– Man må ha omsorg for leseren

Hva får du om du setter en barneskolelærer og småbarnsmor som skriver doktorgrad i tekstvitenskap i et års koronatilværelse på Sagene? Jo, en sakprosabok for barn om Oslo!

Kristin Torjesen Marti, stipendiat ved institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO, har nylig gitt ut Osloboka – en historiebok og byguide for barn. Gjennom 13 konkrete steder og bygninger, tar hun deg med på en vandring i Oslos historie fra millioner av år tilbake og helt frem til våre dager. Her kan både barn og voksne gå i fotsporene til forfedrene og formødrene våre, og man får høre om fossiler, kjente landemerker, arbeiderhistorie fra Akerselva der barn jobbet på fabrikkene og om en ekte mestertyv som gjemte seg i en hule.

En del barnelitteratur søker på tvers av sjangergrensene, der fiksjon og fakta går i hverandre. Marti har derimot vært opptatt av at det skal være et klart skille mellom hva vi vet og ikke vet om historien vår – det skal være en klar virkelighetskontrakt.

– Det har ikke vært et verdistandpunkt, men jeg har tatt et bevisst valg om at jeg ikke har ønsket en fiktiv rammefortelling i boka. Jeg har ønsket å utforske hvordan man kan formidle fakta til barn på en «streng» og tydelig måte, men også om hvordan fakta ikke alltid er entydige.

Gud og dinosaurer

Kildebruk bør derfor være like etterrettelig overfor barn som overfor voksne:

– Noen ganger vet vi rett og slett ikke helt hva som har skjedd. For eksempel, mine barn lurte på, har det vært dinosaurer i Oslo? Selv om det hadde vært en god historie, så er sannheten at det har vi ikke forskningsmessig belegg for å si. Så da måtte jeg skrive slik som «det kan det ha vært» eller «kanskje var det slik».

Marti mener det skrives mye bra og variert sakprosa for barn i dag, om alt fra forskjellige dyr, til store og alvorlige tema som identitet og døden.

– Jeg har ønsket å utfordre hvilke tema man kan skrive om til så små barn som tre-fireåringer. Jeg har også tenkt at jeg ville skrive om «ikke-temaene», altså det som kanskje ikke virket så spektakulært ved første øyekast. For eksempel når jeg skulle skrive om middelalderklosteret på Hovedøya. Om man skal forklare hva en munk er, må man skjønne hva det betyr å leve livet sitt for gud. Det er nok ikke helt lett for en voksen å svare på heller.

Modelleseren

Og et klassisk spørsmål når man driver med tekstforskning: Hvem er egentlig bokas modelleser – hvem har Marti tenkt hun har skrevet til fra koronakontoret sitt på Sagene?

– Boka er først og fremst for barn fra tre år og oppover, men de yngste barna kan nok trenge litt hjelp av de voksne. Mer her er illustrasjonene utrolig viktige. Illustratør Hege Vatnaland har vært veldig flink til å inkludere fine og rare detaljer, som barna kan legge vekt på ulike ting ved etter hvert. Slik passer boka for barn i litt ulike aldre.

Og Marti har bevisst skrevet inn en dobbelt fortellerstemme:

– Brødteksten er hovedsakelig til barna, men jeg har inkludert ulike paratekster og informasjonsbokser om tips til aktiviteter og hvordan man kan komme seg dit. Så jeg håper boka kan fungere som en turguide i Oslos historie både for voksne og barn – gjerne med boka i sekken.

Livredd

Marti har verken utdanning innen historie eller arkeologi. Og det har vært en fordel:

– Jeg har selv måtte oppsøke kildene og fagekspertisen for å lære meg en rekke ting. Hva er for eksempel en rett faglig beskrivelse av steinalderen? Jeg tror det har vært viktig at jeg har måtte starte med det grunnleggende.

Barnebøker skal selvsagt ikke være voksenbøker i miniatyr. Selv om Marti vil drive litt folkeopplysning, skal språket flyte godt, uten oppramsing av fakta. Så hva er egentlig den største forskjellen mellom å skrive sakprosa for barn og for voksne?

