Bergen internasjonale litteraturfestival for sakprosa og skjønnlitteratur 14-17 februar

– Først og fremst har vi invitert forfattarar vi har stor tru på, som
skriv god litteratur. Vi har også bevisst invitert forfattarar som har skrive bøker som går rett inn i dei store, viktige spørsmåla i vår tid.
På festivalen vil det handle om klima og natur, vald og terror, tru, etnisitet og den overordna tematikken som er identitet, seier festival-
sjef Teresa Grøtan.

Vi ønsker Bergens nye litteraturfestival velkommen! Den lover bredde med 50/50 internasjonalt og norsk program, og 50/50 med sakprosa
og skjønnlitteratur.

– Målet er ein internasjonal festival som foreiner litteratur, samfunn og politikk. Vi er veldig glade for å få besøk frå så mange forfattarar som har markert seg med svært gode utgivingar om verda og tida vi lever i, seier Grøtan.

Vi anbefaler blant så mye annet anbefalelsesverdig, tre litterære samtaler:

Foto: Dawin Meckel

Kjensla av verda

Frå 1997 – 2015 leia Heinz Bude forskingsgruppa “The Society of
the Federal Republic of Germany” ved Hamburg Institute for Social Research. Sidan 2000 har han vore professor ved Institutt for makrososiologi ved Universitetet i Kassel.

Bude har gitt ut ei rekke bøker, og har mellom anna fått mykje merk-semd internasjonalt for The Society of Fear, der han skildrar samfunnet vi lever i som karakterisert av frykt, frå framveksten av terrorisme til usikkerheita knytt til økonomiske kriser og lavkonjunktur. Bude avdekkar eit samfunn prega av usikkerheit, undertrykt sinne og stille harme, og skildrar korleis denne frykta ikkje så mykje stammar frå “a powerful other”, men heller frå dei tilsynelatande uendeleg mange moglegheitene vi står overfor.

Korleis speglar dei mest intime rørslene i oss – kjenslene – større endringar i samfunnet? Det er spørsmålet den tyske sosiologen Heinz Bude stiller i si nyaste bok The Mood of the World. I denne undersøker han korleis det vi trur er heilt privat i røynda også er ganske offentleg – og kva dette har å seie for korleis vi skapar vår identitet.

Bude møter Anne Gjelsvik, professor ved NTNU, til samtale.

Samtalen vil vere på engelsk

Ubundne kontraktar

Korleis vi les bøker, blir mellom anna forma av våre forventningar til teksten. Om det står «roman» på omslaget, vil vi lese på ein annan måte enn dersom det står «essay». Har forfattaren eit ansvar for å klargjere korleis teksten skal bli lesen? Og kva skjer når forfattaren vel å bevege seg mellom ulike sjangrar i ei og same bok?

Den kroatiske forfattaren Dubravka Ugrešić er kjend for sine sjanger-overskridande bøker. Ho snakkar med kritikar Ane Farsethås. Samtaleleiar er Kari Jegerstedt.

Samtalen vil vere på engelsk.

Foto: Anna-Julia Granberg

 

Ane Farsethås (f.1973, Noreg) er litteraturkritikar og kulturredaktør i Morgenbladet.

Ho har gitt ut bøkene Herfra til Virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur og Essensielt, litteraturens og filmens klassikere, saman med Øyvor Dalan Vik. I 2004 blei Ane Farsethås kåra til Årets litteratur-kritiker av Norsk Kritikerlag og Nordens beste kritiker av tidsskriftet Nordisk Litteratur.

I boka Grenseverdier. Sannhet og litterær metode (2018) undersøker ho forholdet mellom litteratur og verkelegheit.

Foto: Shevaun Williams

 

Dubravka Ugrešić (f. 1949, Kroatia) er forfattar og har gitt ut ei rekke romanar og essay der ho mellom anna tematiserer oppløysinga av heimlandet Jugoslavia (no Kroatia).

