Digital dugnad i fagfornyelsens tid

Koronakrisen har vist oss at dugnadsånden slett ikke er på vikende front, i hvert fall ikke når vi veit at det virkelig brenner. La oss håpe at det store «vi» som tross alt ligger i vårt DNA, har styrket sin stilling utover innsatsen som er gjort under krisens påtrengende problemer.

Landslaget for norskundervisning (LNU) har også bretta opp ermene i en digital dugnad med et flertydig formål: På den ene siden er det en håndsrekning til norsklærere som til høsten skal arbeide utfra fagfornyelsens retningslinjer for første gang, og på den andre siden er det en dugnad for å løfte fram arbeidet til LNU som i slutten av mars skulle arrangert landskonferanse om nettopp fagfornyelsen. Også for LNU har avlysningen medført økonomiske problemer, og dugnaden, utført av en saklig gjeng med norsklærere og norskdidaktikere, er et bidrag i kampen om oppmerksomhet for den gode sak: Å styrke den landsomfattende og ideelle organisasjonen av og for norsklærere på alle trinn i utdanningsløpet.

Den digitale dugnaden består i skrivende stund av sju videoforedrag som er å finne både på LNUs nettside og på Facebook, og her er det hjelp å få for norsklærere som skal i gang med å planlegge et nytt skoleår med en ny læreplan.

Les mer «Digital dugnad i fagfornyelsens tid»

Les denne teksten, ellers …!

Foto: Sara Kurfess

Nei, tidsskriftet Sakprosa utsteder ikke trusler. Men sjangeren trussel er tema i den rykende ferske artikkelen Illicit Genres: The case of Threatening Communications fra retorikkforskerne Amy J. Devitt, (KU, Kansas), Marie Bojsen-Møller, Sune Auken og Tanya Karoli Christensen (KU, Danmark).

Med utgangspunkt i Carolyn Millers betoning av sjanger som sosial handling, er artikkelen et bidrag til vår forståelse av trusler som «tekster som adressaten har grunn til å oppfattes om direkte ytringer om virkeligheten» (Tønnesson, 2012) – slik sakprosa ofte defineres i dag. Det er lenge siden «sakprosa» var betegnelsen på en særlig saklig stil, og i Hva er sakprosa (2012) kaller Johan Tønnesson sakprosaen for «samfunnets lim og hukommelse». Men trusler vil vi helst glemme, de bidrar snarere til å rive samfunnet opp enn til å holde det sammen, og sjangeren «trusler» hører derfor til en større gruppe av forbudte sakprosasjangere.

Nedenfor følger det danske sammendraget:

Denne artikel anlægger et nyt perspektiv på studiet af sproglige trusler ved at argumentere for at de kan karakteriseres som en genre – en genre der generelt giver stærke konnotationer til intimidering, frygt, aggression, magt og tvang. Vi kombinerer Retoriske Genre-studiers (RGS) teoretiske ramme med resultater fra teoretiske og empiriske analyser af trusler for at nå frem til en mere nuanceret og fyldestgørende forståelse af trusler.

Sproglige trusler er som udgangspunkt ikke at finde i gængse oversigter over genrer, og man lærer heller ikke om dem i skolen. Derfor designede vi et spørgeskema der skulle teste hvor genkendelige trusler egentlig er. Selvom trusselsforskere rapporterer at trusler har en bemærkelses-værdig variation i deres formmæssige og kontekstuelle træk, kategoriserede størstedelen af vores respondenter testemnerne som trusler, på trods af at de ikke fik præsenteret nogen tekstuel, kontekstuel eller layoutmæssig ramme for fortolkningen. Dette indikerer at truslen er en genkendelig genre.

Vi argumenterer for at truslen hører under en bredere kategori af illegitime genrer: genrer der generelt set har skadelige eller ubehagelige konsekvenser for samfundet, og som almindeligvis påvirker deres ofre negativt. Den måde illegitime genrer tages op på i samfundet, deres uptake, adskiller sig meget fra hvordan andre genrer tages op. De der benytter illegitime genrer, undgår ofte aktivt at navngive dem, hvilket indebærer at de grupper der reagerer på illegitime genrer, på ganske betydelig vis er med til at definere dem. Dette studie bidrager til forskning i sproglige trusler, idet genreteori kaster lys over vigtige situationelle faktorer der påvirker fortolkningen af ​​en tekst som en trussel – dette er et særligt omstridt spørgsmål i forhold til trusler der er indirekte formuleret. Studiet bidrager også til genreteori ved at pege på et nyt område genreforskere kan undersøge, nemlig illegitime genrer. Undersøgelser af illegitime genrer har også bredere samfundsmæssig relevans da de belyser forskellige slags problematisk, retorisk opførsel der kan have destruktive konsekvenser for det enkelte menneske og for den demokratiske samfundsorden bredt set.

