Kort om ALAPP

Digital konferanse

Den internasjonale konferansen Applied Linguistics and Professional Practice (ALAPP) gikk av stabelen den 16-18 september 2020, i regi av Senter for faglig kommunikasjon (SEKOM) i Trondheim. Det var stor interesse for konferansen, som for første gang var digital, og 188 deltakere fra mer enn 25 land fra hele verden kunne velge mellom 90 vitenskapelige presentasjoner i ulike parallellsesjoner. Kollegene ved SEKOM var moderatorer for de digitale parallellsesjonene i Zoom.

De innsendte presentasjonene ble gjort tilgjengelige i konferanse-portalen en uke før konferansen. Under selve konferansen fikk forskerne fem minutter på å oppsummere sitt prosjekt for publikum, påfulgt av respektiv diskusjon og spørsmål fra de andre deltakerne. Dette opplegget ble godt mottatt av deltakerne.

NFFO bidro med økonomisk støtte til konferansen, og dette gjorde at arrangørene kunne hyre NTNU konferanser for å være ansvarlige for konferanseportalen ONAIR, samt ha tilgang til teknisk assistanse fra Orakeltjenesten under selve arrangementet. For å gjøre konferansen tilgjengelig for et mangfoldig publikum, ble diskusjonen etter de tre hovedtalerne (plenary) simultantekstet.

Forholdet mellom sakprosa og profesjonell praksis

Konferansen er forankret i vitenskapsdisiplinen anvendt språkvitenskap, og i tråd med forskningstradisjonen i denne disiplinen, har ALAPP en behovs- og problemdrevet empirisk profil og bidrar med praksisnær forskning på faglig og tverrfaglig kommunikasjon i utdanning og arbeidsliv.  I denne profilen inngår et multimodalt perspektiv på sakprosa, der tekst, tale og tegn ses i sammenheng.

Johan Tønnesson som er sakprosaprofessor ved UiO og Gøril Thomassen Hammerstad som er sakprosaprofessor ved NTNU, bestemte i samarbeid med redaksjonen i Tidsskriftet Sakprosa å ha et eget panel knyttet til sakprosaforskning i nordisk sammenheng på konferansen. Fokuset var på forholdet mellom sakprosa og profesjonell praksis, og fem ledende nordiske forskere presenterte berøringspunkter mellom sakprosa som felt og anvendt språkvitenskap som felt basert på ulike empiriske kontekster. På denne måten fikk vi samlet sentrale deler av det nordiske miljøet som forsker på sakprosa, og samtidig nådde vi ut til et internasjonalt publikum.

SEKOM har fått meget gode tilbakemeldinger fra deltakerne for ALAPP 2020. Blant annet rapporterte mange at de ønsker flere digitale konferanser velkommen slik at de kan holde seg faglig oppdatert, tross pandemien.

Neste års konferanse blir  15. -17. september 2021 ved The Ohio State University, Columbus, USA.


Foto: Markus Kristoffer Lindberg

Fra venstre Heidi Gilstad, Heidi-Maria Playfoot, Srikant Sarangi og Monica Amundsen i kontrollrommet. Bilde 2: Jubileumskake! Bilde 3: Srikant Sarangi introduserer rektor Anne Borg som ønsker velkommen.

 

Gøril Thomassen Hammerstad
Professor anvendt språkvitenskap og arbeidslivskommunikasjon, senterkoordinator ved Senter for faglig kommunikasjon, NTNU

Kritikkens kritikere

Foto: Absolutvision

Jeg lot meg begeistre av Bernhard Ellefsens kommentar i Morgenbladet der han slår fast at «Sakprosakritikken kan hvis den vil». Samtalen som fødte Ellefsens tekst, fant sted under Kritikerlagets nylig avholdte debatt om «Sakprosakritikkens svikt», og litteraturforskeren Tore Rems påstand om «kritikkens fallitt». Sammen med Kjartan Fløgstad og Espen Søbye har Rem skrevet boka På æren løs. Krigen, litteraturen og æresretten (2020) som et svar på Forfatterforeningens symbolhandling under 125 års jubileet i 2018.

I boka kritiserer forfatterne Forfatterforeningens avgjørelse på bakgrunn av det de mener er et langt større og et mer komplekst bilde enn det beklagelsen legger til grunn, og er kritiske til kildene, forståelse av disse og mangler som oppstår når perspektiver som skrives fram mangler en produktiv dissonans. Som anmelder av boka, Frode Lerum Boasson i Morgenbladet, sier det: «for forfatterne var «beklagelsen like historieløs som den var hodeløs»».

Sakprosa som historisk dreieskive

Stridens kjerne skriver seg tilbake til Forfatterforeningens organ æresretten, som etter krigen ekskluderte 18 NS-medlemmer og gav 17 andre irettesettelser eller straff. Mer enn 70 år etterpå velger Forfatterforeningen å utstede en offisiell beklagelse til navngitte forfattere. De samme forfatterne står det strid om den dag i dag når det kommer til handlinger begått under krigen, og dette ble startskuddet for temmelig steile fronter som ser på saken fra svært ulike perspektiver. Det som er virkelig faglig interessant i et sakprosaperspektiv, er at dette kan leses inn i en større debatt om sakprosakritikk og hva som bør ligge i utøvelsen av denne – og ikke minst hvorfor: Kunnskapsproduksjon innebærer re-kontekstualisering og intertekstualitet i mer eller mindre skjønn forening, og publikum trenger at kritikeren kan si noe substansielt om teksters innhold og påstander. En stor del av kritikken dreier seg altså om svake kritikker fra kritikere som i sin tur blir brukt som sannhetsvitner av Forfatterforeningen av i dag: «Hadde ikke anmelderne sovet på vakt under mottagelsen av Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjells Men viktigst var æren (2013) og Petter Normann Waages biografi om André Bjerke (2018), ville hele kalabalikken vært unngått, antyder Rem» (Ellefsen i Morgenbladet)

Les!

Ellefsen skriver at Rem har to overordnede krav til kritikeren: Ikke å overta forfatternes perspektiver betingelsesløst, og at sakprosabøker bør møtes med «kunnskap som overskrider tekstens egen fremstilling». Til det første skriver Ellefsen at utenom å være påpasselig med egen lesning, vil det være et godt grep å lese seg opp på annen litteratur som kan belyse verket man har for hånden. Til det andre så bør en rett og slett gjøre mer av det samme: Les! Da tillegges sakprosakritikeren implisitt både ordna arbeidsforhold og godt nok med tid, for jeg tenker, i motsetning til Ellefsen, at dette må være en ganske krevende jobb: 1. Å orientere seg på feltet som saken hører hjemme i, 2. å lese, 3. å finne relevante tekstpartier for med tyngde å kunne hevde det ene eller det andre. Men så er jeg jo heller ikke en dreven kritiker, og som normative grep å strekke seg etter for etterrettelighetens skyld applauderer jeg ansvaret kritikeren får. Men det er kanskje ikke alltid viljen det står på, men tiden man opplever å ha til rådighet.

Ring en akademiker

Dette skal selvfølgelig ikke forstås som et forvirret forsvar for slappe kritikker som snakker forfatterne etter munnen, og som ikke evner å belyse et verk i en større kontekst, men heller et vennlig råd til sakprosakritikeren om å benytte seg av de kapasiteter på feltet som allerede finnes – i akademia. Få er de som har utømmelig oversikt over et felts kunnskapsproduksjon, men å samtale med en kunnkapssøkende anmelder i pressen inngår jo strengt tatt i forskerens formidlingsansvar. På den måten kan også, om vi er riktig heldige, sakprosakritikker avføde nye diskusjoner både innafor og utenfor det akademiske, og kritikeren kan utøve sitt fag som en hybrid versjon av generalisten og spesialisten. Men det krever at kritikeren skjønner denne siden ved sin gjerning og stiller krav til seg selv, og som Ellefsen skriver: «Sakprosakritikken skal (i det minste noen ganger) sikre kontinuiteten – ikke minst ved å holde nye kunnskapsbidrag opp mot gamle»

 

Merete Pettersen

Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra

I klassekampens bokbilag den 3. oktober høvles det i flere himmelretninger når Geir Pollen anmelder Erika Fatlands siste reiseskildring, Høyt – En reise i Himalaya (Kagge forlag, 2020). Men treffer Pollen selv planken når alt kommer til alt?