Ugrešić underviste i ei årrekke i litteraturvitskap ved Universitetet i Zagreb, og ho har også undervist ved amerikanske og europeiske universitet som Harvard, UCLA, Columbia og Free University of Berlin. Då krigen braut ut i 1991, tok Ugrešić eit klart antikrigs-standpunkt.
Ho måtte forlate Kroatia i 1993 og bur no i Nederland.

Ugrešić har vunne ei rekke prisar, som Austrian State Prize for European Literature og Neustadt International Prize for Literature.
Ho var også på kortlista til Man Booker International Prize i 2009 og National Book Critics Circle Award for Criticism i 2011.

Bøkene hennar er omsette til meir enn 20 språk.

Kunsten å vere annleis

Då Nell Irvin Painter gjekk av med som pensjon som historieprofessor på Princeton, byrja ho studere kunst. Denne erfaringa; å vere ei kvinne med eit langt liv bak seg midt i eit miljø av unge kreative, har ho skrive om i boka Old in Art School. Også Jan Grue har skildra korleis det er å vere nesten – men berre nesten – akkurat som alle andre. I Jeg lever et liv som ligner deres skriv han om å vere akademikar, forfattar og rullestolbrukar.

Dei to møtest til ein samtale om kropp, kunst og identitet. Samtalen blir leia av professor emeritus i litteraturvitskap, Per Buvik.

Samtalen vil vere på engelsk.

Foto: Amne Valeur
Foto: Amne Valeur

 

Jan Grue (f. 1981, Noreg) er forfattar og professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo.

Han forskar hovudsakleg på kropp og kroppsforståing, sjukdom, funksjonshemming og normalitet. Grue debuterte med novelle-samlinga Alt under kontroll (2010), og har sidan gitt ut fleire novellesamlingar og romanen Det blir ikke bedre (2016).

Han har også skrive barnebøker og fagbøker, mellom anna  Kroppspråk som tematiserer framstillingar av funksjonshemming
i eit kultur- og samfunnsanalytisk perspektiv. I 2018 gav han ut den sjølvbiografiske boka Jeg lever et liv som ligner deres. Bøkene hans
er omsette til engelsk, ungarsk og dansk.

Foto: Art Paxton

 

Nell Irvin Painter (f. 1942, USA) er professor emeritus i amerikansk historie ved Princeton University, og ein av USAs leiande historikarar.

Ho har gitt ut bøker som Standing at ArmageddonSojourner Truth
og bestseljaren The History of White People, som alle har fått mykje merksemd for å gi innblikk i korleis vi historisk har sett på og omsett idear om kjønn, verdi, hierarki og rase.

Painter har ein master i kunst frå Rhode Island School of Design og ein bachelor frå Mason Gross School of the Arts. Det kunstnariske arbeidet hennar har blitt stilt ut ved galleri som San Angelo Museum of Fine Art, the Brooklyn Historical Society og Gallery Aferro.

Mer informasjon om festivalen finner du her.

Det største dansklæreverket: Lite sak, lite prosa

Dansklæreren Claus Detlef bidro i 1988 med en av de beste definisjonene av sakprosa, der han lot «direkte ytringer om virkeligheten» være kjernen, slik det er blitt i den dominerende forståelsen av sakprosa her i landet. 20 år seinere lærer imidlertid danske elever gjennom det mestselgende læreverket Dansk.gyldendal.
dk at sakprosa er «ikke-fiktion» som kjennetegnes ved «at den er saglig – altså neutral og handler om kendsgerninger». Like fullt presenteres sakprosaen i læreverkets utvalg gjennom tekster med liten vekt på innholdet og med tydelig situasjonell forankring – stort sett skrevet
av enten journalister eller skjønnlitterære forfattere. Utvalget avspeiler med andre ord ikke sakprosaens samfunnsrolle og dermed heller ikke dens potensielle retoriske gjennomslagskraft.

