”Hvis ikke Arbeiderpartiet blir bedre på å skille mellom provoserende og mobiliserende politiske spissformuleringer og hatefulle ytringer, bagatelliserer de hva hatretorikk egentlig er – og hva hatretorikk faktisk fører til og har ført til gjennom historien,” skriver de.

Samme dag publiserte NRK Ytring også Giskes tilsvar til kritikken av Arbeiderpartiet. Han mener seg feiloppfattet og at Listhaugs balansegang og hinting i gråsonen er selve problemet: ”Listhaug kan kommunikasjonsstrategi bedre enn noen, med karriere som godt betalt PR-rådgiver i Oslo. Hun vet hvor grensen går og holder seg innenfor. Men hun vet også at det viktigste ikke er hva som sies, men hvordan det blir oppfattet.”

Giske viser videre til Tore Tvedts utsagn om at Listhaugs språkbruk gjør det lettere for ham og hans meningsfeller å kunne uttrykke seg som de selv ønsker.

 

– Ikke rett tid

Senere samme dag kommenterer professor Berit von der Lippe på NRKs bestilling at ”Taushet kan være mer enn gylden tale”, at diskusjonen som helhet kommer ubetimelig og bidrar til flytte fokus vekk fra saker og over på retorikken og måtene de omtales på: ”Dette gjelder ikke minst i disse særnorske valgkamptider der det handler mer om å slå ens hovedmotstandere i bakken, enn det handler om å åpne rommet for tankevekkende resonnementer”, skriver hun.

Von der Lippe velger likevel å uttale seg, da hun mener ”Retorikerne Fillip-André Baarøy og professor Kjell-Lars Berge synes å heve seg over de glidende overgangene mellom kontinuerlig negativ omtale av ikke-etnisk norske mennesker og den næring dette kan gi til vekst av forakt. Om ikke nødvendigvis hat – i første omgang”.

Videre peker hun på at kronikkforfatterne ikke klargjør hva de selv legger i begrepet om hatretorikk.

 

– Må defineres

I et debattinnlegg på forskning.no, publisert den 12.09, fremmer Professor ved HIOA, Anne Birgitta Nilsen, et beslektet argument. Hun mener kronikken burde definere hatretorikk-begrepet eksplisitt, og viser til Likestillings- og diskrimineringsombudets definisjon av hatytringer:

”Hatytringer er nedverdigende, truende, trakasserende eller stigmatiserende ytringer som rammer individets eller en gruppes verdighet, anseelse og status i samfunnet ved hjelp av språklige og visuelle virkemidler som fremmer negative følelser, holdninger og oppfatninger basert på kjennetegn- som for eksempel etnisitet, religion, kjønn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, kjønnsidentitet og alder.”

Nilsen legger videre vekt på at hatytringer er sælig pathosfylte; i den forstand at de er spesielt innrettet mot mottakernes følelser. Et annet poeng hun trekker frem, og her viser hun til LTI: tredje rikets språk : [lingua Tertii imperii] skrevet av lingvisten Victor Klemperer etter andre verdenskrig, er at hatretorikken ikke alltid er slående, men består av små drypp: ”Det var enkelte ord, fraser og setningstyper som ble innført gjennom gjentatte repetisjoner, og som så ble tatt i bruk av et større publikum”.

 

– Parallellsamfunn er ikke hatretorikk

Som eksempel på ord som kan fremkalle denne typen følelser trekker Nilsen, i tillegg til ”snikislamisering”, frem ordet ”parallellsamfunn”, som hun mener ”gir urovekkende assosiasjoner til fare, lovløshet og vold. Mange vil nok derfor mene at Listhaugs bruk av ordet parallellsamfunn sorterer under hatretorikk, og at hennes politiske retorikk i alle fall har elementer fra hatretorikken.”

På kritikken fra Nilsen svarte Baarøy og Berge i et debattinnlegg på samme nettsted den 14.09 at kategoriseringen av parallellsamfunn som hatretorikk kan bidra til uthuling av begrepet.

