Ny undersøkelse om forskningsformidling utført av Retkom-studenter ved UiO

Ny rapport skrevet av retorikkstudenter fra UiO viser at studentene ved Det humanistiske fakultetet ved UiO i liten grad er bevisst ansvaret de har for å formidle forskningen sin. I rapporten kommer det også frem at UiOs nettsider har forbedringspotensial med tanke på «søkemotoroptimalisering» og at forskere ved HF mener formidling nedprioriteres av ledelsen. Rapporten ble utarbeidet som del av emnet Retkom4110 – Metoder i tekst og kommunikasjonsforskning – og tar for seg praksis og holdninger knyttet til forskningsformidling ved HF-fakultetet.

Lav bevissthet om formidling blant HF-studenter

Som en del av prosjektet ble det gjennomført en spørreundersøkelse blant studenter og ansatte ved HF-fakultetet, hvor det kommer frem at få studenter har blitt undervist i forskningsformidling i løpet av studietiden. Dette samsvarer med at få av de spurte studentene har blitt oppfordret til å formidle egen forskning. Undersøkelsen viser også at et stort flertall av studentene mener at forskningsformidling bør være en integrert del av studiet på HF-fakultetet. En fokusgruppesamtale mellom en gruppe masterstudenter støtter funnene gjort i spørreundersøkelsen: Ingen av studentene i gruppa hadde tidligere i studieløpet blitt oppfordret til å drive med noen form for forskningsformidling. I fokusgruppesamtalen presiserer studentene at studiene, gjennom sine vurderingsformer, heller oppmuntrer til å skrive tekster med en sensor som eneste modelleser. Også studentene i fokusgruppa ønsker og ser behov for at forskningsformidling blir en integrert del av studiene ved fakultetet.

Studentenes utsagn støttes av et intervju med professor i historie, Eirinn Larsen, som mener forskningsformidling bør få enda mer fokus og opplever positive resultater ved et obligatorisk formidlingsprosjekt blant de som studerer historie.

-Blant de som ikke har fått undervisning i formidling ser vi en deling blant de som klarer å formidle på eget initiativ, og de som de som unngår det, sier hun. Det går også frem av rapporten at Larsen mener ledelsen ved HF i for liten grad vektlegger formidling.

Ikke overlatt til medienes makt

Ett av forskningsspørsmålene rapporten forsøker å svare på er knyttet til forskeres muligheter til å sette agenda i offentlig debatt. Rapporten spør: I hvilken grad er det en fare når kommersielle interesser (f.eks. forlagsinteresser) inngår i formidlingsstrategiene? I intervju med professor i tekstvitenskap, Kjell Lars Berge, uttrykker Berge seg positivt om forholdet mellom norske medier og forskere: «… sterke tillitsbånd mellom forskere og journalister gjør at forskere ikke behøver å frykte mediene», sier han. Han mener man som forsker til en viss grad må godta å tilpasse seg medienes krav til salgbarhet, og at dette ikke behøver å være noen trussel mot god forskningsformidling. Videre minner han om at forholdet mellom journalisten og forskeren er og forblir asymmetrisk da forskeren har kunnskap som journalisten ikke har: Forskerens rolle i et intervju er å komme med kunnskap, så forskeren sitter på autoriteten i samtalen. Journalisten kan derfor ikke etterprøve hva forskeren vil formidle.

I tillegg til spørreundersøkelsen, fokusgruppe- og forskerintervjuer, gjennomførte studentene en navigasjonsanalyse av hvordan man som f. eks journalist eller elev ved videregående skole finner frem til relevante forskere ved fakultetet. Der fant man blant annet at særlig «emneknaggene» festet til enkeltforskerne er viktige. Det ble også gjennomført seks tekstanalyser; blant annet av artikler fra Apollon, Forskning.no, Norgeshistorie.no og SNL.no (Store Norske Leksikon).

Nyttig undersøkelse

Arbeidet med rapporten ble gjennomført under ledelse av professor i sakprosa, Johan Tønnesson, og problemstilling for prosjektet, allmenn fremgangsmåte og formulering av spørsmål til de ulike delundersøkelsene ble arbeidet frem i fellesskap. Seminardeltakerne ble så delt inn i tre grupper som gjennomførte de ulike delene av undersøkelsen. Den ferdige rapporten ble lagt frem for kommunikasjonsavdelingen ved HF-fakultetet, som uttrykte at funnene er interessante og relevante for deres arbeid.

Tønnesson er fornøyd, både med arbeidsprosessen og resultatet av den, og minner om den pedagogiske gevinsten ved å la studentene delta i reelle forskningsprosjekter.

-Dels gjennomførte vi prosjektet fordi et metodekurs blir mye bedre når studentene får prøve seg på praktisk forskning. De viste seg å være kjempedyktige og drev fram det hele selv, sier han, og legger til:

-Dels gjennomførte vi prosjektet sammen fordi vi fort ble enige om at det er for lite kunnskap og bevissthet om forskningsformidling på fakultetet, tross den store allmenne interessen for mange temaer fra kultur- og språkfagene. Særlig lav er nok bevisstheten blant studenter om at de faktisk har en viktig formidlingsoppgave. Dette er viktig å ta tak i i en tid hvor naturviterne,  som jo lenge  var kjent for å skrive og snakke uforståelig, faktisk har skjerpet seg kraftig, blant annet gjennom det vellykte masterstudiet MNKOM.

 

Studentene som deltok i arbeidet var:

 

Håvard Vestnes Arntsen

Jeanette Bukkøy Arntzen

Alexander Didriksen

Jenny Gudmundsen

Marte Louvinda Havstad

Monica Holberg

Emilie Johansen

Ole Andreas Laache Klevan

Christine Lien Lütcherath

Henrik Mathias Nergaard

Markus Bjerkevoll Odland

Lena Christin Pettersen

Markus Oskari Onniselkä

Eva Kathrine Rekkedal

 

Rapporten kan leses her: Del HF-forskningen! En undersøkelse om forskningsformidling ved HF, UiO

 

Av Ida Skjelderup

Johan Tønnesson: – Sakprosabegrepet står seg

I dette nummeret har Marianne Egeland har skrevet om myter knyttet til Bjørnsons Aulestad.

 

I det rykende ferske nummeret av Sakprosa, som har fått tittelen «Sakprosabegrepet i forskning om helsekommunikasjon; diskurser om norskhet; knusing av myter om Bjørnsons Aulestad»,  fremmer litteraturforskeren Marianne Egeland kritikk av den sakprosaen som har bygget og bygger falske forstillinger om Aulestad, «dikterhjemmet» til Bjørnstjerne Bjørnson, nobelprisvinner, kvinnebedårer og hyperproduktiv forfatter av sakprosa, fiksjonsprosa og poesi. Elisabeth Eide går i en avansert, men lett tilgjengelig diskursanalyse, gjennom en intens pressedebatt om norskhet fra 2017Her tilbyr hun veltilpassede briller å se gjennom når vi skal forstå, og ikke bare mene, i de mange debattene om identitet som pågår, og som vi vet vil komme.

