Prosa og sakprosakritikk gjennom 25 år

Foto: Snorre Olai Røsvik Granlund

 

I Prosas jubileumsnummer (2020 #3) bidrar Johan Tønnesson med et essay om Prosas sakprosakritikk i form av anmeldelser og bokessays gjennom tidsskiftets 25 år, og spør: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Han gjennomgår redaktørperiodene (fem i tallet) fram til dagens redaktør Merete Røsvik. Han samtaler også med Asgeir Olden, skrivelærer på Institutt for journalistikk, som mener at Prosa har endret sakprosakritikken. I tillegg beskrives diskusjoner rundt sakprosakritikken med både kritikere og forsvarere av praksisen på et mer overordnet nivå, som når litteraturviter og retoriker Jonas Bakken i 2009 undersøkte 32 papir- og nettanmeldelser av de fire brageprisnominerte sakprosabøkene fra 2009 for å sjekke myten om manglende spalteplass for kritikken, og det «at den er mer parafraserende enn vurderende og at den bare handler om innhold, ikke om form». Inspirert av Bakkens analyse avsluttet Tønnesson selv sitt essay med fem råd og én coda. Jeg klipper ut og limer inn råd nummer fem, et råd som også berører dagsaktuelle diskusjoner om håndteringen av sakprosaens plass i offentligheten:

5. Endelig finnes det en type bøker som ikke umiddelbart frister når en redaktør skal plukke ut av bunken og bestille en anmeldelse. Jeg tenker på det som nå ofte kalles «kunnskapslitteraturen». Det er bøker som sjelden blir pageturnere, men som formidler ny og viktig kunnskap ut av spesialiserte fagmiljøer og som ofte har flere forfattere. For å ta et navleeksempel: Jeg husker selv min skuffelse da daværende Prosa-redaktør avviste den første antologien jeg redigerte som altfor «scientistisk» til å bli anmeldt: Den het Den flerstemmige sakprosaen og inneholdt friske analyser av sms-er, radioprat, klamydiakampanjer, populærvitenskap, portrettintervjuer og Hernes’ læreplan. Men det utgis også langt mer vektig kunnskapslitteratur fra alle fag, mer på tross av enn på grunn av gjeldende kultur- og forskningspolitikk. Hvis forfattere og forlag skal kunne satse på slike utgivelser uten forhåndsgarantier om at de kommer på studentenes pensumlister, må de i det minste få offentlig oppmerksomhet. Dessuten: Hvem vil ellers fortelle om slike bøker, om ikke Prosa?

 

Merete Pettersen

 

Inn i sakens prosa – ny bok!

Sakprosa har alltid vært en sjanger som har beskrevet, fortolket og kritisert fenomener i virkeligheten, men det er også en sjanger hvis tekster ikke alltid har fått den litterære oppmerksomheten de fortjener. Et solid og inspirerende bidrag for å bøte på dette er boka Inn i sakens prosa (Universitetsforlaget) av Marte Blikstad-Balaas og Johan L. Tønnesson, professorer i henholdsvis i norsk fagdidaktikk og sakprosa ved Universitetet i Oslo. Her er det hjelp og innsikt å få for enhver som befatter seg med tekstanalyse, og med tanke på skolens nye læreplaner og de tverrfaglige temaene som skal implementeres, så er dette også en bok for flere enn norsklæreren alene.

Språk og tekst – kulturelle artefakter som speiler virkeligheten

Forfatterne er opptatt av at også sakprosaen, i tillegg til det skjønnlitterære universet, spiller en viktig rolle for allmenndannelsen: «Dannelse, eller danning, dreier seg enkelt sagt om hvordan oppdragelse, miljø og utdanning former vår personlighet og holdning» (s. 16). Da er det å kunne lese tekster på en kritisk, men konstruktiv måte, ett steg på veien for å kunne myndiggjøre seg selv i møte med en stadig mer digitalisert, fragmentert og sammensatt offentlighet som også speiles i sakprosateksters form og innhold. Det handler om tekstkompetanse, literacy, som forutsetning for faglige ferdigheter – og for demokratisk deltagelse i samfunnets små og store fellesrom. Vi handler gjennom tekster, og tekster handler gjennom oss. Så hverdagslig er vår omgang med sakprosa at vi ofte ikke tenker over at vi er omsluttet av den. Jan Grue starter sitt flotte etterord med en lille lignelse: «To små fisker svømmer av sted. En eldre fisk passerer dem og sier «Morn, morn, hvordan er vannet i dag?», og de to yngre fiskene svømmer et stykke til før den ene sier til den andre: «Hva pokker er vann?» (s. 184).

Les mer «Inn i sakens prosa – ny bok!»

En slags oversikt over hvem sa hva, hvor og når – Prosadebatten, dato for dato

Foto: Jukka Aalho

I 2019 kom Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd (Norge i masseinnvandringens tid) ut på Document Forlag, med nytt opplag i disse dager. Hva forklarer den økte interessen akkurat nå? Kanskje diskusjonen som fant sted sommeren 2020?