I en replikkveksling på Nilsens Facebook-side den 13.06, stiller også Johan Tønnesson seg kritisk til at ordet parallellsamfunn skal gå under hatretorikk, men påpeker at han selv har forsøkt å motvirke bruken av ”ghettoisering”. Han mener ”snikislamisering” er et bedre eksempel på språkbruk som egner seg til å skape hat gjennom frykt. Han henviser så til et annet begrep, «fryktretorikk», som han og Berit von der Lippe har utviklet i boka Retorikken i kampen om kvinnestemmeretten, hvor den kjente biskopen og stortingsmannen Heuch forsøkte å skremme med de uhyrlige konsekvensene av å gi kvinner rett til å stemme og la seg velge.

Fortsatt for dårlige vilkår for sakprosa for barn?

I følge forfatter og oversetter Cecilie Winger, blir Historien om Columbus (Spartacus) hennes siste sakprosabok for barn

 

Av Ida Skjelderup

Flere medieoppslag har den siste tiden trukket frem de dårlige vilkårene for produksjon av sakprosa for barn. I en lederkommentar i Bokmagasinet i februar i år pekte Karin Haugen blant annet på den dårlige utstillingsplassen bokgruppen ofte får i bibliotekene, og Sakprosabloggen fulgte opp med en sak om hvordan den nye ordningen med produksjonsstøtte til sakprosa for barn sjelden kommer illustratørene til gode. Siste utspill om temaet kommer fra forfatter og oversetter Cecilie Winger som slår fast at det ikke lenger er mulig for henne å leve av å skrive denne typen litteratur. Men hva er det som gjør at denne sjangeren stadig kommer til kort i kampen om midler og anseelse i det litterære feltet? I sin masteroppgave I skyggen av skjønnlitteraturen. En litteratursosiologisk undersøkelse av Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for barn og unge fra 2016 gjør Ane Nielsen intervjuer med nøkkelaktører i det norske litteratur- og sakprosafeltet. Hun finner at en viktig forklaring kan ligge i sjangerens fordoblede nytteformål; både den pedagogiske og den virkelighetsrefererende funksjonen utelukker tekstene fra å bli opphøyd til kunst.

 

For lav innkjøpspott

I kronikken i Aftenposten 3. august advarer Cecilie Winger mot at for få innkjøp til den norske innkjøpsordningen for sakprosa for barn vil føre til at faktabøkene for barn vil forsvinne fra bokhyllene.

-Når innkjøpspotten har vært såpass liten, har forlagene vært redde for å melde inn bøker, siden risikoen for at de skal gå med underskudd har vært svært høy. Resultatet har derfor vært at forlagene utgir og melder inn stadig færre sakprosabøker til Kulturrådets innkjøpsordning, sier Winger til Klassekampen i en oppfølgingsak.

-De oversatte bøkene om generelle emner som dinosaurer er langt mer lukrative for forlagene, og derfor utgis det stadig færre sakprosabøker skrevet på norsk, for norske barn og om norske emner, legger hun til.

 

Stor kontrast til autonomiestetikken

I sin masteroppgave så Nielsen nøyere på underliggende verdier i litteraturfeltet som kan forklare de dårlige betingelsene for sakprosa for barn. I et intervju gjort med tidligere generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), Trond Andreassen, trekker hun frem nytteformålet som forklaring på at sjangeren ofte nedprioriteres til fordel for skjønnlitteratur for barn eller litteratur for voksne generelt.

-Denne litteraturen skal ha en konstruktiv effekt, den skal gagne barnas språkutvikling, være moralsk oppbyggelig og formidle faktabasert kunnskap. Parallelt med den opplærende funksjonen skjedde det en vending mot det estetiske, kunstferdige, som tiltok på 70-tallet. Feltets tilknytning til læring og pedagogikk står likevel sterkt i den generelle oppfatningen av funksjonen til denne litteraturen. Det leder til at feltet som helhet ikke mottar like stor grad av prestisje og oppmerksomhet, sier Andreassen.

Kritiker og litteraturviter Margun Vikingstad siteres til inntekt for et lignende poeng:

-En mulig årsak kan være at assosiasjonen til pedagogikk og opplæring henger igjen. Disse egenskapene er forbundet med nytte, snarere enn estetisk verdi. Når bokgruppen i tillegg assosieres med opplæring og faktabasert kunnskap, blir kontrasten til den autonomiestetiske tankegangen enda større.

 

Akademias rolle

Videre argumenterer Nielsen for at akademikerne må ta sin del av ansvaret for de dårlige vilkårene for sakprosaen for barn.