Sist, men ikke minst, bidrar Anna-Malin Karlsson og Mats Landqvist med en svært viktig diskusjon […] om sakprosabegrepet. De har arbeidet med ytringer og formidlingsformer både i og utenfor helsevesenet, i forbindelse med påviste hjertefeil i fosteret hos gravide. I og med at dette er ytringer som bokstavelig talt gjelder liv og død, blir det kanskje enda viktigere enn ellers å ha gode begreper for å begripe. I konklusjonen skriver de:

«Om inget av detta skulle räknas som sakprosa skulle enligt vår mening sakprosa bli ett mycket snävt begrepp som inte bidrar tillräckligt till vår förståelse av texter som resurs för faktabaserat kunskapsbyggande i offentligheten.»

Og dermed har de gitt sitt eget kraftfulle bidrag til forståelsen av hva sakprosa kan være. Begrepet står seg.

 

Fra redaktør Johan Tønnessons redaksjonelle artikkel i dette nummeret.

 

 

De ti beste skandinaviske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000?

De fire norske bøkene på kortlista over de ti beste skandinaviske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000 er Geir Hestmarks Istidens oppdager (Kagge), Karin Sveens Klassereise (Oktober), Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (Oktober) og Åsne Seierstads To søstre (Kagge).

 

Fredag formiddag forrige uke var resultatene fra Morgenbladets kåring av de ti beste skandinaviske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000 klare. Som en del av programmet under Norsk litteraturfestival på Lillehammer lanserte avisen, i samarbeid med Weekendavisen og Aftonbladet, den endelige kortlista på ti titler. Norge er representert med fire titler på lista, og de som nådde opp var Geir Hestmarks Istidens oppdager (Kagge Forlag, 2017), Espen Søbyes Kathe, alltid vært i Norge (Forlaget Oktober, 2003), Karin Sveens Klassereise. Et livshistorisk essay (Forlaget Oktober, 2000) og Åsne Seierstads To søstre (Kagge Forlag, 2016). Fra Sverige var det Kerstin Ekmans Herrarna i skogen (Albert Bonniers Förlag, 2007), Peter Englunds Stridens skönhet och sorg (Natur & Kultur, 2008) og Yvonne Hirdmans Den röda grevinnan: En europeisk historia (Ordfront Förlag, 2010) som kom med blant topp ti. De danske titlene ble Tom Buk-Swientys Slagtebænk Dybbøl (Gyldendal, 2012), Lone Franks Mit smukke genom (Gyldendal, 2010) og Peter Øvig Knudsens Blekingegadebanden I-II (Gyldendal, 2006–07).

Feiring av sakprosaen

Lanseringen, og festivalens sakprosaprogram for øvrig, artet seg på mange måter som en feiring av sakprosaens potensial. I sin kommentar til lanseringen av kortlista skriver kulturredaktør i Morgenbladet, Ane Farsethås følgende:

– Enten man kaller det å «øke arsenalet av viten» (Søbye), «dokumentarismens virkelighetsjusterende potensial» (Peter Øvig Knudsen) eller «å rykke ved tingene» (Lone Frank) – oppgaven til sakprosaen er å løfte frem det ukjente, det skjulte og det nye. Den er å fremme og formidle kunnskap, og på sitt beste: gi oss nye måter å se verden på.

Diskusjonen rundt lanseringen av langlisten, som inneholdt ti titler fra hvert land, dreide seg blant annet om kultur- og kunnskapspolitiske forskjeller mellom landene, den fortellende page-turner sakprosaen, og i hvilken grad naturvitenskapene var underrepresentert på lista. Lanseringen av kortlista ble også fulgt opp av debatt, først i et panel bestående av jurymedlemmene Åsa Linderborg, Morten Møller og Hilde Sandvik, så i diskusjon mellom Nrk-anmelder Knut Hoem, Vinduet-redaktør Maria Horvei og sakprosaprofessor ved UiO, Johan Tønnesson.

Et av temaene som ble videreført til debatten om kortlista, var naturfagenes plass i kåringen. I sammenheng med panelets etterlysning av flere gode sakprosabøker skrevet av norske forskere, argumenterte blant andre Knut Hoem med at forskningen som regel vil inneha mer substans når det kommer direkte fra forskerne enn i andre ledd. Nivået på forskningsformidlingen ble også her satt i sammenheng med ulike kulturpolitiske betingelser i de ulike landene.

Språkets forhold til virkeligheten

Et diskusjonstema som ikke ble tatt opp under lanseringen av langlista, men som preget mye av debatten på Lillehammer, var i hvilken grad den gode sakprosaen bør tematisere eget forhold til virkeligheten. Maria Horvei var den som sterkest forsvarte den essayistiske sakprosaen, og trakk frem To søstre som eksempel på en bok med et naivt forhold til språkets evne til å gjengi virkeligheten. Steffen Kvernelands tegneseriebiografi om Edvard Munch, som var med på langlista, er i følge Horvei og jurymedlem Åsa Linderborg et strålende eksempel på det motsatte, og i Dagbladet kaller Fredrik Wanderup boka en slags uoffisiell ellevte bok på lista. En annen bok som gikk ut av listen var Pol Pots leende av Peter Fröberg Idling – en bok som etter Johan Tønnessons mening i høyeste grad driver grunnleggende refleksjon og formfornyelse. Klassekampens kommentator, Astrid Hygen Meyer, trekker også frem Idlings verk som et savn på kortlista. Hun mener utelatelsen av Kverneland og Idlings bøker gjør lista mindre formeksperimenterende, og referer til jurymedlem Åsa Linderborg som under samtalen påpekte at de danske og norske kollegene i juryen i mindre grad hadde lagt vekt på litterære kvaliteter i sitt utvalg. Aftonbladets kommentator, Claes Wahlin, er derimot uenig i at den essayiske formen bør være et vurderingskriterium for sakprosaboken generelt, og skriver følgende i sin kommentar til lanseringen:

–Många av titlarna har också författarens egen person som utgångspunkt, en strategi som är legio när det gäller essäer, men som allt oftare färgat av sig på sakprosan, skriver han. – Det är ett tecken i tiden, själva saken anses inte räcka längre. Läsaren ska, ungefär som i kändisjournalistiken, om än på en mer avancerad nivå, känna att hon kommer nära den som skapar, författaren.

Glad for utviklingen i sakprosadebatten

I Weekendavisens intervjurunde med de ti forfatterne på lista diskuteres bruken av begrepet «faglitteratur», som er danskenes mest brukte betegnelse på sakprosa. Mens Geir Hestmark mener det er viktig å skille faglitteraturen; «lærebøker, akademiske monografier og vitenskapelige artikler i alle fag» fra den øvrige sakprosaen som inkluderer alle slags tekster som ikke er fiksjon, omtaler Lone Frank faglitteraturbegrepet som noe hun irriterer seg over – hun vil heller kalle bøkene sine «litterær nonfiktion».

Som kommentar til diskusjonen rundt listen sier Johan Tønnesson at han er glad for veien den offentlige samtalen om sakprosaens kvalitet og vilkår har tatt.

– Hadde kåringen funnet sted for ti år siden, ville diskusjonen rundt den sett helt annerledes ut, sier han. I dag ser vi ut til å ha slått fast at det er et poeng å skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa, og vi diskuterer heller muligheter og begrensninger på sjangerens egne premisser.

I en kommentar  i nettvarianten av kulturtidsskriftet Vagant, setter Henning Hagerup kåringen i sammenheng med økt oppmerksomhet på måling i skolen, og stiller spørsmålstegn ved nytten av en slik rangering.