 

Merete Pettersen

Helsemyndighetenes akilleshæl


Foto: Ashkan Forouzani

 

Vi befinner oss midt i en global krise. Et nytt koronavirus, Covid-19, har satt hele verden ut av spill. Verdens helseorganisasjon (WHO) har erklært pandemi. Et nytt virus som smitter raskere enn det vi har sett tidligere, og som ingen enda vet hvordan muterer, skaper frykt og usikkerhet. Behovet for tydelig informasjon fra helsemyndighetene er stort. Dette behovet lyktes ikke de norske helsemyndighetene med å møte i den innledende fasen av utbruddet. Funn i min masteroppgave viser at det ikke er en engangsforeteelse. Tydelig informasjon om fagrelaterte spørsmål ser snarere ut til å være et behov som helsemyndighetene sliter med å fylle.

Siden utbruddet for alvor ble kjent i januar, har informasjonen til publikum hatt som mål å berolige og dempe frykt. Informasjonen etterlot en følelse av at helsemyndighetene ikke tok dette på alvor,
noe som reflekteres i publikums holdning til pandemien. Ettersom spredningen økte, ble nye anbefalinger formulert og informasjonen skjerpet, men fremdeles bar den preg av det som ligner en hedmarksk innstilling: Ikke lag så mye styr, det går seg til.

Den dagen SAS hadde siste flygning fra Kina, gikk helsemyndighetene ut i media og sa at alle som kom med fly fra Kina ble møtt på flyplassen med informasjon om hva de skulle gjøre. Min sønn kom med dette flyet. Han ble ikke møtt med informasjon verken i form av fysisk møte eller utdelte skriv. Som en potensiell smittekilde kunne han vandre rett ut i ankomsthallen på Gardermoen, hoppe på flytoget og åle seg mellom alle de reisende på Oslo S sent denne fredagskvelden. Det var dermed ikke samsvar mellom ord og handling.

Noen uker senere kom meldingene om spredningen i Europa, og særlig i Italia, og helsemyndighetene skifter gir: De som kom fra områder der smittespredningen var stor skulle i hjemmekarantene. Hva er det da som slår feil ut når en lege ved landets største sykehus får beskjed av smittevernvakta om at han ikke trenger å være i karantene til tross for at han viser symptomer, men kan møte på jobb, og at disse rådene er i tråd med helsemyndighetenes anbefalinger? Som vi vet, var dette en katastrofal avgjørelse. Legen var smittet, kolleger ble smittet og en sentral avdeling som i hovedsak behandler mennesker som er utpekt å være i risikogruppen ble stengt. Plutselig satt 200 helsepersonell i karantene. Siden har det gått slag i slag. Det siste nå er at hele Helsedirektoratets toppledelse er i karantene fordi en av dem fikk fritak fra deres egne anbefalinger og har fått påvist Covid-19 smitte. Det grenser mot tragikomikk.

Helsekommunikasjon som ikke fungerer

Jeg har ikke analysert de ulike anbefalingene som har gått ut fra helsemyndighetene i denne tiden, men trekker linjer til det jeg fant da jeg i masteroppgaven min analyserte tekstutdrag fra en av Helsedirektoratets retningslinjer om behandling av pasienter med psykose. Tydelig fagformidling ser ut til å være helsemyndighetenes akilleshæl. Når det forekommer så mange misforståelser og handlinger på tvers av anbefalinger, må vi gå ut fra at teksten ikke er entydig nok. Hovedfunnet i min analyse av retningslinjen bekrefter denne antagelsen. Ord med vid betydning blir ikke definert og teksten er preget av skjulte budskap gjemt mellom linjene. Beskrivelsene er omtrentlige og levner helsepersonellet med et stort fortolkningsrom. Teksten forutsetter at leserne forstår hva forfatterne intenderer å formidle. Det er en fallgruve som helsemyndighetene ikke bør gå i.

På veien til å gjøre teksten såpass generell at den ikke utelukker vesentlige scenarioer, blir den så generell at den mister sin kraft og jobber mot tekstens hensikt: Leserne må legge til sin egen forståelse i teksten for å finne relevant mening. Teksten fremmer dermed en subjektiv forståelse av et faglig fenomen. Det er her vi kan ende på vidvanke. Når rådene og anbefalingene blir tvetydige vil det føre til både praksisforskjeller og misforståelser. Dette skaper utrygghet både blant helsepersonell og publikum, når det de trenger er forutsigbarhet og trygghet.