– Det er gøy å skrive for barn, det er jo folk jeg liker. Men det har vært en skikkelig øvelse å ta for seg et tema på en halv side, der man skal ha inn fakta og årstall, uten at det blir for mye. Jeg har hele tiden måtte velge bort og barbere ned. Men ja, jeg har vært livredd for at det skulle bli kjedelig med så mye fakta.

Akademia kan lære av barnebøker

Og her tror Kristin Marti, som akkurat i disse dager er i sluttspurten av doktorgradsprosjektet sitt om elevtekster og skriveoppgaver for barneskolen, at den viktigste overføringsverdien til egen akademisk skriving ligger: Å ha større omsorg for leseren.

– Akademisk skriving handler ofte kun om saken, og ikke om leseren i andre enden. Jeg har lært meg gjennom denne boka å alltid ha leseren for øye. Dette burde være viktig i akademisk skriving også.

– Og jeg håper boka kan føre til at barn i Oslo blir glade i og stolte av byen sin, at de som vokser opp her får en egen storbyidentitet. Oslo har en fantastisk rik historie og en rekke spennende steder også utenfor de stedene vi vanligvis tenker på, som i drabantbyene.

Vi ønsker god tur!

– Signy Grape

 

(Foto: Gyldendal forlag)

 

Hva hvis klarspråksarbeidet til norske myndigheter gjør oss late og umyndiggjorte?

Denne uken er historisk på Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved UiO – Norges første doktorgrad på klart språk som fenomen skal forsvares. Med avhandlingen Klart språk og retorisk medborgerskap utfordrer Ida Seljeseth tidligere vedtatte sannheter om hva klarspråksarbeid bør dreie seg om.

Det har alltid vært et ledende premiss for klarspråksarbeidet at et klart språk fremmer demokrati. Dersom borgerne ikke forstår hva myndighetene skriver og sier, er det et demokratisk problem. Det høres jo tilforlatelig ut.

I avhandlingen tar Seljeseth utgangspunkt i retorikken, og da utfordres med ett denne sammenhengen. For i retorisk forstand kan en tekst fremstå som «klar», men likevel utøve makt uten at vi som lesere får det med oss. Da spiller det liten rolle om teksten er språkvasket, luket fri for kompliserte setninger og fremstår forståelig. Språklig makt er noe mer enn et klart språk. En tekst har makt dersom den får en effekt – av vi som lesere blir overbevist om noe og handler i tråd med avsenderens intensjon. I tillegg, de institusjonene som jobber med klarspråk har ofte så mye formell makt at tekstene de skriver får effekt uten av vi forstår dem. Om jeg får avslag på søknaden min fra NAV, så er den avslått uansett om jeg forsto det eller ei – NAV utøver både institusjonell og språklig makt. Seljeseth hevder derfor at maktperspektivet som ofte har blitt lagt til grunn i klarspråksarbeidet blir for enkel. Den språklige makten er mektigere jo tydeligere den er, men den institusjonelle makten er kanskje mektigst når den utøves mer implisitt og «uklar». Så hvordan bør tekster utformes om de skal være mest mulig «demokratiske»?

Hvem skriver myndighetene til – tjenestebrukeren eller tekstbrukeren, brukeren eller borgeren?

En start er å stille det grunnleggende spørsmålet: Hvem er myndighetene til for? I klarspråksarbeid er «brukeren» ofte i sentrum. Men hvem er dette? Seljeseth skiller mellom tjenstebrukeren – den som bruker institusjonens tjenester – og tekstbrukeren – den som skal bruke teksten til noe. Dette er ikke nødvendigvis den samme. Tekstbrukeren kan være intern eller ekstern, profesjonell eller privat og mektig eller avmektig. (Tjeneste)bruker-begrepet tilslører også et grunnleggende maktforhold: at vi som innbyggere også er tjenesteeiere – det er vi myndighetene er til for, og det er vi som har et ansvar for å gi premisser og kontrollere myndighetene. Vi er dermed ikke bare brukere, men borgere, eller medborgere i et demokrati. I motsetning til statsborgerskap, som er noe man har rett til, er medborgerskap noe vi ofte gjør retorisk: i kronikker, på et foreldremøte, i en markering, i et styre, eller forsvarer noen som blir behandlet urettferdig på jobb. Derfor, retorisk medborgerskap bør være et selvstendig mål i alt klarspråksarbeid.