Ytringsfrihet annotert

Vi går tilbake til 3. juli 2020, til artikkelen Stengde døra for Document-bok i avisa Dag og Tid. Ingressen lyder: «Prosa-redaktør Merete Røsvik droppa ei bokmelding av ei kontroversiell bok om innvandring etter at ho hadde lese ei ny bok om ytringsfridom». Saken omhandler Prosas håndtering av Per. E. Hems anmeldelse av ovennevnte bok, en anmeldelse som per i dag ikke har nådd offentlighetens øye. Prosa bestilte anmeldelsen fra Hem, og etter noen runder mellom Hem og redaktør Merete Røsvik er den godkjent og klar for publisering. Men så besluttes det, av redaktøren og redaksjonsrådet, at anmeldelsen likevel ikke skal på trykk. Hva skjedde? I første omgang blir det forklart med en form for scenenekt, eller rettere sagt trykkenekt, begrunnet i Røsviks endrede syn på ytringsfrihetens prinsipper etter å ha lest Bjørn Stærks bok, Ytringsfrihet annotert (2019), en revidert utgave av boka Ytringsfrihet (2013). Ifølge Hem skriver Røsvik i en e-post, datert 7. mai, at hun har ombestemt seg med tanke på å publisere teksten hans, fordi «eg har skrifta (sic) syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som «innafor».»

Redaksjonelt arbeid i all offentlighet

Anki Gerhardsen skriver i innlegget De intolerantes seiersgang (Aftenposten, 8. juli) om både J.K Rowlings påståtte transfobi og pressens ansvar i det offentlige ordskiftet – og om Merete Røsviks angivelige trykkenekt: «Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken». Hun får svar på tiltale i samme avis 13. juli, under tittelen Ytringsfridom handlar om at redaksjonar skal vere frie og stå imot ytre press, og Røsvik skriver at «Det stemmer at eg først godkjende for publisering, men seinare refuserte og grunngav det med at eg ikkje ønskte å gi Foslis bok merksemd i Prosa. Det Gerhardsen ikkje skriv, er at dette hang uløyseleg saman med kvaliteten på teksten Hem leverte».

I mellomtiden, den 10. juli, publiserte Dag og Tid oppfølgingssaken Trykkenekt av omsyn til kvalitet eller politikk? Her sier sakprosaprofessor Johan Tønnesson at det «Å vilje unngå å gi legitimitet til «alarmistisk» innvandringskritikk har eg ein viss sympati for. Det finst døme på at document.no bevegar seg utanfor ei akseptabel sone. (…) Men når det i samband med nettstaden er oppretta eit forlag som gir ut faglitteratur, i dette tilfellet med støtte frå Det faglitterære fond, er det ingen grunn til automatisk å vilje stengje ute dette forlagets utgivingar frå offentleg kritikk og omtale. Det ligg ei fagleg kvalitetsvurdering bak støtta både frå Fritt Ord og frå NFFO, slik at prosjekta dei tildeler støtte, dermed får ein viss fagleg legitimitet». Også stemmer fra Prosas redaksjonsråd trer inn i manesjen: «Hege Ulstein meiner det er feil å oppfatte redaktørens refusjon som politisk motivert. Det er heller tale om at ei melding av ei så kontroversiell bok krev eit nivå med omsyn til analyse, sikker språkføring, politisk innsikt og kritisk tilnærming som dei ikkje fann i Hems tekst». Og løfter slik en redaksjonell evaluering av Hems anmeldelse ut i offentligheten.

Per. E. Hem skriver i Aftenposten 14. juli under tittelen Sakprosaforfatternes eget tidsskrift skaper en innskrenkende ytringskultur, og han er kritisk til Røsvik som ikke «tålte […] at jeg klaget og krevde kompensasjon, det ble avvist. Jeg ville ha opplyst offentligheten om saken uansett. Så alvorlig er den. Jeg protesterer intenst mot at Prosa, sakprosaforfatternes eget tidsskrift, bekjenner seg til en innskrenkende ytringskultur à la Røsvik». Røsvik på sin side skriver i innlegget Løgna er enkel, sanninga kompleks (Aftenposten, 15. juli), at hun «gav Hem ei lang tilbakemelding der eg prøvde å få han til å gå grundigare til verks i vurdering av innhaldet i boka. Responsen på neste utkast, som Hem siterer, vart skriven fort og gale, i rein lettnad over at han hadde levert noko som likna ei normal bokmelding med både ros og ris. Det var ikkje ein slik grundig gjennomgang som eg hadde håpt å få, men han hadde tatt til følgje fleire av innspela frå meg, så eg syntest at eg måtte publisere». Dette innlegget ble ikke tatt nådig opp av Ivo de Figueiredo og Åsmund Svendsen som stiller seg kritisk til den behandlingen de mener Hem har blitt til del, og skriver i innlegget Hvem tør skrive for tidsskriftet Prosa når redaktøren slakter sine anmeldere? (Aftenposten 16. juli): «For oss som ikke har tilgang til Røsviks hode, virker det mer som om kvaliteten på Hems tekst har endret seg i takt med redaktørens hurtig skiftende ideologiske standpunkter. Vi skjønner at han reagerer». I samme avis kritiserer Bernhard Ellefsen også Røsviks redaktørgjerning: «Hvordan er det mulig at Prosa, som er medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, kan opptre slik overfor en frilanser? Dersom Røsvik ville fremstå som en prinsippfast redaktør, burde hun ha stått ved sitt ord om at hun ville ha boken anmeldt, og publisere anmeldelsen hun hadde godkjent».

