Selvbiografisk fremstilling og forskningsformidling i populærvitenskap

Lena Pettersen,
master i kultur- og samfunnsfagutdanning

Det skrives mye mer populærvitenskapelige bøker nå enn tidligere. Og de selger i haugevis. I flere av bøkene har forfatteren og forskeren skrevet seg selv inn i historie-fortellingen, og vi får ta aktivt del i det forskerlivet som ligger til grunn. Men i hvilken grad bidrar denne biografiske selvfremstillingen til en vellykket forskningsformidling?

 Vi lever i et samfunn der ”fake news” har blitt et håndfast begrep, flittig brukt av en av verdens mektigste ledere. I offentligheten blir det ofte hevdet at angrep på mediene og forakt for vitenskapen undergraver forskningsresultater og setter grunnleggende verdier om sannhet under press. Samtidig har vi fått en ny litterær bølge med populær-vitenskapelig sakprosa, og dette viser at publikum vil lese sakprosa med vitenskapelige temaer.

Parallelt pågår det en debatt som omhandler subjektivitet i sakprosa, da flere forfattere ser ut til å kaste seg på en ”trend” med å skrive seg selv og sitt forskerliv inn i historien. Tjener det subjektive engasjementet saken det skal fortelles om, eller blir det for mye fokus på dette jeg-et som forteller? Tidligere i år skrev Eivind Tjønnedal et essay i tidsskriftet Prosa der han retter søkelyset mot uklare sjangerkategorier som gjør det mulig å ri flere hester samtidig, og at dette kan representere et problem for sakprosaen. Han skriver at flere fagbokforfattere velger å skrive seg selv inn i historien de forteller, og Tjønneland spør om dette er en ”Knausgård-effekt” blant forfattere som ikke skriver skjønnlitterære verk. At selvbiografier utleverer hovedpersonen er en selvfølgelighet, men Tjønneland mener det burde vekke en viss skepsis når makro-historien blandes med subjektiv vilkårlighet. Det kan også oppstå problemer når man ikke vet hva forfatteren har opplevd selv, eller hva som er hentet fra kilder det ikke henvises til. Han skriver også at det subjektive engasjementet trenger å fremstilles direkte, med mindre det er egnet til å kaste lys over temaet det skrives om.

Med utgangspunkt i to populærvitenskapelige verk ønsket jeg å se nærmere på subjektivitet i sakprosa i min masteroppgave, og problemstillingen var: ”I hvilken grad bidrar forskerens selvbiografiske fremstilling til en vellykket forskningsformidling i de to populærvitenskapelige bøkene Lab Girl og Stein på stein?”

Om bøkene

Lab Girl – A story of trees, science and love av Hope Jahren.

Forfatteren er en amerikansk, prisvinnende forsker innen plantegeologi, og ble i 2016 kåret av Times Magazine som en av verdens mest 100 innflytelsesrike personer. Lab Girl ble en internasjonal suksess som har vunnet en rekke litterære priser, og ble kåret til en av årets beste bøker av blant andre The Washington Post. Den er oversatt til over ti språk.

Boken tar utgangspunkt i Hope Jahrens personlige forskerliv og ble utgitt i 2016 (oversatt til norsk i 2018: ”Alt jeg vet om planter”). Helt i starten av teksten får vi et innblikk i forfatterens barndom, at hun alltid har ønsket å jobbe med forskning. I løpet av det første kapittelet får vi vite at hun har klart å bygge opp tre egne laboratorium fra bunnen av, og det er denne reisen hun tar for seg videre i boken. Sammen med forskerkollega og bestevennen Bill følger vi dem på veien til internasjonal vitenskapssuksess. I tillegg til innledning og prolog er boken delt inn i tre deler; ”Roots and leaves”, ”Wood and Knots” og ”Flowers and Fruit”. Samtidig som vi følger Hope Jahrens personlige forskerliv har hun egne kapitler der hun formidler det faglige fra sin forskning. Disse kapitlene omhandler det samme temaet som hun skriver om i det foregående kapittelet om seg selv, og det danner seg da et mønster der vi får hennes personlige liv presentert parallelt med forskningen hun formidler til oss. I den første delen, ”Roots and Leaves”, forteller hun fra barndom og oppvekst og starten på sin akademiske karriere. Kapittelet etterpå, som handler om det vitenskaplige, handler da om plantenes første leveår og hva som skjer fra frøet begynner å spire. Slik fortsetter det gjennom hele boken.

Stein på stein av Henrik Svensen.

Den norske geologen har tidligere skrevet bøkene Enden er nær: Om naturkatastrofer og samfunn (2006) og Bergtatt: Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde (2011). Begge disse bøkene er oversatt til seks språk, og i 2017 ble Henrik Svensen tildelt Forskningsrådets formidlingspris. Stein på stein fikk gode anmeldelser iblant annet Dagbladet, som mente at Svensen har klart å gjøre en pageturner av en bok om stein.

Boken tar for seg den største masseutryddelsen i jordens historie: For 252 millioner år siden var jorden utsatt for massive vulkanutbrudd som resulterte i at 90 prosent av alt liv forsvant. Nøyaktig hvorfor det skjedde er det ingen som vet, og det er dette Svensen ønsker å finne ut av. Med tidligere forskning som grunnlag drar Svensen ut på en vitenskapelig reise fra Sør-Afrika til Sibir i Russland, der han prøver å nøste opp i hva det var som skjedde med jorden den gangen for så mange millioner år siden. Vi får ta del i ekskursjonene, og får et dypt innblikk i hvordan det er å jobbe som forsker på dette feltet. I tillegg setter Svensen det hele inn i et økokritisk perspektiv, og i det siste kapittelet prøver Svensen å bruke forskningen om de historiske masseutryddelsene til å gi svar på hva som kan skje med planeten vår i fremtiden.

Både Stein på Stein og Lab Girl er skrevet i førsteperson og er jeg-fortellinger.