Klare eller demokratiske tekster?

Retorisk medborgerskap er et konsept de danske retorikkforskerne Christian Kock og Lisa Villadsen har utviklet for å kunne studere hvordan vi kan utøve vårt medborgerskap på ulike samfunnsområder. Vi utøver vårt retoriske medborgerskap i situasjoner der ulike tolkninger og meninger er i spill. Siden offentlige institusjoner er til for oss, bør de skrive tekster som myndiggjør oss. Men hva skjer om klarspråklige tekster svekker vårt retoriske medborgerskap? Dersom forenklinger og overforenklinger hindrer oss i å være kritiske medborgere? På sitt verste kan derfor klarspråk komme i et direkte motsetningsforhold til demokratisk medbestemmelse. Dersom tekster forenkles i så stor grad at vi ikke gis nok informasjon om hvordan beslutninger og strukturer fungerer risikerer vi å bli motstandsløse tekstbrukere. Maktforhold kan komme i bakgrunnen når et budskap skal formidles på enklest mulig vis – vi får ikke tekster som skriver til myndiggjorte og kritiske lesere. Blir vi gjort oppmerksomme på at vi har rett til å ikke la oss vaksinere, at vi kan fordele foreldrepermisjonen annerledes, eller takke nei til en sykehusbehandling? Klarspråksarbeid må dermed gi oss retorisk handlekraft – vi må settes i stand til å være kritiske medborgere, ikke bare servile tjenestebrukere – dersom klarspråk faktisk skal oppfylle intensjonen om å fremme demokrati.

Følg Ida Seljeseths disputas fredag 23. april kl 13.15 her.

(Teksten baseres seg på Seljeseths avhandling, prøveforelesningen hennes og samtale med henne.)

(Foto: UiO)

 

Signy Grape

Hvordan forstår vi hverandre gjennom en skjerm?

Sjeldent har vel forskning føltes så relevant og hodenikkende – her mange av oss sitter på hvert vårt hjemmekontor og stirrer inn i digitale ruter med ansikter i mer eller mindre heldige kameravinkler, der samtalen fort blir stiv, og vi tar oss i å savne småpraten om vær og vind og helgen i en kaffepause.

Det er nettopp videosamtaler Jessica Pedersen Belisle Hansen har sett på i sin doktoravhandling om muligheter og begrensninger i videomediert samhandling – The interactional accomplishment of interpreting in video-mediated environments. For hvordan skaper vi mening gjennom en skjerm?

I doktorgradsarbeidet har Hansen gjennom multimodal samtaleanalyse sett på hvordan samtaler fungerer mellom helsepersonell og pasient der det må benyttes tolk. Som om ikke tolkearbeid var komplisert i seg selv, blir det en ekstra utfordring når tolkningen skjer gjennom at tolken er til stede gjennom videosamtale.

Hvordan forstår man hverandre når man mister mye av dynamikken og nærheten som naturlig oppstår når man møtes i et rom, i form av å se hverandre og omgivelsene og ved bruk av ansiktsuttrykk, gester og blikkontakt?

Det er et uttalt mål fra myndighetene at videoteknologi skal benyttes i tolketjenester, og dette blir ofte fremstilt som effektivt og kostnadsreduserende. Hansen har selv lang erfaring som tolk, og hun har blant annet vært tolkefaglig rådgiver ved Oslo universitetssykehus.

I doktoravhandlingen kan hun derimot vise til at det ofte oppstår misforståelser og andre utfordringer i samtalene. Dette er også ofte folk i sårbare situasjoner, og det er avgjørende med en bevisst holdning om hva digitale løsninger innebærer, hvilke situasjoner det passer for og en økt kunnskap om hvordan man kan benytte teknologien på en best mulig måte.

 

Disputasen strømmes direkte fredag 16. April 2021 kl 13.15 her.

Mer informasjon om arrangementet finnes her.

Doktoravhandlingen kan leses her.