Så kommer en tilsynelatende gladnyhet: Vi skal alle (alle som abonnerer på Samtiden) likevel få lese anmeldelsen! Men akk nei, ikke den opprinnelige, men en ny fra Hems penn om samme bok. Om det skriver Kjetil Rolness i E24 (21. juli) at «Men – da får vi jo heller ingen dokumentasjon av hva Prosa nektet å trykke. Noe mange av oss trodde var poenget. Inkludert Klassekampen, som feilaktig skriver i ingressen: «Samtiden vil nå trykke den refuserte anmeldelsen.»». Svar fra Samtidens redaktør, Christian Kjelstrup, får han 23. juli under tittelen Rolness’ fremstilling er ikke helt nyansert.

Skaden er skjedd, og nå skal den leges. I den anledning mener noen at hoder bør rulle, men et mindre dramatisk anslag har Merete Hobbelstad som skriver i Dagbladet 27. juli at «Alle har rett til å uttrykke seg, men ingen har rett til å komme på trykk i den publikasjonen de måtte ønske, og redaktørenes uavhengighet er noe det er viktig å hegne om. Samtidig må en redaktør kunne forvente og håndtere kritikk når de gjør noe som andre reagerer på. Presset mot en stor, åpen offentlighet er reelt og kommer fra flere hold, og kampen for å bevare adgangen til ytringsrommet for et stort spekter av perspektiver og standpunkter, må kjempes kontinuerlig».

 

Merete Pettersen

Da Aakvaag satte problemet under debatt i Morgenbladet sommeren 2020

Foto: Alex Blajan

Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap, påstod Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet 19. juni. Hans bekymring er knytta til det han kaller for et journalistvelde/mediokrati som «utfordrer forskerveldet («teorikratiet»), slik forskerveldet i sin tid utfordret litteratveldet («poetokratiet»)». Han mener at den journalistiske sakprosaen gjennom sin personifisering fortrenger «innsikt i betydningen «viser hvordan komplekse forhold henger sammen». Til det trenger vi teori». Offentlighetens saklige kvaliteter, og med det den myndige borger, er ifølge Aakvaag under press.

Personifisering i sakprosa er for Aakvaag synonymt med opplevelser som i sin tur fortrenger teori og innsikt, og han mener at vi ser klare tendenser i dag til at «forskere trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter og den allmennrettede sakprosaen – og særlig bøker skrevet på norsk for et bredere publikum – overtas av journalister». Aakvaag løfter fram tre mekanismer som skadelige for den allmennretta, akademiske sakprosaen: Karrierekrav for forskere («publish or perish»), at «Personifisering og opplevelser er mer underholdende og selger bedre enn teori og innsikt» og en portvokterfunksjon i forlag, tidsskrift og nettsteder som «tenker «journalistisk» og skyr teori, gjerne med den demokratiske begrunnelse at «alle skal med»».

Struktur eller aktør?

Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), svarer den 25. juni at Aakvaag konstruerer en falsk motsetning. Han mener at «Problemet er ikke at for mange journalister skriver sakprosabøker, men at for få forskere gjør det», og peker på at «Aakvaag reiser en viktig problemstilling i sitt innlegg: Hvordan skal vi sørge for at forskere ikke trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter?». Vestbø løfter fram én mekanisme til som NFFO mener har betydning: En manglende anerkjennelse fra myndighetene om betydningen «sakprosa som produseres i kunnskapssektoren, har for samfunnet». Avslutningsvis skriver han at «Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia, og det må tas grep som gjør at flere akademisk ansatte får bruke tid til å skrive bøker der teori forklares og forskning formidles».

Den 26. juni trer Tore Slaatta inn i debatten under overskriften Faglitteraturens politiske økonomi. Den tidligere generalsekretæren i NFFO mener at «Det er ikke journalistene som ødelegger faglitteraturen. Problemet er at det faglitterære kretsløpet for bøker er i ferd med å bryte sammen». Slaatta peker også på andre eksterne mekanismer som er til hinder for faglitterære utgivelser, eller kunnskapslitteraturen som han forslår som ny benevnelse: «Samtidig er det blitt vanskeligere for norske forlag å tjene penger på akademiske bokutgivelser. (…) Forskningsbasert litteratur, enten den er teori eller empiribasert, faller ofte utenfor innkjøpsordningene. (…) Gjennom Plan S er alle faglitterære forfattere tvunget over på åpne lisenser, og det sprer seg fra artikkelskriving til bøker. Dermed må også den forskningsbaserte fagboken med en sterk forfatterstemme utgis med forhåndsgodkjent støtte fra NFR og en velvillig arbeidsgiver. Men vil instituttledelsen synes det er bra at du skriver den norske boken i arbeidstiden?».