Faglighet og litterære strategier

I analysen av bøkene har jeg lagt vekt på forfatterens selvfremstilling i teksten, hvordan fagligheten er formidlet gjennom litterære strategier, om bøkene er av høy litterær kvalitet og er eksempler på skrivekunst, og hvilke metoder og referanser forfatterne har brukt. Siden jeg analyserte to populærvitenskapelige verk la jeg stor vekt på dette med faglighet – hvilke strategier forfatterne har valgt for å formidle faget sitt gjennom teksten. Det var påfallende stor forskjell i hvordan Stein på stein og Lab Girl presenterte det faglige i teksten på, der førstnevnte baserer seg på en større nærhet til kildene i form av parafrasering og referering, og noen steder direkte sitering. Dette ser vi eksempel på allerede i første kapittel av boken som inneholder ni sammenhengende sider med vekt på faglig informasjon. Dette kan oppfattes som vanskelig å lese da det er mye ny informasjon som skal prosesseres, men måten han løser det på fungerer bra. Gjennom disse ni sidene med tungt fagstoff stopper han av og til opp og spør konkrete spørsmål i teksten som hjelper leseren til å forstå hvor vi er på vei, at vi ikke glemmer konteksten og målet: ”Men svaret på hva som egentlig skjedde, det store hvorfor, lar vente på seg. Hvorfor ble utslippene i Sibir så katastrofale?”. I tillegg fremhever han enkelte ord med kursiv, noe som får meg som leser til å tenke at dette ordet er viktig å merke seg og forstå. Forfatteren trekker også inn en rekke andre kilder og prøver å belyse tema fra andre innfallsvinkler som kanskje er mer kjent for leseren, for eksempel Darwins Om artenes opprinnelse. Han henviser til flere andre kilder, og det kommer veldig tydelig frem i boken at mye av forskningen ikke er hans egen. Dette mener jeg styrker hans etos som formidler og forfatter.

Hope Jahren har valgt en annen formidlingsstrategi i sin bok. Som jeg nevnte ovenfor, fletter forfatteren det vitenskapelige inn sammen med sin personlige historie. For eksempel i denne setningen; ”People are just like plants: they grow toward the light. I chose science because science gave me what I needed – a home as defined in the most literal sense: a safe place to be”. Dette er en strategi hun følger gjennom hele boken. I kapittel to får vi den første innføringen i hvordan plantelivet utfolder seg, også dette formidlet gjennom en personlig innfallsvinkel.

Den største forskjellen på hvordan forskningsformidlingen foregår i disse to bøkene er at i Lab Girl blir det brukt som en rammefortelling og satt inn i egne kapitler. Likevel kan vi lese faglighet også inn i de biografiske kapitlene – hun tar oss med på ekskursjoner, vi får vite hvordan hun bygger opp laboratorium, og vi får innsyn i metoder hun bruker når hun jobber seg frem til sitt eget pionerarbeid innen paleobotanikk.

I Stein på Stein er det ikke lagt like stor vekt på det selvbiografiske, og det er dermed et større fokus på det faglige. Det er det vitenskapelige som er i sentrum, og det store spørsmålet om masseutryddelsene er det vi skal finne ut av. Det er også nettopp dette som kanskje er grunnen til at de to bøkene er så forskjellige; i Stein på stein er det et konkret vitenskapelig mysterium vi skal prøve å løse. Det er ingen som har funnet håndfaste svar på dette tidligere, og gjennom forfatterens hypoteser og tidligere arbeid tar han oss med på en reise over hele verden på leting etter svar. I Lab Girl er det ikke en konkret problemstilling som er grunnlag for at boken ble laget, men heller viten om plantelivet som forfatteren ønsker å formidle ut til allmennheten – samtidig som hun forteller historien om sitt eget forskerliv.

Skrivekunst og litterær kvalitet

For at dokumentarlitteratur skal kunne kalles kunstprosa må den være originalt nyskapende i både språk og form som skiller seg fra trivialprosaens mer automatiske språkbehandling, skriver Jo Bech-Karlsen i Den nye litterære bølgen (2014). Selv legger han mest vekt på originalitet og nyskapning, og at alt i boken ikke trenger å ha samme kvalitet. Det bør være variasjon når det kommer til setningslengder, språket må flyte godt, og skildringer bør ikke være overflatiske.

Basert på disse kriteriene mener jeg både Lab Girl og Stein på stein oppnår litterær kvalitet, førstnevnte mer enn sistnevnte. I Stein på stein holder forfatteren det enkelt når han bedriver formidling som omhandler det vitenskapelige. Enkelt på den måten at han holder seg til saken og forklarer det faglige på en måte som er lett å forstå. Når han derimot skal beskrive stedene han er på, eller beveger seg inn på det personlige plan, gjør han det på en annen måte og bruker andre litterære virkemidler. Noen ganger fungerer det godt, som for eksempel her: ”Synet var vakkert, arkaisk, og jeg kunne ikke la være å tenke på det som et dødens landskap, et landskap med hukommelse om det som skjedde da livet på jorden var nær utryddelse”. Det blir likevel litt for mye av det gode flere steder, og det er ikke alltid forfatteren mestrer metaforbruk og originalitet. Noen ganger oppleves beskrivelsene og detaljene påtatt og på kanten til å bli klisjeer:”Den tette bjørkeskogen utenfor hotellet i Igarka var så vidt synlig bak vanndråpene på vinduet. Trærne ga etter for vinden, bøyde seg i avmakt”. Det er ikke det klisjefylte språket som er det største problemet, men heller at det ikke tjener sakens verdi. Det blir for mye og for detaljerte beskrivelser av lokasjoner der forfatteren befinner seg, og som ikke har relevans for det han prøver å formidle av forskningen. Vekslingen mellom den objektive og fortellende måten han formidler det faglige på, og den poetiske ”Knausgård-stilen”, gjør at man til tider sitter med følelsen av at det er to forskjellige bøker man leser, og denne litterære strategien fungerer ikke så godt i forhold til bokens formål og tema.