(Foto: UiO)

 

Signy Grape

Nytt temanummer av tidsskriftet Sakprosa

Foto: Andrew Gustar

Tidsskriftet Sakprosa presenterer årets første utgave, med et temanummer om sosialsemiotikk, sakprosa og multimodalitet. Temanummeret har sitt utspring i den femtende nordiske konferansen om systemisk funksjonell lingvistikk og sosialsemiotikk (NSFL 15) som ble arrangert ved Universitetet i Sørøst-Norge, campus Vestfold, den 14. og 15. november i 2019. 

Gjesteredaktørene Kirsten Linnea Kruse og Kari Anne Rustand presenterer i sin innledningsartikkel de fem artiklene utgaven består av, som alle på ulike måter viser møtet mellom sakprosafeltet og multimodale forskningstradisjoner. Artiklene viser bredden i den sosialsemiotiske forskningen og omfavner så ulik empiri som musikkvideo for barn, bildecollager, bloggtekster, klimaformidling og representasjon av natur og menneske i kundeaviser. 

Les mer «Nytt temanummer av tidsskriftet Sakprosa»

Dikt og forbannet løgn

Foto:  Nick Youngson

Sakprosabloggen har tidligere anmeldt NRK Radios nyeste språksatsing Språksnakk, og allerede den 19. februar var det forskningsmiljøet Sakprosa sin tur – representert ved sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson. Her kan du høre programleder Klaus Sonstad i samtale med Tønnesson og professor i norskdidaktikk Marte Blikstad-Balas om det fortsatt brennhete temaet “fake news” (tross i at Trump som kjent er henvist til å putte golfballer fremfor å tvitre løgner).

Dersom sakprosa forstås som direkte ytringer om virkeligheten og der målet bør være å snakke etterrettelig, blir da “fake news” den diametrale motsatsen? Kun dersom vi som lesere og lyttere evner å avsløre det som det det er: “dikt og forbannet løgn” – for å sitere Sonstad i programmet.

Sakprosatekster er ifølge Blikstad-Balas og Tønnesson et samfunnets lim og hukommelse, som er helt grunnleggende for et levende demokrati. Så hva gjør da tekster som systematisk forsøker å undergrave sannheten med samfunnet vårt?

Det fine er, ifølge forskerne, og forfatterne av boka «Inn i sakens prosa», at motgiften nesten kan være banal enkel: rett og slett god gammeldags tekstanalyse som metode for å skille snørr fra barter, eller fakta fra fiksjon, om du vil. Du finner oppskriften, i tillegg til samtale om konspirasjonsteorier, etterrettelighetsregime og sjangerforvirring, ispedd en skrønehistorie vi alle muligens ble lurt av – historien om det klokkeløse Sommarøy, her.

Av Signy Grape

Språkteigen er død, leve Språksnakk!

25. desember i 2020 sendte NRK Radio «Språkteigen» for siste gang. Programmet har både gledet og forarget lytterne siden oppstarten i 1993, som språkprogrammer jo gjerne gjør. Det var derfor et litt nostalgisk farvel som fulgte siste sending for min del. Men NRK har da mer i ermet: 15. januar var det premiere for nykomlingen «Språksnakk». Språkteigens 25 minutter, hvor alt mellom himmel og jord av språklige tema er blitt diskutert, er blitt utvidet til nærmere en time. Programleder Klaus Sonstad sier at Språksnakk skal ha en eklektisk tilnærming til språk og kommunikasjon, og at det er med ærefrykt han skal lede et panel bestående av både språkforskere og andre gjester med hjerte for språk, språkbruk og språkutvikling:

«For meg blir det viktig å tørre å stille «dumme» spørsmål og være åpen på at jeg langt fra er allvitende. Jeg har jo et ønske om å rekruttere flere språkinteresserte radiolyttere, og tror det er viktig å huske på at det går an å være glad i ord og tale uten å vite hva pluskvamperfektum er (…)»

Det lover jo godt, og må sies å være en videreføring av Språkteigens mandat. Men hvordan fungerer det nye konseptet som utgangspunkt for språklig samhandling  – for forskerpanel og gjester, og for denne lytteren? Jeg har altså erkjent å ha et nostalgisk forhold til Språkteigen, men stilte med nysgjerrig velvilje i møte med de tre første episodene av Språksnakk.