Tungt representert

Sakprosaen var generelt tungt representert på årets festival. I forbindelse med kåringen har Norsk litteraturfestival invitert flere av forfatterne fra lang- og kortlista til å delta i ulike arrangementer med sakprosatematikk. Åsne Seierstad, Erika Fatland og Peter Fröberg Idling samtalte om i hvilken grad ekstremisme bør forklares psykologisk eller ut i fra samfunnsstrømninger, og Peter Englund var invitert for å snakke om boken Stridens skönhet och sorg. Bo Lidegaard, Ulrik Langen og Nathan Shachar møttes til panelsamtale om de særskilte utfordringene som møter en sakprosaforfatter som arbeider med historiske hendelser, og vitenskapsjournalist Karin Bojs møtte Dag O. Hessen til samtale om boken hennes Min europeiska familj (Albert Bonniers Förlag, 2015). I tillegg stod NFFO for en egen rekke sakprosaarrangementer der blant annet Erika Fatland, Nina Burton og Espen Søbye snakket om utgivelsene sine. I samarbeid med NFFO delte også Bokhandlerforeningen ut sine årlige sakprosapriser, som i år gikk til Marte Spurkland og Roman Jacobsen for hhv. Klassen. Fortellinger fra et skoleår (Cappelen Damm, 2017) og oversettelsen av Ha-Joon Changs 23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen (Solum forlag, 2017).

Vårens masterpresentasjoner

Marthe Ødegård Olsen var en av masterstudentene som gav inspirerende presentasjoner under fjorårets arrangement. Her viser hun frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk.

 

Tirsdag 5. juni vil studentene som har levert masteroppgave på studieretningen Retorikk og språklig kommunikasjon våren 2018 holde korte presentasjoner av sine masteravhandlinger med rom for kommentarer og diskusjon. Programmet begynner klokken 10.00 i seminarrom 1 i Sophus Bugges hus og er ferdig ca. 11.45.

Arrangementet er åpent for alle interesserte: Møt opp om du trenger inspirasjon til hva du kan skrive masteroppgave om, har lyst på faglig påfyll eller bare syns det høres spennende ut!

 

Programmet er som følger:

10.00 – Velkommen

10.15 – Anette Holmedal: «En ledig plass ved bordet – Retorisk handlekraft hos unge skribenter i Aftenposten Si;D»

10.45 – Maria Njølstad Vonen: «det ække så lett å huske – En samtaleanalytisk studie av demensrelaterte hukommelsesproblemer i interaksjon.»

11.15 – Hina Parveen: «Innholdsmarkedsføring som gir deg vinger? – En analyse av 3 innholdsmarkedsføringstekster fra Redbull.»

11.45 – Marie Svendsen Aase: «Å slåss for miljøet på Facebook – En studie av Miljøpartiet De Grønne og WWF Verdens Naturfonds strategiske retorikk om marin forsøpling»

 

Velkommen skal du være!

 

Romantisk blikk på taleskriveren

Simon Stjern skrev masteroppgave i retorikk om taleskriving, og jobber nå selv som taleskriver.

 

Er politiske taler sakprosa? Ja, selvsagt, og særlig når de er skrevet ned. Og det er de jo gjerne, av taleskriverne. På virksommeord.no, redigert av bl.a. sakprosaprofessor Anders Johansen, kan vi nå lese hundrevis av norske, politiske taler. Sakprosabloggen introduserer her og nå gjesteblogger Simon Stjern, som skrev retorikk-masteravhandling om taleskriving ved Universitet i Oslo, og nå selv jobber som taleskriver. Her kan du lese Simons anmeldelse av Talskrivarna – om retoriken i Politiken – en bok han både fryder og irriterer seg over:

«Om Martin Luther King jr hade hållit sitt ”I have a dream”-tal i Sverige, då hade det suttit några sura reportrar längst fram och frågat: Vad kostar det här? Och när kommer det att vara genomfört»

Ordene tilhører Göran Hägglund, Kristdemokraternas leder fra 2004 til 2015, og det er en tankegang vi har kjennskap til i Norge også. Mange av oss vil nok huske Lars Sponheims oversatte fremføring av Barack Obamas tale til Demokratenes landsmøte. Ja, det hender faktisk at vi fortsatt søker opp klippet på internett og smiler litt av Sponheims hyllest av «den norske drømmen». Historien om Obamas foreldre, som i ymse sammenhenger blir trukket frem som et eksempel på en retorisk fullendt tale, blir svulstig og mildt lattervekkende på norsk. Men tilbake til Hägglunds sitat. Det er hentet fra den ferske boken Talskrivarna – Om retoriken i politiken (Carlssons bokförlag), skrevet av forfatter og retoriker Hans Gunnarsson og journalist Staffan Thulin. Førstnevnte hadde gitt sine studenter ved Høgskolen i Halmstad i oppgave å analysere en av Moderat-leder Fredrik Reinfeldts taler. Oppgaven fikk studentene til å stille Gunnarsson spørsmål om hvem som hadde skrevet talen og hvordan en slik skriveprosess ser ut – noe som igjen førte til at Gunnarson kontaktet journalist-vennen i Dagens Nyheter – og etter flerfoldige telefonsamtaler endte studentenes spørsmål opp som utgangspunkt for den nå foreliggende boka om politiske taleskrivere. Selv slukte jeg boka da den den først kom ut, og etter å ha latt den hvile noen måneder plukket jeg den opp igjen, denne gang for å angripe den med et par spørsmål i bakhodet: Hva slags bilde av de svenske taleskriverne utkrystalliserer seg? Og: Hvordan bidrar boken som ytring inn i den eksisterende retoriske samtalen om taleskriving?

Det finnes flust med litteratur om taleskriving, men det finnes også en del hvite flekker på kartet. Som regel er taleskriverbøkene enten praktiske håndbøker, som Hans-Ivar Kristiansens Taleskriverhåndboken (2007), samlinger av skjellsettende taler med fokus på taleren og talen, slik som Bjørn Magnus Berges Talens makt. Maktens taler (2016), eller mer kjente biografisk-anekdotiske verk av samme type som Ted Sorensens Counselor (2008). Talen, taleren og dermed også taleskriving har siden de første logografers tid vært en sentral del av retorisk tenkning og praksis, og akademiske artikler om dette, med både europeisk og amerikansk nedslagsfelt, er definitivt ikke mangelvare. Imidlertid finnes det mindre litteratur som med et retorisk utgangspunkt kretser rundt taleskriveren – i hvert fall i skandinavisk sammenheng. Litt som Leiv den hepne navigerer derfor Gunnarsson og Thulin med kart og kompass i et skandinavisk-retorisk lite bevandret terreng. Og som seg hør og bør på slike oppdagelsesferder er ikke alt man kommer over like overraskende eller relevant, men det gjør ikke reisen i seg selv mindre interessant.

Saklighet som retorisk grep

Boken består av fire deler. Den første inneholder intervjuer av svenske statsministere og svenske taleskrivere ispedd fortløpende analyser av aktuelle taler. I den andre delen reiser forfatterne ut av Svearike – i det minste tekstlig – og mellomlander i Storbritannia på midten av 1900-tallet på vei til blomsterbarnas tid i USA, før Obama og hans wonderboy av en taleskriver, Jon Favreau, vies plass. Del tre og fire er innom alt fra hvordan vilkårene for kommunikasjon i det svenske, politiske landskapet har endret seg, via ulike taleskrivingsprosesser, til de nærmest obligatoriske kommunikasjonsfaglige betraktningene om USAs 45. president.