– Skjønnlitteraturen står langt sterkere hos barnelitteraturviterne, og tar derfor opp større plass i forskninga, skriver hun. Barnelitteraturforskninga har lånt metodene sine fra allmenn litteraturvitenskap, som er utvikla med henblikk på skjønnlitteratur og fiksjon, med henvisning til den danske litteraturforskeren Anna Skyggebjerg:

-Skyggebjerg mener fagbøkene neglisjeres i akademia, og ikke bare i forskning på barnelitteratur; det er symptomatisk for litteraturvitenskapen som helhet, skriver Nielsen. Den komplekse fiksjonsfortellingen står sterkt i akademia, og denne oppfatningen har blitt overført til skolesystemet. Forskningen i Danmark er rettet mot den kunstnerisk orienterte, avantgardiske, horisontutvidende, eksperimentelle barnelitteraturen, noe som fører til at forskning på den faktaorienterte barneboka nedprioriteres.

 

Håp for feltet?

I Nielsens intervju taler Trond Andreassen for en nasjonal plan for opprustning av feltet for sakprosa for barn, slik det ble gjort for sakprosaen for voksne på 80-tallet, der både NFF, Norsk barnebokinstitutt og Kulturrådet involveres.

Seksjonsleder for litteratur i Kulturrådet, Arne Vestbø, sier til Klassekampen at selv om Kulturrådet og innkjøpsordningene spiller en viktig rolle, finnes det også andre aktører som må på banen for å forbedre situasjonen, slik som bibliotek, bokhandlere og media.

– Fordi vi fortsatt ønsket å satse på sjangeren, flyttet vi noen midler fra innkjøpsordningen til produksjonsstøtte, slik at forlagene kan søke tidligere i prosessen, sier han, og referer til ordningen for støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier som Sakprosabloggen skrev om tidligere i år. I tillegg har Kulturrådet støttet et skrivekurs i sakprosa for barn og ungdom i regi av blant annet Barnebokinstituttet, legger Vestbø til.

Kunsten å bygge sakprosakanon

Av Ida Skjelderup

Har det noe for seg å samle og lage lister over de beste sakprosaverkene utgitt i Norge etter krigen – utover den umiddelbare oppmerksomheten som følger med en artig konkurranse? Og går det an å sammenligne en memoarbok med et oppslagsverk? Etter antall kåringer som er blitt gjennomført i norsk offentlighet de siste par-og-tjue årene å dømme er svarene ja og ja: Først ut var Trond Berg Eriksen med Nordmenns nistepakke. En kritikk av den norske kanon (1995), en utgivelse hvis overordnede formål var å revidere en ensidig skjønnlitterær fortelling om norsk litteratur. Tretten år senere, i 2008 lanserte så Dagbladet sin liste over de 25 mest betydningsfulle norske sakprosautgivelsene etter 1945, og påfølgende år lanserte Landslaget for norskundervisning sin offisielle sakprosakanon for skolen, som i dag fungerer som rettesnor for det man kan anta er brorparten av alle norsklærerne der ute. Og nå har altså NRK P2 og Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) gått sammen om å lage en helt ny og særdeles omfattende liste på 250 titler fordelt over ti ulike kategorier – der kriteriene for utvalget har vært å finne de beste sakprosabøkene – og samtidig dem som i størst grad har bidratt til å forme Norge. Under Hans Olav Brenners ledelse, skal lista presenteres og diskuteres i beste sendetid hver lørdag sommeren i gjennom, med diverse repriser. I morgen sendes program nummer tre i serien kalt Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa.

Er Johannesen og Næss kompatible?