Etter å ha hørt de i sin rekkefølge, er det overordna inntrykket positivt – for formkurven til programmet er stigende. Søkelyset på dagsaktuelle temaer som presidenters innsettelsestaler i USA med retoriske briller på, språkforskere om videomøter og zoom-fatigue, emojibruk og samtalens kontekst, egner seg godt til å belyse ulike aspekter ved språklig samhandling og meningsskaping i det daglige.

Glade trøndere i fri flyt

Sonstad har selv sagt at han ofte går seg bort (språklig sett), og i de to første episodene kommer det til uttrykk på en litt tøysete måte som sikkert kan ha en avvæpnende funksjon – for eksempel når objektsform versus subjektsform står på agendaen  – men for denne lytteren oppleves det heller som umotivert. For når Sonstad avbryter, faller i digresjonsgryta og hm-er og ja-er litt sånn i hytt og vær, så forstyrres flyten, og jeg sitter igjen med små-masete og uforløst «støy».

Noe umotivert og uforløst oppleves også spalten «Ut med språket», der gjester med ulik bakgrunn, og med fascinasjon for språket, slipper til i det som må være det annonsert lettbeinte. Men heller ikke talkshow-sekvensen sitter spesielt godt, det tilfeldige blir for påtrengende til at min oppmerksomhet holder seg i ro. Og om det skulle være en rød tråd som binder innslagene sammen, så er det en tråd som det er vanskelig å få øye på. Innslaget med Anne B. Radge som ukens gjest i det første programmet, representerer to glade trøndere i fri flyt, men får bunnkarakter fra hørselsskada meg når det kommer til diksjon og forståelig tale. Språkprogram i allmennkringkastingen kan være gode språkressurser for folk som lærer seg norsk, men da må språket som benyttes være så klart og tydelig at man ikke må være bruker av uttrøndersk for å henge med.

Men i program tre løsner det, med flere positive anslag som demper min smule motvilje. Tempoet er roligere, og både de ulike temaene og programmets gjester, kommer mer til sin rett. At det tar litt tid å finne formen skulle bare mangle, og jeg gleder meg til å følge det nye språkprogrammet videre.

Skomakergata-effekten

Etter å ha hørt tre episoder av Språksnakk, tok jeg en runde til med Språkteigen. Det slo meg at slik må det føles for barn av i dag, når de blir presentert for skomaker Andersen i Skomakergata. For i Språkteigen går det sakte. Svært. Sakte. Men jeg liker jo også det! Så jeg håper at Språksnakk etter hvert framtrer i en drakt som fanger både den gode, treige tiden og samtidens hurtigspor.

 

Av Merete Pettersen

 

 

 

 

 

 

Med klarspråk gjennom viruståken

Foto: Adam Niescioruk

 

Hvis myndighetene overhodet ikke hadde brydd seg om klarspråk, ville 2020 blitt mer kaotisk. Forskjellen på klart og tåkete språk kan bety uhyggelig mye. Pandemien har vist oss at det er nok å ta tak i, selv når mange er med på dugnaden.

Hva betyr ordene for folk og hvordan tolker de dem?

La oss kaste et blikk på regjeringens koronaregler fra pressekonferansen 2. desember i år. Folk er lei av å være hjemme. De er spente på om restriksjonene letter snart, men statsminister Erna Solberg er nøktern:

Du må fortsatt begrense det totale antallet mennesker du har sosial kontakt med gjennom hele perioden, og ikke minst i førjulstiden.[1]

Vi skjønner hva hun vil, men det er fortsatt rom for tolkning. Hvis de mest engstelige isolerer seg og de fryktløse slapper av, kan konflikter og mistenksomhet vokse. Oslo hadde noen superspredere med veldig mange kontakter. Derfor valgte byrådslederen 29. oktober å be folk holde seg til ti sosiale kontakter i uken,[2] og han forvandlet en oppfordring til et påbud om munnbind på T-banen. Det virket. Små ord kan gjøre stor forskjell.

