– Språk er makt! Skaff deg litt!

Av Ida Skjelderup

Det var en begeistret Johan Tønnesson som tok i mot elevene fra det han betegnet som verdens desidert mest berømte videregående skole i det store auditoriet i Georg Sverdrups hus på torsdag. Elevene fra Hartvig Nissen skole viste sterkt engasjement knyttet til problemstillingene som ble trukket frem, og hadde ingen vanskeligheter med å imponere sakprosaprofessoren. En henvisning til Kants bud om å kaste av seg umyndighetens åk tjente som inngang til Tønnessons hovedbudskap til elevene: Retorisk talekompetanse gir tilgang til deltakelse i demokratiet – og denne kompetansen kan læres! Via studier av Margaret Thatchers taler viste han at enkle grep som bruk av tallet tre, bokstavrim og gjendrivelse kan gi overveldende resultater og – med litt trening – gjøre de aller fleste av oss til vellykkete talere.

 

Johan Tønnesson foreleser for Hartvig Nissen-elever

 

Uetisk bruk av pathos

Med denne motiverende appellen fikk begreper som ethos, pathos og kairos direkte relevans – både som analyseverktøy og praktiske råd. Caser hentet fra debatten om stemmerett for kvinner og vinterens ulvedebatt ble tatt opp til diskusjon, og elevene ble først bedt om å vurdere bruken av retoriske virkemidler, for så å komme med forslag til revisjon. Spesielt gode innspill hadde elevene til analysen av Senterpartiets protestvideo mot regjeringens avgjørelse om ikke å tillate lisensjakt på ulv. De kraftfulle bildene av sønderrevne hundekropper ble karakterisert som uetisk pathosbruk. Hvorfor ikke benytte bilder av døde sauer? Videre ble dårlig produksjon og upassende musikk trukket frem som faktorer som kunne virke negativt på partiets ethos.

 

Jakt på ikke-retorisk sakprosa

Etter å ha etablert retorikken som middel for å oppnå myndighet, heller enn usaklig maktmisbruk, utfordret foreleseren tilhørerne til å ta del i jakten på den ikke-retoriske sakprosaen. Vidar Theisens værmeldinger og ordbokdefinisjoner ble benyttet som analyseobjekter, men jaktutbyttet ble likevel null – selv ikke matematiske formler kunne sies å være fri for retoriske aspekter. Men, som den finske professoren og oppfinneren av sakprosabegrepet, Rolf Pipping, i sin tid uttalte, er det likevel saken som bør stå i sentrum for sakprosaen, understreket Tønnesson. Elevene ble så presentert for definisjonen av sakprosa som «tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten», og fikk enda mer å tygge på da Tønnesson stilte spørsmål ved om det virkelig går an å ytre seg direkte om virkeligheten.

 

Fra venstre: Kristine Saga Hammerstad, Hanna Finsrud, Aurora Christine Haugan og Flavio Nicolai Spinetti

 

Siste utfordring til elevene ble den aller mest innbringende for Tønnesson og UiOs del. På oppfordring om å forbedre det foreløpige slagordet for studiespesialiseringen, kom Aurora Christine Haugan, Flavio Nicolai Spinetti, Kristine Saga Hammerstad og Hanna Finsrud med dette overbevisende forslaget: ”Språk er makt! Skaff deg litt! Søk Her!”

 

Etter endt retorikkforelesning fikk elevene omvisning på campus Blindern

 

 

 

– Årets avhandlinger har alle en åpenbar betydning for samfunnet

Av Ida Skjelderup

Innholdsmarkedsføring, klarspråk, Trump-velgeren som ’second-persona’ og tegnspråktolkning av musikk – årets masterpresentasjoner viste bredde i både tilnærming og tematikk. Men felles for oppgavene er ifølge sakprosaprofessor Johan Tønnesson en åpenbar betydning for samfunnet. Han understreker at det ved masterløpet i retorikk og språklig kommunikasjon oppmuntres til avhandlinger som på direkte vis griper inn i utfordringer i samfunnet. I sine tilbakemeldinger gav Tønnesson hver og en av studentene tips til hvordan de kan bringe forskningsfunnene sine videre ut i verden.

Siden 2010 har retorikkstudentene  som avslutning på masteremnet presentert oppgaven for opponenter og publikum. Det har utviklet seg til å bli en hyggelig og uformell, men likevel litt høytidelig ramme rundt uteksamineringen, sier Tønnesson. Dagens formål er todelt; studentene får mulighet til å presentere viktige funn for et interessert og kompetent publikum, samtidig som de føres inn i den akademiske tradisjonen det er å la studiene testes mot kritiske innvendinger fra fagfeller.

Tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

Førstekvinne ut var Marthe Ødegård Olsen med presentasjonen «Å høre etter noe mer. Visualisering av instrumental musikk – i en tegnspråktolks perspektiv». Informert av semiotisk teori og leserintervjuer av hørselshemmede, undersøker hun i avhandlingen tolkens rolle i oversettelsen fra instrumentalmusikk til bevegelser og visuelle tegn. Hun skiller mellom to stereotypiske tilnærminger; én subjektiv, emosjonsbasert som fokuserer på opplevelsesaspektet ved musikken, og én deskriptiv, mer teknisk, som blant annet formidler hvilke instrumenter som tas i bruk. Teori og leserintervjuer gir ifølge Olsen grunnlag for kritikk av tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer, der forbundet foreskriver nøytralitet og upartiskhet: I oversettelser av ikke-verbale sider av musikk ville en slik praksis frata hørselshemmede muligheten til å oppleve den emosjonelle siden av det kunstneriske uttrykket.

Marthe Ødegård Olsen viser frem tegnspråktolkning av instrumentalmusikk

 

Ulike perspektiver på politisk talekunst

I presentasjonen «Jeg prøver å skrive det jeg tror de ville skrevet selv. En kvalitativ undersøkelse av tre taleskriveres arbeid med å konstruere karakter i politiske taler», peker Simon Stjern på det paradoksale ved den store veksten i taleskriverstanden og det stadig mer gjeldende idealet om den autentiske politikeren. Gjennom intervjuer av tre taleskrivere og analyser av talene deres undersøker han i sin avhandling hvordan autentisitet konstrueres i den enkelte talen. Filip-André Baarøy viste i sin presentasjon, «Forglemmelsen av de glemte. En argumentasjonsanalyse av Mitt Romneys tale som skulle stoppe Donald Trump», hva slags modellvelger som konstrueres i talen som var ment å skulle få Trump-tilhengerne til å ombestemme seg. Ved hjelp av argumentasjonsanalyse og Edwin Blacks begrep om ’second persona’ finner han i oppgaven at talen forsøker å overbevise ved henvisning til eksperter, at den maner til moralsk ansvar og at den argumenterer for videreføring av et vellykket USA – alle uttrykk for ideer den empiriske Trump-velgeren opponerer mot. Slik tilbyr Baarøy mulige svar på hva republikanerne kunne gjort annerledes i sin kommunikasjon til folket.

