«Ny» utgave av tidsskriftet Sakprosa

I siste utgave av Sakprosa skriver Gunilla Byrman og Peter Ström  i sin artikkel, Djävulen sitter i detaljerna. Om citatteckenbruk i texter hos polisen och socialtjänsten, om bruken av anførselstegn i etterforskningdokumenter hos det svenske politiet og barnevernet.

I sitt arbeide med disse sakprosatekstene, hvor myndighetsutøvelse berører de involverte i eksistensiell forstand, konkluderer de med at det er behov for å se nærmere på anførselstegnets meningsskapende funksjon.

Fra sammendraget: 

Utgångspunkten för studien är att citattecken är en betydelseskapande resurs och att bruket spelar roll för texters funktionalitet i de verksamheter som texterna ingår i. Ett annat syfte är att bidra till terminologiutveckling inom forskningsfältet (…).

En relevant del i dessa texter är återgivning av information som inhämtats vid samtal och intervjuer, och texterna representerar därmed en diskurs som rör sig i gränslandet mellan talat och skrivet språk. Studiens resultat tolkas med hjälp av begrepp som intertextualitet och rekontextualisering.

Av analyserna framgår att citatteckens primära funktion kan kopplas till en återberättande aktivitet, men i framför allt barnavårdsutred­ningar­na är användningen av citattecken heterogen, och den typografiska resursens funktioner framstår som oklara.

Ett annat resultat är att 50 procent av allt citattecken­bruk i texterna är okonven­tionellt och finns inte be­skrivet i skrivhandled­ningar. Genom resultatet aktualiseras behovet av en begreppsapparat som på ett adekvat sätt kan användas för att förstå och beskriva citattecken som en betydelseskapande resurs. Citattecken studeras främst i den litterära stilistiken, men denna studie visar att citattecken som textuell och betydelse­ska­pan­de resurs även är ett relevant forskningsområde inom sakprosa­inriktad forskning.

 

 

Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?

Foto: Nik Macmillan

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne ble etablert i 2005, og formålet med ordningen er at det blir skrevet, gitt ut, spredd og lest ny norsk sakprosa av høy kvalitet. Kritiske røster hevder at innkjøps-ordningen er en del av en uforståelig kvalitetsvurdering, og mener at kriteriene for innkjøp er uklare.

En sentral stemme blant kritikerne er sakprosaforfatter og journalist Simen Sætre. Tidligere i år publiserte tidsskriftet Prosa et essay, hvor Sætre problematiserer flere aspekter ved kvalitetsvurderinger av norske sakprosabøker. Han undrer seg over at titler blir nominerte
og vinner litteraturpriser, samtidig som de ikke blir godkjent av innkjøpsordningen. Han stiller spørsmål ved hvordan kvalitets-vurderingen foregår, både i juryer og i vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, og etterlyser en større åpenhet om hvilke kriterier det blir lagt vekt på i vurderinger av sakprosabøker.

Denne debatten blusset opp da jeg skulle levere min masteroppgave i Nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I oppgaven undersøker jeg hvilke kvalitetskriterier som finnes i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne, og ser nærmere på vurderingsutvalgets praktisering av retningslinjene. Som et bidrag til debatten om kvalitetskriterier for sakprosa, vil jeg dele noen sentrale funn fra oppgaven.

Les mer «Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?»

Den multimodala sakprosan

Vi har herved gleden av å publisere en artikkel om sakprosa og multimodalitet skrevet av Per Ledin, Catharina Nyström Höög, Gustav Westberg og Johan Tønnesson. Den springer ut av en nordisk workshop på Södertörns högskola i 2018.

Alle sakprosatekster, skriftlige så vel som muntlige, er uvilkårlig multimodale. Selv om verbalspråket har en dominerende stilling i kulturen, kommer det aldri helt alene. Slik har det trolig vært gjennom hele menneskets historie, men it-revolusjonen har utvilsomt gjort det multimodale mer påtrengende i all verdens skriftkulturer. Vi klarer oss stadig sjeldnere med å skrive noen bokstaver på et stykke papir.

Har sakprosaforskningen tatt dette inn over seg? Til en viss grad. Men forskning om multimodalitet og sakprosa bør stimulere hverandre langt mer. Det er utgangspunktet for denne artikkelen, hvor tre svenske og én norsk sakprosaforsker presenterer og drøfter multimodalitets-tradisjonen teoretisk før de går gjennom tendenser i skandinavisk multimodal sakprosaforskning og lanserer noen nye forskningsideer.