Moral og fornærmelser

Men til tross for også velvillig lesning av Aakvaags innlegg, som agendasettende i debatten om sakprosaens rolle i offentligheten, så er ikke Aakvaag nevneverdig imponert. Han skriver i et tilsvar til Vestbø og Slaatta den 3. juli at Forskere, forlagsredaktører, anmeldere og lesere bør skjerpe seg, og at «Slaatta og Vestbø styrer unna problemet». For det er fortsatt Aakvaags anliggende «å kritisere de negative konsekvensene av journalistifiseringen av norske sakprosabøker». De strukturelle tiltakene som Vestby og Slaatta både løfter og etterlyser, møtes av det som Aakvaag selv kaller for en appell til aktører i kretsløpet basert på «litt god gammel moralisme: «Skjerp dere!» Forskere bør være mindre karrieristiske og bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Forlagsredaktører bør utgi dem. Bokhandlere bør profilere dem. Anmeldere bør anmelde dem. Og ikke minst bør vi publikummere kjøpe og lese dem».

Samme dag publiseres også et innlegg fra Prosas redaktør Merete Røsvik, under tittelen Aakvaags dødssynd, og med ingressen «Alle tekstar treng ikkje nå alle, dei treng berre å finne fram til dei lesarane som ser viktige poeng og kan bringe dei vidare. Som journalistane». Også Røsvik leser teksten til Aakvaag med positive anslag, som når hun skriver at «det må vere legitimt for Aakvaag å kritisere ei stadig sterkare favorisering av lettlesen og lettfordøyeleg prosa. Det er ei utvikling vi bør vere merksame på», men også at Aakvaag til dels bommer kraftig: «Når færre les bøker, og då særleg i yngre alderssegment, krympar også publikummet for akademisk orientert litteratur raskt – men med éit viktig unntak: Journalistar og forfattarar som treng forskingsbasert kunnskap som grunnlag for eigne skriveprosjekt. Dermed gjer Aakvag seg skuldig i det som i dagens ytringsklima er ei dødssynd: Han fornærmar sitt kjernepublikum».

Den 10. juli kommer NFFO på banen igjen ved styreleder Geir Hønneland og allerede nevnte Arne Vestbø, sammen med styrelederen i Det faglitterære fond, Gunhild J. Ecklund. De spør: Hva kan gjøres for norsk faglitteratur? Den moralske hansken fra Aakvaag plukker de ikke opp, men slår igjen fast at «Myndighetene bør bidra med egne virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren», og lister opp fem kulturpolitiske «virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren».

12. juli kommenterer Aage Rognsaa (sakprosaforfatter og språkkonsulent) debatten når han skriver Forskerne må lære av journalistene. Han mener Aakvaag overser «at mange av de dyktigste forskerne som publiserer artikler og bøker for allmennheten, nettopp benytter de retoriske virkemidlene som han kritiserer journalistene for å bruke – fortellinger, jeg-drevne fremstillinger, leservennlig struktur og et språk som er mulig å forstå for et bredt publikum» og at «En vesensforskjell mellom forskere og journalister er at forskerne gjennom sin sosialisering innenfor akademia, læres opp til å uttrykke seg på en måte som bare er forståelig for fagfeller». Rognsaa er også til dels enig i det Aakvaag sier om forskeres prioriteringer: «Til forskerne sier han at de må bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Helt enig! Men forutsetningen er at flere forskere lærer seg å skrive like klart og leservennlig som journalistene. Først da kan de ha håp om å overta journalistenes posisjon i formidlingen av allmennrettet sakprosa».

24. juli intervjues Aakvaag i Morgenbladet, og han fastholder sin kritikk av den journalistiske sakprosaen under overskriften Etterlyser teori, klarhet og struktur: «Vi drukner i empiriens hav og går oss vill i fortellinger om enkeltmennesker, sier Gunnar Aakvaag, som etterlyser sakprosa med teori – helst skrevet av akademikere». Og så var det kanskje ikke den journalistiske sakprosaen han egentlig adresserte, men graden av forskningsbaserte sakprosa i offentligheten: «Journalister må gjerne bruke teorier og begreper fra for eksempel samfunnsfag. Det er bare at forskerne er bedre. Derfor bør de komme på banen». Dette møter motbør hos Erika Fatland, hvis bok Grensen. En reise rundt Russland (2017), er med i Aakvaags eksempelliste over journalistisk sakprosa (i selskap med blant andre Åsne Seierstad og Morten Strøksnes) som ifølge han er egnet til å underholde, men ikke til å skape reell innsikt. Fatland har følgende å melde: «Aakvaags innlegg var noe av det mer tullete jeg har lest på en stund». Hun viser til at flere av forfatterne som Aakvaag trekker fram har akademisk bagasje. Hun peker også på en form for nullsumtekning fra Aakvaags side: «Det er ikke sånn at det er en fast kvote bøker som kan bli utgitt og få plass i det offentlige rom».