I en kommentar til 2008-kåringen peker Kjartan Fløgstad på utfordringene knyttet til å sammenligne verker med så ulike funksjoner som det formorienterte essayet og den vitenskapelige monografien – og han undrer seg over hvordan den sak(prosa)kyndige juryen har  grepet an sammenligningene mellom Georg Johannesens Om den norske tenkemåten (1975) og blant annet Arne Næss’ Filosofiens historie (1953), som morsomt nok også begge figurerer på fem-på-topp-listen fra det første av radioprogrammene, der sjangeren er Kultur og underholdning. ”Johannesen skriv ikkje i same sjanger som Næss, Skouen eller Gullestad”, slår Fløgstad fast, og uttrykker skepsis overfor å lese disse forfatterne med sakprosasjangeren som briller. For ham karakteriseres Johannesens skrivemåte av å være språkstyrt – innholdet utvikles gjennom hensynet til konkrete formuleringer og ordvalg, heller enn i en formallogisk idésfære – og kan dermed ikke måles opp mot de mer stringente vitenskapelige utgivelsene på lista. Eksempelet Johannesen illustrerer ifølge Fløgstad nettopp dette poenget: Omsorgen for språk vs. omsorgen for sak har lite å gjøre med fakta- og fiksjonsskiller. De resterende titlene som nådde topp-fem i Kultur og underholdningskategorien var Knut Hamsuns På gjengrodde stier (1949), Peter Wessel Zapffes Barske glæder (1969) og Aftenpostens Hvem, hva, hvor-serie.

Knut Hamsun troner aller høyest av de fem store mennene hvis verker nådde topp-fem-listen over beste norske sakprosabøker i kategorien Kultur og underholdning. Foto: Anders Beer Wilse – Knut Hamsun på Nørholm, juli 1939

 

I radioprogrammet der Sindre Hovdenakk, Mari Grinde Arntzen og Fredrik Wandrup har valgt ut og diskuterer 25 titler som medlemmene i NFF har stemt frem rekkefølgen på, støter panelet på en utfordring beslektet med Fløgstads kritikk: En såpass heterogen kategori kan gjøre det vanskelig å si noe essensielt om verkenes kvaliteter i forhold til hverandre. I så måte har programkategori nummer to langt mer å by på: Marta Breens, Knut Olav Åmås’ og Bodil Stenseths drøftinger av lista over de 25 beste biografiene og selvbiografiene får frem viktige nyanser innen sjangeren – og idealene som ligger til grunn for ekspertvurderingene blir hentet frem og prøvd mot hverandre. Mens Wandrup og co. tvinges inn i mer overfladiske verdidommer som ’velskrevet’ og ’litterær kvalitet’, gis biografipanelet rom til f. eks å drøfte pendelsvingninger mellom den subjektive, mytologiserende fortellingen og den faktabaserte, der en der forfatterens ethos bygges ved å belegge påstander gjennom troverdige kilder. Breen trekker frem et interessant poeng når hun peker på det atypiske ved Kim Frieles Troll skal temmes (1990): Til forskjell fra den gjengse kvinnelige selvbiografen, som heller underspiller sin egen betydning, tilskriver Friele seg (selvfølgelig helt rettmessig) en selvsagt rolle som senter for de homohistoriske begivenhetene. Og når Stenseth og Åmås drøfter i hvilken grad den subjektive, men transparente fremstillingen ivaretar tilknytningen til virkeligheten like godt som den mer objektive og kildebaserte biografien, med blant annet Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (2003) som eksempel fra sistnevnte gruppe, går de rett til kjernen av sakprosateorien: Hvordan håndterer vi forventningen fra leseren om at det vi påstår er sant? Her tjener diskusjonen om sakprosaisk metode også til utvikling og formidling av generelle vitenskapsteoretiske innsikter. Ved siden av Søbyes og Frieles verker, var det Trygve Brattelis Fange i natt og tåke (1980), Hans Fredrik Dahls Quisling: en norsk tragedie (2004) og Tor Bomann-Larsens Haakon og Maud (2002-2016) som nådde topp-fem lista i biografikategorien.

Schizofrene vurderingskriterier

For juryen som kom frem til Dagbladets liste fra 2008 var mandatet klart: De skulle kåre sakprosaverkene utgitt etter andre verdenskrig som i størst grad hadde bidratt til å endre Norge. I kommentaren nevnt over kan man kanskje si at Fløgstad indirekte kritiserer oppdragets innretning mot virkningshistorie heller enn verkets iboende kvaliteter – enig i dommen er han i hvert fall ikke:

Av alle «Bøkene som forandret Norge» hevdar Dagbladets jury at «Om den norske tenkemåten» er den som forandra Norge mest. Ei nærliggande tolking av kåringa kunne vera at ingen bøker forandrar Norge. Ei anna at mest er det same som minst.