Tekster fra helsemyndigheter bør, i rolige tider som i globale, nasjonale og regionale krisetider, være som et fyrtårn vi kan manøvrere etter uten risiko for å treffe skjær. Når denne krisen er over må helsemyndighetene stramme opp tekstene sine. Hvem det gjelder, hva det gjelder, hvor det gjelder, hvorfor det gjelder, hvordan det gjelder, med hvilke hjelpemidler det gjelder og når det gjelder må tydeliggjøres. De – og vi – er ikke tjent med at informasjon preges av uklarheter og tilfeldigheter.

 

Av Marit Segbø

Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern


Marit Segbø presenterer sin masteroppgave i retorikk og språklig kommunikasjon (UiO): Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern (2019).

Psykisk helsevern har gjennomgått store forandringer på mange områder siden fagets opprinnelse. Behandlingsformer og tilnærmingsmåter har vært og er under stadige revurderinger. Noe
som imidlertid ser ut til å bestå er begrepet miljøterapi, men hva er
det egentlig?

Selv stiftet jeg bekjentskap med miljøterapi da jeg begynte å jobbe på en akuttpsykiatrisk avdeling. På denne avdelingen, som på de fleste psykiatriske avdelinger i Norge, jobbet de ut fra miljøterapeutiske prinsipper. Verken fagfolkenes eller faglitteraturens forklaringer ga meg et klart bilde av hva miljøterapi var. Det vil si, én ting ble formidlet eksplisitt og tydelig: Miljøterapi er vanskelig å forklare. Denne ullenheten fascinerte meg. Miljøterapi er en praksis med stor utbredelse i psykisk helsevern, og har direkte og indirekte innvirkning på svært mange pasienter og deres behandlingsforløp. Kan virkelig et moderne helsevesen gå god for en praksis som virker så uavklart?

Dette var foranledningen til mitt masterprosjekt. Jeg ville se nærmere på hvordan miljøterapi ble definerte i profesjonstekster, altså faglige tekster knyttet til ulike yrker, i denne sammenhengen innen psykisk helsevern. Slike profesjonstekster er det mange av. Jeg valgte utdrag fra tre sentrale tekster som inneholdt en definisjon av miljøterapi rettet mot psykisk helsevern: En fagartikkel av John G. Gunderson (1978), en lærebok i psykiatrisk sykepleie av Jan Kåre Hummelvoll (2012) og en nasjonal retningslinje fra Helsedirektoratet (2013).

Helsedirektoratet er premissgiver for hvordan behandling skal foregå, og denne teksten er dermed en svært viktig tekst. Gundersons artikkel har på sin side hatt stor betydning for den miljøterapeutiske praksisen i Norge (Skorpen & Øye, 2009). Hummelvolls lærebok har vært, og er på pensumlistene til mange av landets sykepleieutdanninger på både grunnutdanning (bachelor) og videreutdanning. Det jeg ønsket å undersøke var hvilke virkelighetsbilder disse tekstene konstruerer.

Les mer «Forutsatt forstått. Profesjonstekster om miljøterapi i psykisk helsevern»

Nytt nummer av Prosa – Sakprosaåret 2019 og Hellands «Rasismens retorikk»

I årets første nummer av Prosa oppsummeres sakprosaåret 2019 med tre essays og ni kritikker. Tematisk spenner det vidt, og i sistnevnte sjanger finner vi blant annet «Den definitive ikke-fortellingen om Norges forskningsråd» av Kristian Bjørkdahl. Han tar for seg De norske forskningsrådenes historie av Thomas Brandt, Mats Ingulstad, Eirinn Larsen, Marte Mangset og Vera Schwach (skrevet på oppdrag for Forskningsrådet). Sunnev Grans kritikk av Sylo Tarakus Frihetskampen i islam har fått tittelen «Lettvint om frihetselskende muslimer», og Håvard Friis Nilsen skriver i «Retorikkens norske historie» om Anders Johansens Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913.

Publisert på nett er også Lars Holm-Hansens kritikk av Frode Hellands Rasismens retorikk. Studier i norsk offentlighet. Boka har skapt debatt, og Holm-Hansen skriver om Hellands kritiske intensjon:

«Frode Helland har undersøkt rasismens retorikk med utgangspunkt i antisemittiske ytringer fra før andre verdenskrig og det han oppfatter som rasistiske ytringer fra vår egen tid. Sammenstillingen er ikke helt uproblematisk». I analysen av tekstlige strategier er Helland opptatt av å drøfte

«tekster og ytringer av høyesterettsadvokat Eivind Saxlund, propagandaleder i Nasjonal Samling, og Halldis Neegard Østbye, begge kjente antisemitter fra mellomkrigstiden. Fra vår egen tid tar han for seg tekster og offentlige ytringer av FrP-lederne Carl I. Hagen og Siv Jensen, Human Rights Service-leder Hege Storhaug, komiker Harald Eia, samfunnsdebattant Kjetil Rolness og filosof Truls Wyller».