Perspektivforskyvende innsikter i offentlighetens tjeneste

I samme intervju sier professor i sakprosa ved UiO, Johan Tønnesson, at «det er lite fruktbart å gjøre akademisk og journalistisk sakprosa til motsetninger», og påpeker at ordet teori knyttes epistemologisk til det å «se»: «Altså er teori verktøy å se fenomener gjennom, noe jeg vil påstå at de nevnte forfatterne også gjør. Men det er klart at å knytte an til bestemte teoretiske byggverk er noe som først og fremst den akademiske faglitteraturen bidrar med. Men jeg vil ikke rangere disse to. Vi trenger helt klart begge deler».

Og Aakvaag vil, i likhet med Slaatta, fjerne tellekantsystemet. Han mener også at de som er ansatt i trygge jobber må «vurdere å prioritere allmennrettet sakprosa fremfor publisering i fagfellevurderte tidsskrifter». Han foreslår selv en ny publikasjon som kan være «kalt Trender i tiden i dag, eller noe sånn, der jeg ville fått en ledende filosof, statsviter, sosiolog, og så videre, til å dele sine tanker». Siste sak i debatten er et innlegg fra Tore Slaatta, 5. august. Under overskriften Får forskerforfattere sin rettmessige andel? dreier han debatten mot NFFO og fordelingspolitikk: «Aakvaag og jeg er enige om at tellekantsystemet ikke motiverer for skriving av norske fagbøker. Men tross Aakvaags skepsis mot å trekke inn litteraturpolitikken vil jeg igjen hevde at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har et vesentlig ansvar for situasjonen. Uttalelser fra NFFOs ledelse denne sommeren skaper ny usikkerhet om NFFOs forvaltning av Det faglitterære fond er legitim og i samsvar med litteraturpolitiske føringer».

Utenfor Morgenbladets salonger er det også publisert et intervju med Gunnar C. Aakvaag i Khrono, 30.juli: Intellektuelt sjølvmord å skrive sakprosa på norsk, og 22. juni skrev en indignert vitenskapelig assistent om Aakvaags akademiske arroganse på Sakprosabloggen.

Avslutningsvis siterer jeg igjen Johan Tønnesson fra Morgenbladets intervju 24. juli, litt løsrevet fra kontekst, som en overordna kommentar til debatten i sin helhet – om dialogens funksjon:

«Som eksempel kan jeg nevne min egen helt Bakhtin, som kalles dialogismens far. Hvis man går i dybden av hans begreper, ser man hvordan Bakhtin, på en avansert måte, forstår en menneskelig ytring som spor av tidligere ytringer og varsler om nye. Teoretisk innsikt åpner øynene for noe annet enn det vi tenker på når vi snakker om dialog i dagligtalen. Slike perspektivforskyvende innsikter er noe man kan ønske seg mer av i offentligheten».

 

Merete Pettersen

Sommerhilsen

Anledningen benyttes til å pushe sakprosalektyre for late dager uten deadline – eller uansett dager egentlig.

I Bøygen 2/20 Filosofi (s. 65) skriver Johan Tønnesson, Marta Nordheim og Ingrid Wergeland om den etiske sjekklista for sakprosa,  initiert av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening og lansert i februar 2020.

Bøygen spør.

1. Trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa? Hvorfor eller hvorfor ikke?

2. Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge?

Se hva de svarer her.

Tidsskriftet Prosa feirer 25 år i sakprosaens tjeneste og lanserte i forbindelse med sitt jubileumsnummer podcasten Prosapodden. I jubileumsnummeret skriver Aasne Jordheim om ulike redaktørers stil i lederartiklene, Bjørn Ivar Fyksen tar for seg kvinner og menns tilstedeværelse i spaltene og reflekterer videre rundt kvotering og kjønnsroller. Johan L. Tønnesen har gått løs på det store spørsmålet: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Hva med boka Universitetskamp der 30 akademikere «skriver […] om framveksten av en ekstern kontroll og en indre disiplinering som gradvis har begrenset universitetsdemokratiet, det kollegiale samholdet og den akademiske friheten». Hør podcast på Vox Publica 

Eller kjenner du til kunstneren Tor Essaisen? Les om han i Tekstualitet.

Les også en annerledes anmeldelse av Anders Johansens Komme til orde av Kristian Bjørkdahl. Mindre interessant er reklameeksplosjonen i teksten innledningsvis, men hang in there!