I Lab Girl er saksperspektivet tydelig; dette er en bok som handler om forskerlivet til en kvinnelig botaniker. Styrken hennes er hvordan hun blander historien om planter, vitenskap og kjærlighet om til et helhetlig verk av litterær kvalitet. Måten hun vever den vitenskapelige informasjonen inn i fortellingen om sitt eget liv gjør at man nesten ikke legger merke til at det er nettopp forskningsformidling hun driver med. Hun veksler mellom litterære stilnivåer da boken inneholder både en fortellende og muntlig mellomstil, og enkelte steder beveger hun seg inn på en nærmest poetisk høystil. I motsetning til Stein på stein er ikke stilartene så forskjellig utført at de bryter med hverandre, og det er ikke påfallende merkbart når hun veksler mellom dem. Hope Jahren formidler ikke bare forskningen sin, hun gir oss også mulighet til å bruke den nye vitenskapelige informasjonen nettopp fordi hun formidler det på en ryddig og forståelig måte som resulterer i høy litterær kvalitet: ”If you look at these wooden objects across the grain, you might be able to trace out the boundaries of a couple of rings. The delicate shape of those lines tells you the story of a couple of years. If you know how to listen, each ring describes how the rain fell and the wind blew and the sun appeared every day at dawn”.

Vellykket forskningsformidling

For å svare direkte på problemstillingen min, så mener jeg den selvbiografiske fremstillingen i begge verkene bidrar til at forskningsformidlingen blir mer vellykket. Det som fungerer godt i Lab Girl er den litterære strategien som samkjører historien om forfatteren og formidlingen av det faglige. Først og fremst gjør dette at det vitenskapelige blir mer forståelig for oss som lesere. I tillegg har hun valgt å formidle vitenskapelig informasjon som både er interessant, oppsiktsvekkende og viktig på én gang. Ved å fortelle og beskrive så mye fra sitt eget liv, får vi større troverdighet til henne som forsker og vitenskapperson. Vi får et dypt innblikk i hvordan hun jobber, hvilke metoder hun bruker, og hvordan hun har kommet seg dit hun er i dag. Når vi som lesere får ”komme inn i laben” hennes på denne måten gjør det også at det hun formidler blir lettere å forstå og mer engasjerende – man føler man er med i hele forskningsprosessen. I tillegg skriver hun på en god, original og nyskapende måte om et spennende tema, og derfor mener jeg verket er av stor litterær kvalitet samt at forskningsformidlingen er vellykket.

Henrik Svensen har ikke basert sin bok like mye på sin egen historie som Hope Jahren har gjort. Han har lagt stor vekt på det faglige i teksten, og som leser får man en grundig gjennomgang av hva som har blitt gjort av forskning tidligere på dette feltet, samt ta del i den forskningen Svensen selv bedriver. Når han formidler det faglige er han god – han forklarer komplisert viten på en forståelig måte, og han setter også forskningen sin i et større perspektiv som klima- og miljøendringer. Jeg mener det største problemet når det kommer til den selvbiografiske fremstillingen er de forskjellige litterære stilene han bruker når han går bort fra det faglige og skriver mer fritt om de selvopplevde ekskursjonene han har vært på. Det er ikke det selvbiografiske i seg selv som er problemet, tvert i mot. Jeg skulle ønske han hadde inkludert enda mer av seg selv og sitt forskerliv, for jeg føler ikke jeg får nok informasjon om han som person og forsker. Dermed blir jeg ikke like engasjert i hans historie som jeg blir av Hope Jahrens bok. Selv har Svensen bidratt med et kapittel i en bok om akademisk skriving der han skriver at han i Stein på stein faktisk ville inkludere mer av seg selv i teksten, men at forlaget ville at han skulle fokusere mest på det faglige. Dette er interessant informasjon, at forlaget ville ha en mindre grad av selvbiografisk fremstilling, da suksessen til Lab Girl kan tyde på at det er det motsatte publikum vil ha. Svensen har et mye fyldigere referanseapparat enn Hope Jahren i sin bok, og det er en viktig faktor i alle typer dokumentarlitteratur. Svensen har absolutt fått til god forskningsformidling i Stein på stein, men heller på grunn av hans gode formidlingsevne og bruk av kilder – ikke den selvbiografiske fremstillingen.

Masteroppgaven i sin helhet: https://www.duo.uio.no/handle/10852/70221

Hvordan studere sjukepleiestudenters læring?

Foto: Nhia Moua

 

Hva er forholdet mellom teoretisk kunnskap – for eksempel at sjukepleiestudenten vet hvordan man måler blodtrykk, og de faglige begrepene hun/han har lært seg, som «systolisk og diastolisk» blodtrykk?  I et sakprosaperspektiv kan vi  spørre: Hva er forholdet mellom  praksis i klinikken og de sak-tekstene studenter og undervisere skal forholde sig til? Læreplaner, tekster fra fagbevegelsen og mange flere. Hva er betydningen av disse tekstene i praksis for sykepleierstudenter, og hvordan kan vi undersøke det?

Dette er spørsmålene Malene Kjær forsøker å besvare i en artikkel som legger stor vekt på metoder i praksis-orientert sakprosaforskning. Kjær er adjunkt ved Aalborg Universitet, Institut for Kommunikation, MATTERING – Center for Diskurs og Praksis. Hun forsker og underviser i interaksjon, diskurs og læring primært innenfor sunnhetskommunikasjonsstudier.

Lenke til artikkelen i tidsskriftet Sakprosa:

Årg 11 Nr 6 (2019): Sagprosatekst, interaktion og involvering. Neksusanalyse som metodisk perspektiv på praksisforståelse i et sygeplejefagligt læringsfelt /

Sakprosa og etikk

Kanskje kan den pågående debatten om et etisk rammeverk, eller sjekkliste, for litterære sakprosautgivelser bidra til å løfte refleksjoner om sakprosa og etikk opp på et mer generelt samfunnsnivå? Om tekstkulturer og tekstnormer, og hva det innebærer både for skribenters og leseres forståelse av ytringers intensjonalitet? At tekster i ulike sakprosakontekster har et definisjons- og maktperspektiv utover det teksten selv adresserer, og at det påvirker leserens forståelser utfra den sammenhengen som teksten inngår i.