I min lesning av Pollens tekst føler jeg meg kallet til å fokusere med det skeptiske øyet fra begynnelse til slutt. Allerede i ingressen slås det fast at «Erika Fatland tåkelegger møtet mellom det fremmede og det kjente», og stort verre kan en sakprosaforfatter neppe tiltales. Nå bedriver jo Pollen selv sakprosa, og det er fristende å re-posisjonere ovennevnte uttalelse opp mot hans egen tekst. For her er det snakk om å lukke mulige innganger til Fatlands bok på mer eller mindre subtilt vis, ved en gjennomgående mistenkeliggjøring av Fatlands reise som et mulighetsrom i sakprosaens tjeneste og ikke minst av Fatlands egen person som «den reisende».

Astrologer og Oslo helseråd

Et eksempel: Nå har hun igjen vært ute på tur, kan vi lese. Igjen. Og der «Møtet med det fremmede [ikke] framkaller (…) brudd, sprekker, tomrom verken i teksten eller i konteksten (…) men skrives lett og flytende inn i en stor, sømløs fortelling som helt og holdent er den vestlige reisendes egen», og som «(…) illustreres enklest med de hyppige monologene og dialogene som representanter for de fastboende står klare med overalt hvor forfatteren kommer (…)». Ligger det ikke noe insinuerende i dette utsagnet? For hva er det som er så pussig med at folk er hyppe på å preike med folk som åpenbart viser interesse for deres liv? Med mindre man legger til grunn at disse utsagnene egentlig ikke representerer andre enn Fatland selv: Her viser Pollen til en landsbyastrolog i Bhutan som i Fatlands tekst er talefør og klar i tanken (selv uten formell utdannelse!), og det får ikke Pollen
Les mer «Å rette baker for smed – Pollen møter seg selv i døra»

Smått er godt?

Foto: Daniele Levis Pelusi

 

En gjennomgang Klassekampen har foretatt (22.09) viser at de små forlagene så langt i år har langt større uttelling i Kulturrådets innkjøpsordningen enn de store forlagskonsernene. I stigende rekkefølge har følgende aktører 50 prosent eller mer opp mot påmeldte titler og innkjøp: Agenda Res Publica, Dreyers, Manifest, Pax, Kagge og Press, der sistnevnte har 100 prosent uttelling.

At de små, men ambisiøse forlagene lykkes godt med å komme innunder ordningen er svært gledelig, og folka bak viser til at redaksjonelt engasjement og nærhet til produktet er det som preger arbeidet: Forlagssjef i Pax og Dreyer, Bjørn Smith-Simonsen, mener for eksempel at det ikke er «slik at vi er mer profesjonelle enn andre. Snarere tvert imot. Her på bruket går ofte ting på halv tolv, men vi har stor nærhet til prosjektene våre, og det tror jeg er viktig». Og hos Manifest melder forlagssjef Kamilla Simonnes at «Vi er opptatt av god redaksjonell kvalitet og prioriterer å bruke mye tid på hver enkelt bokutgivelse».

Men hun er også opptatt av at det er mange, gode bøker som ikke kommer gjennom det trange nåløyet til Kulturrådet og slår et slag for å slippe flere titler inn i det gode selskap: «Mye av det som blir avslått, fortjener plass i bibliotekhyllene. Skal vi sikre mangfold og god tilgjengelighet av sakprosa i Norge, vil det være gunstig å utvide rammene til ordningen».

Redaktør i Prosa, Merete Røsvik, mener at lønnsomhetskravet hos de store aktørene gjennom slanking av de forlagenes sakprosastaber og utbredt kjøp av eksternt, redaksjonelt arbeid kan påvirke kvaliteten: «Men mange utgivelser og lite tid til oppfølging kan det gå utover kvaliteten. De små forlagene derimot satser mye på få utgivelser». For ordens skyld så er Røsvik også klar på at det er gode utgivelser også hos de store.

Smått er altså godt, og det gledes på forlagenes vegne – for kvalitet i bøkenes verden sikres best med et rikholdig mangfold av sakprosaens våpendragere.

Merete Pettersen

 

Høstens sakprosautgivelser

Foto: Tamarcus Brown

Høstens utgivelser av sakprosa spenner vidt, og nedenfor følger et utvalg av nye bidrag fra tekstforskning, historie, politikk, digitaliseringens samfunnsmessige konsekvenser og flere andre felt innafor sakprosauniverset. At vi tilbys tekster som forteller oss noe om den virkeligheten vi både er skapere av, og til dels er prisgitt å leve under, er både prisverdig og nødvendig i en verden som tilbyr enkle sannheter i komplekse situasjoner.

Vi finner for eksempel hjelp til å bevisstgjøre oss følelsenes makt, og for de som ennå ikke har kommet til kapittelet «Indignasjon» i Å komme til orde, så løfter Anders Johansen fram vreden som den overlevelses-mekanismen den er. De av oss som feiler når det kommer til å være cool, calm and collected, fortjener innsikt i at akkurat dét ikke nødvendigvis er det rette følelsesuttrykket til enhver tid! Noe som kan få fram vreden for noen og enhver (men så flinke vi er til å skjule det?), er baksiden av digitaliseringsprosjektet vi alle er en del av, og som trenger inn i hver en krik og krok av tilværelsen. Men blir det igjen for mørkt, så kan vi søke mot jordas lysere gleder, og gi oss det naturfaglige universet i vold. Eller det historiske som hjelper oss med å holde øye på de lange linjene, og som minner oss om vår forgjengelighet. Her er også bøker om samfunnet som kombinerer de lange linjene med dagens tilstand, og hjelper oss med perspektiver på samtiden. Å komme inn i sakens prosa kan være starten på en mer åpen og kritisk lesning av all slags tekster, og retorikk som metode byr på mer i samme gate. Så må det jo alltid være noe for de minste blant oss.

Forslagene er hentet fra NFFOs lister over høstens utgivelser, sjekk her og her for flere titler. Med ønske om leselyst i ro og fred – god sakprosahøst!

 

Følelser, seksualitet og tankens kraft:

Tone Normann-Eide
Følelser. Kjennetegn, funksjon og vrangsider 

Følelser – kjennetegn, funksjon og vrangsider utforsker 12 av våre mest sentrale følelser ut ifra sentrale teorier, forskning og klinisk praksis der menneskets følelsesliv står i sentrum. Du lærer hvordan følelser – eller mangel på følelser – kan styre menneskers hverdag, deres relasjoner og sosiale liv.
https://www.cappelendamm.no/folelser-tone-normann-eide-9788202616618

Øystein Nilsen
Zygmunt Bauman. Aggresjon på avveier

I boka tas det utgangspunkt i et påtrengende fenomen i dag, aggresjon på avveier, forstått som en form for mer retningsløs og flytende aggresjon med mange irrasjonelle innslag, illustrert gjennom ungdom og utagerende aggresjon, netthets, og høyrepopulisme og høyreekstremisme og aggresjon. Slike fenomener fortolkes ut fra Baumans sosiologi og det inngår også psykoanalytiske fortolkninger, som et supplement og korrektiv til fortolkninger ut fra Bauman.
https://www.cappelendammundervisning.no/zygmunt-bauman-oystein-nilsen-9788202681234

Anne Hilde Vassbø Hagen og Jan Reidar Stiegler
De seks store følelsene. Hvordan følelsene styrer deg mer enn du aner

Boka forteller om hvordan følelsene virker, og om hvordan de kan være en enorm ressurs for deg. Forfatterne hjelper deg til å finne frem til hvorfor du reagerer med de følelsene du gjør, og hva det egentlig handler om når du for eksempel blir sint. Når du forstår hvorfor du reagerer følelsesmessig som du gjør i ulike situasjoner, blir du bedre til å håndtere situasjonene du står i, og også bedre til å tolke hvorfor andre oppfører seg som de gjør. Boka har en rekke gjenkjennelige historier fra hverdagslivet, og er skrevet med stor innsikt av de to erfarne psykologene Anne Hilde Vassbø Hagen og Jan Reidar Stiegler.
http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=1195672&b_id=1742348

