-Kunnskapslitteraturen må på dagsordenen

Kjell Lars Berge er professor i tekstvitenskap ved UiO. Han har sittet i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne i åtte år, og etterlyser bedre ordninger for kunnskapslitteraturen.

 

I dag står kampen for sakprosaens vilkår om kunnskapslitteraturen, mener professor i tekstvitenskap ved UiO, Kjell Lars Berge. Sakprosaens suverent viktigste funksjon er å bidra til å opprettholde kvaliteten på det offentlige ordskiftet, og nå trues den ifølge Berge av manglende politisk vilje til å se sammenhenger mellom kunnskaps- og kulturpolitikk. Berge har sittet åtte år i vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa for voksne; den viktigste støtteordningen og selve hjørnestenen i norsk sakprosapolitikk, som i sin tid kom på plass etter påtrykk fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og dem som har blitt referert til som sakrosastrategene. Men ifølge professoren har vi fortsatt en lang vei å gå før vilkårene for norske sakprosaforfattere er gode nok.

Stadfestet i grunnloven

-Sakprosalitteratur er et veldig viktig bidrag til å holde kvaliteten på det offentlige ordskiftet oppe, og den skal være rettet inn mot det Jostein Gripsrud har kalt allmenningen i sin historie om den norske offentligheten (Universitetsforlaget). Vi må ha som utgangspunkt at det er mulig å skape en arena for offentlig meningsutveksling formidlet i skrift, der interesserte mennesker kan søke kunnskap for å foreta opplyste livsvalg, og som kan bidra til å løse samfunnets ulike utfordringer. Skriftligheten gir rom for avansert refleksjon, sier Berge.

-Den gjennomarbeidede sakprosaen kan være med på å løfte kvaliteten på det offentlige ordskiftet. Den norske infrastrukturen, med ulike tiltak som momsfritak og andre støtteordninger, kan koples direkte til grunnlovens paragraf 100, som pålegger staten å ”legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale”. Dette er helt spesielt for Norge, legger han til.

-Så dette er et kriterium dere har vektlagt i vurderingsutvalget? 

-Ja. Et viktig vurderingskriterium for sakprosaen blir dermed at den skal være formidlet på en slik måte at den kan forstås og leses av et bredere publikum. Akademisk litteratur der man tar sikte på å videreutvikle faget sitt, og på den måten innretter seg mot en del-offentlighet som ikke er interessant for allmenheten, faller for eksempel utenfor denne ordningen.

-Ta for eksempel Anne Spurklands Immun. Kroppens evige kamp for å overleve (Spartacus) – det er et glitrende eksempel på en bok som er rettet mot allmenningen og orienterer om forskning som vanligvis er helt utilgjengelig for de fleste av oss, fortsetter han.

-Så spesialisert som den medisinske forskningen er i dag, er det umulig å lese seg til dette uten et formidlende mellomledd, og det er ekstremt viktig å legge til rette for produksjon av slike bøker.

Sakprosaboken bør tjene som forbilde for offentlig debatt 

-Da er det også en fordel om bøkenes form bidrar til å skape engasjement og interesse? 

-Ja, det er veldig viktig at slike bøker er godt skrevet, slik at de faktisk blir lest. Det er ekstremt krevende å skrive for allmenheten, spesielt utfordrende er det for medisinere, som sjelden har like mye erfaring med tekstarbeid som oss humanister. Her har forlagene en viktig oppgave med å hjelpe til å skape gode tekster. Nå har jo denne typen litteratur vist seg å selge godt, også i utlandet, så innenfor den litterære institusjonen vil det nok gå mer prestisje i denne typen utgivelser fremover.

-Debattbøker, utgitt av tankesmier som for eksempel Manifest, er en sjanger vi dessverre har hatt vanskeligheter med å finne gode bøker innenfor, fortsetter han.

-Det er utfordrende å skrive en god debattbok, som vekker oppmerksomhet og som samtidig preges av finslepen og godt utbygget argumentasjon. Anne Karin Sæthers De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen (Cappelen Damm), hvor forfatteren setter opp klimakamp og oljeutvinning som det norske samfunnets grunnleggende dilemma, er en slik bok – den setter eksempel for den øvrige offentlige debatten, og dette er en viktig oppgave for sakprosaboken. Denne typen litteratur kan også få direkte politisk innflytelse i et lite land som Norge, legger han til.

-Politikerne våre er svært opplysningsorienterte, og opptatt av å ta beslutninger forankret i etablert og systematisk frembrakt kunnskap, så de lar seg gjerne opplyse av slike bøker. Utfordringen vi ser er at debattbøkene ofte i for stor grad skrives for menigheten – om en utgivelse er for tett knyttet opp til ett enkelt partiprogram, og dermed ikke retter seg mot allmennheten, faller den utenfor innkjøpsordningen.

Ser ikke kunnskaps- og kulturpolitikk under ett

-Nylig lanserte Morgenbladet sin liste over de ti beste norske sakprosabøkene gitt ut etter år 2000, der svært få av forfatterne var akademikere. Under P2s Dagsnytt 18 i går snakket Anine Kierulf om manglende insentiver til å drive opplysningsarbeid ved norske universiteter. Kan det se ut som om betingelsene for at norske akademikere skal skrive god sakprosa er blitt dårligere? 