Retoriske blikk på markedsføring

Nina Jansen Wiig og Anneline Rølsåsen presenterte begge oppgaver der de ved hjelp av retorikkfaglige verktøy undersøker ulike former for markedsføring. I «Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss? En analyse av seks tekster fra DNB og Gjensidige», redegjorde Jansen Wiig for tankegangen bak den stadig voksende sjangeren innholdsmarkedsføring, mens Rølsåsen i «Snus er min beste venn, og verste fiende. En multimodal analyse av to reklamefilmer fra Helsedirektoratet» blant annet snakket om stereotypiseringer av kjønn i de to filmene. Jansen Wiig fant i sin oppgave ut at selv om leserne av DNB og Gjensidiges innholdsmarkedsføring gjennomskuet selskapenes påtatte velvilje, og leste det som salgsstrategier, lot de seg likevel informere av innholdet i tekstene. Begge studenter fant at det retoriske begrepsapparatet kunne tilføre noe i undersøkelser av markedsføringsstrategier.

Nyskapende bidrag til klarspråkforskningen

I «Informasjon for innforståtte. En leserinformert undersøkelse av klarspråklig formidlingspotensiale i informasjon om asylregler» tar Nora Hjembrekke for seg behovet for klarspråkarbeid i asylsektoren. Oda Berg rettet i sin presentasjon «Muligheter og utfordringer ved deling av klare tekster i kommunesektoren – En kvalitativ undersøkelse av kommunalt klarspråksarbeid» kritikk mot de deler av klarspråkfeltet som ensidig fokuserer på tekstinterne klarspråkstrategier. Selv om slike er enkle å ta i bruk, vil de sjelden kunne gjennomføres uten at man erkjenner kontekstuelle utfordringer som kompetansegrunnlag, økonomi og følelsene forfatteren har investert i teksten. Hjembrekke, på sin side, fant ved hjelp av tekstanalyse og leserundersøkelser at informasjonsteksten hun analyserte la opp til tre ulike leseveier; én digital, én juridisk og én analog, men at den tiltenkte mottakergruppen ikke klarte å følge noen av dem. Basert på funnene utfordrer Hjelmbrekke klarspråkråd om å følge den klassiske pyramidemodellen der det viktigste nevnes først – undersøkelsene hennes viser nemlig at struktureringsprinsippet i denne sammenhengen skapte forvirring blant leserne.

-Forskningsmiljøet Norsk sakprosa er solid, synlig og innflytelsesrikt

Av Ida Skjelderup

Det humanistiske fakultet (HF) mener sakprosaforskningen ved ILN, med Johan Laurits Tønnesson i spissen, har hatt betydelig innvirkning på samfunnet. Under tittelen Impact: Johan Tønnesson og sakprosaens sak presenteres fagfeltet som solid, synlig og innflytelsesrikt, og Tønnesson trekkes frem som nasjonal premissleverandør.

Tønnesson under innstudering av metoden Sakprosa for retten blant norsklærere. Foto Ola Harstad

 

Presentasjonen er basert på innspill fra Det humanistiske fakultet ved UiO til rapporten Evaluering av humanistisk forsking i Noreg (HUMEVAL), der et av målene har vært å dokumentere og vurdere samfunnsbidrag fra ulike forskningsmiljøer. De mest overbevisende av disse innspillene er siden blitt publisert på HFs nettsider for ansatte, og denne gangen var det var det sakprosaforskningen som stod for tur. Ført i pennen av rådgiver og historiker Arve T. Thorsen og basert blant annet på uttalelser fra Landslaget for Norskundervisning, er teksten en hyggelig anerkjennelse til forskningsmiljøet som viser at arbeidet blir lagt merke til – også utenfor instituttet.

 

En vellykket etablering av et fagfelt

Omtalen legger vekt på at Tønnesson og sakprosaforskerne ved ILN har klart å etablere et nytt og velfungerende fagfelt i stadig vekst. Både Bergen, Trondheim og Helsinki har fått hver sine sakprosaprofessorater, og i samarbeid med det svenske Författarförbundet kommer det snart også ett på plass i Sverige.

Fagmiljøets innvirkning på innholdet i norskfaget trekkes frem som en suksesshistorie:

Sist høst var det hele 54 studenter som tok emnet «nordisk sakprosa», de aller fleste av dem lektorstudenter. Tønnesson har allerede bidratt betydelig i arbeidet med å få sakprosa inn på læreplanen gjennom Kunnskapsløftet.

Av andre vellykkete formidlingsprosjekter nevnes utbredelsen av en sakprosakanon for skolen, en samling av litterært sett fremragende eller på annen måte viktige sakprosatekster og den brede mottakelsen av referanseverket Hva er sakprosa (2008). Også på det juridiske feltet mener HF at Tønnessons sakprosaforskning har satt spor:

Han tok initiativet til seminarserien «Lovlig uklart» om klarspråk og juss, på Litteraturhuset, som var tett befolket av jurister og kommunikasjonsfolk i forvaltningen. I fjor kom nyheten om at Juridisk fakultet får en ekstrabevilgning fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet på 3,5 mill. hvert år til 2026 for å få klarspråk inn i juristutdanningen.

 

Hyggelig med ros fra fakultetet

Johan Tønnesson sier selv at han synes det er hyggelig å bli omtalt på denne måten. Fagmiljøet har hatt en spesiell posisjon ved fakultetet ved delvis å være eksternt finansiert gjennom Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Han understreker i den forbindelse at foreningen aldri har forsøkt å styre forskningen, som ofte har dreid seg om tekster som ligger godt utenfor kategorien «faglitteratur».

Tønnesson er nå i gang med å etablere det internasjonalt orienterte forskningsnettverket Nordisk Sakprosa, der danske og finske forskere blant annet kan dra nytte av den norske og svenske sakprosamiljøets erfaringer med etableringen av fagfeltet.

Ny masteroppgave: Et godt skole-hjem-samarbeid? Osloskolenes skriftlige kommunikasjon av rettigheten særskilt språkopplæring

Av Cecilie Drougge Halstensgaard

Cecilie Drougge Halstensgaards masteravhandling i retorikk og språklig kommunikajon er nå tilgjengelig på duo.uio.no.

I Osloskolen er det rundt 15 000 elever som har vedtak om særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring skal sikre at elever med svake språklige ferdigheter får tilstrekkelig opplæring i det norske språket. Dersom tekstene skolene sender ut for å informere om og tilby rettigheten ikke er i stand til å kommunisere med sine lesere, i de fleste tilfeller foresatte med relativt kort fartstid i Norge, kan dette i verste fall resultere i at elever ikke mottar sårt tiltrengt opplæring. Dette ved at de foresatte, i mangel på god og tilpasset informasjon, velger å takke nei til tilbudet – eller ikke svare i det hele tatt.

Samtidig står skolene og Utdanningsetaten i Oslo overfor vanskelige problemstillinger når disse tekstene skal utformes; hvordan skrive relativt faglig tunge tekster, som kommuniserer på tvers av til dels dyptgående kulturelle skiller?

 

Vil bidra til bedre kommunikasjon mellom skole og hjem

Det er nettopp svaret på overnevnte spørsmål jeg forsøkte å komme et steg nærmere i min masteroppgave «Hvordan kommunisere gjennom skreven tekst? En tekstvitenskapelig undersøkelse av tre brevmaler om særskilt språkopplæring i Osloskolen». Mer konkret arbeidet jeg ut ifra problemstillingen «Hvilke forutsetninger må ligge til grunn for at Utdanningsetaten Oslo og Osloskolen skal kunne utforme tekster knyttet til vedtaket særskilt språkopplæring, som kommuniserer med de aktuelle leserne?».