Man kan i alle fall lure på hva han vil tenke om den noe schizofrene løsningen NRK har gått for – der panelene har blitt bedt om å rangere både etter kvalitet og grad av påvirkning. Ser man litterær kvalitet f. eks som omtanke for leseren i form av spennende historiefortelling og nyutvikling av sjangeren, kan det se ut som NFF-erne og enkelte av panelistene har gitt virkningshistorien størst plass som vurderingskriterium. Som Artntzen er inne på, er f. eks Agnes Ravatn og Ivo de Figueiredo eksempler på allerede folkekjære forfattere som nok hadde fått en høyere plassering om man så bort fra at de ikke har hatt tid til å utrette så mye enda. Selv om den eklektiske kulturkategorien som nevnt kan ha virket hemmende med tanke på de aller mest dyptpløyende analysene, har listen listen absolutt potensial for å frembringe interessante diskusjoner på metanivå: Trenger vi virkelig en kanon som trekker frem de samme gamle (store) mennene vi har lært om og hørt om så mange ganger før? Bør ikke en ny kanon i større grad avspeile at tidene har forandret seg og at verker vi tidligere ikke så på som viktige viste seg å være det likevel? Eller at nyere og enda mer interessante verker har kommet til? I rollen som panelets modernistiske alibi understreker Arntzen hvor mye sakprosasjangeren har utviklet seg de siste årene – ja, et vell av sjangerutfordrende og eksperimentelle bøker har kommet til. Det er synd om listen skal underkommunisere at den norske sakprosaen har vind i seilene for tiden, og at sjangeren stadig stjeler bokhyllemeter – også i bokhandler utenfor Norge.

Temaet for morgendagens sending er sakprosa for barn, og det blir spennende å se i hvilken grad Brenner klarer å styre panelet i retning av de aller mest interessante problemstillingene kategorien har å by på – og slik sett opprettholder det høye nivået fra forrige program.

 

Jakter på den gode sakprosaen

Hans Olav Brenner skal lede ti programmer om norsk sakprosa i beste sende sendetid på NRK P2 i sommer

 

Av Ida Skjelderup

I programserien Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa på NRK P2, bidrar medlemmene i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) til å kåre de mest betydningsfulle norske sakprosabøkene utgitt i Norge etter 2. verdenskrig. I ti ulike paneler ble det først utarbeidet en liste over 25 titler som ekspertene mente har utmerket seg innenfor sine respektive kategorier, før NFF-erne så stemte frem sine favoritter blant de 250 titlene. I ti programmer som skal sendes på NRK P2 gjennom hele sommeren, skal hvert av ekspertpanelene diskutere sine og medlemmenes utvalg og rangering med Hans Olav Brenner som moderator. I første program, som kan høres i dag klokken 09.03, tar Fredrik Wanderup, Sindre Hovdenakk og Mari Grinde Arntzen for seg bøker innen kategorien ”Kultur og underholdning”. De resterende sjangrene er ”Sakprosa for barn og unge”, ”Krigshistorie”, ”Reiseskildringer”, ”Debatt og samfunn”, ”Mat, drikke og håndverk”, ”Essay”, ”Lærebøker” og ”Populærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora”. Sakprosabloggen har snakket med generalsekretær i NFF, Tore Slaatta, om potensialet som ligger i denne typen kåringer – samt noen av utfordringene ved dem.

 

– Hvorfor har NFF villet være med å fasilitere en slik programserie og kåring?

– Det heter jo at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet, og i dette tilfelle er det sant. NRK mønstrer en av sine aller beste litteraturjournalister i 10 programmer om norsk sakprosa, og vi har ikke villet stå i veien for NRK-redaksjonens ambisiøse planer. Vi ble tidlig enige med NRK om at NFF kunne forsøke å hjelpe redaksjonen med å finne frem i den store vrimmelen av god norsk sakprosa. De redaksjonelle valgene er gjort av NRK, og basert på journalistiske kriterier. Målet har ikke vært å gjøre listene om til en kanon, men å hjelpe NRK med å lage gode programmer og engasjere til deltakelse og interesse blant våre medlemmer. Det tror jeg vi har klart, og vi bør nå mest av alt glede oss til programmene går på lufta.