Vi går tilbake til statsministeren 2. desember. Alle lurer på hvor mange gjester de kan ha i juleselskap, og nå kommer svaret:

Les mer «Med klarspråk gjennom viruståken»

Hobbelstad brolegger veien til helvete med gode intensjoner

Foto: Jr Korpa

Det finnes heldigvis mange måter å ta ordet på. Dessverre finnes det også mange triks som kan underminere den som tar ordet. Det kan man gjøre ved å underkjenne hvor livsviktig det kan være å skape et språklig rom for personlige erfaringer, som igjen kan skape forståelse og samhørighet utover det enkelte individ. Man kan underkjenne de som ytrer seg offentlig ved å si at de vet ikke hva de gjør, at de burde beskyttes mot seg selv. At de kan komme til å angre på senere.

Det er i den siste kategorien Dagbladets Inger Merete Hobbelstad plasser seg selv når hun på paternalistisk vis vil beskytte deltakere i retorikkonkuransen Ta ordet!

Hun spør «Men er det ikke betenkelig at «Ta ordet» i så stor grad, om enn indirekte, premierer deltakerne for å utlevere sider ved sitt eget liv de kanskje ikke burde utlevert?». Er det ikke heller Hobbelstads premiss som er dypt problematisk? Etablerte stemmer i offentligheten som legger trange premisser til grunn i sin meningsytring, utøver en form for makt det åpenbart kan være vanskelig å forstå omfanget av. I dette tilfellet en form for maktutøvelse som kan bidra til et trangere ytringsrom. Det var neppe Hobbelstads intensjon.

Les mer «Hobbelstad brolegger veien til helvete med gode intensjoner»

Nytt retorikkmagasin!

Sakprosabloggen har ei heller i år en julekalender å by på, men å få opptre som nissens glade hjelper når julegaven over alle julegaver kommer før selveste julaften er heller ikke å forakte!

Iben Brinch Jørgensen (USN) og Kristian Bjørkdahl (UiO) er personene bak det splitter nye retorikkmagasinet Kairos. Og for et magasin det har blitt! Det retter seg slett ikke bare til fagfeller, men er intet mindre en et fagformidlende magasin der samtidsaktuelle temaer undersøkes med et retorisk blikk. Retorikk for folk flest der altså, for folk flest som vil skjønne mer av den retorikkfaglige veven som favner så mye.

I den første utgaven byr Kairos på ni tekster i retorikkeklektisk utvalg:

Redaktørene skriver om hvorfor Kairos – det rette øyeblikk, ble valgt som magasinets navn. De tar oss med til antikkens tenkere og deres bruk og forståelse av begrepet før de vender tilbake til vår tid, fortsatt med Kairos ved sin side.

Magne Dypedahl spør «Hvordan blir Bidens innsettelsestale?», og gir oss med dette et frampek til dagen mange har ventet på – ut fra sjangerens kjennetegn.

Eirik Vatnøy og Johan Tønnesson skriver om anerkjennelsens retorikk: «Anerkjennelse er et godt begrep å tenke med for å forstå sosiale og politiske kamper i samtiden. Men hva kjennetegner egentlig anerkjennelsens retorikk?» Les og du får vite!

Ida Andersen skriver om deliberasjon og offentlighet, og om hvordan dette arter seg på Facebook. Her trengs det vel knapt noen spoiler alert, men gjennom en kvalifisert undersøkelse kontrasteres idealer og realiteter når våre samtaler og diskusjoner flyt(t)er over på nett.

Yngve Benestad Hågvar anmelder antologien Retorik og metode (Bengtsson, Berg og Iversen (red), 2020) som inneholder bidrag fra 18 skandinaviske retorikkforskere. Boka viser i følge anmelderen «hvor mangfoldig moderne retorikkforskning kan være, og inspirerer til å løfte blikket fra den tradisjonelle nærlesningen».

Kristian Bjørkdahl har oppdaget det amerikanske tidsskriftet Philosophy & Rhetoric, og gledet seg til det bebudede kovid-nummeret. Gleden ble dessverre av det kortvarig slaget: «Det skulle imidlertid vise seg at denne overstadige begeistring var et tilfelle av sviktende phronesis. Fra mitt ståsted er spesialnummeret «In the Midst of COVID-19» nemlig noe av en skuffelse, og det på en slik måte at jeg mener vi må spørre: Hvis dette er retorikkens svar på krisen vi står i, hva forteller det oss om fagets tilstand?»