Avhandlingens overordnede formål har vært å bidra til å skape et større og klarere bilde av hva som kreves for å kommunisere skriftlig med mange ulike mottakere, på tvers av ulike kulturer og referanser. Forhåpentligvis kan noen av funnene bidra til en større mottakerbevissthet og omtanke i tekstutforming, ikke bare i tilfellet med særskilt språkopplæring, men også i andre situasjoner hvor relativt faglig tungt stoff skal formidles. Målsettingen med avhandlingen har således gjennomgående vært å akademisk undersøke hvilke momenter som må være tilstede for at en god kommunikasjon kan finne sted, og peke på noe av konsekvensene når disse momentene ikke er tilstede.

 

Ved Tøyen skole i Oslo har rundt 90 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.

Tre organisatoriske forutsetninger for god foreldrekommunikasjon

Mine undersøkelser viser at tekstene vanskelig kan kommunisere med de aktuelle leserne, de foresatte, og gjøre disse til kompetente deltakere i kommunikasjonssituasjonen. Videre viser undersøkelsene at dette ikke kan endres uten ganske omfattende endringer på det strategisk-organisatoriske planet. Jeg peker derfor på tre hovedforutsetninger som må ligge til grunn for at organisasjonen skal kunne utforme tekster som kommuniserer med de aktuelle leserne:

(1) I dag er tekstmalene er preget av kulturspesifikke normer som krever særskilt normkompetanse av leseren. Malene bør heller trekke på normer som er mer allmenne. Et eksempel på dette er det juridiske preget tekstene har, noe som tilsier at tekstene springer ut i fra en tekstkultur hvor juridisk kompetanse blir vektlagt og verdsatt. Dette er særskilt normkompetanse en ikke kam forvente at den allmenne leseren innehar og er fortrolig med.

(2) De aktuelle leserne mangler i mange tilfeller erfaring og kompetanse til å legge riktig mening i begrepene særskilt norskopplæring og særskilt språkopplæring, og deres innhold. I et videre perspektiv peker dette på lesere som trenger tilrettelegging og veiledning til å bli mer fortrolige med skolediskursen . Dette er imidlertid kompetanse og erfaring tekstene i seg selv tar for gitt, i form av sine modellesere. Tekstene må derfor vise større omsorg for leserenes kompetanse og erfaringsplattform, og sørge for at denne kompetansen blir tilstrekkelig bygget opp i tekstene.

(3) Det må iverksettes et tettere samarbeid mellom skole og etat, hvor det blir tydeliggjort overfor skolene at de skal ta i bruk sin erfaring med, og kompetanse om, de aktuelle leserne i videre utforming av tekstmalene de har mottatt fra etaten.

 

Skal sikre juridisk holdbarhet

Per dags dato utformer Utdanningsetaten i Oslo tekstmaler skolene kan benytte i sin kommunikasjon av særskilt språkopplæring til de foresatte. Det finnes tre ulike tekstmaler, og det var disse tekstmalene som var mitt analysemateriale. Malene er i stor grad utformet med tanke på å sikre at skolene følger juridiske krav og rammer i sin kommunikasjon og vedtakelsen av særskilt språkopplæring. Særskilt språkopplæring er et juridisk enkeltvedtak, og må derfor varsles, begrunnes og gis samtykke til skriftlig. I tillegg må også de berørte partene informeres og veiledes, gjerne også dette skriftlig. Dette er føringer lagt i Forvaltningsloven. Tekstene fra Utdanningsetaten er nettopp utformet med det formål å innfri disse juridiske kravene. Følgelig bærer også tekstmalene preg av å være juridisk rettet, snarere enn hva man gjerne kan omtale som mottakerrettet.

 

Må ikke benytte tekstmalene

At Utdanningsetaten utformer tekstmaler som skolene kan benytte, er ikke sammenfallende med at skolene benytte disse tekstene. Erfaring og intervju med skoleledere tilsier imidlertid at det er disse tekstmalene mange av skolene tar i bruk, uten å gjøre særlig endringer. Årsaken til dette er nok sammensatt, men mine intervjuobjekter pekte på manglende kompetanse til å selv kunne utforme slike juridiske holdbare tekster. Imidlertid så også intervjuobjektene vanskelighetene de foresatte kunne oppleve i møte med tekstene, og de anså derfor den muntlige dialogen som mest effektiv i kommunikasjon av enkeltvedtaket særskilt språkopplæring. For å kunne realisere de juridiske kravene benyttet de likevel de skriftlige tekstene.

 

Foreldre får ikke fulgt opp

Avhandlingen viser også til mulige konsekvenser av at tekstene ikke kommuniserer med sine lesere. En mulig konsekvens er svekket mulighet for tilpasset og god opplæring, ved at de foresatte ikke får mulighet til å delta i vurderingen av hvorvidt deres barn skal motta den særskilte språkopplæringen, og heller ikke mulighet til å aktivt følge opp barnets opplæring. Tekster som legger til rette for kommunikasjon med de foresatte, vil kunne gi de foresatte bedre evne til å følge opp eleven og delta i et godt skole-hjem samarbeid. Dette knytter seg også til spørsmålet om hvilke elever som skal motta den særskilte opplæringen. Å gi de foresatte større mulighet til å delta i skolediskursen, kan være til hjelp i skolens arbeid med å (re)vurdere og regulere hvilke elever som skal motta særskilt språkopplæring.

 

Hvordan undersøke forutsetninger for god kommunikasjon?

Problemstillingen jeg hadde som mål å besvare, rommer mye. Det å skulle undersøke forutsetninger krever ulike innfallsvinkler og et bredt perspektiv. Å peke på årsaker til at tekstene i seg selv ikke kommuniserer, er ikke nødvendigvis nok. Hvilken tekstkultur hersker i organisasjonen – hvilke normer følger den i utformingen av sine tekster? Hvilken sjangertilhørighet har tekstene, og hva slags sjangerkrav må de følge for å være «gyldige»? Hvilke instanser og mottakere skal tekstene møte – og hvilke av disse er det organisasjonen vektlegger i sin tekstutforming og strukturering av tekstene?  I en såpass stor organisasjon som Osloskolene og Utdanningsetaten – hvordan er det tekstlige (sam)arbeidet? Alle disse spørsmålene, og flere til, ønsket jeg å undersøke og besvare i min oppgave. Dette krevde således undersøkelser både av det system-organisatoriske nivået, samt mer tekstnære undersøkelser.

 

 

 

Forskere som deltakere i samfunnsdebatten

Ida er et 47 millioner år gammelt fossil av en primat som er gitt artsnavnet Darwinius masillae.Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Andrea O. Rognan har i arbeidet med sin masteroppgave «En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling?» gjort en retorisk tekstanalyse av tre kronikker fra debatten om Jørn Hurum og Ida-fossilet i 2009: «Ida er oversolgt» av forskerne og professorene i biologi Tore Slagsvold, Nils Chr. Stenseth, Trond Amundsen, Ivar Folstad, og Jarl Giske, «Hvite frakker» av lektor, evolusjonsbiolog og forskningsjournalist Erik Tunstad og «Formidling, nei takk!» av fagbokforfatter og professor i journalistikk Harald Hornmoen. Tekstanalysen var kvalitativ, med vekt på debattantenes argumentasjon og ulike topos knyttet til debatten, og ble drøftet ut fra problemstillingen:

Hvilke forestillinger, normer og holdninger til vitenskap, forskere, formidling, medier, journalister og lesere preget debatten rundt Ida-fossilet i 2009, og i hvor stor grad bidro debatten til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale?