For pressens etiske ansvar er følgende punkter i Vær Varsom-plakaten et innlysende utgangspunkt for selvrefleksjon: 1.4., annet ledd: Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle og 4.1. Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Å rette baker for smed
I klassekampens leder lørdag 12. oktober går Mari Skurdal i rette med «pressekorpset», altså et lands, eller bys samlede presse: Ifølge Skurdal er det skjebnes ironi at debatten om boka til Haddy Njie, Dagbok. 13. desember–13. februar, «… på ny (har) fått pressekorpset til å etterlyse en Vær varsom-plakat for sakprosa. Kommentator Jens Kihl i Bergens Tidende, NTBs nyhetssjef Sarah Sørheim og Aftenposten-kommentator Frank Rossavik krever et strengere etisk regelverk for forlagene. Det er en skjebnens ironi at utspillene kommer fra nettopp pressen», og videre: «Medienes omfattende dekning av varslene mot tidligere Ap-nestleder og Njies ektemann Trond Giske er et klassisk eksempel på et voldsomt mediedrev (…) Og det regelverket kommentatorene etterlyser, som de selv styres etter, brøt pressen selv i Giske-saken. Det viser PFU-fellelsen av VG – BT og Aftenpostens konsernkollega i Schibsted – for Bar Vulkan-saken». Altså et klassisk eksempel av å rette baker for smed. Eller å ta mannen, og ikke ballen. For her blir én del stilt til ansvar for en helhet som tross alt har en avgrenset kontekst.

Hvilket ansvar pressen selv har for mediedrevet i Giske-saken fortjener et kritisk søkelys, men pekeleken er ikke et godt utgangspunkt for betraktninger om etikk i sakprosateksters økologi, spesielt ikke når man selv er en vesentlig aktør i offentligheten. Offentlighetssfærens tilstand i det demokratiske prosjektet krever en mer saklig tilnærming. Skurdals leder blir slik sett ufrivillig en metakommentar til Vær Varsom-plakatens ovennevnte punkter.

Epler, pærer og Vær Varsom-plakaten
Skurdal er også bekymret for at tydeligere forlagsetikk vil endre litteraturens betingelser – ellers si autonomi – og viser til eksempler i den skjønnlitterære delen av offentligheten som har tatt opp i seg elementer fra sakprosaens etterrettelighetsideal: «Dersom listene kommer som følge av frykt for å trå feil, er det grunn til å advare mot en slik utvikling i norsk forleggeri». Her endrer Skurdal premisset for sin opprinnelige kritikk (pressekorpset, sakprosa, vær varsom-plakat (er) og skjebnes ironi), og forskyvningen over til det skjønnlitterære og avstandstakning til formalisme holder ikke vann: Les sitatet en gang til, men med sakprosaens virkelighetskontrakt som bakteppe. Da handler det ikke om at «En fryktsom offentlighet finner måter å beskytte seg på, bak kildelister, juristuttalelser og regelverk». Skurdal mener at dette kan skape «… en rigid og anti¬septisk offentlighet, hvor ytringer og skriftstykker blir uangripelige, men også mindre interessante». Et godt kildeverk er jo tvert imot grep for å beskytte offentligheten og aktørene i den, og det fører ikke til at tekster blir uangripelige – men at man faktisk har noe å gripe til! Anslaget er for øvrig godt, alle har til alle tider hatt godt av å se seg selv i speilet, spesielt de som påvirker den offentlige sfæren med sine stemmer, være seg pressekorpset, forfatter av sakprosa og deres forlag.

 

I Klassekampen 15. oktober svarte Johan Tønnesson på sakprosaens vegne:

Sakprosaisk formalisme?
Er det igjen blitt «formalisme» å forvente lister over kilder og litteratur i sakprosa? Klassekampens redaktør Mari Skurdal synes å mene det, når hun i lederartikkelen 12.10. tar avstand fra tanken om et etisk regelverk for sakprosaen. Rett nok går hun midt i artikkelen plutselig over til å skrive om romaner når hun skal hente sine argumenter. Og spørsmålet om kildebruk i fiksjonsprosa er ganske riktig både komplisert og brennbart. Det husker noen av oss fra Kjartan Fløgstads insistering på ikke å gi leseren unødig hjelp og historieforskere unødig kreditt gjennom å ta med en litteraturliste i den historiske romanen Grense Jakobselv (2009): En litteraturliste ville krenke hans litterære frihet, dermed basta. Men på den litterære sakprosaens område er dette for lengst avklart, gjennom utredningen God skikk (2006) som fulgte skandalen rundt Gyldendals Historien om Norge: Forlag og forfattere plikter å oppgi kilder for sitater, parafraser og resonnementer som er hentet utenfra. Å følge Skurdals «antiformalistiske» parole under den litterære ytringsfrihetens fane, vil bety et langt tilbakeskritt for kvaliteten i norsk sakprosa.

 

Av Merete Pettersen

Retorisk mønstring i Bergen

Den 7. nordiske konferansen for retorisk forskning (NKRF7) med tittelen «Fred, konflikt og kommunikasjon» ble arrangert i Bergen 18.- 20. september. Den samlet en hærskare av nordiske forskere, samt forskerbesøk fra det store utland. Syv masterstudenter ved UiO deltok også, og til Sakprosabloggen meldes det om fryd, fred og fordragelighet, og ikke minst et frodig program.


Fra venstre: Merete Pettersen, Frida Alfredsen, Ingrid Ophaug Dahl, Lars-Fredrik Aronsen, Michelle Uller og Marius Lauritsen. Anders Liland måtte rekke flyet.

Enkét:

1. Hvordan var stemninga?
2. Hva gjorde mest inntrykk?
3. Var det noe som overrasket?
4. Kom du over noe som kan komme til nytte i arbeidet med masteroppgaven?

Frida Alfredsen

1. Tipp topp! Jeg hadde forventet å være litt utenfor miljøet da jeg er lektorstudent og ikke går master i retorikk, men alle var veldig inkluderende, imøtekommende og nysgjerrige. Faktisk skulle jeg ønske konferansen varte et par dager til, for det var ikke før siste dagen at jeg ble litt varm i trøya.