Bjørn Roar Vassnes
Tankens fallgruver

Vi har aldri hatt mer informasjon tilgjengelig – men er vi blitt klokere? Tvert imot, vil mange si. Men dette skyldes ikke bare fake news og sosiale media: Ifølge Bjørn Vassnes ligger den viktigste grunnen til at vi blir lurt, i oss selv. Vassnes’ bok er en «reiseguide» gjennom dette landskapet. Den viser hvordan tankefeller preger alle dagens viktige debatter – om klima, migrasjon, nye pandemier, etc.
https://www.cappelendamm.no/_tankens-fallgruver-bjorn-roar-vassnes-9788202677343

Michel Foucault
Seksualitetens historie – bind fire. Kjødets bekjennelser
Bind 4 av Seksualitetens historie

Selv om Foucault ikke helt fikk fullført dette siste bindet av Seksualitetens historie, er likevel teksten så gjennomarbeidet at den gir et godt bilde av Foucaults oppfatning av kjønnsforståelsen i den epoken som lå mellom den den greske og romerske tenkningen (som han behandlet i Bind 2 og 3) og den moderne vitenskapen om seksualitet (som han skrev om i Bind 1). Espen Schaanning har oversatt boken og skrevet et lengre etterord. Han er professor i Idéhistorie ved Universitetet i Oslo, har fransk doktorgrad i filosofi, og en norsk doktorgrad i idéhistorie om Michel Foucault som vitenshistoriker
https://www.pax.no/seksualitetens-historie-4-kjoedets-bekjennelser.6308950-328648.html

Digitalisering og media as the message:

Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen
Hvem er “vi” nå? 

Boka handler om identitet og tilhørighet og dynamikken disse «størrelsene» skaper i den norske offentligheten. Primært settes søkelyset på mediene i møte med migrasjon. I boka presenteres analyser av medieutviklingen på flere områder, samt medierepresentasjon av minoriteter med vekt på hvilke tema som tas opp, hvilke stemmer som kommer til uttrykk og innen ulike sjangre.
https://www.cappelendammundervisning.no/_hvem-er-vi-na-9788202562670

Marte Blikstad-Balas, Per Kornhall og Jenny Maria Nilsson
Det store digitaliseringseksperimentet i skolen 

Digitalisering i skolan är en fråga som väcker starka känslor. Svärmisk teknikromantik möter domedagsprofetior om att vi förslavas av våra skärmar. Ofta kretsar debatten kring ordet framtiden, trots att datorerna funnits i våra skolor i flera decennier. Det är hög tid att utvärdera digitaliseringen i skolan. Boken Omstart för skolans digitalisering ger insikter kring vad som gått fel, hur vi kan göra för att återge lärarna och eleverna den makt som försvunnit ut i cyberrymden, samt visar på ett mer nyanserat och relevant sätt att förhålla sig till en vår tids mest omvälvande frågor.
https://www.nok.se/titlar/akademisk-pedagogik/digitaliseringen-av-skolan/

Bår Stenvik
Det store spillet. Hvordan overleve i algoritmenes tidsalder – en håndbok for mennesker og samfunn

Systemene velger hva vi skal oppleve og kjøpe, og bestemmer hvordan vi kommuniserer. Hvor redde skal vi være, og hva slags historisk veiskille er det vi står oppe i akkurat nå? Lever vi akkurat nå midt i tidenes største dugnad, er vi på en fest med ubudne gjester – eller er vi omgitt av demoner?
https://www.cappelendamm.no/_det-store-spillet-bar-stenvik-9788202661380

Hans-Magnus Ystgaard
Noreply. Om en samfunnskontrakt som smuldrer

Så å si daglig mottar vi e-post fra noen med fornavnet Noreply. Meldingene er sendt av en maskin og kan ikke besvares. Når man likevel ønsker en dialog, sluses man gjerne til en informasjonsrobot eller en nettside med «ofte stilte spørsmål». I denne boka skildrer Hans-Magnus Ystgaard en utmattende korrespondanse med Folkeregisteret idet han skal melde flytting for sin pleietrengende sønn. Og mens forfatteren baler med byråkratiet, faller han på isen og skader seg. Nå blir han selv pleietrengende, og møtet med helsevesenet får ham til å reflektere over betydningen av tillit. Tillit er viktig, og ikke bare når man er helt avhengig av andre. Det er selve fundamentet i samfunnskontrakten. Men hva skjer med denne tilliten når vi slutter å snakke sammen?
https://spartacus.no/boker/noreply

Shoshana Zuboff
Overvåkningskapitalismens tidsalder. Kampen for en menneskelig framtid ved maktens nye frontlinje

Enorm rigdom og magt er i dag koncentreret i nye markeder, hvor overvågning af og forudsigelser om vores adfærd bliver købt og solgt. Shoshana Zuboff betegner fænomenet overvågningskapitalisme og kalder det for en lige så stor omvæltning af den menneskelige tilværelse i dag, som den industrielle revolution var det i det 20. århundrede. Der er tale om en hidtil uset magtkonstellation karakteriseret ved ekstreme koncentrationer af viden uden demokratisk tilsyn – og prisen er vores frihed. Med begrænset modstand fra lovgivning og samfund truer overvågningskapitalismen vores nutid og vil dominere vores fremtid – hvis vi tillader det.
https://butik.information.dk/products/oervagningskapitalismens-tidsalder

Hilde Nagell
Digital revolusjon

På den ene siden gjør teknologi livende våre mer spennende og rike. Samtidig kan den skape økonomiske forskjeller verden aldri har sett maken til. Teknologiselskapene utvikler stadig mer avanserte former for kunstig intelligens som kan løse sentrale oppgaver, men også true friheten vår mer fundamentalt enn noen gang i historien. I Digital revolusjon. Hvordan ta makten og friheten tilbake viser Hilde Nagell hvordan det er mulig å ta kontrollen tilbake til folk flest og til demokratiet. Hun har snakket med politikere, filosofer, fagforeningsfolk og teknologer, og lanserer til slutt en nordisk modell for digitalisering og deling av data.
https://respublica.no/produkter/digitalrevolusjon/

Naturvitenskap:

Hjørdis Bakke
Ode til insektene

Hvorfor har vepsen gule striper? Hvorfor er marihøna rød? Noen insekter lever under vann, og andre lever i huset ditt. Visste du at maur samarbeider med bladlus, eller at bier snakker sammen? Insektene er langt mer kompliserte skapninger enn man skulle tro. Hvis insekter er det verste du vet, er dette boka for deg også. Kanskje vil du få et nytt syn på disse uunnværlige skapningene.
http://disforlag.no/

Anne Sverdrup-Thygeson
På naturens skuldre. Hvordan ti millioner arter redder livet ditt

På engasjerende vis forteller Anne Sverdrup-Thygeson spennende og tankevekkende fortellinger om naturen. Forfatteren tar oss med ut i regnskogen, der orkidebiene lager parfyme og pollinerer nøttene du spiser i jula. Inn i den svale skyggen under bygatenes store trær, de som gjør at vi trenger mindre luftkjøling. Ned i skyttergravene der soldatene brukte selvlysende sopp som lykt i måneløse netter. Vi får lese om trær i gammelskogen som gir oss kreftmedisin og isfuglen som inspirerte konstruksjonen av lyntog. Men også om hvordan vår framferd kan sette alt dette i fare. For i vår evne til å utnytte naturen, ligger også risikoen for å undergrave vårt eget livsgrunnlag. Vi snakker i dag om en naturkrise, der arter trues og levesteder forsvinner – en krise like akutt og alvorlig som klimakrisen. Skal vi sikre vår egen framtid, må vi endre måten vi lever på. Vi må lære oss å spille på lag med naturen
http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&&b_kid=1069038&b_id=1745314


Tekstvitenskap:

Kristin Asdal og Hilde Reinertsen
Hvordan gjøre dokumentanalyse?