Førstkommende mandag (24.02) er forskergruppa for tekst og retorikk (ILN, UiO) vertskap for et faglig seminar og debatt om boka hvor blant annet denne sammenstillingen er gjenstand for samtale. Det ligger an til en meningsterk start på uka!

For interesserte kan debattens forutsetninger blant annet spores tilbake til et innlegg av Truls Wyller fra 2015. I fjor vinter gikk diskusjonen mellom Helland og Wyller om bokas påstander flere runder i Morgenbladet, med utgangspunkt i dette innlegget av Helland og påfølgende svar fra Wyller.

 

Merete Pettersen

«Opplyst – Glimt fra en kulturhistorie»

27. februar er det feståpning av Nasjonalbibliotekets nye, faste utstilling: «Opplyst – Glimt fra en kulturhistorie». Om utstillingens innhold:

«I Nasjonalbibliotekets samling finnes store deler av det som er gitt ut for offentligheten fra 1100-årene og fram til vår egen tid. Samlingen er vår nasjonale hukommelse, og her henter vi fortellinger om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Opplyst er en slik fortelling (…) Hva har bidratt til å forme vår felles offentlighet? Hvem har ledet an i, og hvem har hatt tilgang til, den store samtalen om oss?»

Nasjonalbiblioteket lover å gå både i dybden og å løfte blikket, og de har invitert «norske og internasjonale forfattere, kunstnere, journalister og vitenskapformidlere til å reflektere rundt ulike sider av vår kulturhistorie».

Her er noen av utstillingens 16 arrangementer som går fram mot påsken:

29. februar: Lagabøtes landslov. Jørn Øyrehagen Sunde om landslovens egentlige innhold og hvordan den forandra Norge i samtida og for all ettertid.

3. mars: Komme til orde. Anders Johansen om 1800-tallets politiske offentlighet

5. mars: Arbeidernes leksikon og arbeiderrørsla. Ved Åsa Linderborg, Jonas Bals og Bjørgulv Braanen

7. mars: Folkets røst? Tor Bomann-Larsen om 1905

9. mars: Frå utopi til dystopi. Evgeny Morozov om kunnskapsdeling på internett

12. mars: Den norske rettsstaten. Ved Asle Toje, Benedikte Moltumyr Høgberg, Øyvind Østerud og Nils August Andresen.

24. mars: Fra konsensus til konflikt? Ian Buruma om den europeiske offentligheten i 1945 og i dag

Hele programmet finner du her.

 

Merete Pettersen

Lansering av etisk sjekkliste for sakprosa

Simen Sætres artikkel i Prosa, Forlagenes etiske føleri (desember, 2018), satte i gang debatten om en etisk sjekkliste for sakprosa. Han var lei av

«diskusjonene om etikk i sakprosa. De kommer aldri videre. Hver gang er det som om de må begynne helt fra bunnen. Jeg skulle ønske at grunnmuren stod der, og gjerne et reisverk, noen stolper som diskusjonen kunne organiseres etter. Så kunne konkrete eksempler og lærdommer bygge på hverandre».

Med utgangspunkt i Sætres artikkel inviterte Norsk faglitterær forfatter- og oversettforening (NFFO) til prosalongen Etikk i sakprosa i februar 2019, og Sætre, forfatter og redaktør Bjørn Olav Jahr og sjefredaktør Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge forlag deltok i debatten. Ørbeck Sørheim presenterte en egen sjekkliste basert på forlagsinterne diskusjoner om etikk:

«Listen er ikke ment å være uttømmende, men jeg håper den kan bidra til en diskusjon om hva som kan være med i en slik sjekkliste. Kanskje kunne vi laget en felles sjekkliste for hele bransjen, slik at vi får et felles språk for dette? En sjekkliste vil være noe annet enn fasttømrede regler, og mange av punktene vil være uaktuelle for mange utgivelser, men de kan tjene som en nyttig påminnelse».