2. Det må være samholdet i fagmiljøet. De fremsto som en storfamilie som ikke hadde sett hverandre på lenge og endelig kom sammen på grunn av et bryllup eller lignende. Jeg kan avsløre at jeg ikke visste hva jeg skulle til. Det var fulle dager med det ene foredraget mer spennende enn det andre, hvor vi nærmest løp imellom for å rekke å få sitteplass. Flere av foredragene var i 7. etasje, og jeg gikk trappene nesten hver gang fordi det var kø ved heisen.

3. Jeg hadde trodd jeg skulle få mer tid til å bli kjent med Bergen. Og så hadde jeg kanskje forventet at flere skulle drive med formidling på en retorikkonferanse, men det var ikke alle like gode på.

4. Det var særlig ett av foredragene hvor en doktorgradsstipendiat i Bergen la frem et utdrag av sitt forskningsprosjekt, som har stor overføringsverdi til mitt prosjekt! Det hadde jeg ikke forventet å finne. I tillegg fikk jeg «pitsjet» masterprosjektet mitt til noen ulike folk, og fikk endel gode spørsmål og innspill. Det var faktisk en som ba meg ta kontakt når jeg begynner skrivinga (jeg starter etter jul med 30STP master), det er veldig kult!

Lars-Fredrik Aronsen

1. På konferansen var det meget god stemning.  På mange måter føltes konferansen mer som en klassegjenforening enn en konferanse ettersom alle deltakerne var så sosiale og imøtekommende. Dette gjorde det også lettere for oss masterstudenter å stille spørsmål og innlede samtaler med foredragsholdere.

2. Det gjorde stort inntrykk å se hvor sammensveiset og intimt retorikkmiljøet i Norden er. I tillegg var det gøy å se hvor entusiastiske foredragsholderne og deltakerne var. Jeg så flere retorikere som løp mellom parallellsesjonene for å rekke et foredrag. For en masterstudent var det godt å se at læreviljen og kjærligheten til retorikk faktisk øker i takt med ens kompetanse.

3. Det som overrasket mest var det store tematiske spennet i innleggene. De strakte seg fra politisk retorikk i Ungarn til Trumps bruk av apolyptisk argumentasjon, med avstikker om hvordan bøkene mummitrollet kan tolkes som feministisk kritikk. Dette sier mye om retorikkens allsidighet og hvordan fagdisiplinen kan brukes til å analysere et bredt spekter av aktuelle temaer.

4. For meg som skriver retorisk sjangeranalyse om norske offisielle unnskyldninger var det mest interessant å høre foredrag om kairos og hvordan historiske øyeblikk kan utnyttes retorisk, samt nye teorier om hvordan retoriske sjangerne oppstår og tilpasses over tid.

Michelle Uller

1. Knall! Mye mer avslappet enn jeg forventet, og veldig positiv atmosfære over hele konferansen. Mye tweed.

2. Det som gjorde mest inntrykk på meg var engasjementet, både hos de som holdt foredrag, men også de som hørte på. Det kom mange gode spørsmål fra salen, og det ble interessante diskusjoner (som dessverre ble altfor korte på grunn av tidsbegrensninger!). Noe annet som gjorde inntrykk var talene som ble holdt under middagen – de var inspirerende og fine, og man fikk faktisk inntrykk av at ja, alle var en gjeng venner som satt der i samme rom.

3. Det overrasket meg (positivt) at alle deltagerne som holdt innlegg, både ferske forskere og gamle ringrever, var så åpne og ærlige om at de var usikre på visse sider ved det de drev med, at de ikke helt visste hva de burde se på eller hvordan de skulle tolke funnene sine. Det var egentlig ganske betryggende. Vi som masterstudenter kan sikkert lære av det ved å innse at det er lov å trå feil en gang iblant, uten at det nødvendigvis betyr at hele oppgaven eller forskningen går i oppløsning.

4. Først og fremst, har jeg fått masse nytt kildemateriale å sjekke ut! Det var også fint å kunne snakke litt med de andre deltagerne der, både studenter, professorer og andre, for å få noen innspill eller andre perspektiver, men også en trening i å snakke om det man skriver om. Alltids greit å ha en ‘elevator pitch’ på masteroppgaven, og det ble faktisk et par turer med heis!

Merete Pettersen

1. En sammensatt gjeng av deltakere sørget for god stemning fra første stund, og det satte standarden for resten av konferansen. Veldig hyggelig vertskap, og mange muligheter for nye bekjentskaper. Det tar riktignok litt tid for meg å bli varm i trøya, men ser dette som oppvarming til neste konferanse i  Örebro om 2 år – det gledes!

2. For meg ble konferansens totalitet en ramme som var god å tenke med, mer spesifikt om det liberale demokratiets hegemoni som utfordres gjennom en stadig mer fragmentert, foranderlig og kompleks kommunikasjonssituasjon der den retoriske situasjonen står overfor nye utfordringer (for å si det med Jens. E. Kjeldsens artikkel fra 2008, Rhetorica Scandinavica). Og tanker som gjør seg gjeldende i forlengelsen av det: Det liberale hegemoniet, er det godt? Eller er det noe arrogant, selvfornøyd og ekskluderende som lusker i buskene? Jeg tenker videre.

3. Det enorme spennet og tilnærmingen til den virksomme retorikken overrasket, og for å nevne noe: medier, filosofi, arbeidsliv, didaktikk, elevers retorisk dannelse, antropologiske betraktninger, offentlighetsperspektiver, Platons beveggrunner revised; doxa og episteme det samme, rett og slett en oppvisning i retorikkens overbyggende karakter! Det var positivt utfordrende, inspirerende – og mentalt overveldende!