Dokumenter er overalt – de er viktige i samfunnsliv, arbeidsliv, næringsliv og hverdagsliv. Likevel forblir de ofte en ubrukt ressurs for studenter og forskere. Denne boka viser hvordan du kan utnytte det rike potensialet som ligger i dokumentene. Hvordan gjøre dokumentanalyse fungerer som en metodisk verktøykasse som gjør det mulig å kombinere tekstanalyse, arkivstudier, intervjuer, feltarbeid og digitale metoder
https://www.cappelendammundervisning.no/_hvordan-gjore-dokumentanalyse-kristin-asdal-hilde-reinertsen-9788202543631 

Mette Bengtsson (red.), Kristine Marie Berg (red.) og Stefan Iversen (red.)
Retorik og metode

Retorik og metode handler om de måder, hvorpå man undersøger retorisk kommunikation. Vores fælles samtaler forandrer sig hastigt i disse år, og den stigende kompleksitet kalder på nye, tidssvarende tilgange. Retorik og metode består af 12 kapitler, der hver præsenterer og diskuterer en aktuel metode. Blandt de metoder, der behandles, er digital tekstanalyse, tænkehøjt-læsning, interviewstudier, aktionsforskning, etnografisk feltarbejde, digital issue mapping og nærlæsning. Kapitlerne placerer metoden historisk, fremlægger dens vigtigste antagelser og greb og anvender den til at undersøge et nyere materiale.
https://samfundslitteratur.dk/bog/retorik-og-metode

Marte Blikstad-Balaas og Johan Tønnesson
Inn i sakens prosa

Ofte blir sakprosa enten betraktet som virkemidler eller saksforhold. Inn i sakens prosa gjør deg i stand til å se samspillet mellom form og innhold. Dessuten gir boka innblikk i hvilke underliggende premisser ulike tekster bygger på, og hvilke interesser tekstene fremmer. Slik kan du ta informerte valg om hvorvidt du aksepterer disse premissene eller ei. Boka gir en innføring i tekstanalyse gjennom en rekke eksempler. Forfatterne presenterer verktøy til å forstå sjangrer og teksttyper, kontekst og leserkontrakt, modaliteter, resepsjon, metaforbruk, modellesere og intertekstualitet
https://www.universitetsforlaget.no/inn-i-sakens-prosa

Øyvind Pålshaugen
Kulturvitenskapenes språk – Kritisk vitenskapteori for samfunnsvitere og humanister

Denne boka retter søkelyset mot vitenskapsteoretiske spørsmål knyttet til bruken av språket som middel til å uttrykke erkjennelse. Lykkes vi under skrivearbeidet med å uttrykke ny erkjennelse? Eller bidrar egentyngden av kulturvitenskapenes språk til at vi, uten helt å merke det, resirkulerer kjente vitenskapelige sannheter – og uerkjente vitenskapelige myter? Fører vi ordet selv, eller lar vi oss forføre av språket? Boka gir ingen svar; hensikten er å øke leserens problembevissthet, slik at man står bedre rustet til selv å finne nye løsninger mens man skriver – altså når man skaper vitenskap.
https://scandinavianacademicpress.no/boker/kulturvitenskapenes-sprak

Og om ikke tekst som vitenskap, så tekst som skapelse:

Neil Gaiman
Kunsten å være kreativ

En unik inspirasjonsbok fra mesterfortelleren og kultforfatteren Neil Gaiman som en gang sa at verden alltid synes lysere når du nettopp har skapt noe som ikke var der tidligere. Denne lille boka er født av den visjonen. Kunsten å være kreativ er en samling av taler, dikt og kreative manifester og utforsker hvordan det å lese, fantasere og skape kan endre verden. «Det ene som du har som ingen andre har, er DEG. Din stemme, ditt hode, din historie, din visjon. Så skriv og tegn og bygg og spill og dans og lev slik som bare DU kan.
https://www.vigmostadbjorke.no/Kunsten-%C3%A5-v%C3%A6re-kreativ-din-fantasi-kan-forandre-verden/I9788241950704

Arbeids- og samfunnsliv:

Eivind Falkum
Makt og opposisjon i arbeidslivet

Makt og opposisjon i arbeidslivet tar utgangspunkt i det norske arbeidslivet som kontekst for måter å organisere og lede virksomheter på. Det er da også den inngående kunnskapen om arbeidslivet i Norge, som skiller denne læreboken fra andre bøker på feltet. Forfatteren har gjennom mange år vært en av Norges fremste arbeidslivsforskere, med omfattende erfaring fra, og innsikt i, store private selskaper og offentlige virksomheter. I denne boken tar han for seg ulike teorier om organisasjon, makt og ledelse, og knytter disse til empirisk arbeidslivskunnskap i Norge. Hvordan påvirkes ledelse og organisasjon av de muligheter og begrensninger som styrer det norske arbeidslivet?
https://www.cappelendammundervisning.no/_makt-og-opposisjon-i-arbeidslivet-eivind-falkum-9788202635428

Pål Veiden
Max Weber
I år er det 100 år siden Webers død. Hva betyr han i dag for analysen av det moderne samfunn? I denne boken blir Webers tenkning introdusert og fortolket opp mot aktuelle perspektiver, også inkludert betraktninger om samfunnsvitenskapenes metoder og etikk.
https://www.cappelendamm.no/_max-weber-pal-veiden-9788202524838

Solveig Osborg Ose, Hans Jacob Busch
HMS i offentlig sektor – Forebygging av sykefravær og tidlig avgang fra arbeidslivet

Det er helt andre risikofaktorer for ansattes helse og velferd i offentlig sektor, og særlig i de kvinnedominerte yrkene. Det er derfor behov for å tenke nytt om HMS i offentlig sektor, og særlig på arbeidsplasser der oppgavene tilsier at de ansatte eksponeres for folk. Dette er i seg selv ikke helseskadelig, men det kan bli det. Det høye sykefraværet tyder på at HMS-arbeidet ikke fungerer godt nok, og at det er mye arbeidsrelatert sykefravær som det ikke arbeides med å forebygge i tilstrekkelig grad.
https://www.gyldendal.no/faglitteratur/arbeidsliv/hms-arbeidsmiljoe/hms-i-offentlig-sektor/p-820172-no/

Knut Kolnar
Å leve på lånt begjær: Beretninger om det forbrukende mennesket

I ulike filosofiske beretninger belyses velstandens paradoks: hvorfor så mange opplever livet som relativt meningsløst, halvtomt, strevsomt, og uten gnistrende klarhet og dyp eksistensiell fylde, når alle forutsetninger for det gode liv i prinsippet er til stede.
Vår trang til uhensiktsmessig sammenligning blir forsterket gjennom reklamen, populærkulturen og våre sosiale medier. «De intime fremmede» gir retning på våre begjær og aspirasjoner og forteller oss hvor listen for våre forventninger til livet bør ligge.
https://www.fagbokforlaget.no/%C3%85-leve-p%C3%A5-l%C3%A5nt-begj%C3%A6r/I9788245018646

Ola Morris Innset
Markedsvendingen: Nyliberalismens historie i Norge

Nyliberalistiske tenkere utviklet allerede i mellomkrigstida teorier om den sterke statens rolle i et moderne markedssamfunn. Etter 1970-tallets økonomiske kriser økte disse ideene i popularitet, men som denne boken viser, var endringene i Norge i liten grad drevet av ideologi. Likevel ble det innført markedsstyring i den makroøkonomiske politikken, samtidig som offentlig sektor ble forsøkt organisert etter markedsprinsipper. Hvorfor skjedde dette? Omdannelsen av Norge til et markedssamfunn er blitt misforstått, karikert og til og med benektet. Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge gir en nyansert framstilling av hva som skjedde, hvordan det skjedde, og hvorfor det skjedde.
https://www.fagbokforlaget.no/Markedsvendingen/I9788245031966

Politikk:

Johan Christensen og Cathrine Holst
Ekspertenes inntog

Denne boka skildrer et stadig mer eksperttungt politisk system og et demokrati i endring: Politikk settes ut til fagorganer, sivilsamfunnet profesjonaliseres, det blir stadig flere ekspertutvalg, og tenketanker og konsulentselskaper får i økende grad sette politisk agenda. Hva skjer med den norske samfunnsmodellen når mer av politikkutformingen overlates til ekspertene? Er folkestyret i ferd med å erstattes av et «ekspertokrati»? Hvordan kan man på best mulig måte forene demokratiske hensyn og ideen om en kunnskapsbasert politikk?
https://www.universitetsforlaget.no/ekspertenes-inntog