Vi har invitert Andrea til å presentere avhandlingen sin her på Sakprosabloggen:

 

Mediesirkuset som startet formidlingsdebatten

Ida-funnet ble lansert på storstilt vis i 2009 av et forskerteam ledet av Jørn Hurum, professor, forsker og paleontolog ved Universitetet i Oslo. Ida er et 47 millioner år gammelt sjeldent og unikt komplett fossil. Hurum og hans forskerteam hevdet, i den vitenskapelige artikkelen om Ida og i sin formidling, at dette funnet kunne fortelle oss noe radikalt nytt om apenes og menneskets evolusjonshistorie. Ida-fossilet ble blant annet omtalt som “The Missing Link”.
I debatten som fulgte Ida-lanseringen ble det rettet sterk kritikk mot Jørn Hurums formidlingsstil og fremgangsmåte. Den førte også til at en rekke ulike syn på forskningsformidling og forskeres rolle i samfunnsdebatten kom frem i lyset. I avhandlingen drøfter jeg i hvor stor grad Ida-debatten bidro til å konstituere en ytringskultur som legger til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Temaer innenfor denne drøftingen er retorisk medborgerskap, motiv i fornuftig uenighet og saklighetsnormer.

 

Premissene for formidlingsplikten

Som følge av universitets- og høyskoleloven har Universiteter og høyskoler i Norge  plikt til å legge til rette for formidling. Anine Kierulf viser i sin artikkel «…en åpen og opplyst offentlig samtale» at formidlingsplikten prioriteres annerledes i praksis:

«Vitenskapelig ansatte har tre lovfestede forventninger: Vi skal tilby utdanning og forskning på et høyt nivå og formidle kunnskap. Etter loven er disse forpliktelsene likt rangert. Deres reelle rangering – både hva gjelder akademiske karrieremuligheter, prestisje og praksis – er imidlertid annerledes: Først forskning, så undervisning – og så, kanskje, formidling.»

Det er en etablert forventning til og plikt for forskere å formidle, og tilsvarende en etablert forståelse av at dette ikke alltid følges opp på institusjonene. Dette preger også debatten rundt forskningsformidling, som stadig vender tilbake til samme spørsmål: Hvorfor er det ikke flere forskere som formidler og deltar i samfunnsdebatten?

 

Andrea Othilie Rognan leverte i høst masteroppgaven En åpen og opplyst offentlig debatt om forskningsformidling? Avhandlingen er nå tilgjengelig på duo.uio.no

Ytringskultur og offentlig uenighet

Den retoriske analysen og drøftingen i masteroppgaven min viser at det fantes mange ulike og til dels motstridende normer, forestillinger og holdninger til hvordan forskere skal ytre seg offentlig. Forskere har en spesiell rolle i samfunnsdebatten, som representanter for de høyeste utdanning- og forskningsinstitusjonene i landet. Vi forventer at de skal bidra i samfunnsdebatten med saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon som hjelper folk flest å ta stilling til komplekse saker.

Likevel viser Ida-debatten at andre hensyn enn dette kollektive samfunnsoppdraget kan ta mye plass i argumentasjonen til forskere. Forskningsformidling og debattdeltakelse forbindes med høy risiko i en allerede presset forskerhverdag. Deler av forskningsfelleskapet ønsker ikke at kontroversiell forskning formidles til et allment publikum. Mange forskere er bekymret for ulike vrangforestillinger og mulige misforståelser rundt vitenskap som allerede finnes i samfunnet. Mange er bekymret for at journalister og andre «mellommenn» har for liten kompetanse om vitenskap. Forskere måles gjerne opp mot en konvensjonell forskeridentitet, og kritikk av forskere som ytrer seg i offentligheten er gjerne drevet av en viss grad av spekulasjon rundt ulike vikarierende motiv. Alle disse bekymringene og forutsetningene legitimerer mindre kontakt med samfunnet.

Forskere flest har ressursene og evnene som trengs for å utøve sitt retoriske medborgerskap, likevel er det få som ser verdien i å delta i det offentlige ordskiftet. Om flere forskere skal delta i samfunnsdebatten, må universiteter og høyskoler dyrke en sunn uenighet- og ytringskultur. En god ytringskultur bør la det beste argumentet vinne, basert på saklig og vitenskapelig begrunnet argumentasjon, uavhengig om dette skjer innad i en institusjon eller på en offentlig debattarena. I avhandlingen min kommer det tydelig frem at forskningsformidling er et felt som sårt trenger et bedre kunnskapsgrunnlag.

 

Andrea Othilie Rognan

Trenger barnelitteraturen en egen sakprosakontrakt?

-Det ser ikke ut som om NFF tar innover seg barneperspektivet i sin forståelse av sakprosa for barn, og det kan føre til at det blir tatt feil avgjørelser i opptak av nye medlemmer, sier Dag Larsen og sikter til ankesaken der barnebokforfatter Synnøve Borges søknad om medlemskap i foreningen ble avslått. Brunlangøre (Gyldendal 2014), Kongeøyenstikker (Gyldendal 2015) og Steinhumle (Gyldendal 2016) ble ansett for å være for tett knyttet til det skjønnlitterære. I hver av Borges bøker presenteres historien om et individ; en flaggermus, en øyenstikker og en humle, som ikke finnes i den virkelige verden, men der historien tjener som eksempel på hva et eksemplar av arten kan oppleve gjennom et år. Da NFF kalte inn til frokostmøte om status for sakprosaen som gis ut for barn, trakk Larsen frem avslaget som eksempel på foreningens foreldede opptakspolitikk, der nyere barnelitterære forskningsperspektiver ikke tas med i regnestykket.

 

-Trenger ikke skjønnlitterære støttestrømper

-Sakprosaforfatterne kan bruke nær sagt alle de samme litterære virkemidlene som de skjønnlitterære, sier Marit Ausland, seniorrådgiver hos NFF med ansvar for fordeling av fondsmidler. Men tar de i bruk fiktive personer, fiktive dyr, fiktive dialoger og fiktive fortellinger, synes jeg at de beveger seg over i skjønnlitteraturen, fortsetter hun. At sakprosa skal være etterrettelig behøver heller ikke bety at den blir kjedelig – det finnes mange måter å gjøre tekstene spennende på som ikke bryter med sakprosakontrakten. Man kan for eksempel benytte rammefortellinger der personene er virkelige mennesker eller dyr, slik Bjørn Arild Ersland gjør i Hvor gammel blir en tiger? (Cappelen Damm 2016). Boken viser at sakprosaen kan stå på egne bein og ikke trenger skjønnlitterære «støttestrømper».