Og med det ønsker vi alle en riktig god sommer!

 

Av Merete Pettersen

 

Aakvaags akademiske arroganse

 

I en kommentar i Morgenbladet (Nr. 24) skriver Gunnar C. Aakvaag at «Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap». Aakvaags tekst er preget av en fordummende forenkling der den litterære sakprosaen splittes i to posisjoner, henholdsvis det han kaller for «mediokratiet» og «teorikratiet» – eller journalistveldet mot forskerveldet. Med det setter han opp et falskt motsetningsforhold som skal vise at mediokratiet er til skade for fornuft, tenking, kunnskap og generell dannelse i sin helhet. Men Aakvaag skal ha takk for at han, kanskje utilsiktet, med all mulig tydelighet viser fram sakprosaens rolle som kaleidoskop i den offentlige samtalen.

Konstruert konflikt

Aakvaags påstander har, blant annet på Johan Tønnessons Facebookside, engasjert – og provosert – prosaister som befinner seg i ulike posisjoner i sakprosaens økologi. For er det ikke langt mer hensiktsmessig for den offentlige og presumptivt demokratiske samtalen at ulike sjangre innenfor sakprosafeltet ansees som overskridende i positiv forstand? At de kan utfylle, og ikke minst utfordre hverandre, som jo er det grunnleggende bud i all kunnskapsutvikling? God sakprosa viser fram «det sanne» som den problematiske størrelsen den er – både innafor akademia selv og i den offentlige samtalen. Aakvaag mener jo ikke at forståelse og kunnskap er en statisk størrelse – så hvorfor denne motviljen mot å se sakprosaen i et større perspektiv? Kan det være at han ikke riktig forstår hva sakprosa er og kan være?

Les mer «Aakvaags akademiske arroganse»

Leselister i norskfaget til bekymring og besvær

Foto: Niklas Hamann

Mange ytret sin uro da Kunnskapsløftet i 2006 fristilte norsklærerne fra den litterære kanon. Hva ville vel ikke skje med Undset nå? De fire store? Obstfelder og Øverland? Nytt av året var også at sakprosaen og skjønnlitteraturen ble likestilt. Men likestilt i navnet er jo slett ingen garanti for likestilt praksis, ei heller i norskfaget.

I Norsklæraren (2-2020) sammenligner Guro Stordrange og Marte Blikstad-Balas 142 norsklæreres leselister, altså lister over tekster elevene skal ha lest før ev. muntlig eksamen, til sammen 5095 tekster. Artikkelen tar utgangspunkt i Stordranges masteroppgave fra 2019: Fra Undset til UriKva les elevane på vg3? Ei kvalitativ innhaldsanalyse av 142 norsklærarars leselister

Hva finner de så, hvor stor del utgjør saktekster på leselister anno 2020 – og var frykten for at den skjønnlitterære kulturarven som referanseramme skulle forsvinne ut med badevannet begrunnet?

Kanon er død, leve kanon!

Man kan til det siste spørsmålet trekke et lettelsens sukk: Til tross for at lærere kan velge de tekstene de vil, så er på ingen måte gamle helter skjøvet ut av leselistene – men posisjonene har endret seg noe. Så fra å inngå i en opplest og vedtatt kanon, er de trygt plassert i, som Stordrange og Blikstad-Balas skriver, «skulens (kanskje ikkje eigentlig så) skjulte kanon» (s. 20). Et unntak er Jonas Lie som står med bare seks oppføringer, mens resten av firerbanden altså holder stand.

Sakprosaens statiske status

Men hva med den såkalt likestilte sakprosaen? Stordrange og Blikstad-Balas finner at saktekster utgjør 13 prosent av det totale antallet tekster i leselistene. Av 5095 tekster finner vi altså 666 sakprosatekster. The devil is in the details.

Les mer «Leselister i norskfaget til bekymring og besvær»

Prosa med jubileumsnummer – 25 år med sakens prosa

Årets tredje utgave av Prosa lanseres 10. juni, og er i sin helhet viet tidsskriftets 25-årsjubileum. I tillegg gir jubilanten en gave til sine lesere i form av nyskapningen Prosapodden. Første podcast finner du her, og redaktør og ordstyrer Merete Røsvik har invitert til samtalen mellom Johan Tønnesson, Aasne Jordheim, Bjørn Ivar Fyksen – som alle er å finne også i skriftlig form i det nye nummeret.

Og hva er mer naturlig enn å se tilbake på jubilantens liv og levnet, og ikke minst å sette dette i perspektiv med sakprosafeltets utvikling?

Merete Røsvik tar utgangspunkt i tidsskriftets historie og de store endringene i samfunnet, i kulturen og i bokmarkedet som sådan – og hvordan dette har preget Prosas tekster gjennom 25 år. Hva sier disse om samfunnet og den historiske utviklingen?