Benjamin de Carvalho og Halvard Leira
hva er INTERNASJONAL POLITIKK

Begrepet internasjonal politikk brukes både om hendelser og prosesser i verden rundt oss – og om studiet av disse. Faget dekker åpenbare temaer som krig, handel og diplomati, men det tar også for seg mer hverdagslige fenomener som turisme, innvandring og hvordan enkeltindivider påvirkes av globaliseringen. Denne boka presenterer de viktigste perspektivene, teoriene og debattene innen faget. Den har som mål å gjøre leseren mer nysgjerrig på og bedre rustet til å reflektere over både samtidige og historiske internasjonale politiske hendelser.
https://www.universitetsforlaget.no/hva-er-internasjonal-politikk

Historie:

Anne Eriksen
Livets læremester. Historiske kunnskapstradisjoner i Norge 1650-1840

Denne boken presenterer noe av historieskrivingens sammensatte mangfold fra midten av 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. I tillegg understreker den tette forbindelser til sentrale europeiske kunnskapstradisjoner. Selv om flertallet av forfatterne befant seg i de nordlige delene av det danske riket – det vil si i Norge – er ikke arbeidene deres provinsielle eller preget av intellektuell isolasjon. Tvert imot sprang de ut av felles europeiske tradisjoner for historieskriving
https://www.pax.no/livets-laeremester-historiske-kunnskapstradisjoner-1650-1840.6313262-351996.html

Iselin Theien
Damene i Fiolveien: En historie om norske husmødre 

I første halvdel av 1900-tallet fikk kvinner flest status som husmødre så snart de giftet seg, men det betød ikke at de lot seg begrense til et liv innenfor husets fire vegger. I hele Norge fantes det mange kvinneforeninger der husmødrene gjennom frivillig innsats kunne være med å bygge samfunnet rundt seg. Forfatter Iselin Theien følger husmødrene i en kvinneforening på Simensbråten i Oslo, og forteller deres historie gjennom 80 år.
https://respublica.no/produkter/damene-i-fiolveien/

Dag Hundstad (red.), Svein Ivar Angell, Knut Dørum og John Ragnar Myking
Kvifor vart det slik? Norsk historie for lærarutdanning

Forminga av Noreg som stat og nasjon er sentrale tema i boka. Medan det i dag kan arta seg som opplagt at det skulle dannast ein norsk stat på det territoriet vi kjenner som norsk, viser forfattarane at denne utviklinga langt frå var noko sjølvfølge. Nøkkelomgrep som nasjonsbygging, modernisering og demokratisering synleggjer korleis det moderne Noreg har vorte til. Eksempel på historiebruk og historisk forståing knyt innhaldet til historiedidaktikken. Boka inneheld òg arbeidsoppgåver som kan brukast i undervisning.
https://www.cappelendamm.no/_kvifor-vart-det-slik-9788202517502

Anne Lise Ellingsæter, Aksel Hatland, Per Haave, Steinar Stjernø
Den nye velferdsstatens historie – Ekspansjon og omdanning etter 1966

I boka presenteres ny, samlet kunnskap om de mange og sammensatte sidene ved velferdsstatens utvikling etter folketrygdreformen i 1966, og om hvordan velferdsstaten har endret livsvilkårene for familier og individer.
https://www.gyldendal.no/faglitteratur/samfunnsfag/statsvitenskap/den-nye-velferdsstatens-historie/p-812773-no/

Mona Ringvej
Landet mot nord. 1000 år. 22 personer. Én historie

Hvem formet Norge? Hvilke skikkelser har satt sitt preg på historien og kulturen vår? Hvordan ble dette langstrakte landet Norge slik vi kjenner det? For å svare på dette, dukker Mona Ringvej ned på individnivå og leter frem historiene til 22 nordmenn som enten har beveget eller er blitt beveget av historiens gang. Noen er kjente, andre helt ukjente – men de trer frem i kildene som individer med forlokkende lovnader om at de kan røpe hemmeligheter og glemte erfaringer. Eller de viser hvordan skjellsettende, historiske hendelser kan ha virket inn i enkeltmenneskenes liv
https://spartacus.no/boker/landet-mot-nord

Utøya:

Anne Gjelsvik (red.)
Bearbeidelser

Bearbeidelser er en bok om og med kunstneriske bearbeidelser av 22. juli. Målet med boken er å synliggjøre og reflektere over hvordan terrorhendelsene i Norge 22. juli 2011 har blitt behandlet og bearbeidet. Boken viser et stort utvalg av kunsten som på ulike måter er bearbeidelser av hendelsen: fotografier, malerier, tegninger, installasjoner, minnesmerker, poesi og utdrag fra ulike typer tekster. I tillegg inneholder boken analyser av ordene og kunsten, skrevet av fagfolk fra mange ulike felt. Forfatterne får fram hvordan de forskjellige kunstformene behandler selve traumet ulikt, på hvilken måte tiden spilte inn på uttrykkene som ble valgt, hvordan det store vi-et både ble konstituert og problematisert, hvorfor filmene og fjernsynsserien var viktige, og på hvilken måte kunst og musikk kan oppleves og anvendes.
https://www.universitetsforlaget.no/bearbeidelser

 

For de minste blant oss:

Endre Lund Eriksen og Sigbjørn Lilleeng (ill.)
Døden

– Å, nei, en bok om døden, og jeg er med i den … Mikkel har slett ikke lyst til å være med i en bok om døden. For i sånne bøker driver jo folk og dør! Men når fortelleren begynner å fortelle, blir Mikkel nysgjerrig.
Hvorfor dør folk? Hva skjer i kroppen når man dør? Og hva menes det med at de døde «blir til jord»?
«Døden» er en faktategneserie som tar døden på alvor, på en seriøst morsom måte.
https://www.cappelendamm.no/_doden-endre-lund-eriksen-9788202619268

Lise Osvoll
Superpoteten

I etterkrigstiden spiste nordmenn 600.000 tonn poteter. Vi ble høyere og folketallet økte kraftig få år etter at poteten kom på middagsbordet. Hvordan skulle nordmenn overlevd kriger uten poteten? Og hvem hadde vi vært uten poteten? Forfatter og illustratør Lise Osvoll er tilbake med nok en gjennomillustrert, morsom og lettfattelig bok om historie, denne gangen landbruksvarianten. Boka passer for barn fra 6 år.
https://www.cappelendamm.no/_superpoteten-lise-osvoll-9788202658724

Katharina Vestre og Linnea Vestre (ill.)
Dyrenes rekordbok

Naturen er full av fantastiske dyr som er eksperter på de rareste ting. I den gjennomillustrerte faktaboka Dyrenes rekordbok møter du verdensmestere i alle slags kategorier. Hvor høyt er det mulig å hoppe? Hvilket dyr promper mest, og hvem ser best i mørket? Bli kjent med fisken som kan spå været og ormen som er lenger enn en blåhval. Dette er boka for deg som vil vite alt om de mest utrolige dyrene på jorda.
https://aschehoug.no/dyrenes-rekordbok

Ole Mathismoen og Jenny Jordahl
Ville greier – om dyr og natur og sånt

Ville greier er en ny praktfull naturbok fra radarparet Ole Mathismoen og Jenny Jordahl. På en morsom og lettfattelig måte viser de oss en verden det er verdt å kjempe for. Boka samler flere nye helsides tegneserier fra Aftenposten junior, denne gang bare striper med dyr- og naturtema – og enda mer humor. I tillegg finner du masse nytt og spennende faktastoff, nye serier og nye fantastiske myldreoppslag du vil gå på oppdagelsesferd i – igjen og igjen. Dette er en oppfølger til Brageprisnominerte Grønne greier – om natur og miljø og sånt.
https://www.norskeserier.no/_ville-greier-ole-mathismoen-jenny-jordahl-9788241951169

 

 

Merete Pettersen

Prosa og sakprosakritikk gjennom 25 år

Foto: Snorre Olai Røsvik Granlund

 