William Keith og Robert Danisc skriver med utgangspunkt i Trump, og under overskriften «Medborgerlighet og umedborgerlighet», at «President Trump var symptomet, ikke sykdommen – og pasienten var den offentlige samtalen». Heldigvis har retorikken også motgift å by på!

Iben Brinch Jørgensen skriver under overskriften «Råskapens retorikk» om det faktum at vi alle velger våre ord, og at det har konsekvenser – både på lang og kort sikt, og både i private og offentlige sfærer. Dessverre er det som Brinch Jørgensen kaller en forråelse på gang, det er Kairos å ta dette på dypeste alvor!

Ketil Raknes løfter blikket under overskriften «Trumps retoriske triumf», og slår fast at «Donald Trumps retorikk vant over oss alle. Selv om han taper presidentvalget, vil flere politikere følge i hans fotspor». Hva kan vi lære av Trump, et absurd, men ikke desto mindre viktig spørsmål – hans ord har vist seg virksomme, og det forsvinner ikke selv om USAs 45. president snart er tilbake i Trump Tower.

 

Vi gratulerer med en feiende flott førsteutgave og gleder oss til fortsettelsen!

 

Merete Pettersen

 

Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.


Åshild Slåen leverte sin masteroppgave i Retorikk og språklig kommunikasjon, ILN, UiO, våren 2020.

 

«Hvordan føles det for deg å få orgasme?»

«Etter du fylte 18 år, har du følt seksuell opphisselse når du har på deg kvinnelige klær?»

«Hvor ofte møter du gjennomsnitlig (sic) andre mennesker enn transseksuelle?»

Dette er spørsmål du kanskje aldri har måtte tenke på, men for personar som søker medisinsk kjønnsstadfestande behandling i Noreg vil dei vere kjende. Spørsmåla er nokre små utdrag frå spørjeskjema som må fyllast ut i evalueringsfasen av eit behandlingsløp som startar ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme, eller NBTS ved Rikshospitalet (1). Tekstar nytta innan helsetenesta blir sjeldan undersøkt frå eit språkfagleg og retorisk perspektiv, sjølv om det kan gje større innsikt i korleis tenesta kommuniserer med pasientar. Samstundes er behandlinga av personar som ønsker medisinsk kjønnsstadfestande behandling under endring, grunna norsk godkjenning av den ellevte revideringa av den internasjonale diagnosemanualen ICD-11 frå 2019.

Topoi – retoriske stader – i spørjeskjemaet

I mi masteroppgåva valte eg difor å ta for meg spørjeskjema som blir gitt til vaksne pasientar ved NBTS. Problemstillinga mi er: Kva slags topoi inneheld spørjeskjema nytta ved NBTS, og korleis passar dette inn i ein større samfunnsdiskurs rundt transpersonar?

Metoden eg nyttar i oppgåva er toposanalyse, og eg baserer den på framgangsmåten Ole Togeby utviklar i Steder i Bevidsthedens Landskab. Michel Foucault sine teoriar om språklege diskursar som maktutøving dannar det større teoretiske rammeverket i oppgåva, noko som medfører eit sterkt historisk perspektiv. Tekstmaterialet fekk eg tilsendt i 2019 då eg spurte etter dokument nytta i behandling av vaksne pasientar ved NBTS, og eg har avgrensa analysematerialet til spørjeskjema.

Ikkje alle spørsmåla er lik dei i starten av denne teksten. Når ein person blir evaluert for å få kjønnsstadfestande behandling ved NBTS, inneber den første delen å svare på ni forskjellige spørjeskjema som skal dekke omfattande tema, inkludert familiehistorie, barndom, mental helse, og spesifikke spørsmål om kjønn. Svara dannar dermed eit grunnlag for vidare samtale og evaluering. Med over 400 spørsmål og påstandar som skal svarast på eller rangerast, er dette eit høve for pasienten å bidra med ei stor mengde data til det medisinske personalet.

Les mer «Kjønn etter medisinsk skjønn. Ein toposanalyse av medisinsk spørjeskjema nytta ved Nasjonal Behandlingsteneste for Transseksualisme.»