Aasne Jordheim har lest tidsskriftets lederartikler fra 1995 og fram til i dag. Oppe til debatt er, blant mye annet, spørsmålet om hvorvidt «lederskribentene rett før og etter årtusenskiftet [kunne] være frekke og ironiske fordi samfunnet rundt var mer stabilt og debatten mindre polarisert enn i vår tid?».

Johan Tønnesson tar for seg Prosas sakprosakritikk, og spør om denne har blitt endret som resultat av tidsskriftets bidrag til faglitterære feltet. Et område som kunne vært mer utviklet er ifølge Tønnesson læremiddelkritikken – et felt som berører titusener av mennesker hver dag og som med det er premissgivere for våre forståelser av virkeligheten. Et annet poeng er (og tverr-litterært aktuelt med tanke på debatten rundt Cathrine Krøgers anmeldelse av Henrik Langelands siste roman og debatten i kjølevannet av dette) at litteraturkritikk ikke først og fremst handler om å få folk til å kjøpe, låne og lese bøkene. Kritikken skal være en lærerik tekst som evner å si noe om samtiden også i et historisk perspektiv.

Bjørn Ivar Fyksen bidrar med et kjønnsperspektiv ved å telle kvinner og menns tilstedeværelse i spaltene og reflektert videre rundt kvotering og kjønnsroller. Hva sies, og kunne det samme blitt skrevet i dag?

Undertegnede lar seg begeistre for denne tidskapselen i sakprosaens terreng – et velkomment bidrag til den litterære samtalen!

Jubileumsnummerets øvrige bidrag

Forhåndsomtalen av jubileumsnummeret lover også at forrige redaktør Sindre Hovdenakk vil by på både «falsk beskjedenhet og uhemmet selvskryt».

Gro Jørstad Nilsen går nordmenns sakprosavaner etter i sømmene når hun tar for seg bestselgerlister og utlånslister fra biblioteket, altså hva som faktisk er folkelesning.

Henrik Keyser Pedersen har også et kjønnsperspektiv knyttet til en breddeidrett som tross alt forskjellsbehandler når han ser nærmere på følelser og kjønnsrepresentasjon i fotballmagasinet Josimar.

I kritikkseksjonen setter Iselin Theien Leif Bulls biografi for barn om den innflytelsesrike sykepleieren Elisabeth Fedde, som virket under en tyfusepidemi i Drammen, i sammenheng med våre samtidige, pandemiske opplevelser.

I tillegg anmeldes Marte Stubberød Eielsens Pillen – historien om 1900-tallets viktigste oppfinnelse, Per Lars Tonstads biografi om Ole Henrik Magga – Kamp og kompromiss, Torkjell Leiras Kampen om regnskogen og Even Grans Hedningsamfunnets historie.

Ellers bys det på enquete, debutantintervju, petit, kulturminister Trine Skei Grandes sakprosakanon og i debattseksjonen gir blant annet Synnev Gran Sylo Taraku svar på tiltale.

Dere er herved invitert på litterær fest den 10. juni! Hurra for Prosa!

Partying Face

 

Av Merete Pettersen

 

 

 

 

Call for papers: Temanummer Text & Talk/Special issue of Text & Talk

Foto: Kelly Sikkema

(See information in English below )

Det nordiska sakprosanätverket, som varit verksamt sedan 2017, planerar ett temanummer om sakprosa i tidskriften Text & Talk  och inledande förhandlingar ger oss goda förhoppningar om att ett sådant kan bli verklighet. Vi söker nu bidrag till detta temanummer i form av artiklar som tydligt anknyter till den nordiska sakprosaforskningens tradition, (se t.ex. tidskriften Sakprosa). Efter de stora sakprosa-projekten i Sverige och Norge har sakprosa fortsatt att vara ett samlande och konstruktivt begrepp i Norge, medan det nästan fallit ur bruk i Sverige, där begrepp som text, diskurs och praktik blivit viktigare. I Danmark har sakprosaforskningen alltid varit perifer, men enstaka miljöer har under de senaste åren visat intresse för den svenska och norska forskningen och nu tas initiativ till sakprosaprojekt. I Finland finns sedan några år en professur i sakprosa, och därifrån kom ursprungligen initiativet till det nordiska sakprosanätverket .

Du som är intresserad av att medverka är välkommen med ett abstract senast den 30 juni 2020. Abstract, som ska skrivas på engelska, får vara max 400 ord långt. Skicka ditt abstract till redaktionen för tidskriften Sakprosa på adressen merete.pettersen@nulliln.uio.no. Vi siktar på den 15 mars 2021 som tidsfrist för artiklarna.

Planerade bidrag

Per Ledin & Kjell Lars Berge: Tekstbegrepet relatert til sakprosaforskningen

Pirjo Hiidenmaa: Om lesere og lesning av sakprosa innen den litterære institusjonen

Johan Tønnesson: Sakprosabegrepets historie og potensial

Anders Johansen: Sakprosa, retorikk og myndiggjøring

Jack Andersen: Sakprosa i en digital verden

Christina Mathiessen: Undervisning i sagprosa fra et retorisk perspektiv

Gøril Hammerstad Thommassen: Sakprosa som ramme og ressurs i profesjonell kommunikasjon

Sprid gärna denna inbjudan!