–I tillegg har vi strukturelle og økonomiske rammer å forholde oss til, opplyser hun. Det faglitterære fond forvalter kollektive vederlagsmidler på vegne av alle sakprosaforfattere og oversettere i Norge. Innen sakprosaen er det mange underkategorier og dermed mange ulike forfatter- og oversettergrupper. Hele tiden må vi balansere og ikke forfordele stipendmidler til noen av disse gruppene, for eksempel må vi passe på at vi ikke godkjenner mer eller mindre skjønnlitterære bøker for barn og unge, men ikke for voksne. Innkjøpsordningene gir også rammer for sjangrene, men jeg har et håp om at disse ordningene etter hvert vil fungere etter kriteriet ‘kvalitet’ og ikke ‘sjanger’ avslutter hun.

 

Leserkontrakten annerledes i barnelitteraturen

Larsen mener selve lesekontrakten i barnelitteraturen er annerledes, og det er dette som gjør barnelitteratur til barnelitteratur. Derfor nytter det ikke å bruke samme sett av regler i tekster for barn og voksne.

– Det er typisk at barna blir med inn i fortellingen slik fortellerstemmen framstiller hovedkarakteren, forklarer han. I Borges bøker er det ikke humla, flaggermusa eller øyenstikkeren som forteller, selv om historien presenteres fra deres perspektiv. Når fortellerstemmen ikke er en del av historien, får den voksne som leser boka høyt større frihet til å tolke fortellerrollen på sin egen måte. Samspillet mellom det visuelle og verbalteksten skaper også flere tolkningsmuligheter. Teksten endrer på denne måten karakter i det den leses høyt, og samtalen mellom den voksne og barnet blir vesentlig for bokas mening.

 

Ulike prinsipper for sjangerinndeling

– Det er vanskelig å trekke et klart skille mellom skjønnlitteratur og sakprosa, spesielt når det kommer til språklig stil og virkemidler, sier Kaja Bjølgerud Grimsgaard, lektor ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Det er derfor man i nyere sakprosaforskning oftest definerer sakprosa som tekster adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Men når en av tekstens intensjoner er å fremstille saken som noe virkelig, blir det også viktig å vurdere om stil og virkemidler er i tråd med normer for etterrettelighet og vederheftighet, slår hun fast. For å vurdere om noe er sakprosa eller ikke, bør man ta hensyn både til kontrakten som er inngått mellom forfatter og leser, men også i hvilken grad den forholder seg til etterrettelighets- og vederheftighetsidealer, legger hun til.

-I møte med barnelitteraturen blir det imidlertid enda vanskeligere å forholde seg til begge disse måtene å skille sakprosaen fra det skjønnlitterære på. For det første er det vanskelig å si noe sikkert om hvordan barn oppfatter noe som virkelig og ikke – noe som vanskeliggjør bruk av leserkontrakten som grunnlag for definisjon. Når det kommer til stilkrav og idealer, er det heller ikke slik at etterrettelighet og vederheftighet nødvendigvis må praktiseres likt i faglitteratur for barn og voksne – men forfatteren har fortsatt et ansvar for å forsøke å presentere stoffet på en måte som gagner saken på best mulig måte, avslutter hun.

 

-Bør legge opp til identifikasjon med dyr

-Muligheten for at barnet som leser eller lytter besjeler humla, er ikke bare sannsynlig, jeg mener at det er typisk for barns lesemåte. Det bidrar ikke til å svekke kunnskapselementet i teksten, snarere tvert om, påpeker Dag Larsen, og sikter til identifikasjon med artene som et viktig virkemiddel for å fremme barns kunnskap om og vilje til å ta vare på naturen.

Kristian Bjørkdahl er ansatt ved Uni Rokkansenteret og har blant annet forsket på fremstillinger av forhold mellom dyr og mennesker. Han støtter Larsens utsagn og mener formidling av hvordan verden ser ut for et dyr, uten at man henger seg opp i de altfor store kategoriene Menneske og Dyr, kan skape interesse, nysgjerrighet og identifikasjon. Han mener det bør være et mål at våre forestillinger om et ’vi’ utvides til også å inkludere andre arter.

-Forskningen på dyrs atferd, følelsesliv, og kognitive evner har vist stadig tydeligere og med stadig økende grad av sikkerhet at mange dyr har evner som ligner menneskers. De trenger visse kvaliteter i sine ytre omgivelser for å realisere evnene sine, de føler (eksempelvis) glede, sorg og savn, og de tenker «logisk» og målrettet for å løse konkrete problemer, legger han til.

 

Logisk fantasi

-Marit Ausland understreker at NFF er klar over at forskere innen epigenetikken, etologien og andre disipliner har gjort mange spennende funn om dyrs følelser og væremåter, og legger til at det har blitt delt ut stipend til bøker som formidler slik forskning.

-Imidlertid mener jeg det vil være vanskelig for leseren å forstå at det er forskningsformidling når forfatteren «går inn i» dyrs følelser og væremåter, sier hun. Når er det fantasi og diktning og når er det formidling av forskning? Vi ser at gode sakprosaforfattere er tydelige på dette og at de ofte tar i bruk logisk fantasi. De skriver for eksempel «dette vet jeg ikke, men det kan være sannsynlig at musa føler redsel når katten nærmer seg. Enkelte forskere har kommet frem til at mus har følelser, andre forskere har kommet frem til at de har følelser, men at vi ikke kan vite om de ligner på menneske sine følelser».

Dag Larsen er bekymret for at det han mener er rigide sjangerpraksiser skal stå i veien for utviklingen innen sakprosa for barn.

– Jeg vil tippe at grensene mellom fakta – og skjønnlitteratur vil bli enda mer glidende i barnelitteraturen i årene fremover, og foreningene vil møte noen prøvelser om de ikke tar dette på alvor. De bør forsøke å praktisere i samsvar med den litterære utviklingen og følge med på den barnelitterære forskningen, avslutter han.

 

Ida Skjelderup

– Vi er inne i en sakprosavennlig periode

Innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa for voksne er en av våre viktigste kulturpolitiske insentiver for sakprosaproduksjon.

 

For noen år tilbake rettet Espen Søbye krass kritikk mot innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa. Kritikeren mente ordningens innretning mot idealer om bredde og mangfold gikk på bekostning av litterær kvalitet. Marius Wulfsberg, leder for vurderingsutvalget for innkjøpsordningen, mener gemyttene har roet seg, selv om utvalgets avgjørelser fra tid til annen møtes med protester fra tilsidesatte essayister og deres redaktører. Sakprosabloggen har snakket med Wulfsberg om status for innkjøpsordningen og dens betydning for norsk sakprosalitteratur.

– Aller først, hvor står slaget om sakprosainnkjøpene i dag?  

– Mitt inntrykk er at de som går hardest ut mot ordningen i dag, er kritikere orientert mot skjønnlitteratur som reagerer på at enkelte essaysamlinger ikke er blitt kjøpt inn. I anmeldelser og enkelte andre steder har jeg merket meg denne kritikken, og den  kommer gjerne fra folk som leser mye skjønnlitteratur. De ser gjerne essaysamlinger i lys av andre skjønnlitterære utgivelser , heller enn i lys av bredden av det som gis ut av sakprosa, slik som historiske fremstillinger, reportasjebøker og biografier. Vi som sitter i utvalget forholder oss til essayet som én av flere likestilte sakprosasjangere , mens denne gruppen litterater gjerne forholder seg til et sakprosahierarki der essayet troner på toppen.