Bokens første deler er bygget opp som fortellinger der leseren følger ulike svenske statsministere og deres taleskrivere, samtidig som de aktuelle intervjupersonene får kommentere historien retrospekt. Det gjør boken lettlest, antageligvis også for de som ikke er så bevandret i retorikkens hage, og det gir et godt driv. Forfatterne trekker også frem relevante taler og viser på en innsiktsfull måte hvilke retoriske figurer som benyttes og hvordan både talerne og talene utvikles. Analysene tydeliggjør et viktig poeng: I vår iver etter å beklage distansen mellom vår skandinaviske politiske kommunikasjon og de bevingede ordene vi er blitt kjent med gjennom blant andre Martin Luther King jr. og Barack Obama, glemmer vi ofte det faktum at saklig og kjedelig ikke er synonymer. Selv om den politiske kommunikasjonen her hjemme mangler «I have a dream»-aspektet betyr det ikke at vi bør overse retorikkens finurligheter. For å trekke en parallell til norsk offentlig ordskifte hvor både statsminister Solberg og Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i forbindelse med Sylvi Listhaug-saken har etterlyst mer «kjedelig, saklig debatt» som reaksjon på «spissformuleringer», viser Talskrivarna hvordan retorisk kompetanse og bevissthet kan bidra til at saklighet uttrykkes med både engasjement og elokvens.

Gunnarsson og Thulin har gjort en enestående oppgave med å få et stort kobbel av reflekterte og profilerte personer i tale. Jeg leser nesten ikke en side uten å streke under et sitat eller notere en tanke. Og de ulike historiene, blant annet om Olof Palme som ikke lar seg affisere av at flyet han sitter på nesten må nødlande i Norge på vei til Island – han er altfor opptatt med å selv lande, ikke et fly, men en finurlig formulering – får en til å trekke på smilebåndet. Forfatternes innsikt i omstendighetene rundt de viktige historiske talene er imponerende. Da er boken på sitt beste, og det er bare å lene seg tilbake og la seg rive med. Flere avsnitt måtte jeg lese om igjen av ren begeistring. Men Talskrivarna har også sine begrensninger.

Boken Talskrivarna – Om retoriken i politiken (Carlsson bokförlag) er skrevet av Hans Gunnarsson og Staffan Thulin.

 

Romantisk syn på retorikk

Slik jeg forstår det, er noe av formålet med boken å kartlegge taleskriverne; hvem er de og hva gjør de? Dessverre synes jeg det kan virke som om Gunnarsson og Thulin ikke møter sine intervjupersoner med tilstrekkelig åpne sinn – i stedet dyrker de altfor ofte det bildet av taleskriveren som vi kjenner igjen fra romantikkens idealer – noe som kan komme i veien for målet om å frembringe nye innsikter om taleskriverne og skriveprosessen: Retorikk fremstilles litt for ofte mer som en medfødt egenskap hos et fåtall personer som med en enorm kapasitet, fremfor en kompetanse; kartlagt og systematisert av Aristoteles og utviklet gjennom årtusener med tenkning og refleksjon. Et eksempel som kan illustrere dette er sammenligningen av statsminister Göran Persson og Winston Churchill: «Båda forsöker tala med sina egna ord. Talen känns därför äkta. Språket blir personligt». Men hva betyr det egentlig at noe «føles ekte» eller at man «snakker med sine egne ord»? Det gir boken aldri noe svar på.

Flere steder spes det på med skildringer av taleskrivingen som en ensom prosess foran skrivemaskinen – gjerne på nattestid – hvor en ung (ofte mannlig) taleskriver ødsler sin visdom ut over det tomme arket. Det er ofte historiene om usunne arbeidstider, håndskrevne notater og turbulente flyreiser som får forrang. «Jo, han jobbade mycket på kvällar och nätter och han kunde hålla på nästan hur länge som helst. Han var alldeles outtröttlig», uttaler en kilde om Olof Palme som taleskriver. Slik presses historiene inn i det literacy-professor ved universitetet i Wisconsin, Madison, Deborah Brandt, så treffende har omtalt som en tekstlig glorifisering av individualisme. Det handler i grove trekk om at vi i vestlig kultur, allerede før vi møter teksten, tildeler dens implisitte forfatteren en særskilt autoritet over teksten – et syn som ofte kolliderer med taleskriverens virkelighet, hvor taleskriverne er nødt til å skrive inn den som skal holde talen som implisitt forfatter – snarere enn seg selv.

Jeg har forståelse for at det mytiske og romantiske bildet av et ungt geni benyttes som spenningsskapende grep, og selvfølgelig finnes det talentfulle taleskrivere som utvilsomt har tilført mang en tale nødvendig varme og kjærlighet. Men hadde forfatterne latt taleskriverne selv få komme til orde, ville de nok ha fortalt en litt annen historie; en som også inneholdt elementer fra et litt kjedeligere hverdagsliv. Riktignok gjør forfatterne et poeng av at Fredrik Reinfeldts taleskrivere, Moa Berglöf og Minna Frydén Bonnier, ikke blir nevnt i den tidligere statsministerens memoarer. Selv sier taleskriverne at det ikke plager dem nevneverdig fordi de selv «vet hvordan vi har bidratt». Men når svaret ikke passer inn Gunnarsson og Thulins mentale forestilling av taleskriveren som den egentlige helten, følger forfatterne opp med å stille Berglöf og Frydén Bonnier spørsmål om hvorfor er taleskrivere i Sverige er så anonyme sammenlignet med taleskrivere i andre land, og skyver på denne måten taleskriverne ut i et rampelys de selv ikke har ytret noe ønske om å stå i. Det ville vært langt mer interessant å lese om hvordan taleskrivernes bidrag har sett ut, slik at man som leser selv kan vurdere dem, fremfor at deres suksess skal måles i spaltemeter og søkelys. At taleskrivere i Sverige angivelig er mer anonyme enn taleskrivere i andre land er også en påstand uten belegg. Om forfatterne her sikter til amerikanske Jon Favreau, er dette et dårlig eksempel; Favreau er heftig debattert i ulike taleskrivermiljøer – nettopp på grunn av sin iver etter å sole seg i rampelysets stråler. Den danske taleskriveren Pernille Steensbech Lemée skriver i sin bok, Med andres ord – Ghostwriting i praksis (2005), at taleskriverne «sidder på kontorene ved pc´erne og skriver talerne. Men når taleren går på talerstolen, finder vi diskret en stol ned bagerst i salen – hvis vi da ikke allerede er i gang med næste opgave inde på kontoret». Den boken hadde det vært fint hvis Gunnarsson og Thulin hadde lest i forkant av sitt eget prosjekt, selv om Steensbech Lemées fremstilling nok også er noe karikert, og at sannheten sannsynligvis finnes et sted midt i mellom de to fremstillingene.