Begge leddene i ordet sakprosa, sak og prosa, kan være produktive som orienteringspunkter, mener forfatterne, i en multimodalitetsforskning som ellers – tross insisteringen på å være kontekstuelt forankret – iblant kan fortone seg som noe skolastisk og mekanisk.

Redaksjonen i Sakprosa håper artikkelen kan stimulere til forskning, men regner også med at den vil kunne egne seg i undervisning i tekst- og diskursanalyse på ulike nivåer.

Artikkelens nettside:
https://www.journals.uio.no/index.php/sakprosa/article/view/7072

Populærvitenskap og sakprosa og sånn

Foto: Dustin Tramel

Går det til helvete? Dette spør Norsk sakprosafestival om i sin presentasjon av årets arrangement. I Dagbladet 17. august stiller langt på vei litteraturkritikerne Cathrine Krøger i Dagbladet og Hilde Østby i Aftenposten det samme spørsmålet – med selve festivalen som bekymringsobjekt.

Bakgrunnen er at Norsk sakprosafestival for andre året på rad har besluttet å invitere Thomas Erikson, mannen bak bestselgeren Omgitt av idioter. Boka bygger på antagelser basert på personlighetsteorien og analyseverktøyet DISC, en teori det trolig ikke finnes et eneste vitenskapelig belegg for.

Når Erikson gjester festivalen 12. oktober, er det med et foredrag basert på hans bok Omgitt av psykopater. Dette møtes altså med oppgitthet av blant annet Hilde Østby, med en fortid som kommunikasjonsmedarbeider i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og medforfatter av den populærvitenskapelige suksessboka Å dykke etter sjøhester. Erikson har også fått kraftig kritikk fra foreningen Vetenskap och Folkbildning (VoF) i Sverige, som i 2018 kåret han til «Årets villeder».

Les mer «Populærvitenskap og sakprosa og sånn»

Ytringsfrihetens stilling og sakprosaens demokratiske verdi

Foto: Val Vesa

Det smaker av kairos, retorikkens rette øyeblikk. For det er et godt tegn i tiden når §100 i Grunnloven om ytringsfrihet og retten til informasjon får bred politisk oppmerksomhet, ved at det foreslås en ny ytringsfrihetskommisjon. I møte med den teknologiske utviklingen er vår tids betingelser for informasjon, kommunikasjon og tilgang til kunnskap endret. En offentlig samtale om ytringsfrihetens stilling er med andre ord også en samtale om vilkårene for produksjon av sakprosa – tekster som leserne har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten.

Da ytringsfrihetskommisjonen ble opprettet i 1996, var mandatet å foreta en grunnleggende gjennomtenkning av ytringsfrihetens stilling (NOU 1999:27). Kommisjonens arbeid ble godt mottatt, det ledet fram til Stortingets vedtak om en revidert ytringsfrihetsparagraf (Grl §100) og nyter den dag i dag stor respekt. Men flere stemmer tar altså til orde for en ny revisjon. For hva betyr det å kunne ytre seg fritt i dagens digitale sfære der stemmer i offentligheten henvender seg til et mer sammensatt publikum, mens media og aktører både påvirker og påvirkes av nye betingelser for kommunikasjon? Hva gjør det med vår tilgang til relevant informasjon og vår evne til kritisk tenkning?

Les mer «Ytringsfrihetens stilling og sakprosaens demokratiske verdi»

Nytt temanummer av Sakprosa

Foto: Max Goncharov

Tidsskriftet Sakprosa har i sitt nye temanummer Kvaliteter i sakprosa for barn og unge satt søkelyset på tekster for barn og unge, og på hva sakprosaen kan og bør bidra med i dannelsen av den unge retoriske medborgeren. I det åpne tidsskriftet finner du fire faglige artikler og to anmeldelser av sentrale internasjonale bøker om temaet.

Sakprosa for barn er et brennbart kulturpolitisk tema. Ofte påpekes det at kvaliteten, ikke minst på oversatte faktabøker i masseopplag, er så som så. Og ikke minst har grenseoppgangen mot fiksjonsprosa i nyere norske barnebøker blitt mye diskutert. Men hvorfor sakprosa for barn og unge?

Les mer «Nytt temanummer av Sakprosa»

Hvordan arbeider en sakprosaskribent?


Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening stilte spørsmålet,
og som man spør, får man svar. Så gode svar at det ble både bok og nominasjon fra Forleggerforeningen.

Fra 2017 til 2019 har NFFO bidratt til å løfte debatten om den faglitterære skriving inn i et format som må sies å ha vært svært vellykket. Gjennom samtaleserien Min metode har ti forfattere bidratt med sine innganger til egen skriveprosess, og dette har igjen resultert i boka med samme navn på forlaget Cappelen Damm.

Initiativtaker til møteserien og medredaktør av boken sammen med Hans Petter Blad, er formidlingsansvarlig i NFFO, Kristine Isaksen.
De ti forfatterne som generøst har delt av sin erfaringsbaserte kunnskap er Tore Rem, Bjørn Arild Ersland, Åsne Seierstad, Espen Søbye, Toril Moi, Ane Farsethås, Steffen Kverneland, Agnete Øye, Dag O. Hessen og Agnes Ravatn.

Det er en bok i god, demokratisk ånd, som bidrar til å fremme det håndverket det er å skrive sakprosa:

– Det finnes allerede mange skrivebøker der ute, men de er nesten uten unntak rettet mot skjønnlitteratur. Sakprosa får ofte oppmerksomhet på tema og innhold, men med Min metode ville vi rette oss også inn mot håndverket eller skrivekunsten, om du vil. Hva tenker forfattere og oversettere om arbeidsmetoden sin? Jeg tenker det kan være fint å dele skrivehemmelighetene med både kolleger og yngre som er interessert i å lære seg faget.
Kristine Isaksen, NFFO

Les mer «Hvordan arbeider en sakprosaskribent?»

Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov

I kronikken Ny forvaltningslov, gammeldags klarspråkforståelse (Morgenbladet18 april), skriver stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, Ida Seljeseth, om § 8 i forslaget til ny forvaltnings-lov. Paragrafen i seg selv hilses velkommen, men hun ser med kritiske øyne på en manglende forankring i kunnskap om klarspråk og kommunikasjonen mellom forvaltning og folk flest:

Forslaget til ny forvaltningslov, som presenteres i NOU 2019:5, inneholder en bestemmelse om at forvaltninga skal skrive tekster i et klart språk. Det er etterlengtet. Dessverre ser den ut til å være basert på en utdatert forståelse av hva klarspråk er.

Les mer «Klart språk om forslaget til ny forvaltningslov»

Tidsskriftet Sakprosa er 10 år! Nytt nummer ute om metaforens makt, eksemplets kraft og legitimeringens fasetter

Foto: Jason Leung

Tidsskriftet Sakprosa fyller ti år i år. I den anledning inviterer vi våre lesere, også de som nå for første gang vandrer inn i dette tidsskriftets skog av kunnskap, til å sende inn sitt begrunnede forslag til hva som har vært den aller beste artikkelen i Sakprosa siden opprettelsen i 2009. Det blir små premier til dem som kommer med forslag og en litt større premie til forfatteren/forfatterne av vinnerartikkelen. Kanskje det også blir kåret en «top five»-liste. Send forslag merket «Best Sakprosa» til johan.tonnesson@nulliln.uio.no ! Frist: 1. juni

Tre nye artikler i det rykende ferske nummeret av Sakprosa

Les mer «Tidsskriftet Sakprosa er 10 år! Nytt nummer ute om metaforens makt, eksemplets kraft og legitimeringens fasetter»

Ny BA i Klart språk får oppmerksomhet fra politisk hold

Foto: Bernt Sønvisen

Da statsråd Monica Mæland delte ut Klarspråkprisene i Oslo konserthus 27. mars, trakk hun spesielt fram det flunkende nye BA-programmet Klart språk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, men som samarbeider nært med bl.a. Det juridiske fakultet:

«En viktig samarbeidspartner er Instituttet for lingvistikk og nordiske studier. Instituttet tilbyr – på eget initiativ – fra høsten 2019 et bachelor-program innen klarspråk og samarbeider med juridisk fakultet om programmet.»

Det er ikke hver dag et nytt BA-program blir kunngjort fra en statsråds talerstol! Lytt og les om det nye klarspråkstudiet her.

Søknadsfristen er 15. april, så Sakprosabloggen oppfordrer sine lesere til å spre ordet blant aktuelle søkere – unge, voksne og godt voksne!

 

Johan Tønnesson