Dette er noen av funnene i en undersøkelse gjennomført av den
danske retorikeren og morsmålsdidaktikeren Christina Matthiesen.
Hun kritiserer altså kvaliteten på læreverket, som er preget av in-konsekvent og dårlig tenkning, men hun har også gått kvantitativt til verks: Mens norske debattanter, for øvrig ganske uberettiget, uttrykker redsel for at skjønnlitteraturen i skolen skal drukne i sakprosaens hav, utgjør sakprosaen i danskenes ledende læreverk åtte prosent av de skriftlige eksempeltekstene. Åtte prosent, i en tid full av falske nyheter, og hvor danske sakprosaforfattere gjennom flere år har markert seg med sterke bøker, slik vi så i den skandinaviske sakprosakåringen i fjor. Den samme radikale skjevheten finnes i Dansk.gyldendal.dks «genreforløb», her utgjør sakprosaen tre av 16 sjangere.

Matthiesen er en av forfatterne i den kritiske antologien Læremidlernes danskfag, som utkom for et års tid siden. Hun etterlyser en dansk sak-prosaoffensiv, og allerede i åpningen fremmer hun et klart «Look to Norway»-perspektiv som vi ubeskjedent deler med våre norske lesere:

I Norge kan man gå ned i en kiosk og købe sig Prosa – tidsskrift for sakprosa, der udkommer seks gange om året og har et oplag på
6.200 eksemplarer. Men ikke bare på kiosksiden og altså af såkaldte almindelige læsere prioriteres sagprosa i Norge. Sagprosa prioriteres også inden for forskningen […] Centralt i forskningsmiljøet står bl.a. det nordiske forskningstidsskrift Sakprosa og bibliografien over
norsk sagprosaforskning, Sakbib, hvori man finder underkategorier som eksempelvis politik, myndighedens sagprosa, offentlig mening, essayistik, litteraturkritik, videnskab, skole, arbejdsliv, fritid og underholdning. Underkategorierne understreger, at sagprosa optræder inden for alle domæner af livet, den enkeltes liv og samfunds-livet, og netop derfor bør sagprosa også have en central placering i skolen og dermed i læremidler.

Christina Matthiesen: Sagprosaens placering. I J. Bremholm, J. Bundsgaard, S. S. Fougt og A. K. Skyggebjerg (2017). Læremidlernes danskfag. Aarhus Universitetsforlag, ss. 247-272.

Her finner du forlagets informasjon om boka. 

Av Johan Tønnesson

Sakprosaens ressurser

Fra venstre: Kaja Bjølgerud Grimsgaard, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og Johanne Sumstad Artved.


Sakprosabloggen har snakket med studentene Johanne Sumstad Artved, Thale Raad, Jonas Vårum Olafsen og faglærer Kaja Bjølgerud Grimsgaard på sakprosaemnet
ved UiO høsten 2018

– Har sakprosaemnet endret deres innsikter på noen måte?

Thale: – Ja, jeg har fått en større bevissthet om de tekstene jeg er omgitt av, noe jeg synes er utrolig interessant. Det at noe ikke nødvendigvis har et fast svar er jo veldig gøy. Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.

Johanne: – Temaet er noe jeg har vært opptatt av lenge, og synes at emnet har tilført meg en del nytt. Det har gitt meg mye med tanke på debatten om skjønnlitteratur og leserkontrakten, men det er ikke lett – og det er ikke noe klart svar, men det har blitt lettere å stille de relevante spørsmålene.

Jonas: – Jeg liker godt debatten om sjangre, og i dette emnet har jeg
fått noen innsikter jeg ikke var klar over at jeg manglet: Hva sjangre
er, hvordan vi bruker det og hvorfor. En sjanger er på en måte ikke en størrelse, den har ikke noen utstrekning, og det gjenspeiler seg i teksten. Jeg liker veldig godt at sjangerbegrepene ikke er låste, at de er i utvikling hele tiden, og om ti år har vi kanskje flere typer litteratur? Jeg er spent og optimistisk med tanke på framtid og kommunikasjon, og språk er jo mye mer enn ord og skrevne setninger. Jeg ser for meg å jobbe med dette, og har gjennom sakprosastudiet blitt bevisst på konkrete språklige verktøy som jeg ikke har funnet i filosofien.