4. Arbeidsliv er min greie, og konferansens tematikk var superaktuell – også der. Jeg gikk glipp av den mest arbeidslivsrelevante presentasjonen til Iben Brinch Jørgensen og Jorun Ulvestad, «Med den retoriske felthatten på: En studie av en arbeidsmiljøundersøkelse (ARK) i høyere utdanning» til fordel for filosofiske betraktninger rundt doxa og episteme. Can’t win ’em all! Uansett, mange av presentasjonene ansporet til tanker om tilgangen til den offentlige sfæren for folk flest, og konsensus som uttrykk for skjult konflikt. Ikke minst var Anders Johansens foredrag, basert på hans nye bok «Komme til orde – Politisk kommunikasjon 1814-1913», et inspirerende bidrag.

Anders Liland

1. For meg ble konferansen en tankevekker i retorisk praksis. Gode og mindre gode presentasjoner ble i de aller fleste tilfeller møtt av den samme saklige og respektfulle kritikk. Måten deltakerne tok faget på alvor var befriende for en som fortsatt sliter med å komme med en presis forklaring på hva han studerer.

2. Det gjorde størst inntrykk å se bredden av prosjekter som ble sammenfattet på 20 minutter. Tema ‘Fred, konflikt og kommunikasjon’ åpnet for en større variasjon enn først antatt.

3. Spesielt to presentasjoner ga meg den merkverdige følelsen av å avsløre plottet i en mysterieroman. Det var John-Wilhelmsen Flattun om ‘Myteskaping og propaganda under Rosekrigene i England’ og Erik Bengtson sin analyse av doxa og episteme.

4. Fra klassiske argumentasjonsteorier, til historisk diskursanalyse og narrativ analyse – som masterstudent var den største verdien å se hvordan andre bruker verktøy fra hele bredden i den retoriske verktøykassen.

Marius Lauritsen

1. Du lurer på hvordan stemninga var da noen usle masterstudenter fikk møte alle de store rockestjernene på den nordiske retorikk-himmelen? Overveldende! Intet mindre. Ekstra gøy var det jo også at flere av samtalene med de andre deltagerne på konferansen avslørte at det gikk gjetord om delegasjonen med masterstudenter som hadde reist fra Oslo for å delta på konferansen. I tillegg satt jeg stor pris på å bli enda bedre kjent med mine medstudenter fra Universitetet i Oslo – både gjennom diskusjoner etter foredragene og samtaler om alt annet.

Ut over det var det tett mellom foredragene, og det var ikke bare-bare å skulle komme tilbake til hverdagen etter tre høyintensive dager med retorikk intravenøst. Programmet hadde mye spennende å by på, noe som gjorde at det ikke var lett å velge mellom de forskjellige parallellsesjonene. Etter å ha brukt første dagen på å observere de mest drevne konferansedeltagerne bedrive såkalt sessionhopping, kastet jeg meg ut i fenomenet dag to – og bommet på foredraget jeg ville få med meg. Jaja, vi prøver igjen på neste retorikk-konferanse.

2. Ut over den allerede nevnte nærkontakt med rockestjernene må jeg trekke fram det faglige engasjementet til mange av foredragsholderne og deltagerne. Debattene som varte til langt ut i pausene vitner om et herlig engasjement for feltet. På en sånn konferanse får du også høre noen snakke engasjert og oppglødd om et helt vanvittig smalt tema som de aller fleste har svært liten innsikt i. Det syns jeg er inspirerende! Det er rett og slett gøy å høre på. Og det gjør at temaet for min egen masteroppgave ikke virker så fryktelig smalt likevel.

3. Etter at den aller verste fish out of water-følelsen hadde lagt seg var det på mange måter litt overraskende å oppdage at «heisann, dette de snakker om har jeg faktisk kunnskap om». Selv om mange av foredragene var tunge gikk jeg fra alle med en eller annen form for utbytte. Det ga meg også trua på at jeg faktisk har lært litt gjennom studiene hittil. Og så sørget konferansen for at jeg aldri glemmer hvor mye jeg ikke vet.

4.  Ja, flere ting, faktisk. Hva det var? Det finner du ut ved å lese min masteroppgave som leveres våren 2020. Løp og les!

 

En stor takk til Universitetet i Oslo for delvis sponsing av vår deltagelse, og tusen takk til koordinator Hans Marius Hansteen, Universitetet i Bergen, for inspirerende dager!

 

Retorikk femnar alt. Alt er likevel utanfor retorikken. Retorikken er former og læra om former. Retorikken er uvesentleg til stades i alle fag, som naudsynt og utilstrekkjeleg vilkår for all kunnskap. Retorikk er som lufta: tom og livsnødvendig. Spørsmålet om tilhøvet mellom språk og røyndom er framleis galt stilt. Språket er verkeleg. Retorikken spør etter språksituasjonen. Det er den konkrete språkteorien: at det alltid er nokon som seier noko til nokon på eit særskilt tidspunkt. Ja, der sit du, Hans Marius Hansteen, på ein beisa benk, aust for ein raud stovevegg i Saulekilen, ei mil vest for Rygjabit i Søndeled. Og her sit eg, Georg Johannesen, sola skin, det bles i den store ospa, klokka er 14.00. 26 varmegrader siste dag i juli 1990. Den som talar har ein kropp og er samen med andre i ei materiell verd.

Samtaler på universitetet, 1991
i Georg Johannesen – Sitater fra femti års muntlig praksis, Øyvind Rimbereid og Arnfinn Åslund (red).

 

Av Merete Pettersen.

Call for papers: «Fred, konflikt og kommunikasjon», Rhetorica Scandinavica

Wikimedia Commons

Artikkelrop fra Rhetorica Scandinavica
(English below)

I forbindelse med den nettopp avholdte Nordiske konferansen for retorisk forskning (NKRF7), den syvende i rekken, inviterer Rhetorica Scandinavica interesserte forskere til å sende inn artikler til et eget spesialnummer om konferansens tematikk «Fred, konflikt og kommunikasjon».

Den retoriske tradisjonen har alltid tematisert kommunikasjon i konflikt, og «retorikk» er i seg selv et omstridt begrep og tema. Den allmenne interessen for retorikk ser ut til å være særlig stor i ufredstider, og rollen retorikk spiller i sosiale, politiske og militære konflikter, er opphav til ulike vurderinger av retorikken.