I tillegg inviterte NFFO alle medlemmene til å komme med sine meninger. Summen av det hele resulterte i ei arbeidsgruppe nedsatt av NFFO som har utarbeidet en etisk sjekkliste for sakprosa med utgangspunkt i Ørbeck Sørheims innspill. Utvalget ble nedsatt i fjor sommer, og består av Marianne Egeland, Bjørn Olav Jahr, Trygve Aas Olsen, Jon Gangdal, Anne Bitsch og Kristine Isaksen (NFFO). I den forbindelse uttalte Aas Olsen at

«Vi håper naturligvis at vårt arbeid kan føre til færre overtramp. Men det er viktig å understreke at mandatet er å lage en sjekkliste – ikke et reglement. Ei sjekkliste skal forhåpentligvis bidra til at forfattere, forlag og lesere skal bli tryggere på at valgene som er gjort, er bevisste. For vet du hvor grensene går, kan du også tillate deg å være mer dristig».

Den etiske sjekklista lanseres på et frokostmøte for bransjen den 25. februar (klokken 0930, i NFFOs lokaler). Lista er ment å være «eit arbeidsverkty for forfattaren av generell sakprosa og redaktøren/forlaget hans eller hennar, ei rekkje spørsmål dei kan stille seg undervegs i prosessen det er å skrive og utgi ei bok for å sikre at boka held høg etisk standard». NFFOs generalsekretær Arne Vestbø innleder, og panelet blir intervjuet av Håkon Haugsbø. På møtet vil utvalget fortelle om arbeidet, og ta imot spørsmål fra bransjen og pressen.

Senere på dagen, klokken 19, er det medlemsmøte samme sted.

Spørsmål? Kontakt formidlingsansvarleg Kristine Isaksen:
kristine.isaksen@nullnffo.no / 95201968

Lenke til NFFOs kalender

Arrangementet på Facebook

 

Merete Pettersen

Nominasjoner til Kritikerprisen for sakprosa – 2019

En jury bestående av Alf Kjetil Igland, Merete Røsvik og Espen Søbye har nominert disse utgivelsene til litteraturkritikerprisen for 2019, i kategorien sakprosa for voksne. Prisene blir delt ut torsdag 5. mars, kl. 11.00 på Litteraturhuset i Oslo.

Og de nominerte er:

Torgrim Eggen: Axel – Fra smokken til Ovnen. Storyen om Axel Jensen, Cappelen Damm

«Biografien om Axel Jensen (1932–2003) kombinerer grundig og tålmodig research og ypperlig språkføring på et vis som ikke er hverdagskost i Norge. Torgrim Eggen, erfaren roman- og sakprosaforfatter, har i denne forfatterbiografien fått realisert alle sine kunnskaper, sitt vidd og sine talenter. Ikke minst kommer Eggens respekt for språket og hans evne til å utnytte dets muligheter til sin fulle rett i denne forfatterbiografien. (…) Med denne boka har Eggen vist at forfatterbiografien er kongen blant biografier. Det henger ikke bare sammen med at oppturene i en forfatters liv ofte er mer berusende, mens nedturene er hardere enn for mange andre yrkesutøvere, men også med at forfatteren i det borgerlige samfunn er en outsider som gjør at han kan speile hele samfunnet. Også dette har Eggen hatt klart for seg, og derfor er boka også blitt samtidshistorie på sitt aller beste».

Shazia Majid: Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, Aschehoug


«… Majids viktige bidrag består i at hun har samlet informasjon til et helhetlig bilde av hvordan livet ble for kvinnene fra ikke-vestlige land, som på 1970-tallet kom til Norge. Ved å fortelle historien om sin egen mor fra Pakistan dokumenterer hun de tøffe vilkårene kvinnene møtte både i arbeidslivet, på boligmarkedet og i sosiale sammenhenger. (…) Majid har skapt en imponerende syntese av sitt personlig utgangspunkt, grundig kildearbeid, levende skildringer og engasjerende drøftinger av tilknyttede problemstillinger. Ved å fortelle om sitt møte med Camilla Colletts litterære skildringer fra 1800-tallets Norge, viser Majid at det finnes et kvinnelig erfaringsfellesskap på tvers av tider og kulturer. Selv har hun tilført norsk litteratur en medrivende, feministisk fortelling om en del av vår nyere historie som mange av oss ikke en gang har visst at vi har glemt – fordi vi aldri har kjent den».