«Jeg synes faktisk at dette emnet har endret på hvordan jeg tenker på sak nå.» (Thale)

Jonas har fordypning i filosofi, og mener det er svært relevant for filosofer å være bevisste på at et klart og tydelig språk er viktig for å
bli dyktige formidlere.

– Tenker du at det i tillegg kan hjelpe deg å forstå ditt eget fag bedre, eller å bedre se det som kan framstå som motsetningsfylt?

Les mer «Sakprosaens ressurser»

Digitale verktøy på jobben: Hva gjør de med oss?

Grensen mellom privat og offentlig har blitt utfordret av den felles digitale kalenderen som nå er i bruk på svært mange arbeidsplasser.
I denne forskningsartikkelen i tidsskriftet Sakprosa undersøker
Mona Blåsjö, Sofia Johansson og Carla Jonsson hvordan vi som ansatte bruker digitale kalendere og hvordan vi omtaler dem.

Studien peker både på mulighetene – vi kan bli mer myndige og skaffe oss god oversikt – og farene: Vi kan oppleve maktesløshet. Metoden er hentet fra mediert diskursanalyse, systemisk-funksjonell lingvistikk og «agency»-teori.

Unge retorar i Lofoten. Ein Toulmin-inspirert argumentasjonsanalyse

Høsten 2020 innføres nye lærerplaner i skolen, der blant annet demokrati, medborgerskap og bærekraftig utvikling er tverrfaglige temaer. For å nå disse målene er det avgjørende med retorisk kompetanse. Kjersti Maria Rongen Breivegas «Unge retorar i Lofoten. Ein Toulmin-inspirert argumentasjonsanalyse», publisert i tidsskriftet Sakprosa desember 2018, tar utgangspunkt i en klasseromsdebatt mellom elever i Lofoten på 8. trinn, med eventuell oljeutvinning i havområdene utenfor som tema.

Her er Breivegas presentasjon av artikkelen og det tilknyttede forskningprosjektet:

«Den overordna forskingskonteksten er slik demokratipedagogisk, men i denne artikkelen får sjølve argumentasjonsanalysen mest plass. Metodiske problemstillingar knytte til bruken av Toulmin-modellen vert også drøfta (…) Debatten er eit sentralt datamateriale i forskings-prosjektet Kritisk demokratisk danning ved Høgskulen på Vestlandet.»

 

 

 

 

«Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?

Utlån av fagbøker til barn og ungdom ser nærmest ut til å stå på stedet hvil, 13 år etter at læreplanen Kunnskapsløftet oppjusterte sakprosaen
og ti år etter at Landslaget for norskundervisning gjennomførte en om-fattende sakprosakampanje. Hvorfor er det slik? Det diskuterer Anne Rita Feet i denne artikkelen.

 

«Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?
Av Anne Rita Feet, lektor i norskdidaktikk