 

-Bør ikke skilles ut

Samtidig finnes det også et profesjonsaspekt ved dette; de skjønnlitterære forfatterne som gir ut essaysamlinger lever jo ofte av å skrive – og er derfor avhengige av støtten på en annen måte enn mange sakprosaforfattere. Du har jo kun et lite knippe profesjonelle norske sakprosaforfattere. Det er heller ikke slik at forlagene kompenserer for forfatternes tap når sakprosabøker ikke kjøpes inn, slik tilfellet er når skjønnlitterære utgivelser blir nullet. Dette gjør at de økonomiske konsekvensene blir store når en essaysamling ikke kjøpes inn. På den andre siden er det ofte slik at essaysamlingene blir til på en annen måte enn den typiske sakprosaboka; de består av tekster som er blitt fremført  som foredrag eller publisert i tidligere versjoner før de samles og trykkes i bokform. Dette er nok også noe av grunnen til atessaysamlinger ikke alltid vurderes som gode nok til å kjøpes inn; de fremstår ikke i tilstrekkelig grad som helhetlige verk, noe som er et av kriteriene vi vurderer bøkene ut i fra.

– Så de økonomiske forholdene ligger ikke så godt til rette for essayistene?

Nei, men jeg håper at man kan finne en annen løsning på dette enn å løfte essayistikken ut av ordningen. Kanskje kunne forfatterforeningene forsøke å få forlagene til å dekke tapene ved ikke-innkjøpte essaysamlinger av skjønnlitterære forfattere slik de gjør hvis skjønnlitterære utgivelser nullles. Det er flere grunner til at essayet hører hjemme i sakprosaen. Historisk går jo det norske essayet tilbake til A.O. Vinjes Ferdaminne og Camilla Colletts resieskildringer fra Berlin og Paris i Sidste Blade, tekster som best kan karakteriseres som en type essayistiske reiseskildringer og reportasjer. Dessuten har essaysjangeren en viktig funksjon på innsiden av sakprosaordningen. Mange av de skjønnlitterære forfatterne er både større og mer erfarne stilister; en stor del av sakprosaforfatterne er det vi kaller énboksforfattere. Når sakprosalitteratur måles opp mot essayistikken, opprettholdes det stilistiske og litterære nivået for hele sjangeren, og de mindre trente forfatterne får litterære forbilder å strekke seg etter.

 

– Passer godt med krig og konflikt

– I hvilken grad har innkjøpsordningen hatt betydning for utviklingen i feltet?

– Her må jeg ta utgangspunkt i mit eget virke i feltet, som begynte med at jeg i 2002 ble redaktør i daværende Cappelen. Da forlagetmed Ida Berntsen i spissen bestemte seg for å blåse liv i sakprosaredaksjonen på slutten av 1990-tallet, viste det seg at det var liv laga for sakprosautgivelser av velkjente figurer som Knut Nærum og Kåre Willoch. Med opprettelsen av innkjøpsordningen for sakprosa i 2005 ble det nok i større grad  økonomisk mulig for forlagene å satse også på mer ubeskrevne blad og utvikle nye forfatterskap. I senere år har andre forlag kommet etter, og blant andre har Kagge blitt et viktig sakprosaforlag. Det samme gjelder for Vigmostad og Bjørke og Dreyers forlag, for å nevne noen. Nært sagt alle forlagene satser nå på sakprosa, og generelt vil jeg si at kvaliteten på litteraturen og oppmerksomheten den får har økt betraktelig.

Men, når det er sagt, så er det jo også slik at noen tidsperioder passer bedre med sakprosa enn andre – og nå er vi helt klart inne i en sakprosavennlig periode. Sakprosa passer godt med krig, konflikt og en påtrengende virkelighet, og turbulente tider og store samfunnsendringer skaper behov for god sakprosalitteratur. Se bare på alle sakprosautgivelser som handler om 2. verdenskrig – det er snakk om et betydelig antall hvert eneste år. Den kalde krigen er derimot bedre tilpasset thrilleren og krimen enn sakprosaen, virker det som.

Mens det tidlige 2000-tallet var tid for sakprosa med krigen mot terror og spenningen mellom vesten og den arabiske verdenen, er flyktningkrise, krigen i Syria og polarisering i Europa temaer som går igjen i dagens utgivelser. For å gripe til klisjéen; sakprosaboken gir mulighet til å se bak den enkelte historien, undersøke de historiske kreftene bak de kompliserte konfliktene og gjøre det uforståelige mer forståelig. Slike fenomener krever noe mer enn en kort reportasje, det trengs en historisering og analyse som sakprosaboken egner seg godt til.

Samtidig skal man heller ikke undervurdere de enkelte forfatterskapenes betydning for sakprosaens økte prestisje og betydning.. Intervjuboken markerer seg nå som en ny og interessant sjanger, og her bør man ikke undervurdere Alf van der Hagens bidrag. Det samme gjelder Åsne Seierstads betydning for reportasjeboken, Morten Strøksnes for reiseboken og Ivo de Figueiredo for nær sagt enhver ny sjanger han setter seg fore å utvikle videre, det være seg biografien eller true crime-boken – og, for ikke å glemme, Espen Søbyes nyskapende biografiske metode, den såkalte arkivstudien, som har hatt betydning også for en romanforfatter som Dag Solstad.

Flerstemmig sakprosa fra sør

Er det noen historier som i særlig stor grad presenteres som enstemmige og ukompliserte? Ja, mener den pakistansk-amerikanske sakprosaforfatteren Rafia Zakaria, og trekker fram fortellingene fra ikke-vestlige land – særlig dem som føres i pennen av ikke-vestlige, kvinnelige forfattere. Som én av hovedattraksjonene ved Sakprosafestivalen Verden i Bergen forrige lørdag, samtalte Zakaria med festivalsjef og forfatter Teresa Grøtan om sin kritikerroste bestselger The Upstairs Wife (2015). Festivalen ble avholdt for et fullsatt Litteraturhus, og med over 900 besøkende satte årets festival, den tredje i rekken, publikumsrekord. Noe av grunnen til at så mange fant veien til Litteraturhuset i Bergen forrige lørdag er en økende interesse for globale utfordringer, mener Grøtan.

– Den konservative og populistiske bølgen som skyller over oss gjør mange forvirrede og engstelige for framtiden, det gjelder i alle fall meg selv, sier Grøtan. – Et mål for festivalen er å skape større forståelse for hvordan internasjonal politikk, kultur og næring påvirker oss i våre daglige liv her hjemme, og hvordan vi, gjennom våre handlinger, valg, væremåte og kunnskap påvirker andre mennesker andre steder, fortsetter hun.

 

– Alle kan ikke være Malala

I The Upstairs Wife skriver Rafia Zakaria Pakistans historie sett gjennom kvinnenes øyne. Hun forteller med utgangspunkt i sin egen oppvekst, og lar sin tantes polygame ekteskap danne bakgrunn for boken. Åpningscenen, der attentatet mot Benazir Bhutto og tantens ektemanns dødsleie inntreffer samtidig, representerer et avgjørende punkt – både i tantens liv og i Pakistans historie. Skjebnene til de to kvinnene, tanten og den drepte statsministeren, gir et godt bilde på ambivalensen i Pakistans kvinnehistorie, noe Zakaria ønsket å rette oppmerksomheten mot med sin bok.  