Retorikk er både et kampmiddel og et middel til konfliktløsning. I slike sammenhenger blir det tydelig at heller ikke «fred» er et ukontroversielt begrep. «Fred» kan stå for konfliktfri idyll eller hardt tilkjempet konfliktløsning. Å snakke om fred kan dekke over konflikter, men det også være en måte å artikulere og gjennomarbeide konflikter. Hvorvidt konsensus eller konflikt er det mest grunnleggende i kommunikasjon, er et sentralt spørsmål både empirisk og teoretisk, og peker på viktige sammenhenger mellom retorikk, etikk og politisk teori.

I dette spesialnummeret ønsker vi å publisere empiriske og teoretiske artikler som belyser fred og konflikt fra en retorisk synsvinkel. Artikler basert på papers presentert på NKRF7 er særlig velkomne, men invitasjonen er ikke begrenset til slike bidrag. Manus blir vurdert av redaktørene og av to fagfeller. Alle manus vurderes ut fra tematisk og faglig relevans og om de passer tidsskriftets profil og form.

Redaktører for spesialnummeret er Hans Marius Hansteen (hans.hansteen@nulluib.no) og Eirik Vatnøy (eirik.vatnoy@nulliln.uio.no)

Frist for innsending av artikkelmanus: 6. desember 2019. Artikler sendes til eirik.vatnoy@nulliln.uio.no

Artikkelmanus, max 8000 ord.
Se for øvrig Rhetorica Scandinavicas skribentguide: https://www.retorikforlaget.se/for-skribenter/

Spesialnummeret publiseres våren 2020. Rhetorica Scandinavica er et heldigitalt tidsskrift.

——————————————————————————————————————-

Call for papers, «Peace, Conflict and Communication», Rhetorica Scandinavica

In cooperation with the 7th Nordic Conference for Rhetorical Research (NKRF7) Rhetorica Scandinavica invites interested researchers to submit articles for a special issue on the conference theme «Peace, Conflict and Communication».

The rhetorical tradition has always thematized communication in conflict, and «rhetoric» is in itself a contentious concept and topic. Interest in rhetoric appears to be particularly great in times of turmoil, and various assessments of rhetoric have their origins in the role rhetoric plays in social, political and military conflicts. Rhetoric is both a means of fighting and a means of conflict resolution. In such contexts, it becomes clear that «peace» too is a contentious term.  «Peace» can refer too conflict-free unity or hard fought compromise.

Talking about peace can mask conflicts, but it can also be a way to articulate and work through conflicts. Whether consensus or conflict is the most fundamental in communication is a central issue, both empirically and theoretically, and points to important connections between rhetoric, ethics and political theory. In this special issue we wish to publish empirical and theoretical articles that deal with questions of peace and conflict from a rhetorical perspective. Articles based on papers presented at NKRF7 are particularly welcome, but the invitation is not limited to such contributions. Articles will be reviewed by the editors and two anonymous peers. The selection of articles will be based on thematic and academic relevance as well as the journal’s general profile and form.

The special issue will be edited by Hans Marius Hansteen (hans.hansteen@nulluib.no) and Eirik Vatnøy (eirik.vatnoy@nulliln.uio.no)

Please submit your article proposal too eirik.vatnoy@nulliln.uio.no by December 6th. Word count: 8000. For further guidelines see Rhetorica Scandinavica’s publication guide: https://www.retorikforlaget.se/for-skribenter/

The special issue will be published in the spring of 2020.

Rhetorica Scandinavica: https://www.retorikforlaget.se/om-rhetorica-scandinavica/

Clear communication – clear results

Den 25.-27. september arrangerer Difi og Språkrådet PLAIN, verdens største konferanse om klart språk. Mer enn 150 klarspråkeksperter fra hele verden og mange av de mest erfarne klarspråkfolka i Norge kommer.

På konferansen deler de sine erfaringer om hvordan klarspråk har bidratt til – og kan bidra til – å løse viktige utfordringer både for virksomhetene og samfunnet:

Estland, som er et foregangsland på digitalisering, har brukt klarspråk til å utvikle offentlig sektor

USA bruker klarspråk til å styrke rettssikkerheten

Klarspråk som verktøy til å styrke tilliten til lokale myndigheter og gjøre det enklere for innbyggerne å engasjere seg i lokaldemokratiet

Språket kan bidra til å styrke mangfold og inkludering på arbeidsplassen og i samfunnet

Design og infografikk har vært avgjørende for å forklare klimautfordringene i de viktigste klimarapportene

Plain 2019 handler om langt mer enn godt språk
Klarspråk handler om at brukerne finner det de trenger, forstår det de finner og kan bruke det de finner, til å gjøre det de skal. Klarspråk handler om å sette brukeren i sentrum, om tekstlig og visuelt innhold som gjør digitaliseringen mulig og til en suksess. Klarspråk handler om organisasjonsutvikling og tverrfaglig samarbeid. Det handler om strategisk kommunikasjon som gjør at vi når frem med komplekse, men viktige budskap. Klarspråk handler om å styrke demokratiet, rettssikkerheten og om å bevare og styrke tilliten til de vi er til for – både til myndigheter og private aktører.

Erfaringene viser at klarspråk lønner seg, både for kommunen, den statlige virksomheten og forsikringsselskapet. Også konsulentene må beherske klarspråk for å levere fremtidens tjenester og skape gevinster for kundene. Derfor er det smart å sende flere enn de tradisjonelle kommunikasjonsrådgiverne på Plain 2019. Ta med dine kollegaer fra IT, HR og andre fagområder som kan skape enda bedre resultater med klarspråk.

Hele programmet
Påmelding her

Torunn Reksten
seniorrådgiver |seksjonen for språk i skole og offentlig forvaltning

«Ny» utgave av tidsskriftet Sakprosa

I siste utgave av Sakprosa skriver Gunilla Byrman og Peter Ström  i sin artikkel, Djävulen sitter i detaljerna. Om citatteckenbruk i texter hos polisen och socialtjänsten, om bruken av anførselstegn i etterforskningdokumenter hos det svenske politiet og barnevernet.