Et nasjonalt løft, dannelsesverktøy, de verdifulle tekstene, redskap for aktivt medborgerskap. Superlativene var mange i utdanningssektoren da læreplanen Kunnskapsløftet så dagens lys i 2006. Planen ble omtalt som en sakprosareform, der skjønnlitteratur og sakprosa var likestilt. Kunnskapsløftet vektla også grunnleggende ferdigheter; lesing og skriving skulle være et felles anliggende i skolen. Disse ferdighetene
ble innarbeidet i alle fag, og fagtekster fikk fornyet oppmerksomhet. Årsakene til bred sakprosasatsing og varm velkomst, var blant annet forskningsprosjektet Kvalitetssikring av læringsutbyttet i norsk skriftlig (KAL) som avslørte at jenter fikk bedre resultater enn gutter i norsk skriftlig, fordi jentene skåret godt på kreative, fortellende tekster. Prosjektet viste dessuten at få elever skrev argumenterende tekster, og de som lyktes, var flinke gutter (Evensen 2003). Også resultatene på PISA-undersøkelsene tidlig på 2000-tallet, var nedslående: Norske elever presterte under gjennomsnittet i lesing, naturfag og matematikk. Nasjonale prøver, iverksatt 2004/05, bekreftet at norske elever hadde dårlige leseferdigheter, spesielt ved lesing av sammensatte fagtekster. Sakprosa ble dermed utropt som nøkkel til elevers leseprestasjoner.
I sum var det gode grunner til storsatsing på sakprosa i skolen. Nå har læreplanen virket i et drøyt tiår, og det er tid for å gjøre opp status: Hvilken betydning har sakprosa for grunnskolens elever? Hva er stoda i dag?
Les mer ««Skit i hva ungene leser» – sakprosa på stedet hvil?»

Faktafyk er tilbake!

Foreningen !les kan igjen tilby sakprosamagasinet Faktafyk. Magasinet sendes til ungdomsskoler over hele landet, og skal bidra til å øke unge leseres nysgjerrighet og kunnskaper om sakprosa. Skoleåret 2017/18 ble magasinet lagt på is på grunn av manglende finansiering, men i januar 2019 kommer altså Faktafyk tilbake med et opplag på 90 000. Hurra!

Nytt temanummer av tidsskriftet Sakprosa

Evalueringens sakprosa. Seks studier av evaluerende tekster i barnehage og skole

Det er stor interesse for kvaliteten på barnehager og skolers arbeid,
og for å dokumentere og evaluere kvalitet. Dette kommer blant annet
til syne som tekster, så som skjemaer, planer, styringsdokumenter, eksamensoppgavespørsmål og kartleggingsverktøy. I det nye tema-
nummeret av tidsskriftet Sakprosa har språk- og tekstforskere fra forskningsgruppa Utdanningstekst ved Universitetet i Agder, og en dansk kollega, sett nærmere på noen slike tekster.

«Målesyke.» «Telle-hysteri.» Det mangler ikke på kritiske karakteristikker av tendensen til å ville måle og veie abstrakte
størrelser som kunnskap og kvalitet, i en tradisjon som mange
vil ønske å omdøpe til Old Public Management. Forskerne bak temanummeret har imidlertid ikke latt studiene styre av noen pro-
eller kontra-ideologi. De er skrevet ut fra et felles ønske om å
undersøke evalueringens sakprosa kritisk og konstruktivt.

Temanummerets innhold:

1. Gunhild Kvåle & Catharina Höög: «Prøver, måling og evaluering – pedagogiske utviklingsverktøy eller måleredskaper? Et kritisk perspektiv på vurderende og dokumenterende sakprosa i skole og barnehage». Introduksjon til temanummeret.

2. Tom Flaten & Magnhild Vollan (UiA): «Ukeprøva – en sentral, men uutforska teksttype i skolen». Analyser av ukeprøver brukt på 3.-7. trinn i norske skoler.

3. Gro-Renée Rambø & Elise Seip Tønnessen (UiA): «Mellom kunnskapsdiskurs og sosial diskurs: Ukeplaner som sjanger og vurderingspraksis». Analyser av ukeplaner fra 2., 5. og 7. trinn fra et utvalg norske skoler.

4. Anne Løvland (UiA): «Planken som forsvann. Ein analyse av avgangsprøva i norsk gjennom 50 år». Undersøkelse av oppgavesettene til skriftlig eksamen i norsk fra 1967-2017.

5. Jeppe Bundsgaard (Aarhus Universitetet): «Pædagogisk brug af test». En kritisk analyse av de digitale nasjonale leseprøvene i Danmark.

6. Gunhild Kvåle (UiA): «Kartlegging, kos og kontroll. En kritisk analyse av TRAS-skjemaet som multimodal tekst». Analyse av et språk-kartleggingsskjema for førskolebarn.