Når du reiser på oppdagelsesferd til nye, spennende landskap er det en forutsetning at du er villig til å endre det mentale kartet du tok med deg ombord da skipet kastet loss. Forfatterne av Taleskriverne klarer dessverre ikke legge fra seg den innstillingen de gikk inn i prosjektet med, og derfor blir bildet som utkrystalliserer seg av de svenske verbale heltene i Talskrivarna aldri helt presist. Det er synd at forfatterne ikke gjør mer for å imøtekomme og utforske fortellingene de ulike kildene byr på – da ville de kunne tilby leseren ny og mer relevant kunnskap. Imidlertid ødelegger ikke denne mangelen for bokens underholdningsverdi. Innsiktsfulle intervjupersoner, treffende analyser og et stort spenn i fortellinger, historier og innfallsvinkler gjør Talskrivarna – Om retoriken i politiken til en fryd å lese, men ikke noe særlig mer.

Av Simon Stjern

Sakprosa for barn vies eget temanummer i Tidsskriftet Sakprosa

Med mål om å frembringe kunnskap om et underbelyst tema innen nordisk litteratur- og tekstforskning, planlegger Tidsskriftet Sakprosa et temanummer om sakprosa for barn. Vi ønsker oss artikler både fra etablerte forskere og andre aktører i feltet, og håper potensielle bidragsytere vil la seg inspirere av utlysningen vår:

Call for papers til temanummer om sakprosa for barn

Vilkårene for produksjon og resepsjon av sakprosa for barn vies stadig større oppmerksomhet i kulturoffentligheten. Parallelt med at saken er satt på den kulturpolitiske dagsordenen, har litteratur- og språkforskere i økende grad fattet interesse for feltet. Den norske sakprosaen for barn sies å holde stadig høyere “litterær kvalitet”, samtidig som den faglitterære leserkontrakten blir mindre tydelig, og vi ønsker å fange opp og problematisere denne utviklingen i et tverrfaglig temanummer med bidrag som nærmer seg sakprosa for barn fra ulike perspektiver.

Vi søker artikler som undersøker både samtidige og historiske tekster, slik at nummeret kan gi et bilde av hvor sjangeren er på vei. Samtidig ønsker vi å nærme oss spørsmålet om hva som kjennetegner kvalitet i sakprosa for barn. Aktuelle retninger for slike bidrag kunne være problematiseringer av avgrensinger mot fiksjonsprosa, forhold mellom bilde og tekst, interaktivitet og ny teknologi, dialog, flerstemmighet, narrativitet, barneperspektivet, leserrollen og oversettelse. Særlig vil vi sette pris på studier som undersøker tekstenes potensial for selvrefleksjon og identitetsutvikling – egenskaper som gjerne tillegges skjønnlitterære tekster fremfor faglitterære. Dette kan tilføre et spesielt interessant perspektiv på sakprosa som tematiserer etnisitet og kjønn, eller som vil fremme miljøengasjement hos barn.

Vi ønsker oss studier av konkrete tekster, særlig av dem som utfordrer sjangeren og som tar både “saken” og “prosaen” på alvor, men vi tar også gjerne imot bidrag med mindre tekstnær tilnærming, slik som teoretiske oversikter over forskningsfeltets kontroverser og utvikling i Norden og internasjonalt. Litteratursosiologiske undersøkelser, f. eks. med bibliotekperspektiv, ønskes også velkommen. Vi åpner for studier av funksjonell sakprosa, slik som læremidler, nettressurser og opplysningsmateriell, og ønsker da særlig artikler som undersøker verdien av sakprosabegrepet anvendt på denne typen tekster rettet mot barn. Det kan også være aktuelt å se på samspill mellom tekst og andre kommunikasjonsformer i museer og vitensentre. Spesielt velkomne er resepsjonsstudier og leserundersøkelser, f. eks studier fra bruk av sakprosa for barn i skoler og barnehager.

Noen interessante tilnærminger kan være, men er ikke begrenset til:

– Hva er litterær kvalitet i sakprosa for barn, og hvilke analytiske verktøy kan anvendes for å undersøke dette?

– Bør vi stille andre krav til virkelighetskontrakten når teksten er rettet inn mot barneleseren?

– Hvordan påvirker det leserkontrakten at den ofte også involverer en høytleser, og hvordan kan dette gripes an metodologisk?

– Hvilken betydning har bokmediet for hvordan bilde og verbaltekst sammen konstruerer virkelighetskontrakten i sakprosa for barn, og hvordan vil digitale nyvinninger utfordre dette?

– På hvilke måter “låner” sakprosaen for barn fra skjønnlitteraturen, og i hvilken grad er lånene problematisk for virkelighetskontrakten? (fiksjonalisering, hybridboka)

– Hvilken rolle spiller fortellingen og dens evne til å skape identifikasjon i sakprosa for barn?

– Hvilke formidlingsstrategier er rådende med tanke på utvikling av kritiske lesere – trekkes barna inn i forhandlingene om virkelighet, og gis det rom til egen refleksjon?

– Hva slags forestillinger om faglitterær og skjønnlitterær lesning råder i skolen?

– Hvilken rolle spiller sakprosaen for barn i skolen i dag? I hvilken grad er den relevant i barnehagens skoleforberedende aktiviteter?

– Hvem er leserne (sosiologisk kartlegging)?

– I hvilken grad er sjangerens status i det litterære feltet i endring? (støtteordninger, kritikk, oppmerksomhet fra presse, plassering i biblioteker etc).

Frist for innsending er 1. november 2018, og bidragene kan sendes til ida.skjelderup@nullnffo.no

 

-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap ved UiO. Han har sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne i åtte år, og etterlyser bedre ordninger for kunnskapslitteraturen.

 

I dag står kampen for sakprosaens vilkår om kunnskapslitteraturen, mener professor i tekstvitenskap ved UiO, Kjell Lars Berge. Sakprosaens suverent viktigste funksjon er å bidra til å opprettholde kvaliteten på det offentlige ordskiftet, og nå trues den ifølge Berge av manglende politisk vilje til å se sammenhenger mellom kunnskaps- og kulturpolitikk. Berge har sittet åtte år i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne; den viktigste støtteordningen og selve hjørnestenen i norsk sakprosapolitikk, som i sin tid kom på plass etter påtrykk fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og dem som har blitt referert til som sakrosastrategene. Men ifølge professoren har vi fortsatt en lang vei å gå før vilkårene for norske sakprosaforfattere er gode nok.

Stadfestet i grunnloven

-Sakprosalitteratur er et veldig viktig bidrag til å holde kvaliteten på det offentlige ordskiftet oppe, og den skal være rettet inn mot det Jostein Gripsrud har kalt allmenningen i sin historie om den norske offentligheten (Universitetsforlaget). Vi må ha som utgangspunkt at det er mulig å skape en arena for offentlig meningsutveksling formidlet i skrift, der interesserte mennesker kan søke kunnskap for å foreta opplyste livsvalg, og som kan bidra til å løse samfunnets ulike utfordringer. Skriftligheten gir rom for avansert refleksjon, sier Berge.

-Den gjennomarbeidede sakprosaen kan være med på å løfte kvaliteten på det offentlige ordskiftet. Den norske infrastrukturen, med ulike tiltak som momsfritak og andre støtteordninger, kan koples direkte til grunnlovens paragraf 100, som pålegger staten å ”legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”. Dette er helt spesielt for Norge, legger han til.

-Så dette er et kriterium dere har vektlagt i vurderingsutvalget? 