Eventuella frågor besvaras av Johan Tønnesson (johan.tonnesson@nulliln.uio.no) eller Catharina
Nyström Höög (cnh@nulldu.se)

 


 

This is an open call for a planned special issue of the well-reputed journal Text & Talk, focussing on nonfictional prose (Swe. sakprosa). The initiative behind the special issue comes from the Nordic network for non-fictional prose. We are inviting articles with a clear focus on non-fictional prose, preferably situated in the Nordic or Scandinavian setting. Earlier and contemporary Nordic research on non-fictional prose can be found for example in the journal Sakprosa, whose editorial board will also take part in the editorial activities for this special issue of Text & Talk.

Two large research projects on non-fictional prose in Sweden (which started in the 1990s) and in Norway (started 2000) have established the term non-fictional prose as a much needed and often used, constructive concept in the Norwegian research tradition, while it has fallen almost into neglect in Sweden, where concepts like text, discourse and practice have become more established and foregrounded. In Denmark, research on non-fictional prose has always been marginal, but specific research environments have recently started to express their interest. In Finland, a professorship for research on non-fictional prose was established in 2015, and it was a Finnish initiative that led to the formation of the Nordic network for non-fictional prose, where researchers from the four Nordic countries have so far organized four workshops on different aspects of non-fictional prose.

If you are interested in contributing an article, you are welcome to submit an abstract of a maximum of 400 words no later than June 30, 2020. Send your abstract to the editiorial staff of Sakprosa: merete.pettersen@nulliln.uio.no. We aim for March 15, 2021 as the deadline for the articles.

Planned contributions

Per Ledin & Kjell Lars Berge:  The text concept in non-fiction research

Pirjo Hiidenmaa: Readers and reading of literary non-fiction

Johan Tønnesson: The history and potential of the Nordic concept ”Sakprosa” (nonfiction/factual prose)

Anders Johansen: Non-fiction, rhetoric and empowerment

Jack Andersen: Non-fiction in a digital world

Christina Mathiessen: The teaching of non-fiction from a rhetorical perspective

Gøril Hammerstad Thommassen: «Sakprosa»/ (non-fiction/factual prose) as a framework and resource in professional communication

You are welcome to send this invitation to anyone you might think would be interested in contributing. Questions and comments can be directed to Johan Tønnesson (johan.tonnesson@nulliln.uio.no) or Catharina Nyström Höög (cnh@nulldu.se).

Tala! Det är så mörkt!

Foto: Edvin Johansson

Tittelen er hentet fra den svenske filmen fra 1993 med samme navn. Der treffer vi nynazisten Søren som via livets irrganger møter den jødiske legen Jacob, flyktning fra Hitlers Tyskland. I møtet mellom disse to åpner det seg et skjørt rom for dialog, og komplekse spørsmål får komme til overflaten. Gjennom flere samtaler utvikles forståelsen – helt til nye brytninger oppstår og samtalen kollapser. Men fram til da var det god vilje – en vilje til å lytte og til å anerkjenne den andre. Filmens tematikk er dessverre like aktuell. Hvorfor er det så vanskelig å snakke om det som skaper mentale barrierer mellom oss?

Anja Sletteland skriver i sin tankevekkende tekst Å male farger med gråblyant (Samtiden 1/2020), om det problematiske ved språket når vi forsøker å snakke om rasisme, eller det hun kaller sammenlignings-problemet: Når noe ikke kan forklares uten å sammenlignes med noe annet, og hva det gjør med vår evne til å komme i kontakt med fenomenets trøblete natur. Hun trekker inn to bøker fra 2019 som hver på sin måte belyser, både intendert og uintendert, hvordan språk og perspektiver på bruk av språk når vi snakker om rasisme, er størrelser som fortjener en større, bredere og mer kompleks tilnærming enn det som rammer inn fenomenet i vår tid. Bøkene det er snakk om er Guro Sibekos Rasismens poetikk (Ordatoriet) og Frode Hellands Rasismens retorikk (Pax Forlag), og i Slettelands lesning viser hun

hvor forskjellig Sibeko og Helland ser på rasisme, og hva som skal til for å løse problemet. (…)  [det] virker som de lever i hver sin tid. Mangelen på et felles språk, som Guro Sibeko er opptatt av, forklarer mye av årsaken.

Slettelands tekst formelig roper (i mine ører) på skolens tverrfaglige samfunnsoppdrag, på viktigheten av å ha gode ferdigheter innen kritisk lesning. For kritisk lesning innebærer også å undersøke sine egne forforståelser av et fenomen, og det som omgir ulike fenomener i verden. Les mer «Tala! Det är så mörkt!»