I Prosas jubileumsnummer (2020 #3) bidrar Johan Tønnesson med et essay om Prosas sakprosakritikk i form av anmeldelser og bokessays gjennom tidsskiftets 25 år, og spør: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Han gjennomgår redaktørperiodene (fem i tallet) fram til dagens redaktør Merete Røsvik. Han samtaler også med Asgeir Olden, skrivelærer på Institutt for journalistikk, som mener at Prosa har endret sakprosakritikken. I tillegg beskrives diskusjoner rundt sakprosakritikken med både kritikere og forsvarere av praksisen på et mer overordnet nivå, som når litteraturviter og retoriker Jonas Bakken i 2009 undersøkte 32 papir- og nettanmeldelser av de fire brageprisnominerte sakprosabøkene fra 2009 for å sjekke myten om manglende spalteplass for kritikken, og det «at den er mer parafraserende enn vurderende og at den bare handler om innhold, ikke om form». Inspirert av Bakkens analyse avsluttet Tønnesson selv sitt essay med fem råd og én coda. Jeg klipper ut og limer inn råd nummer fem, et råd som også berører dagsaktuelle diskusjoner om håndteringen av sakprosaens plass i offentligheten:

5. Endelig finnes det en type bøker som ikke umiddelbart frister når en redaktør skal plukke ut av bunken og bestille en anmeldelse. Jeg tenker på det som nå ofte kalles «kunnskapslitteraturen». Det er bøker som sjelden blir pageturnere, men som formidler ny og viktig kunnskap ut av spesialiserte fagmiljøer og som ofte har flere forfattere. For å ta et navleeksempel: Jeg husker selv min skuffelse da daværende Prosa-redaktør avviste den første antologien jeg redigerte som altfor «scientistisk» til å bli anmeldt: Den het Den flerstemmige sakprosaen og inneholdt friske analyser av sms-er, radioprat, klamydiakampanjer, populærvitenskap, portrettintervjuer og Hernes’ læreplan. Men det utgis også langt mer vektig kunnskapslitteratur fra alle fag, mer på tross av enn på grunn av gjeldende kultur- og forskningspolitikk. Hvis forfattere og forlag skal kunne satse på slike utgivelser uten forhåndsgarantier om at de kommer på studentenes pensumlister, må de i det minste få offentlig oppmerksomhet. Dessuten: Hvem vil ellers fortelle om slike bøker, om ikke Prosa?

 

Merete Pettersen

 

Inn i sakens prosa – ny bok!

Sakprosa har alltid vært en sjanger som har beskrevet, fortolket og kritisert fenomener i virkeligheten, men det er også en sjanger hvis tekster ikke alltid har fått den litterære oppmerksomheten de fortjener. Et solid og inspirerende bidrag for å bøte på dette er boka Inn i sakens prosa (Universitetsforlaget) av Marte Blikstad-Balaas og Johan L. Tønnesson, professorer i henholdsvis i norsk fagdidaktikk og sakprosa ved Universitetet i Oslo. Her er det hjelp og innsikt å få for enhver som befatter seg med tekstanalyse, og med tanke på skolens nye læreplaner og de tverrfaglige temaene som skal implementeres, så er dette også en bok for flere enn norsklæreren alene.

Språk og tekst – kulturelle artefakter som speiler virkeligheten

Forfatterne er opptatt av at også sakprosaen, i tillegg til det skjønnlitterære universet, spiller en viktig rolle for allmenndannelsen: «Dannelse, eller danning, dreier seg enkelt sagt om hvordan oppdragelse, miljø og utdanning former vår personlighet og holdning» (s. 16). Da er det å kunne lese tekster på en kritisk, men konstruktiv måte, ett steg på veien for å kunne myndiggjøre seg selv i møte med en stadig mer digitalisert, fragmentert og sammensatt offentlighet som også speiles i sakprosateksters form og innhold. Det handler om tekstkompetanse, literacy, som forutsetning for faglige ferdigheter – og for demokratisk deltagelse i samfunnets små og store fellesrom. Vi handler gjennom tekster, og tekster handler gjennom oss. Så hverdagslig er vår omgang med sakprosa at vi ofte ikke tenker over at vi er omsluttet av den. Jan Grue starter sitt flotte etterord med en lille lignelse: «To små fisker svømmer av sted. En eldre fisk passerer dem og sier «Morn, morn, hvordan er vannet i dag?», og de to yngre fiskene svømmer et stykke til før den ene sier til den andre: «Hva pokker er vann?» (s. 184).

Les mer «Inn i sakens prosa – ny bok!»

En slags oversikt over hvem sa hva, hvor og når – Prosadebatten, dato for dato

Foto: Jukka Aalho

I 2019 kom Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd (Norge i masseinnvandringens tid) ut på Document Forlag, med nytt opplag i disse dager. Hva forklarer den økte interessen akkurat nå? Kanskje diskusjonen som fant sted sommeren 2020?

Ytringsfrihet annotert

Vi går tilbake til 3. juli 2020, til artikkelen Stengde døra for Document-bok i avisa Dag og Tid. Ingressen lyder: «Prosa-redaktør Merete Røsvik droppa ei bokmelding av ei kontroversiell bok om innvandring etter at ho hadde lese ei ny bok om ytringsfridom». Saken omhandler Prosas håndtering av Per. E. Hems anmeldelse av ovennevnte bok, en anmeldelse som per i dag ikke har nådd offentlighetens øye. Prosa bestilte anmeldelsen fra Hem, og etter noen runder mellom Hem og redaktør Merete Røsvik er den godkjent og klar for publisering. Men så besluttes det, av redaktøren og redaksjonsrådet, at anmeldelsen likevel ikke skal på trykk. Hva skjedde? I første omgang blir det forklart med en form for scenenekt, eller rettere sagt trykkenekt, begrunnet i Røsviks endrede syn på ytringsfrihetens prinsipper etter å ha lest Bjørn Stærks bok, Ytringsfrihet annotert (2019), en revidert utgave av boka Ytringsfrihet (2013). Ifølge Hem skriver Røsvik i en e-post, datert 7. mai, at hun har ombestemt seg med tanke på å publisere teksten hans, fordi «eg har skrifta (sic) syn på kva det signaliserer at eg gir plass til ei såpass alarmistisk bok som dette, frå Document forlag som representerer politiske haldningar eg meiner ikkje bør få etablere seg som «innafor».»

Redaksjonelt arbeid i all offentlighet

Anki Gerhardsen skriver i innlegget De intolerantes seiersgang (Aftenposten, 8. juli) om både J.K Rowlings påståtte transfobi og pressens ansvar i det offentlige ordskiftet – og om Merete Røsviks angivelige trykkenekt: «Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken». Hun får svar på tiltale i samme avis 13. juli, under tittelen Ytringsfridom handlar om at redaksjonar skal vere frie og stå imot ytre press, og Røsvik skriver at «Det stemmer at eg først godkjende for publisering, men seinare refuserte og grunngav det med at eg ikkje ønskte å gi Foslis bok merksemd i Prosa. Det Gerhardsen ikkje skriv, er at dette hang uløyseleg saman med kvaliteten på teksten Hem leverte».

I mellomtiden, den 10. juli, publiserte Dag og Tid oppfølgingssaken Trykkenekt av omsyn til kvalitet eller politikk? Her sier sakprosaprofessor Johan Tønnesson at det «Å vilje unngå å gi legitimitet til «alarmistisk» innvandringskritikk har eg ein viss sympati for. Det finst døme på at document.no bevegar seg utanfor ei akseptabel sone. (…) Men når det i samband med nettstaden er oppretta eit forlag som gir ut faglitteratur, i dette tilfellet med støtte frå Det faglitterære fond, er det ingen grunn til automatisk å vilje stengje ute dette forlagets utgivingar frå offentleg kritikk og omtale. Det ligg ei fagleg kvalitetsvurdering bak støtta både frå Fritt Ord og frå NFFO, slik at prosjekta dei tildeler støtte, dermed får ein viss fagleg legitimitet». Også stemmer fra Prosas redaksjonsråd trer inn i manesjen: «Hege Ulstein meiner det er feil å oppfatte redaktørens refusjon som politisk motivert. Det er heller tale om at ei melding av ei så kontroversiell bok krev eit nivå med omsyn til analyse, sikker språkføring, politisk innsikt og kritisk tilnærming som dei ikkje fann i Hems tekst». Og løfter slik en redaksjonell evaluering av Hems anmeldelse ut i offentligheten.