– Det er et paradoks ved Pakistans historie at vi på den ene siden kunne ha et kvinnelig statsoverhode, og samtidig lovgivning som tillater flerkoneri. Pakistans kvinner er høyt utdannede og deltar i den globale politiske samtalen, men samtidig ser vi nå en dreining mot verdier knyttet til en konservativ retning innen Islam. Samfunnet er i ferd med å bli friere – flere kvinner er ute i offentligheten og arbeider, og ikke minst har sosiale medier bidratt til spredning av feministiske ideer. Dette skaper utrygghet, og mange søker tilflukt i tradisjonelle verdier – også kvinnene. De opplever den nye verdenen som truende og at de er heldige som blir tatt vare på økonomisk av en mann.

Vestlige kvinner har en tendens til å glemme at kvinner fra sør er like komplekst sammensatte og ulike hverandre som dem selv. – Spør vi amerikanske kvinner om hva vi kan gjøre for å løse vestlige kvinners problemer, får vi ikke kun ett svar, vi vil få uendelig mange. Slik er det også for kvinner i Pakistan; feminisme er like komplisert der. – Vi kan ikke alle være Malala, slår hun fast, og viser altså til den modige vinneren av Nobels fredspris i 2014.

 

Rafia Zakaria i samtale med festivalsjef Teresa Grøtan på Sakprosafestivalen Verden i Bergen 2017. Foto: Eivind Senneset

 

Blikk utenfra

Festivalsjef Grøtan er enig med Zakaria i at suksesshistoriene om pakistanske kvinner sjelden får plass i offentligheten. – Stadig flere kvinner deltar i arbeidslivet, stadig flere kvinner har offentlige roller og er aktive ute i samfunnet. Hvor mye hører vi om det siste? spør hun. Zakaria er på sin side glad for at det finnes arrangementer som Verden i Bergen.

– Det finnes heller ikke mange plattformer der vi ikke-vestlige forfattere, spesielt kvinner, kan presentere våre historier, og vi blir ofte representanter for én overordnet fortelling om undertrykkelse, sier hun.

Grøtan understreker at dette er et viktig poeng i arbeidet med festivalen. – Det er fortsatt slik i dag at om vi ikke konsentrerer oss, ender vi med et festivalprogram bestående av kun hvite, vestlige menn. Av hvite, mannlige forfattere skapes det interessant, overraskende, intelligent og morsom litteratur. Men vi går glipp av veldig mye bra om vi ikke løfter blikket og speider litt utenfor Europa og USA. – I tillegg er det også slik at vi i Vesten kan ha godt av å se oss selv gjennom øynene til noen utenfra, legger hun til. –Som Rafia påpeker; ja, kjærlighetsbegrepet er for tett forbundet med forpliktelse i Pakistan, blant annet med tanke på arrangerte ekteskap – men kan det også være at det er for lite fokus på forpliktelse hos oss?

Blant andre arrangementer publikum kunne oppleve på festivalen var foredrag og samtale med den amerikansk-jødiske tegneserieskaperen Sarah Glidden, kjent for sin tegnede dokumentarbok om følgene av krigen i Irak og samtale med forfatter av boken Barn, lov meg at du skyter deg. Vanlige tyskeres undergang i 1945 (2016), Florian Huber og oversetteren av boken, Espen Ingebrigtsen. Du kan lese mer om Sakprosafestivalen Verden i Bergen og det øvrige festivalprogrammet her.

 

Vitenskapskritikkens rolle i postfaktasamfunnet

Hvordan skal vi forholde oss til at kunnskap er kontekstavhenging, men samtidig mulig å kategorisere som sann og usann? Spørsmålet er en grunnutfordring innen sakprosaforskningen, og det er blitt sørgelig aktuelt i møte med vår tids skepsis mot vitenskapen. For hvordan skal vi møte ekstremeksempelet Trump når han benytter seg av slagord om at vitenskapen er politisk som belegg for klimaskepsis? Og hvordan kommuniserer vi den vitenskapskritiske tradisjonens bud, uten å ende opp i en verden der de ’alternative faktaene’ veier like tungt som de reelle?

– Det kan virke som om vi er inne i en tid der grensene mellom reell, fiksjonell og antatt viten er i ferd med å viskes ut, sier programkoordinator ved Litteraturhuset Åshild Lahn Lappegård. -Oxford Dictionaries kåret «post-truth» til årets ord i 2016, og ord som «postfaktasamfunn», «ekkokammer» og «fake news» opptrer stadig hyppigere i det offentlige ordskiftet.

I sin nye folkeopplysningssatsning, foredragsserien ”Bevisets stilling” undersøker Litteraturhuset ”grenseområdene mellom reell, fiksjonell og antatt viten slik dette utspiller seg i vår raske, digitale verden”, kan man lese av programmet.

Økende skepsis og overdreven tiltro

– Framveksten av populisme, med Brexit og valget av Trump som kroneksempler, preges av økende polarisering mellom grupper, og voksende mistro til etablissementet, vitenskap og etablerte medier og institusjoner, fortsetter hun. Samtidig ser vi også at mange møter denne mistroen med nedlatenhet, og gir uttrykk for en økende positivisme og tro på at vitenskapen kan løse alt. Vi ønsket å utforske hvordan vår tilnærming til fakta og til vitenskap henger sammen med dette.

I lørdagens foredrag, det andre i en rekke av tre, forsøkte medisinhistoriker Anne Helene Kveim Lie å besvare noen av disse problemstillingene med legevitenskapen som utgangspunkt. Lie er blant annet opptatt av hva vitenskapsformidlere selv kan gjøre for å unngå ”silodannelse” – en tilstand der ideer ikke får prøves ut på tvers av offentligheter, og som forsterkes av de sosiale medienes algoritmer.

 

Anne Kveim Lie er lege, idèhistoriker og førsteamanuensis i medisinsk historie, og ble valgt til en av ti fantastiske formidlere i Morgenbladets kåring i 2016. Her foredrar hun om vitenskapens begrensninger for en fullsatt sal på Litteraturhuset.

 

Det er viktig å forstå forholdet mellom vitenskapskritikk og vitenskapsskepsis, og forsøke å spre kunnskap om den grunnleggende vitenskapelige holdningen det er å dyrke tvilen, forklarer hun. – I 1998 trykket The Lancet, et av verdens mest anerkjente medisinske tidsskrifter, en artikkel der det ble påvist sammenheng mellom MMR-vaksinen og autisme. Den brukes fremdeles i dag, selv om den er tilbakevist utallige ganger og ble trukket tilbake offentlig i 2010, blant annet fordi det viste seg at forskningen ble finansiert av advokatene som representerte tolv barn som var involvert i en rettstvist om vaksinen, forteller hun. Tilfellet tjener som eksempel på at selv om vitenskapen kan vise seg å ta feil, så korrigerer den seg selv også.