-Ja. Et viktig vurderingskriterium for sakprosaen blir dermed at den skal være formidlet på en slik måte at den kan forstås og leses av et bredere publikum. Akademisk litteratur der man tar sikte på å videreutvikle faget sitt, og på den måten innretter seg mot en del-offentlighet som ikke er interessant for allmenheten, faller for eksempel utenfor denne ordningen.

-Ta for eksempel Anne Spurklands Immun. Kroppens evige kamp for å overleve (Spartacus) – det er et glitrende eksempel på en bok som er rettet mot allmenningen og orienterer om forskning som vanligvis er helt utilgjengelig for de fleste av oss, fortsetter han.

-Så spesialisert som den medisinske forskningen er i dag, er det umulig å lese seg til dette uten et formidlende mellomledd, og det er ekstremt viktig å legge til rette for produksjon av slike bøker.

Sakprosaboken bør tjene som forbilde for offentlig debatt 

-Da er det også en fordel om bøkenes form bidrar til å skape engasjement og interesse? 

-Ja, det er veldig viktig at slike bøker er godt skrevet, slik at de faktisk blir lest. Det er ekstremt krevende å skrive for allmenheten, spesielt utfordrende er det for medisinere, som sjelden har like mye erfaring med tekstarbeid som oss humanister. Her har forlagene en viktig oppgave med å hjelpe til å skape gode tekster. Nå har jo denne typen litteratur vist seg å selge godt, også i utlandet, så innenfor den litterære institusjonen vil det nok gå mer prestisje i denne typen utgivelser fremover.

-Debattbøker, utgitt av tankesmier som for eksempel Manifest, er en sjanger vi dessverre har hatt vanskeligheter med å finne gode bøker innenfor, fortsetter han.

-Det er utfordrende å skrive en god debattbok, som vekker oppmerksomhet og som samtidig preges av finslepen og godt utbygget argumentasjon. Anne Karin Sæthers De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen (Cappelen Damm), hvor forfatteren setter opp klimakamp og oljeutvinning som det norske samfunnets grunnleggende dilemma, er en slik bok – den setter eksempel for den øvrige offentlige debatten, og dette er en viktig oppgave for sakprosaboken. Denne typen litteratur kan også få direkte politisk innflytelse i et lite land som Norge, legger han til.

-Politikerne våre er svært opplysningsorienterte, og opptatt av å ta beslutninger forankret i etablert og systematisk frembrakt kunnskap, så de lar seg gjerne opplyse av slike bøker. Utfordringen vi ser er at debattbøkene ofte i for stor grad skrives for menigheten – om en utgivelse er for tett knyttet opp til ett enkelt partiprogram, og dermed ikke retter seg mot allmennheten, faller den utenfor innkjøpsordningen.

Ser ikke kunnskaps- og kulturpolitikk under ett

-Nylig lanserte Morgenbladet sin liste over de ti beste norske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000, der svært få av forfatterne var akademikere. Under P2s Dagsnytt 18 i går snakket Anine Kierulf om manglende insentiver til å drive opplysningsarbeid ved norske universiteter. Kan det se ut som om betingelsene for at norske akademikere skal skrive god sakprosa er blitt dårligere? 

-Ja, dette er et viktig poeng. Man kan nesten si at kunnskapspolitikken norske politikere har vedtatt motarbeider forfattere som Anne Spurkland, som i realiteten må sitte på fritiden og skrive slike bøker. Svært få politikere klarer å se kunnskaps- og kulturpolitikk som to sider av samme sak, og dette skaper store utfordringer for kunnskapslitteraturen. Kunnskapsdepartementet er opptatt av det som kan måles på kort sikt, internasjonalisering og det som lønner seg økonomisk, og tenker svært lite på ansvaret for å ivareta offentligheten og demokratiets kvalitet.

-For humanister ligger det kanskje mer prestisje i å være en offentlig stemme?

-Ja, deres etos er jo langt mer offentlig. Og for toppforskere innen spesialisert medisin er det absolutt ingen prestisje knyttet til å være på tv, altså. Det bruker de ikke tid på. Men generelt kan man si at det akademiske livet er blitt tvunget inn i en produksjonstenkning der dannelse og opplysning ikke premieres, og da svekkes jo også posisjonen til humanistene. Hvor er dagens Dag Østerberg-er, Nils Christie-er og Ottar Brox-er, liksom? Til og med Thomas Hylland Eriksen er blitt mindre sentral i offentligheten og skriver nå i hovedsak for mer fagspesialiserte lesergrupper, sier Berge.

-Det er også et viktig språkpolitisk aspekt ved dette. Der en professor ved et engelskspråklig universitet kan skrive en bok som på samme tid retter seg inn mot et allment publikum og et mer spesialisert fagfelt, må den norske forskeren skrive to bøker; én på engelsk rettet mot det internasjonale fagmiljøet, og en annen på norsk rettet mot allmenheten. Oftest blir de engelskspråklige tekstene publisert som artikler i tidsskrifter, heller enn i bokform, og man kan stille spørsmål om hvordan dette påvirker kunnskapslitteraturen – særlig når de fleste utgivelsene er digitale. Dette har heller ikke vært tematisert politisk, og dette er det meget viktig at politikerne blir gjort oppmerksomme på, avslutter Berge.

 

Av Ida Skjelderup

Skandinavisk kåring: De tretti beste sakprosabøkene utgitt etter år 2000

To søstre av Åsne Seierstad er én av ti bøker på den norske listen. Her intervjues hun av den svenske forfatteren Mustafa Can (2014).

 

I samarbeid med Norsk Litteraturfestival, danske Weekendavisen, svenske Aftonbladet og nettstedet Broen.xyz er Morgenbladet nå i gang med å stemme frem de ti beste skandinaviske sakprosabøkene utgitt etter år 2000. I dagens utgave offentliggjorde avisen langlisten med ti nominasjoner fra hvert land. Blant disse finner vi titler som Åsne Seierstads To søstre (2016), Morten Strøksnes Havboka (2016) i Norge, Peter Englunds Stridens skönhet och sorg (2008) og Kerstin Ekmans Herrarna i skogen (2007) i Sverige, og Lone Franks Mitt smukke genom (2010) og Per Øvig Knudsens Blekingegadebanden I-II (2006-2007). Den endelige listen skal lanseres under Litteraturfestivalen på Lillehammer den 1. juni, men i går kveld møtte representanter fra de tre juryene hverandre til samtale om langlistene. Noen av temaene som ble tatt opp til diskusjon var kultur- og kunnskapspolitiske forskjeller mellom landene, i hvilken grad den fortellende sakprosaen gir rom for de lange og resonnerende argumentene, og hva nominasjonene sier om sakprosalitteraturens status i de ulike landene.

Som svar på åpningsspørsmålet om forskjellene mellom de ulike landenes topp ti-lister, foreslo jurymedlem fra Danmark Frederik Stjernfelt ulike forståelser av sakprosabegrepet som forklaring.

-I Danmark forbindes sjangeren mer med det forskningsbaserte og akademiske beskjeftigelser og vi bruker oftere betegnelsen faglitteratur, utdypet han.