Anders Johansen: Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814–1913, Universitetsforlaget

«Ytringsfrihetens fane har blitt høyt hevet i mange debatter de siste årene. Anders Johansen har med boka Komme til orde gjort en i dobbel forstand kolossal anstrengelse for kartlegge den retoriske forhistorien til dagens offentlige ordskifte. (…) Johansen peker på at ikke bare den formelle muligheten til å ytre seg, men også oppfatninger av hva som er passende retorikk, legger premisser for hvem som kan ytre seg – og hvem som blir lyttet til. Boka vitner om fortellerglede og – får man inntrykk av – ikke så rent lite inspirasjon fra alle de åndfulle talerne som blir gjengitt. Verket har blitt så omfattende blant annet fordi forfatteren har valgt å la historiske skikkelser tre fram for leseren gjennom utstrakt bruk av sitater. Men Johansen går også grundig til verks i portretter av aktørene og tiden de levde og virket i, og han tillater seg forfriskende særheter, som å ramse opp så mange spørsmål at de kan fylle nær en halv bokside. Et noteapparat på hele 52 sider vitner om arbeidet som ligger bak et storverk som dette, men det tynger ikke teksten. Johansen språk er tilgjengelig i beste demokratiske ånd, han forklarer fortløpende gammelmodige ord og ord som hadde en annen, gjerne helt motsatt betydning av den de senere har fått. Komme til orde er et akademisk verk som har blitt underholdende lesing uten å kompromisse på faglighet. Det er en retorisk bragd».

Erlend Hegdal: Charleston i Grukkedalen, Nasjonalbiblioteket

«Det er forbløffende hvor fort viktig, interessant og grunnleggende kulturhistorie kan forsvinne ut av det kollektive minnet. Det er derfor betryggende at noen bruker år av sitt liv til å grave seg ned i materiale gjemt i arkiver, aviser og hos samlere, for så å dra forhenget til sides for litt av «verden fra i går». Å bli minnet om et glemt kapittel i vår nære musikkhistorie gjennom Erlend Hegdals fascinerende, grundige og gjennomillustrerte bok om de første jazztonene på norsk jord, vekker glede og kanskje litt vemod, men gir også en følelse av tristhet for den uforstand, rasisme og latterliggjøring musikerne, danserne og gjøglerne fra en fjern verden ble møtt med. (…) Fremstillingen er en popularisert utgave av hans doktoravhandling i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo fra 2015, og den transformasjonen har vært svært vellykket. Charleston i Grukkedalen, tittelen er hentet fra en plakat benyttet i boken, er lettlest, godt disponert og veksler utvunget mellom alvor og humor. Illustrasjonene er mange, varierte og overraskende. Det er fantastisk at de ennå er bevart, og at forfatteren klarte å oppspore dem. Resultatet av skrift og illustrasjoner er et fint bidrag til vår kulturhistorie».

Vi gratulerer de nominerte, og omtale av verkene i sin helhet finner du her.

Merete Pettersen

 

Å komme til orde I-III

Susanne Kaluza. Foto: Agnete Brun.

 

Å komme til orde I

Litteraturhuset i Oslo setter denne våren ytringsfriheten på dagsordenen:

«Samtidig som regjeringen nedsetter en ny ytringsfrihetskommisjon lager Litteraturhuset sin egen. Hvert kommisjonsmedlem leverer sitt bidrag i form av et foredrag, der de er bedt om å svare på de samme spørsmålene:

– Er ytringsfriheten truet i dag, og i så fall av hvem eller hva?
– Hvordan har ytringsklimaet forandret seg de siste tjue årene?
– Hva skal til for å oppfylle Grunnlovens paragraf om at «ytringsfrihet skal finne sted»?»

I et intervju med Bok.365 peker leder av Litteraturhuset, Susanne Kaluza, på at mye og mangt har endret seg siden forrige ytringsfrihetskommisjon i 1999:

­­– Vi ser også en tendens til at debatten rundt ytringsfrihet er blitt mer fagrettet og lukket, og diskuteres blant ulike grupperinger av jurister, mediefolk og samfunnsdebattanter. Vi ønsker med denne åpne foredragsserien å bringe den ut til folket. Debatten er for viktig til at den bare kan tas av en liten gruppe, sier Kaluza.

En viktig prioritering har ifølge Kaluza vært å skape bredde gjennom å invitere inn nye stemmer, stemmer som ikke nødvendigvis vil være å finne i den regjeringsoppnevnte kommisjonen. Derfor skal også alle foredragene overrekkes til ansvarlig statsråd. I tillegg er det et nasjonalt prosjekt i samarbeid med flere mediehus, og foredragsserien vil podcastes:

– Dette er et folkeopplysningsprosjekt, hvor vi vil heve kunnskapsnivået i den generelle befolkningen, sier Kaluza.