7. Nils Rune Birkeland (UiA): «Vurdering for læring – en trojansk hest i skolen?» En kritisk diskursanalyse av OECDs anbefalinger for norsk skole.

Lenke til tidsskriftet Sakprosa.

Merete Pettersen

 

Språkprisen 2018 Sakprosa

Gjennom Språkrådets arbeid for å fremme og styrke stillingen til norsk språk, deles Språkprisen ut til de eller den som har gjort fremragende bruk av norsk i sakprosa. Kandidater til prisen kan komme fra alle sentrale samfunnsområder. Den kan gå til en person eller til en gruppe, og gis for et enkeltverk eller en større produksjon fra de siste fem årene.

Prisen på 100 000 kr deles ut på Litteraturhuset i Oslo 15. november 2018 kl. 18–20. Arrangementet er gratis og blir tegnspråktolka.

De nominert er:

Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl. De er legestudenter ved Universitetet i Oslo og har sammen skrevet Gleden med skjeden (2017).

Dag O. Hessen. Han har de siste tjue årene markert seg sterkt i norsk offentlighet som en fremstående forsker i biologi og som en særs produktiv forfatter og formidler. Juryen trekker særlig fram C. Karbon – en uautorisert biografi (2015) og Vi. Samarbeid fra celle til samfunn (2017).

Geir Hestmark. Han er naturforsker, idé- og vitenskapshistoriker og professor ved Universitetet i Oslo og har skrevet Istidens oppdager.
Jens Esmark, pioneren i Norges fjellverden (2017).

Maria Berg Reinertsen. Hun er journalist i Morgenbladet og sakprosaforfatter, og har blant annet skrevet Henriette Schønberg Erken. En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken (2013) og Reisen til Bretton Woods (2017).

Her er juryens omtale av de nominerte.

Det blir også panelsamtale om hvordan skrive fengende og forståelig om fag. Panelet består av Marte Michelet, journalist og forfatter, Iselin Theien, historiker og biograf, Espen Søbye, filosof, forfatter og kritiker og leder av språkprisjuryen Sverre Tusvik, pensjonert forlagsredaktør.

Juryen har bestått av Sverre Tusvik, Merete Røsvik, litteraturkritiker, Toril Opsahl, førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium, Universitetet i Oslo og Knut Hoem, litteraturkritiker og journalist, NRK.

 

Merete Pettersen

Norsk fagspråk i forskning og høyere utdanning

På konferansen spørres det: Hva skal akademikere bruke norsk til når så mye av forskningen internasjonaliseres?

Førstkommende tirsdag, 13. november, kan det være duket for høy temperatur og saklige svingslag når Johan Tønnesson, professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier UiO, stiller til debatt med blant andre Curt Rice, rektor ved OsloMet. De skal diskutere språk-
politikk og det internasjonale akademiske fellesskapet. Rice har markert seg ved flere anledninger der han tar til orde for å bannlyse forsknings-
artikler på norsk:

— Å si at vi bør bannlyse forskningsartikler på norsk er en ekstrem påstand, men den kan forsvares. Forskning er per definisjon internasjonal. Hvis man skriver på norsk, melder man seg ut, sa Rice i Morgenbladet.

Resten av panelet består av Åse Gornitzka, viserektor for forsking og internasjonalisering, Universitetet i Oslo, Marita Kristiansen, forsker og terminolog og Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, dekan ved Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda. Erik Aasheim er møte- og debattleder.

Innledere er Fredrik W. Thue, professor ved Senter for profesjonsstudier, OsloMet – storbyuniversitetet, Ragnhild Ørstavik, assisterende sjefredaktør i Tidsskrift for Den norske legeforening, Terje Lohndal, professor ved Institutt for språk og litteratur, NTNU og UiT.

Konferansen er i regi av Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet.

Arrangementets hjemmeside