Per. E. Hem skriver i Aftenposten 14. juli under tittelen Sakprosaforfatternes eget tidsskrift skaper en innskrenkende ytringskultur, og han er kritisk til Røsvik som ikke «tålte […] at jeg klaget og krevde kompensasjon, det ble avvist. Jeg ville ha opplyst offentligheten om saken uansett. Så alvorlig er den. Jeg protesterer intenst mot at Prosa, sakprosaforfatternes eget tidsskrift, bekjenner seg til en innskrenkende ytringskultur à la Røsvik». Røsvik på sin side skriver i innlegget Løgna er enkel, sanninga kompleks (Aftenposten, 15. juli), at hun «gav Hem ei lang tilbakemelding der eg prøvde å få han til å gå grundigare til verks i vurdering av innhaldet i boka. Responsen på neste utkast, som Hem siterer, vart skriven fort og gale, i rein lettnad over at han hadde levert noko som likna ei normal bokmelding med både ros og ris. Det var ikkje ein slik grundig gjennomgang som eg hadde håpt å få, men han hadde tatt til følgje fleire av innspela frå meg, så eg syntest at eg måtte publisere». Dette innlegget ble ikke tatt nådig opp av Ivo de Figueiredo og Åsmund Svendsen som stiller seg kritisk til den behandlingen de mener Hem har blitt til del, og skriver i innlegget Hvem tør skrive for tidsskriftet Prosa når redaktøren slakter sine anmeldere? (Aftenposten 16. juli): «For oss som ikke har tilgang til Røsviks hode, virker det mer som om kvaliteten på Hems tekst har endret seg i takt med redaktørens hurtig skiftende ideologiske standpunkter. Vi skjønner at han reagerer». I samme avis kritiserer Bernhard Ellefsen også Røsviks redaktørgjerning: «Hvordan er det mulig at Prosa, som er medlemsbladet til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, kan opptre slik overfor en frilanser? Dersom Røsvik ville fremstå som en prinsippfast redaktør, burde hun ha stått ved sitt ord om at hun ville ha boken anmeldt, og publisere anmeldelsen hun hadde godkjent».

Så kommer en tilsynelatende gladnyhet: Vi skal alle (alle som abonnerer på Samtiden) likevel få lese anmeldelsen! Men akk nei, ikke den opprinnelige, men en ny fra Hems penn om samme bok. Om det skriver Kjetil Rolness i E24 (21. juli) at «Men – da får vi jo heller ingen dokumentasjon av hva Prosa nektet å trykke. Noe mange av oss trodde var poenget. Inkludert Klassekampen, som feilaktig skriver i ingressen: «Samtiden vil nå trykke den refuserte anmeldelsen.»». Svar fra Samtidens redaktør, Christian Kjelstrup, får han 23. juli under tittelen Rolness’ fremstilling er ikke helt nyansert.

Skaden er skjedd, og nå skal den leges. I den anledning mener noen at hoder bør rulle, men et mindre dramatisk anslag har Merete Hobbelstad som skriver i Dagbladet 27. juli at «Alle har rett til å uttrykke seg, men ingen har rett til å komme på trykk i den publikasjonen de måtte ønske, og redaktørenes uavhengighet er noe det er viktig å hegne om. Samtidig må en redaktør kunne forvente og håndtere kritikk når de gjør noe som andre reagerer på. Presset mot en stor, åpen offentlighet er reelt og kommer fra flere hold, og kampen for å bevare adgangen til ytringsrommet for et stort spekter av perspektiver og standpunkter, må kjempes kontinuerlig».

 

Merete Pettersen

Da Aakvaag satte problemet under debatt i Morgenbladet sommeren 2020

Foto: Alex Blajan

Journalistenes inntog i sakprosaen svekker samfunnets intellektuelle beredskap, påstod Gunnar C. Aakvaag i Morgenbladet 19. juni. Hans bekymring er knytta til det han kaller for et journalistvelde/mediokrati som «utfordrer forskerveldet («teorikratiet»), slik forskerveldet i sin tid utfordret litteratveldet («poetokratiet»)». Han mener at den journalistiske sakprosaen gjennom sin personifisering fortrenger «innsikt i betydningen «viser hvordan komplekse forhold henger sammen». Til det trenger vi teori». Offentlighetens saklige kvaliteter, og med det den myndige borger, er ifølge Aakvaag under press.

Personifisering i sakprosa er for Aakvaag synonymt med opplevelser som i sin tur fortrenger teori og innsikt, og han mener at vi ser klare tendenser i dag til at «forskere trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter og den allmennrettede sakprosaen – og særlig bøker skrevet på norsk for et bredere publikum – overtas av journalister». Aakvaag løfter fram tre mekanismer som skadelige for den allmennretta, akademiske sakprosaen: Karrierekrav for forskere («publish or perish»), at «Personifisering og opplevelser er mer underholdende og selger bedre enn teori og innsikt» og en portvokterfunksjon i forlag, tidsskrift og nettsteder som «tenker «journalistisk» og skyr teori, gjerne med den demokratiske begrunnelse at «alle skal med»».

Struktur eller aktør?

Arne Vestbø, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO), svarer den 25. juni at Aakvaag konstruerer en falsk motsetning. Han mener at «Problemet er ikke at for mange journalister skriver sakprosabøker, men at for få forskere gjør det», og peker på at «Aakvaag reiser en viktig problemstilling i sitt innlegg: Hvordan skal vi sørge for at forskere ikke trekker seg tilbake til spesialiserte internasjonale tidsskrifter?». Vestbø løfter fram én mekanisme til som NFFO mener har betydning: En manglende anerkjennelse fra myndighetene om betydningen «sakprosa som produseres i kunnskapssektoren, har for samfunnet». Avslutningsvis skriver han at «Vi trenger en statusheving av forfatterrollen i norsk akademia, og det må tas grep som gjør at flere akademisk ansatte får bruke tid til å skrive bøker der teori forklares og forskning formidles».

Den 26. juni trer Tore Slaatta inn i debatten under overskriften Faglitteraturens politiske økonomi. Den tidligere generalsekretæren i NFFO mener at «Det er ikke journalistene som ødelegger faglitteraturen. Problemet er at det faglitterære kretsløpet for bøker er i ferd med å bryte sammen». Slaatta peker også på andre eksterne mekanismer som er til hinder for faglitterære utgivelser, eller kunnskapslitteraturen som han forslår som ny benevnelse: «Samtidig er det blitt vanskeligere for norske forlag å tjene penger på akademiske bokutgivelser. (…) Forskningsbasert litteratur, enten den er teori eller empiribasert, faller ofte utenfor innkjøpsordningene. (…) Gjennom Plan S er alle faglitterære forfattere tvunget over på åpne lisenser, og det sprer seg fra artikkelskriving til bøker. Dermed må også den forskningsbaserte fagboken med en sterk forfatterstemme utgis med forhåndsgodkjent støtte fra NFR og en velvillig arbeidsgiver. Men vil instituttledelsen synes det er bra at du skriver den norske boken i arbeidstiden?».

Moral og fornærmelser

Men til tross for også velvillig lesning av Aakvaags innlegg, som agendasettende i debatten om sakprosaens rolle i offentligheten, så er ikke Aakvaag nevneverdig imponert. Han skriver i et tilsvar til Vestbø og Slaatta den 3. juli at Forskere, forlagsredaktører, anmeldere og lesere bør skjerpe seg, og at «Slaatta og Vestbø styrer unna problemet». For det er fortsatt Aakvaags anliggende «å kritisere de negative konsekvensene av journalistifiseringen av norske sakprosabøker». De strukturelle tiltakene som Vestby og Slaatta både løfter og etterlyser, møtes av det som Aakvaag selv kaller for en appell til aktører i kretsløpet basert på «litt god gammel moralisme: «Skjerp dere!» Forskere bør være mindre karrieristiske og bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Forlagsredaktører bør utgi dem. Bokhandlere bør profilere dem. Anmeldere bør anmelde dem. Og ikke minst bør vi publikummere kjøpe og lese dem».