Sakprosafeltet spenner bredt; fra undervisningslitteratur, via forskningslitteratur og fagformidling, til allmenn sakprosa, med lekmannskunnskap i Grundvigiansk tradisjon og universitetsbasert, akademisk fagformidling i skjønn forening. Det ville være fint om programserien kunne bidra til å få belyst nyansene i vurderingskriterier her, og hvordan de påvirker vår forståelse av det som ofte kalles for «litterær kvalitet» i sakprosa og faglitteratur. I læremiddeltekster er litterære virkemidler også pedagogiske, mens de i den allmenne sakprosaen kanskje fremstår som mer kunstneriske. Stilistiske grep kan på ett nivå være identiske på tvers av ulike tekster, og samtidig ha forskjellige funksjoner. Det er derfor nødvendig å kontekstualisere vurderingene, skal man få en riktig forståelse for variasjonsbredden i det faglitterære feltet. Et essay i et allmennkulturelt tidsskrift vil ikke umiddelbart la seg sammenligne med en strikkeoppskriftsbok, men begge kan være gode – eller dårlige, innenfor sine sjangere.

 

– Kan du si noe om hvordan dere har tenkt rundt inndelingen av underkategorier? 

– Sjangerne er blitt til i dialog med NRK. Som alle inndelinger er de litt omtrentlige, og i et historisk perspektiv er det jo interessant at sjangernes grenser og betydninger endres. Det håper jeg også vil komme frem i programmene. For eksempel har den naturvitenskapelige populærvitenskapen som skrives og leses i dag en helt annen resonans i folks bevissthet og hverdagsliv enn for bare få år siden. Brennaktuelle samfunnsdebatter og urolige fremtidsutsikter gir bøker og artikler om naturvitenskapelige fenomener et nytt rom å opptre innenfor. Satt på spissen er «ut i naturen bøkene» fra 70-tallet ikke lenger selvhjelpslektyre, men overlevelseslitteratur. Ordet «populærvitenskap» viser seg dermed også å være sammensatt, tvetydig og i stadig utvikling. God sakprosa og faglitteratur skrives og utgis hele tiden i tett samspill med samfunnsutviklingen, for ikke å si tidsånden. Derfor er det også så viktig at universitetene og forskerne våre ikke bare gjør seg tilgjengelige med engelskspråklige publiseringer i internasjonale «open access» tidsskrifter, men også bryr seg om og henvender seg til det samfunnet de er en del av.

 

Programmene har sendetidspunkt lørdager kl 09.03 og har følgende sendeskjema:

  1. 24. juni: Kultur og underholdning
  2. 1. juli: Biografier og selvbiografier
  3. 8. juli: Sakprosa for barn og unge
  4. 15. juli: Krigshistorie
  5. 22. juli: Reiseskildringer
  6. 29. juli: Debatt og samfunn
  7. 5. august: Mat, drikke og håndverk
  8. 12. august: Essay
  9. 19. august: Lærebøker
  10. 26. august: Populærvitenskap, samfunnsvitenskap og humaniora

Hvert program sendes i reprise påfølgende søndager og onsdager kl 13.03.

*Da undertegnede i sin ensidige interesse for vurderingskriterier og kategoriseringer unnlot å be generalsekretæren om en kommentar til den noe kontroversielle programtittelen ”Faktasjekken”, har hen hentet inn dette betimelige lille diktet signert Nahoj Stirual Nossenøt:

 

Fakta faen

står i boka

Sjekk den stilen

Skriv ut sjekken

Brenner brummer:

FAKTASJEKKEN!

 

– Språk er makt! Skaff deg litt!

Av Ida Skjelderup

Det var en begeistret Johan Tønnesson som tok i mot elevene fra det han betegnet som verdens desidert mest berømte videregående skole i det store auditoriet i Georg Sverdrups hus på torsdag. Elevene fra Hartvig Nissen skole viste sterkt engasjement knyttet til problemstillingene som ble trukket frem, og hadde ingen vanskeligheter med å imponere sakprosaprofessoren. En henvisning til Kants bud om å kaste av seg umyndighetens åk tjente som inngang til Tønnessons hovedbudskap til elevene: Retorisk talekompetanse gir tilgang til deltakelse i demokratiet – og denne kompetansen kan læres! Via studier av Margaret Thatchers taler viste han at enkle grep som bruk av tallet tre, bokstavrim og gjendrivelse kan gi overveldende resultater og – med litt trening – gjøre de aller fleste av oss til vellykkete talere.