Dette kan sies å være et prosjekt i samme ånd som Anders Johansens kritikerroste storverk Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913 (Universitetsforlaget, 2019). For selv om Johansens bok peker bakover i tid, og Litteraturhuset tar temperaturen på tidsånden av i dag, så er de begge opptatt av demokratiets grunnleggende forutsetninger: Det å komme til orde for å kunne være en myndig samfunnsborger.

Å komme til orde II

Under overskriften Ei viktig bok om elitar og språkleg herredømme over eigne liv anmeldte Oddgeir Osland anmeldte Johansens bok i Forskerforum (16. desember, 2019). Så hvorfor er den viktig? Hvorfor tar anmelderen seg i å tenke på den danske samtidspoeten Yahya Hassan når han har fortært bokens 889 sider pluss noter, som han for øvrig beskriver som «presis skriveglede med omfemnande innsikt»? Det kan anses som et uttrykk for at Johansen berøre universelle og tidløse forutsetninger for et fungerende demokrati, og at det nå som før er ulike forutsetninger for å delta som meningsdannende vesen. Fortsatt tas ulike virkemidler og samfunnsrom i bruk for å hevde sin ytringsrett, for å bryte ut av «de stummes leir». Og nå som før så er demokratiske forutsetninger ikke begrenset til liberale rettigheter som statsborgerskap og retten til å stemme. Ousland skriver:

«Boka handlar om korleis bønder, arbeidarar og kvinner braut opp frå «de stummes leir», skapte sine eigne samtalerom og inntok Stortinget og det offentlege ordskiftet. (…) Men ytringsfridom og politisk medborgarskap er ifølgje Johansen lite verd om ein ikkje har retorisk medborgarskap, det vil seie evne til å gjere seg gjeldande som myndig samtalepartnar med si eiga stemme på alle vesentlege samfunnsområde».

Osland beskriver Johansens metode som analyse av nedskrevne retoriske situasjoner: «… gjerne illustrert med lengre sitat som både tek oss med inn Johansens eigen metode og inn i det språklege universet til talarane og tilhøyrarane.» Dermed belyses forutsetninger for medborgerskap, og utviklingen av det ettersom tiden går:

«Slik sett er dette også ei bok om korleis dumskap og brutalitet er foreinleg med utdanning og talegåver, og historia om korleis den demokratiske opposisjonen braut med førestillinga om sambandet mellom retorisk og moralsk overlegenheit. Og om korleis medborgarskapen siviliserte grupper som tidlegare berre hadde tausheit eller sinne og vald som uttrykksformer».

Osland avslutter anmeldelsen med nettopp å vise til den samtidige relevans som Johansens historiske beretning om ytringsfrihet, medborgerskap og demokratisk utvikling har for også dagens samfunn:

«Men eg trur den boka han har skrive, også kan vere ei viktig bok i vår tid: Klasseskilja aukar. Nye grupper nordmenn med bakgrunn frå andre land skal skape og finne sin plass i den norske allmenta, også dei i opposisjon til utanforståande som ser ned på dei, også dei må skape eit eige språk i møtet med det overleverte majoritetsspråket, også dei gjer oppbrot frå tradisjonar dei har vokse ut av».

Derfor tenkte han på Yahya Hassan. Samtidshistorien om de utvida rommene for meningsdannelse og medborgerskap, er samtidig beretningen om begrensninger: Hvem som kommer til orde, eller strever med å komme til orde, er et like grunnleggende spørsmål i dag som det har vært i det historiske tidsrommet som Johansen så grundig tar for seg. Et levende demokrati er en stadig prosess som evner å realisere idealer som gir rom, ikke bare for de som har privilegerte kanaler til allmennhetens torg, men også for de som kjemper for å komme til orde.

Kristian Bjørkdahl uttrykker begeistring for Johansen verk i en kort anmeldelse i Agenda Magasin rett før jul:

«Forfatteren skriver denne historien som en fortelling om såkalt «retorisk medborgerskap», altså om hvordan formelle politiske rettigheter begynner å virke først når stadig flere tilegner seg ferdighetene som skal til for å fungere nettopp som medborgere. Det er en fortelling med overraskende stor overføringsverdi til vår tid, noe Johansen vet å porsjonere ut i akkurat passe doser».