Samme dag publiseres også et innlegg fra Prosas redaktør Merete Røsvik, under tittelen Aakvaags dødssynd, og med ingressen «Alle tekstar treng ikkje nå alle, dei treng berre å finne fram til dei lesarane som ser viktige poeng og kan bringe dei vidare. Som journalistane». Også Røsvik leser teksten til Aakvaag med positive anslag, som når hun skriver at «det må vere legitimt for Aakvaag å kritisere ei stadig sterkare favorisering av lettlesen og lettfordøyeleg prosa. Det er ei utvikling vi bør vere merksame på», men også at Aakvaag til dels bommer kraftig: «Når færre les bøker, og då særleg i yngre alderssegment, krympar også publikummet for akademisk orientert litteratur raskt – men med éit viktig unntak: Journalistar og forfattarar som treng forskingsbasert kunnskap som grunnlag for eigne skriveprosjekt. Dermed gjer Aakvag seg skuldig i det som i dagens ytringsklima er ei dødssynd: Han fornærmar sitt kjernepublikum».

Den 10. juli kommer NFFO på banen igjen ved styreleder Geir Hønneland og allerede nevnte Arne Vestbø, sammen med styrelederen i Det faglitterære fond, Gunhild J. Ecklund. De spør: Hva kan gjøres for norsk faglitteratur? Den moralske hansken fra Aakvaag plukker de ikke opp, men slår igjen fast at «Myndighetene bør bidra med egne virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren», og lister opp fem kulturpolitiske «virkemidler i en litterær infrastruktur for kunnskapssektoren».

12. juli kommenterer Aage Rognsaa (sakprosaforfatter og språkkonsulent) debatten når han skriver Forskerne må lære av journalistene. Han mener Aakvaag overser «at mange av de dyktigste forskerne som publiserer artikler og bøker for allmennheten, nettopp benytter de retoriske virkemidlene som han kritiserer journalistene for å bruke – fortellinger, jeg-drevne fremstillinger, leservennlig struktur og et språk som er mulig å forstå for et bredt publikum» og at «En vesensforskjell mellom forskere og journalister er at forskerne gjennom sin sosialisering innenfor akademia, læres opp til å uttrykke seg på en måte som bare er forståelig for fagfeller». Rognsaa er også til dels enig i det Aakvaag sier om forskeres prioriteringer: «Til forskerne sier han at de må bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Helt enig! Men forutsetningen er at flere forskere lærer seg å skrive like klart og leservennlig som journalistene. Først da kan de ha håp om å overta journalistenes posisjon i formidlingen av allmennrettet sakprosa».

24. juli intervjues Aakvaag i Morgenbladet, og han fastholder sin kritikk av den journalistiske sakprosaen under overskriften Etterlyser teori, klarhet og struktur: «Vi drukner i empiriens hav og går oss vill i fortellinger om enkeltmennesker, sier Gunnar Aakvaag, som etterlyser sakprosa med teori – helst skrevet av akademikere». Og så var det kanskje ikke den journalistiske sakprosaen han egentlig adresserte, men graden av forskningsbaserte sakprosa i offentligheten: «Journalister må gjerne bruke teorier og begreper fra for eksempel samfunnsfag. Det er bare at forskerne er bedre. Derfor bør de komme på banen». Dette møter motbør hos Erika Fatland, hvis bok Grensen. En reise rundt Russland (2017), er med i Aakvaags eksempelliste over journalistisk sakprosa (i selskap med blant andre Åsne Seierstad og Morten Strøksnes) som ifølge han er egnet til å underholde, men ikke til å skape reell innsikt. Fatland har følgende å melde: «Aakvaags innlegg var noe av det mer tullete jeg har lest på en stund». Hun viser til at flere av forfatterne som Aakvaag trekker fram har akademisk bagasje. Hun peker også på en form for nullsumtekning fra Aakvaags side: «Det er ikke sånn at det er en fast kvote bøker som kan bli utgitt og få plass i det offentlige rom».

Perspektivforskyvende innsikter i offentlighetens tjeneste

I samme intervju sier professor i sakprosa ved UiO, Johan Tønnesson, at «det er lite fruktbart å gjøre akademisk og journalistisk sakprosa til motsetninger», og påpeker at ordet teori knyttes epistemologisk til det å «se»: «Altså er teori verktøy å se fenomener gjennom, noe jeg vil påstå at de nevnte forfatterne også gjør. Men det er klart at å knytte an til bestemte teoretiske byggverk er noe som først og fremst den akademiske faglitteraturen bidrar med. Men jeg vil ikke rangere disse to. Vi trenger helt klart begge deler».

Og Aakvaag vil, i likhet med Slaatta, fjerne tellekantsystemet. Han mener også at de som er ansatt i trygge jobber må «vurdere å prioritere allmennrettet sakprosa fremfor publisering i fagfellevurderte tidsskrifter». Han foreslår selv en ny publikasjon som kan være «kalt Trender i tiden i dag, eller noe sånn, der jeg ville fått en ledende filosof, statsviter, sosiolog, og så videre, til å dele sine tanker». Siste sak i debatten er et innlegg fra Tore Slaatta, 5. august. Under overskriften Får forskerforfattere sin rettmessige andel? dreier han debatten mot NFFO og fordelingspolitikk: «Aakvaag og jeg er enige om at tellekantsystemet ikke motiverer for skriving av norske fagbøker. Men tross Aakvaags skepsis mot å trekke inn litteraturpolitikken vil jeg igjen hevde at Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFO) har et vesentlig ansvar for situasjonen. Uttalelser fra NFFOs ledelse denne sommeren skaper ny usikkerhet om NFFOs forvaltning av Det faglitterære fond er legitim og i samsvar med litteraturpolitiske føringer».

Utenfor Morgenbladets salonger er det også publisert et intervju med Gunnar C. Aakvaag i Khrono, 30.juli: Intellektuelt sjølvmord å skrive sakprosa på norsk, og 22. juni skrev en indignert vitenskapelig assistent om Aakvaags akademiske arroganse på Sakprosabloggen.

Avslutningsvis siterer jeg igjen Johan Tønnesson fra Morgenbladets intervju 24. juli, litt løsrevet fra kontekst, som en overordna kommentar til debatten i sin helhet – om dialogens funksjon:

«Som eksempel kan jeg nevne min egen helt Bakhtin, som kalles dialogismens far. Hvis man går i dybden av hans begreper, ser man hvordan Bakhtin, på en avansert måte, forstår en menneskelig ytring som spor av tidligere ytringer og varsler om nye. Teoretisk innsikt åpner øynene for noe annet enn det vi tenker på når vi snakker om dialog i dagligtalen. Slike perspektivforskyvende innsikter er noe man kan ønske seg mer av i offentligheten».

 

Merete Pettersen

Sommerhilsen

Anledningen benyttes til å pushe sakprosalektyre for late dager uten deadline – eller uansett dager egentlig.

I Bøygen 2/20 Filosofi (s. 65) skriver Johan Tønnesson, Marta Nordheim og Ingrid Wergeland om den etiske sjekklista for sakprosa,  initiert av Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening og lansert i februar 2020.

Bøygen spør.

1. Trenger vi en etisk sjekkliste for sakprosa? Hvorfor eller hvorfor ikke?

2. Hvilke implikasjoner tror du den nye etiske sjekklista fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening får for det litterære feltet i Norge?

Se hva de svarer her.

Tidsskriftet Prosa feirer 25 år i sakprosaens tjeneste og lanserte i forbindelse med sitt jubileumsnummer podcasten Prosapodden. I jubileumsnummeret skriver Aasne Jordheim om ulike redaktørers stil i lederartiklene, Bjørn Ivar Fyksen tar for seg kvinner og menns tilstedeværelse i spaltene og reflekterer videre rundt kvotering og kjønnsroller. Johan L. Tønnesen har gått løs på det store spørsmålet: Har Prosa endret sakprosakritikken?

Hva med boka Universitetskamp der 30 akademikere «skriver […] om framveksten av en ekstern kontroll og en indre disiplinering som gradvis har begrenset universitetsdemokratiet, det kollegiale samholdet og den akademiske friheten». Hør podcast på Vox Publica 

Eller kjenner du til kunstneren Tor Essaisen? Les om han i Tekstualitet.

Les også en annerledes anmeldelse av Anders Johansens Komme til orde av Kristian Bjørkdahl. Mindre interessant er reklameeksplosjonen i teksten innledningsvis, men hang in there!

Og med det ønsker vi alle en riktig god sommer!

 

Av Merete Pettersen