Kulturpolitiske forklaringer

– Overrepresentasjonen av forskningsbasert litteratur kan ha å gjøre med at det i Danmark finnes private fond som Carlsbergfondet, som favoriserer denne typen utgivelser, mens trenden for øvrig er at akademikeres vilkår for å skrive sakprosalitteratur er blitt dårligere. Når forskere i økende grad belønnes for internasjonale og mer spesialiserte publikasjoner, går det utover produksjonen av bøker rettet mot allmenheten. Ulrika Knutson, medlem av den svenske juryen, mente man i Sverige ikke har hatt noen litteratursosiologisk diskusjon som ligner den norske, og at romanen stadig gis forrang i forlagene og kritikken. Arnhild Skre, representant for den norske juryen, viste til at den norske litteraturpolitikken, med ulike stipend- og innkjøpsordninger, har skapt rom for eksperimentering og større dristighet. Kulturredaktør i Morgenbladet, og leder for samtalen, Ane Farsethås kommenterte dette i dagens utgave av avisen, der hun argumenterer for at innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa har vært det institusjonelt mest betydningsfulle for denne utviklingen.

– […] Den norske listen er et klart utrykk for den profesjonaliseringen sakprosaen har gjennomgått, med en hovedvekt av bidrag fra skribenter som forstår seg selv nettopp som forfattere og det de skriver som litteratur, snarere enn som uttrykk for en faglig tilhørighet og tradisjon, skriver hun i kommentaren.

Den fortellende sakprosaen

En annen åpenbar forskjell panelet mente å se, var det tydelige overskuddet av fortellende sakprosa på den norske listen. På spørsmål om dette kan gå på bekostning av de lange resonnementene og den skarpe argumentasjonen, svarte Knutson at det kunne være en utfordring at krimsjangerens særegne og tiltrekkende dramaturgi har smittet over på dokumentarlitteraturen, og at faren oppstår når refleksjonene drukner i elementær dramaturgi. Morgenbladets anmelder, Bernhard Ellefsen, som i et bokessay om Åsne Seierstads To søstre holdt fortellingen frem som en særskilt fruktbar form for analyse, skriver i dagens avis om dens fremtredende plass i den norske sakprosaen.

-Det subjektive og situerte som også ligger til grunn for sakprosaen, innreflekteres kanskje aller tydeligst i den norske listen, som ellers peker i alle retninger. Den personlige stemmen, og ønsket om å skape litterært velformede fortellinger om virkeligheten, er representert ved en essayist som Agnes Ravatn, og av mer empirisk orienterte forfattere som Morten A. Strøksnes og Erika Fatland. I et innlegg fra salen kommenterte Professor i medievitenskap, Espen Ytreberg, at det så ut at listen i stor grad bestod av enkeltpersoner med litterære ambisjoner, med ”en stemme”, og at den langt i fra prioriterte kollektivt utviklet kunnskap.

Underrepresentert naturvitenskap

Sakprosaprofessor Johan Tønnesson tok også ordet etter samtalen, og hans innvending til listen var at den de naturvitenskaplige utgivelser i stor grad er underrepresentert. Han har også satt opp et søylediagram for Morgenbladet der han deler listen inn etter Dewey-systemets kategorier.

-[…] Statistikken viser at kategorien «Historie, biografi og geografi» er det helt dominerende perspektivet. Langt bak på andre plass kommer «Naturvitenskap og matematikk» representert med titler som Lone Franks Mit smukke genom, Karin Bojs Min europeiska familj: De senaste 54 000 åren og Morten A. Strøksnes’ Havboka, sier han i et intervju publisert på Morgenbladets nettsider. Her kommenterer han også at den litterære kvaliteten i liten grad settes ord på i juryens begrunnelsen med unntak av den svenske.

-Det er en gammel innvending mot sakprosakritikk og vurdering at man ikke snakker nøye om litterær kvalitet, noe som er utenkelig hvis man snakker om en roman, sier han til Morgenbladet.

 

Av Ida Skjelderup

Feilslått bruk av skjønnlitterære virkemidler

Henrik Langelands bok Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid er trukket fra markedet etter avsløringer om sitatfusk.

 

Av Ida Skjelderup

Fredag ettermiddag ble Henrik Langelands Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid trukket tilbake fra markedet, etter at Morgenbladets Bernard Ellefsen påviste sitatfusk og klipping og liming fra andre tekster uten kildekreditering. Utgivelsen var knyttet til Akers 175-års jubileum i fjor, og forfatteren forsøkte med dette å skrive seg inn den historiske tradisjonen der flere av våre mest anerkjente – og i hovedsak skjønnlitterære – forfattere har bidratt til utgivelser om store konserners rolle i utviklingen av det moderne Norge.  I et e-postintervju med Morgenbladet i november uttrykte Langeland glede over å få trå i fotsporene etter Dag Solstad, som i 1991 gav ut boken Medaljens forside. En roman om Aker.

Som forfatter av kritikerroste publikumssuksesser som Wonderboy fra finansmiljøet og oppfølgeren Fyrsten, der hovedpersonen har byttet beite og nå jobber for kommunikasjonsbyrået og maktsentret First House, blir Langeland betegnet som en fortellerteknikkens mester, og de skarpe miljøskildringene hans trekkes frem som særlig virkelighetsnære. I Verdensmestrene og oppfølgeren Hauk og due gis observante fremstillinger av møter mellom Oslofolk med ulik sosiokulturell bakgrunn, mens han i Francis Meyers lidenskap undersøker smakshierarkier og kulturell kapital blant humanistene på øvre Blindern. Mye skulle altså ligge til rette for at boken om Aker skulle bli en spennende fortelling og en innsiktsfull samtidshistorisk analyse, men Langeland og forlaget ser ikke ut til å ha tatt innover seg etterrettelighetskravene som følger med sakprosakontrakten – heller ikke de alvorlige konsekvensene kontraktsbrudd av den typen Ellefsen påpekte kan føre med seg.

Argumenter fra skjønnlitteraturen

I sitt tilsvar til Ellefsens anmeldelse som ble publisert i Morgenbladet før forlaget valgte å trekke boken, skriver Langeland at «Eventyrerne er en fortelling, ikke et vitenskapelig verk», og at han som i sine andre litterære utgivelser har benyttet «En rekke litterære teknikker[…], også intertekstuelle». Videre uttrykker han overraskelse over at «Morgenbladets ellers så observante bokanmelder ikke har funnet mer interessante intertekstuelle forbindelser, når han først valgte å gjøre dette til et tema».

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan Tønnesson, stusser over uttalelsen, og i et intervju med Dagbladet påpeker han at Langeland bruker «de samme argumentene som en skjønnlitterær forfatter pleier å bruke når de ikke krediterer eller siterer», og understreker at «denne boka må ses på som en sakprosabok». I likhet med andre som har kritisert praksisen, mener Tønnesson at den krenker opphavsmennenes rett til å få sine åndsverk kreditert, og at den hindrer leseren i å vite hvor informasjonen kommer fra. Han viser til debatten rundt sitatbruken i Karsten Alnæs’ Historien om Norge og mener forlagene burde ha lært av kontroversen fra den gang. På sin Facebookside minner han om at det i kjølvannet av Alnæs-skandalen ble arbeidet frem en utredning kalt «God skikk» på bestilling fra Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

I innlegget på Facebook kommenterer Tønnesson også Langelands bruk av intertekstualitetsbegrepet: «Det er et utmerket begrep for å skape og forstå litteratur, men en dårlig unnskyldning hvis det dreier seg om å klippe og lime i andres åndsverk uten å referere», slår han fast. I tillegg trekker Frode Helmich Pedersen i sin anmeldelse av boken på NRK.no (som ble publisert før sitatskandalen var et faktum) frem enda en grunn til at de «intertekstuelle referansene» mislykkes som litterært grep. Pedersen finner nemlig grunn til å tro at Langeland har latt seg inspirere av Dag Solstads teknikk fra Telemarksromanen (Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896) i de passasjene av boken der leseren «overlesses med detaljer og navn», og kritiserer forfatteren for dårlig sjangerforståelse:«Dette er imidlertid ingen lykkelig inspirasjonskilde, for Telemarksromanen var et gigantisk, avantgardistisk romanprosjekt som få andre enn Solstad ville ha maktet å dra i land», skriver han.