Må verken overforenkles eller overselges

Som svar på spørsmål fra salen om hvordan vi skal forholde oss til at den naturfaglige vitenskapen oftest kommer de privilegerte til gode – med den manglende forskningen på tropesykdommer som eksempel, understreker hun at det må settes kritisk søkelys på denne ubalansen – ikke minst om formålet er å bevare folks tro på vitenskapen. Hun fastslår også at vitenskapsformidlere må passe seg for å overselge forskningsfunn – og heller ikke overforenkle kompliserte sammenhenger. Overforenkling kan føre til at folks generelle tiltro til vitenskapen svekkes og at man mister gjennomslag i viktige saker som vaksine og klima.

På spørsmål om serien er ment å gi en normativ fremstilling av god og dårlig kunnskap, svarer Lahn Lappegård at Litteraturhuset har vært opptatt av å problematisere hva som er sikker viten, og hva som er antagelser, men at det  også er viktig å huske på at det kan være gode grunner til at folk er skeptiske til vitenskap eller søker seg mot konspirasjonsteorier. -Du kan for eksempel ha opplevd maktovergrep fra storsamfunnet eller forskere, sier hun.

Det første foredraget i serien ble holdt av professor i religionsvitenskap, Asbjørn Dyrendal 21. januar, og tok for seg konspirasjonsteoretikeres argumentasjon og konklusjoner. 18 mars avholdes det siste foredraget i serien, der Sigve Indregard skal snakke om ”Kildekritikk i internettets tidsalder”.

Behov for tilskuddsstøtte til sakprosaillustratører

I siste utgave av Bokmagasinet presenteres en utspørring av fem norske bildebokillustratører. Der kommer det frem at illustratørene selv oppfatter støtteordningene som viktige forutsetninger for sin produksjon

 

«Norske illustratører holder skyhøyt nivå – det må komme sakprosaen til del» slår redaktør Karin Haugen fast i lørdagens utgave av Bokmagasinet (04.02.17), og sikter blant annet til bibliotekenes stemoderlige behandling a sakprosabøker for barn. Selv om Forleggerforeningen viser til en salgsøkning på 81,6 % for denne kategorien, skriver hun, stjeler de utenlandske barnebokseriene stadig større andeler av markedet, og Haugen mener den estetisk avanserte sakprosaen for barn er viktig for at Norge skal holde tritt med utlandet. Hun påpeker også det paradoksale i bibliotekenes favorisering av skjønnlitterære bildebøker til fordel for sakprosaiske – når barn og unge er blant dem som i aller størst grad drives av nysgjerrighet og vitebegjær.

I en enquete viet bildebokskapere i samme utgave av magasinet trekker illustratør og forfatter Lisa Aisato frem støtteordninger som en vesentlig grunn til at vi i Norge har mulighet til å utvikle bildebøker som eksperimenterer med form. Også Åshild Kanstad Johnsen, som blant annet har vært med på å lage spill, film og utstilling om hvordan man kan fremstille biogass ved hjelp av dritt og bakterier, trekker frem støtteordningene som bakgrunn for det høye nivået på bildebokillustrasjoner her til lands.

Vi tok en prat med seksjonsleder for litteratur, kulturvern og allmenne kulturformål i Kulturrådet, Arne Vestbø, for å finne ut i hvilken grad kulturrådets støtteordninger legger til rette for at sakprosalitteraturen skal nyte godt av de gode illustratørene våre.

– Det finnes allerede en innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hva var motivasjonen for å innføre ordningen med støtte til produksjon av sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier i fjor?

– Kulturrådet har sett at innkjøpsordningen for sakprosa for barn og unge faktisk ikke har ført til en økt satsing på denne sjangeren fra forlagene, som på sin side melder om at de heller ikke mottar mange manus eller henvendelser fra forfattere i denne sjangeren. Vi mener det bør være rom for flere og bedre bøker i denne sjangeren. Vi har fått innspill på at dersom forlagene kunne søke støtte tidligere i utgivelsesprosessen, så ville det kunne føre til en økt satsing fra forfattere og utgivere, og det er nok den direkte bakgrunnen for at produksjonsstøtten også åpnet for sakprosabøker for barn og unge. Vi ser at disse sjangrene – sakprosa for barn og unge, bildebøker og tegneserier – har behov for produksjonsstøtte i tillegg til innkjøpsordning, fordi de er ekstra kostnadskrevende i produksjon og/eller trenger en særlig hjelp i markedet.

– På nettsidene deres kan man lese at Kulturrådet “vil kunne” fordele tilskuddsmidler mellom utgiver, forfatter, illustratør og eventuelt andre opphavspersoner. Hvordan, og av hvem, er fordelingene blitt gjennomført i praksis?

– Jeg antar du her primært er interessert i sakprosa? Faglig utvalg for litteratur fatter vedtak i alle disse sakene. Innenfor ordningene for tegneserier og bildebøker har tilskuddet tradisjonelt vært delt mellom forlag og illustratør, mens forfattere ikke har fått noe. Sakprosaordningen har foreløpig bare virket i ett år, og der har hele tilskuddet blitt gitt til utgiverne.

– Så slik det foreligger i dag, mottar ikke illustratørene av sakprosabøker noe av denne produksjonsstøtten, mens illustratører av skjønnlitterære barnebøker deler tilskuddssummen med utgiveren?

– Jeg vet ikke hva forlagene gjør – de står fritt til å fordele noe av sitt tilskudd videre til for eksempel illustratørene. Men det stemmer at Kulturrådet ikke gjør en slik fordeling for sakprosaen, slik vi altså gjør for tegneserier og bildebøker.

– Vi kjenner til at det har vært noen uenigheter om fordelinger av tilskuddet mellom forlag og opphavspersoner. Har ordningen fungert i tråd med intensjonene hittil?

– Jeg vet ikke hva du sikter til, men vi har fått innspill på at sakprosasjangeren burde behandles på samme måte som de to andre, altså at man opererte med en fordelingsnøkkel mellom utgiver og illustratør. Dette er noe vi vil vurdere. Men det er også viktig å analysere hva som er den riktige måten å støtte illustrasjonskunstnere på. Kunne man for eksempel se for seg andre stipend- eller støtteordninger for illustratører?

– Du nevner andre mulige støtteordninger, er det et mål at eventuelle nye ordninger skal gjøre det like attraktivt for illustratører å jobbe innenfor sakprosasjangeren?

– Jeg tenker ikke først og fremst på at Kulturrådet skal lage nye ordninger, men heller hvordan vi kan utvikle virkemidlene vi har. Nå er det en tendens til at også andre sjangre enn de som tradisjonelt har hatt illustrasjoner, som for eksempel romaner for voksne, bruker visuelle uttrykk som en del av originalverket. Dette er derfor noe man burde se på generelt: Hvordan er for eksempel kontraktsbetingelsene mellom illustratører og forlag? Er det kanskje stipendpolitikken som må utvikles? Eller kan vi gjøre noe med finansieringen over innkjøpsordningene? For Kulturrådets del er det overordnede målet å bidra til bredde og kvalitet i litteratur på norsk, og der hører sakprosa for barn og unge naturligvis også med. Men dersom produksjonsstøtteordningen slik den er utformet i dag, bidrar til en uønsket effekt og at illustratører velger bort sakprosasjangeren, så vil vi selvsagt se på det.