 

Johan Tønnesson foreleser for Hartvig Nissen-elever

 

Uetisk bruk av pathos

Med denne motiverende appellen fikk begreper som ethos, pathos og kairos direkte relevans – både som analyseverktøy og praktiske råd. Caser hentet fra debatten om stemmerett for kvinner og vinterens ulvedebatt ble tatt opp til diskusjon, og elevene ble først bedt om å vurdere bruken av retoriske virkemidler, for så å komme med forslag til revisjon. Spesielt gode innspill hadde elevene til analysen av Senterpartiets protestvideo mot regjeringens avgjørelse om ikke å tillate lisensjakt på ulv. De kraftfulle bildene av sønderrevne hundekropper ble karakterisert som uetisk pathosbruk. Hvorfor ikke benytte bilder av døde sauer? Videre ble dårlig produksjon og upassende musikk trukket frem som faktorer som kunne virke negativt på partiets ethos.

 

Jakt på ikke-retorisk sakprosa

Etter å ha etablert retorikken som middel for å oppnå myndighet, heller enn usaklig maktmisbruk, utfordret foreleseren tilhørerne til å ta del i jakten på den ikke-retoriske sakprosaen. Vidar Theisens værmeldinger og ordbokdefinisjoner ble benyttet som analyseobjekter, men jaktutbyttet ble likevel null – selv ikke matematiske formler kunne sies å være fri for retoriske aspekter. Men, som den finske professoren og oppfinneren av sakprosabegrepet, Rolf Pipping, i sin tid uttalte, er det likevel saken som bør stå i sentrum for sakprosaen, understreket Tønnesson. Elevene ble så presentert for definisjonen av sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», og fikk enda mer å tygge på da Tønnesson stilte spørsmål ved om det virkelig går an å ytre seg direkte om virkeligheten.

 

Fra venstre: Kristine Saga Hammerstad, Hanna Finsrud, Aurora Christine Haugan og Flavio Nicolai Spinetti

 

Siste utfordring til elevene ble den aller mest innbringende for Tønnesson og UiOs del. På oppfordring om å forbedre det foreløpige slagordet for studiespesialiseringen, kom Aurora Christine Haugan, Flavio Nicolai Spinetti, Kristine Saga Hammerstad og Hanna Finsrud med dette overbevisende forslaget: ”Språk er makt! Skaff deg litt! Søk Her!”

 

Etter endt retorikkforelesning fikk elevene omvisning på campus Blindern

 

 

 

– Årets avhandlinger har alle en åpenbar betydning for samfunnet

Av Ida Skjelderup

Innholdsmarkedsføring, klarspråk, Trump-velgeren som ’second-persona’ og tegnspråktolkning av musikk – årets masterpresentasjoner viste bredde i både tilnærming og tematikk. Men felles for oppgavene er ifølge sakprosaprofessor Johan Tønnesson en åpenbar betydning for samfunnet. Han understreker at det ved masterløpet i retorikk og språklig kommunikasjon oppmuntres til avhandlinger som på direkte vis griper inn i utfordringer i samfunnet. I sine tilbakemeldinger gav Tønnesson hver og en av studentene tips til hvordan de kan bringe forskningsfunnene sine videre ut i verden.

Siden 2010 har retorikkstudentene  som avslutning på masteremnet presentert oppgaven for opponenter og publikum. Det har utviklet seg til å bli en hyggelig og uformell, men likevel litt høytidelig ramme rundt uteksamineringen, sier Tønnesson. Dagens formål er todelt; studentene får mulighet til å presentere viktige funn for et interessert og kompetent publikum, samtidig som de føres inn i den akademiske tradisjonen det er å la studiene testes mot kritiske innvendinger fra fagfeller.

Tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

Førstekvinne ut var Marthe Ødegård Olsen med presentasjonen «Å høre etter noe mer. Visualisering av instrumental musikk – i en tegnspråktolks perspektiv». Informert av semiotisk teori og leserintervjuer av hørselshemmede, undersøker hun i avhandlingen tolkens rolle i oversettelsen fra instrumentalmusikk til bevegelser og visuelle tegn. Hun skiller mellom to stereotypiske tilnærminger; én subjektiv, emosjonsbasert som fokuserer på opplevelsesaspektet ved musikken, og én deskriptiv, mer teknisk, som blant annet formidler hvilke instrumenter som tas i bruk. Teori og leserintervjuer gir ifølge Olsen grunnlag for kritikk av tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer, der forbundet foreskriver nøytralitet og upartiskhet: I oversettelser av ikke-verbale sider av musikk ville en slik praksis frata hørselshemmede muligheten til å oppleve den emosjonelle siden av det kunstneriske uttrykket.

Marthe Ødegård Olsen viser frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

 

Ulike perspektiver på politisk talekunst

I presentasjonen «Jeg prøver å skrive det jeg tror de ville skrevet selv. En kvalitativ undersøkelse av tre taleskriveres arbeid med å konstruere karakter i politiske taler», peker Simon Stjern på det paradoksale ved den store veksten i taleskriverstanden og det stadig mer gjeldende idealet om den autentiske politikeren. Gjennom intervjuer av tre taleskrivere og analyser av talene deres undersøker han i sin avhandling hvordan autentisitet konstrueres i den enkelte talen. Filip-André Baarøy viste i sin presentasjon, «Forglemmelsen av de glemte. En argumentasjonsanalyse av Mitt Romneys tale som skulle stoppe Donald Trump», hva slags modellvelger som konstrueres i talen som var ment å skulle få Trump-tilhengerne til å ombestemme seg. Ved hjelp av argumentasjonsanalyse og Edwin Blacks begrep om ’second persona’ finner han i oppgaven at talen forsøker å overbevise ved henvisning til eksperter, at den maner til moralsk ansvar og at den argumenterer for videreføring av et vellykket USA – alle uttrykk for ideer den empiriske Trump-velgeren opponerer mot. Slik tilbyr Baarøy mulige svar på hva republikanerne kunne gjort annerledes i sin kommunikasjon til folket.

Retoriske blikk på markedsføring

Nina Jansen Wiig og Anneline Rølsåsen presenterte begge oppgaver der de ved hjelp av retorikkfaglige verktøy undersøker ulike former for markedsføring. I «Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss? En analyse av seks tekster fra DNB og Gjensidige», redegjorde Jansen Wiig for tankegangen bak den stadig voksende sjangeren innholdsmarkedsføring, mens Rølsåsen i «Snus er min beste venn, og verste fiende. En multimodal analyse av to reklamefilmer fra Helsedirektoratet» blant annet snakket om stereotypiseringer av kjønn i de to filmene. Jansen Wiig fant i sin oppgave ut at selv om leserne av DNB og Gjensidiges innholdsmarkedsføring gjennomskuet selskapenes påtatte velvilje, og leste det som salgsstrategier, lot de seg likevel informere av innholdet i tekstene. Begge studenter fant at det retoriske begrepsapparatet kunne tilføre noe i undersøkelser av markedsføringsstrategier.

Nyskapende bidrag til klarspråkforskningen

I «Informasjon for innforståtte. En leserinformert undersøkelse av klarspråklig formidlingspotensiale i informasjon om asylregler» tar Nora Hjembrekke for seg behovet for klarspråkarbeid i asylsektoren. Oda Berg rettet i sin presentasjon «Muligheter og utfordringer ved deling av klare tekster i kommunesektoren – En kvalitativ undersøkelse av kommunalt klarspråksarbeid» kritikk mot de deler av klarspråkfeltet som ensidig fokuserer på tekstinterne klarspråkstrategier. Selv om slike er enkle å ta i bruk, vil de sjelden kunne gjennomføres uten at man erkjenner kontekstuelle utfordringer som kompetansegrunnlag, økonomi og følelsene forfatteren har investert i teksten. Hjembrekke, på sin side, fant ved hjelp av tekstanalyse og leserundersøkelser at informasjonsteksten hun analyserte la opp til tre ulike leseveier; én digital, én juridisk og én analog, men at den tiltenkte mottakergruppen ikke klarte å følge noen av dem. Basert på funnene utfordrer Hjelmbrekke klarspråkråd om å følge den klassiske pyramidemodellen der det viktigste nevnes først – undersøkelsene hennes viser nemlig at struktureringsprinsippet i denne sammenhengen skapte forvirring blant leserne.