I sitt arbeide med disse sakprosatekstene, hvor myndighetsutøvelse berører de involverte i eksistensiell forstand, konkluderer de med at det er behov for å se nærmere på anførselstegnets meningsskapende funksjon.

Fra sammendraget: 

Utgångspunkten för studien är att citattecken är en betydelseskapande resurs och att bruket spelar roll för texters funktionalitet i de verksamheter som texterna ingår i. Ett annat syfte är att bidra till terminologiutveckling inom forskningsfältet (…).

En relevant del i dessa texter är återgivning av information som inhämtats vid samtal och intervjuer, och texterna representerar därmed en diskurs som rör sig i gränslandet mellan talat och skrivet språk. Studiens resultat tolkas med hjälp av begrepp som intertextualitet och rekontextualisering.

Av analyserna framgår att citatteckens primära funktion kan kopplas till en återberättande aktivitet, men i framför allt barnavårdsutred­ningar­na är användningen av citattecken heterogen, och den typografiska resursens funktioner framstår som oklara.

Ett annat resultat är att 50 procent av allt citattecken­bruk i texterna är okonven­tionellt och finns inte be­skrivet i skrivhandled­ningar. Genom resultatet aktualiseras behovet av en begreppsapparat som på ett adekvat sätt kan användas för att förstå och beskriva citattecken som en betydelseskapande resurs. Citattecken studeras främst i den litterära stilistiken, men denna studie visar att citattecken som textuell och betydelse­ska­pan­de resurs även är ett relevant forskningsområde inom sakprosa­inriktad forskning.

 

 

Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?

Foto: Nik Macmillan

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne ble etablert i 2005, og formålet med ordningen er at det blir skrevet, gitt ut, spredd og lest ny norsk sakprosa av høy kvalitet. Kritiske røster hevder at innkjøps-ordningen er en del av en uforståelig kvalitetsvurdering, og mener at kriteriene for innkjøp er uklare.

En sentral stemme blant kritikerne er sakprosaforfatter og journalist Simen Sætre. Tidligere i år publiserte tidsskriftet Prosa et essay, hvor Sætre problematiserer flere aspekter ved kvalitetsvurderinger av norske sakprosabøker. Han undrer seg over at titler blir nominerte
og vinner litteraturpriser, samtidig som de ikke blir godkjent av innkjøpsordningen. Han stiller spørsmål ved hvordan kvalitets-vurderingen foregår, både i juryer og i vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, og etterlyser en større åpenhet om hvilke kriterier det blir lagt vekt på i vurderinger av sakprosabøker.

Denne debatten blusset opp da jeg skulle levere min masteroppgave i Nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo. I oppgaven undersøker jeg hvilke kvalitetskriterier som finnes i innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne, og ser nærmere på vurderingsutvalgets praktisering av retningslinjene. Som et bidrag til debatten om kvalitetskriterier for sakprosa, vil jeg dele noen sentrale funn fra oppgaven.

Les mer «Innkjøpsordning og kvalitetsvurdering – en dikotomi?»

Den multimodala sakprosan

Vi har herved gleden av å publisere en artikkel om sakprosa og multimodalitet skrevet av Per Ledin, Catharina Nyström Höög, Gustav Westberg og Johan Tønnesson. Den springer ut av en nordisk workshop på Södertörns högskola i 2018.

Alle sakprosatekster, skriftlige så vel som muntlige, er uvilkårlig multimodale. Selv om verbalspråket har en dominerende stilling i kulturen, kommer det aldri helt alene. Slik har det trolig vært gjennom hele menneskets historie, men it-revolusjonen har utvilsomt gjort det multimodale mer påtrengende i all verdens skriftkulturer. Vi klarer oss stadig sjeldnere med å skrive noen bokstaver på et stykke papir.

Har sakprosaforskningen tatt dette inn over seg? Til en viss grad. Men forskning om multimodalitet og sakprosa bør stimulere hverandre langt mer. Det er utgangspunktet for denne artikkelen, hvor tre svenske og én norsk sakprosaforsker presenterer og drøfter multimodalitets-tradisjonen teoretisk før de går gjennom tendenser i skandinavisk multimodal sakprosaforskning og lanserer noen nye forskningsideer.

Begge leddene i ordet sakprosa, sak og prosa, kan være produktive som orienteringspunkter, mener forfatterne, i en multimodalitetsforskning som ellers – tross insisteringen på å være kontekstuelt forankret – iblant kan fortone seg som noe skolastisk og mekanisk.

Redaksjonen i Sakprosa håper artikkelen kan stimulere til forskning, men regner også med at den vil kunne egne seg i undervisning i tekst- og diskursanalyse på ulike nivåer.

Artikkelens nettside:
https://www.journals.uio.no/index.php/sakprosa/article/view/7072

Populærvitenskap og sakprosa og sånn

Foto: Dustin Tramel

Går det til helvete? Dette spør Norsk sakprosafestival om i sin presentasjon av årets arrangement. I Dagbladet 17. august stiller langt på vei litteraturkritikerne Cathrine Krøger i Dagbladet og Hilde Østby i Aftenposten det samme spørsmålet – med selve festivalen som bekymringsobjekt.

Bakgrunnen er at Norsk sakprosafestival for andre året på rad har besluttet å invitere Thomas Erikson, mannen bak bestselgeren Omgitt av idioter. Boka bygger på antagelser basert på personlighetsteorien og analyseverktøyet DISC, en teori det trolig ikke finnes et eneste vitenskapelig belegg for.

Når Erikson gjester festivalen 12. oktober, er det med et foredrag basert på hans bok Omgitt av psykopater. Dette møtes altså med oppgitthet av blant annet Hilde Østby, med en fortid som kommunikasjonsmedarbeider i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og medforfatter av den populærvitenskapelige suksessboka Å dykke etter sjøhester. Erikson har også fått kraftig kritikk fra foreningen Vetenskap och Folkbildning (VoF) i Sverige, som i 2018 kåret han til «Årets villeder».

Les mer «Populærvitenskap og sakprosa og sånn»