Også Bjørn Stærk trekker i Agenda Magasin den 16. januar, historiske paralleller til samtidsklimaet når han skriver i sin kommentar at: «Å utvide offentligheten er alltid en smertefull prosess. Noen vinner, mens andre taper når den gjenskapes på nye premisser. I dag skjer nettopp det – igjen». Man kunne vel rett og slett sagt at det skjer absolutt hele tiden, offentligheten befinner seg ikke et vakuum, og i vår digitaliserte tidsæra er deltagelse i det offentlige rom underlagt radikalt endrede forutsetninger for meningsdannelse og medborgerskap – på godt og vondt. Med utgangspunkt i Johansens fortelling, beskriver Stærk dagens utgrupper som utfordrer inngruppers normer for meningsdannelse, og disse utfordrerne angriper fra alle kanter: De som vil utvide offentlighetens forståelser av hva en borger er og kan være, og de som vil innskrenke forståelsen av det samme. Slike brytninger er forutsetninger for all meningsdanning i et demokratisk perspektiv, og Stærk skriver om Johansens framvisninger av historiske normsammenbrudd at:

«Det var greit for den gamle eliten at noen bønder hadde fått plass på Stortinget – ja, de kunne attpåtil få skryt – så lenge de ikke gjorde for mye ut av seg og underordnet seg sine dannede kolleger. Når bøndene og andre utgrupper ikke lenger var fornøyd med dette, ble kampen imidlertid bitrere. Eliten følte seg truet, med rette, for nå var det selve premissene for makten deres som var under angrep. Her oppstår normsammenbruddet Johansen påpeker. Elitens saklighetsideal er ikke lenger tilstrekkelig til å avklare konfliktene, og mange faller dermed tilbake på skjellsord. Det skyldes ikke at de mangler normer, men nettopp at de forstår hvordan normene deres er i konflikt med motpartens».

Å komme til orde III

Ytringsfrihetens utvikling er fortellingen om anerkjennelse for å kunne oppnå reell retorisk makt ved å endre normer for den offentlige samtalen: Det er fortellingen om hvordan normkonflikter er med på å vise fram normers underliggende verdensforståelse, og det er en vesentlig forutsetning for at vi kan snakke om en fungerende offentlighet. Så når Litteraturhusets ytringsfrihetskommisjon skal overrekke alle foredragene til ansvarlig statsråd, så burde kanskje minst ett eksemplar av Anders Johansens Komme til orde: Politisk kommunikasjon 1814-1913, være med på lasset.

 

Hør Anders Johansen på NRKs Verdibørsen, i serien politisk retorikk i Norge (fra 24:12).

 

Merete Pettersen

Hjelp til selvhjelp – En sammenligning av kommunikasjonsstrategier for vellykket problemløsning i kundebetjening og selvbetjening på nett


Christine Lien Lütcherath presenterer sin masteroppgave fra 2019 i retorikk og språklig kommunikasjon ved UiO.

Med stadig voksende teknologiske muligheter og digitale ferdigheter har det blitt et vanlig mål for norske bedrifter å få flere selvhjulpne kunder, som ikke behøver å kontakte kundesenteret for å få utført oppgavene sine. Skal kundene betjene seg selv, må det oppleves enklere, raskere og bedre enn å kontakte kundesenteret for hjelp. I min masteroppgave har jeg undersøkt hvordan kundebetjening gjennom chat-samtaler og selvbetjeningsløsninger på nett hver på sitt vis bidrar til vellykket problemløsning for kundene i forsikringsselskapet Gjensidige.

Jeg var nysgjerrig på hvordan de to ulike kommunikasjonskanalene brukes i dag for å betjene kunder med spørsmål og utfordringer, og hva nettsiden kan lære av samtalene mellom kunderådgiverne i Gjensidige og kundene. For å kunne sammenligne dem, har jeg brukt en sammensatt metodikk. Gjensidige og jeg ble enige om ett bestemt lesemål, altså et spørsmål mange kunder tar med seg til både nettsidene og chat-kanalen: Hvorfor får jeg regning på hele årsprisen når jeg har opprettet AvtaleGiro? Må jeg betale hele beløpet nå, eller vil det trekkes hver måned? Med utgangspunkt i dette lesemålet har jeg kartlagt alle relevante leseveier på gjensidige.no, gjort tekstanalyse av de 30 mest relevante tekstene på nettsidene, utført navigasjonsundersøkelse med 10 informanter mellom 22 og 74 år, og gjort samtaleanalyse (CA) av 29 genuine chat-samtaler mellom kunder og kunderådgivere. For å kunne sammenligne de to svært ulike kommunikasjonsformene, la jeg til grunn et overordnet dialogistisk og autopoietisk kommunikasjonsperspektiv: Leseren fører en dialog, direkte med kunderådgiveren i chatten og indirekte gjennom sin samhandling med nett-teksten. I begge tilfeller foregår det selvstendig meningsskaping hos leseren.

Les mer «Hjelp til selvhjelp – En sammenligning av kommunikasjonsstrategier for vellykket problemløsning i kundebetjening og selvbetjening på nett»