Kunstig skille mellom fortelling og vitenskap

Som forsvar for praksisen hevder Langeland som nevnt at boken er en fortelling og ikke et vitenskapelig verk, men i et intervju med Morgenbladet påpeker næringslivshistoriker ved Handelshøyskolen BI, Christine Myrvang, at historikere flest ikke opererer med et slikt klart skille mellom fortelling og vitenskapelig verk. «Vi skriver forskningsbaserte, kildebelagte fortellinger. Hvis Langeland «bare» ville skrive en fortelling fra virkeligheten, hvor det ikke er så nøye med referansene, burde Aker satt ham til å skrive en roman. Og gitt ham kunstnerisk frihet til å gjøre nettopp det», sier hun. På kommentarplass i Aftenposten trekker Elin Ørjasæter frem eksempler der problemet tydeliggjøres: «Når Langeland skriver at Røkke diskuteres i «nær sagt samtlige husmorlag fra Reine til Mehamn», er det da diktning eller fakta? «Ja, selv i Karasjok Indremisjonsforening har man sine klare meninger om «han Røkke»» (s 161). Vi som ikke er så «intertekstuelt» anlagt som forfatteren, lurer på om det med Karasjok indremisjon stemmer. Det får vi aldri vite», skriver hun. Myrvang trekker også linjer mellom denne typen lemfeldig håndtering av kilder og den postfaktuelle tilstanden mange mener preger offentligheten i dag. «Dette svekker sakprosaen og dens kobling til virkeligheten, sier hun til Morgenbladet . «I vår tid med «fake news» og fakta under press er det viktigere enn noensinne at tekst og kildereferanser løper sammen».

Bli med på utforskingen av Aasmund Olavsson Vinjes slagkraftige og tvisynte sakprosa

Karikatur av Vinje fra Vikingen (1865)

 

6. april 2018 er det 200 år siden den norske forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje ble født, og i den sammenheng blir hans sammensatte og unike virke tema for en HSN-initiert tverrfaglig forskningskonferanse. Vinjes forfatterskap legger opp til undersøkelser av en rekke problemstillinger som er relevante for dagens debatter innenfor sakprosafeltet. Konferansen avholdes i Bø torsdag 29. – fredag 30. november 2018. På HSNs nettsider skriver arrangørene at de ikke ønsker å begrense innholdet til et bestemt fagområde eller problemstilling: ”Vinje er større enn alle etablerte disiplinar. Derfor inviterer vi til ei brei mønstring av forskingsbidrag om Vinje, om mannen og verket, i samtid og ettertid” heter det i utlysningsteksten.

Sakprosapioner

Med sitt usedvanlig rike sakprosaforfatterskap kan Vinje ses som forløper til store deler av den nyskapende sakprosaen som gis ut i Norge i dag. Hans samfunnskritiske og essayistiske journalistikk har hatt mye å si for utviklingen av det norske essayet, og er blant annet kjennetegnet ved å yte motstand mot det etablerte gjennom formmessige grep som sammenstilling av høyt og lavt og å benytte ”bondske” ord fra landsmålet og sin egen dialekt. Det kanskje aller mest kjente trekket ved sakprosaen hans er det som i positive ordelag kalles tvisyn; hvor han i en og samme tekst formidler motstridende perspektiver. Andre sjangeroverskridende grep er bruk av anekdotiske elementer som ligger tett opptil fiksjonsprosaen, der det i mindre grad tas hensyn til etterrettelighet, og ikke minst det tydelige jeget som målbærer Vinjes skiftende perspektiver. Ironi og parodi er fremtredende virkemidler, og som kritiker kunne han la enstemmige og forenklede fremstillinger få gjennomgå. I sin anmeldelse av Bjørnsons bondefortelling Arne (1859) gav han romanen merkelappen “Skalkeherming paa vaart nationale Stræv”. Vinjes forhold til dannelse og folkeopplysning er også interessant sett med sakprosabriller. Han var opptatt av utdanningspolitikk og arbeidet for at lærdom skulle spres til folk på landsbygda, samtidig som skrivestilen hans innbyr til dialog med leseren og overskrider den ovenfra-og-ned- tilnærmingen til folkeopplysning Vinje mente å finne hos Bjørnson. Konferansens arrangører trekker frem idealet om og innrettingen mot det flersidige og dialogiske som et viktig trekk ved forfatterskapet og minner om at vi  ”Som aldri før treng […] tvisynet hans til å skape rørsle i dei fastfrosne meiningane vi held oss med”.

Nytt materiale tilgjengelig

Som hovedstadskorrespondent for Drammens tidende og redaktør for sitt eget tidsskrift Dølen hadde Vinje en omfattende produksjon, men langt fra alt er blitt tatt vare på. Ifølge konferansearrangørene skal flere hundre artikler i år gjøres tilgjengelige for første gang siden de ble trykket, og Vinje-forskere får altså et stort utvalg nytt Vinje-materiale å bolte seg i. I tillegg har Ottar Grepstad publisert en ny Vinje-bibliografi i bokform; 444 sider bestående av to essays og 4400 innførsler over tekster av og om Vinje fra 1843-2016. I intervju med Vinje-senteret trekker Grepstad frem Vinjes utenriksjournalistikk som et underbelyst område, og han forteller at bibliografien også inneholder nærmere 100 radio- og tv-program om Vinje. Materialet gir gode muligheter for spennende resepsjonsstudier, og Grepstad trekker blant annet frem nynorskmiljøets arbeid med å holde Vinje utenfor nasjonalromantikken og den store debatten i Lillesands-Posten våren 1876 om hvorvidt «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» var passende for biblioteksamlingen..

Følgende forskere har bekreftet at de skal delta på festivalen: Merete Morken Andersen, Norunn Askeland, Herleik Baklid, Liv Bliksrud, Gudleiv Bø, Amund Børdahl, Mads Breckan Claudi, Ståle Dingstad, Peter Fjågesund, Geir Grimeland, Ottar Grepstad, Kristian Ihle Hanto, Andre Horgen, Jens Johan Hyvik, Jon Haarberg, Margit Ims, Eva Maagerø, Sveinung Nordstoga, Kristian Lødemel Sandberg, Thomas Seiler, Olav Solberg, Johan Magnus Staxrud, Sigrid Aksnes Stykket, Bernt Øyvind Thorvaldsen, Bjørn Tordsson, Evy Beate Tveter, Aslaug Veum, Christian Hummelsund Voie, Kai Østberg, Bente Aamotsbakken og Arnfinn Åslund.

Her kan du melde deg på konferansen, og påmeldingsfristen er satt til 20.september. Sammendrag leveres til Arnfinn Åslund på e-post innen 20. august.