-Ja, dette er et viktig poeng. Man kan nesten si at kunnskapspolitikken norske politikere har vedtatt motarbeider forfattere som Anne Spurkland, som i realiteten må sitte på fritiden og skrive slike bøker. Svært få politikere klarer å se kunnskaps- og kulturpolitikk som to sider av samme sak, og dette skaper store utfordringer for kunnskapslitteraturen. Kunnskapsdepartementet er opptatt av det som kan måles på kort sikt, internasjonalisering og det som lønner seg økonomisk, og tenker svært lite på ansvaret for å ivareta offentligheten og demokratiets kvalitet.

-For humanister ligger det kanskje mer prestisje i å være en offentlig stemme?

-Ja, deres etos er jo langt mer offentlig. Og for toppforskere innen spesialisert medisin er det absolutt ingen prestisje knyttet til å være på tv, altså. Det bruker de ikke tid på. Men generelt kan man si at det akademiske livet er blitt tvunget inn i en produksjonstenkning der dannelse og opplysning ikke premieres, og da svekkes jo også posisjonen til humanistene. Hvor er dagens Dag Østerberg-er, Nils Christie-er og Ottar Brox-er, liksom? Til og med Thomas Hylland Eriksen er blitt mindre sentral i offentligheten og skriver nå i hovedsak for mer fagspesialiserte lesergrupper, sier Berge.

-Det er også et viktig språkpolitisk aspekt ved dette. Der en professor ved et engelskspråklig universitet kan skrive en bok som på samme tid retter seg inn mot et allment publikum og et mer spesialisert fagfelt, må den norske forskeren skrive to bøker; én på engelsk rettet mot det internasjonale fagmiljøet, og en annen på norsk rettet mot allmenheten. Oftest blir de engelskspråklige tekstene publisert som artikler i tidsskrifter, heller enn i bokform, og man kan stille spørsmål om hvordan dette påvirker kunnskapslitteraturen – særlig når de fleste utgivelsene er digitale. Dette har heller ikke vært tematisert politisk, og dette er det meget viktig at politikerne blir gjort oppmerksomme på, avslutter Berge.

 

Av Ida Skjelderup

Skandinavisk kåring: De tretti beste sakprosabøkene utgitt etter år 2000

To søstre av Åsne Seierstad er én av ti bøker på den norske listen. Her intervjues hun av den svenske forfatteren Mustafa Can (2014).

 

I samarbeid med Norsk Litteraturfestival, danske Weekendavisen, svenske Aftonbladet og nettstedet Broen.xyz er Morgenbladet nå i gang med å stemme frem de ti beste skandinaviske sakprosabøkene utgitt etter år 2000. I dagens utgave offentliggjorde avisen langlisten med ti nominasjoner fra hvert land. Blant disse finner vi titler som Åsne Seierstads To søstre (2016), Morten Strøksnes Havboka (2016) i Norge, Peter Englunds Stridens skönhet och sorg (2008) og Kerstin Ekmans Herrarna i skogen (2007) i Sverige, og Lone Franks Mitt smukke genom (2010) og Per Øvig Knudsens Blekingegadebanden I-II (2006-2007). Den endelige listen skal lanseres under Litteraturfestivalen på Lillehammer den 1. juni, men i går kveld møtte representanter fra de tre juryene hverandre til samtale om langlistene. Noen av temaene som ble tatt opp til diskusjon var kultur- og kunnskapspolitiske forskjeller mellom landene, i hvilken grad den fortellende sakprosaen gir rom for de lange og resonnerende argumentene, og hva nominasjonene sier om sakprosalitteraturens status i de ulike landene.

Som svar på åpningsspørsmålet om forskjellene mellom de ulike landenes topp ti-lister, foreslo jurymedlem fra Danmark Frederik Stjernfelt ulike forståelser av sakprosabegrepet som forklaring.

-I Danmark forbindes sjangeren mer med det forskningsbaserte og akademiske beskjeftigelser og vi bruker oftere betegnelsen faglitteratur, utdypet han.

Kulturpolitiske forklaringer

– Overrepresentasjonen av forskningsbasert litteratur kan ha å gjøre med at det i Danmark finnes private fond som Carlsbergfondet, som favoriserer denne typen utgivelser, mens trenden for øvrig er at akademikeres vilkår for å skrive sakprosalitteratur er blitt dårligere. Når forskere i økende grad belønnes for internasjonale og mer spesialiserte publikasjoner, går det utover produksjonen av bøker rettet mot allmenheten. Ulrika Knutson, medlem av den svenske juryen, mente man i Sverige ikke har hatt noen litteratursosiologisk diskusjon som ligner den norske, og at romanen stadig gis forrang i forlagene og kritikken. Arnhild Skre, representant for den norske juryen, viste til at den norske litteraturpolitikken, med ulike stipend- og innkjøpsordninger, har skapt rom for eksperimentering og større dristighet. Kulturredaktør i Morgenbladet, og leder for samtalen, Ane Farsethås kommenterte dette i dagens utgave av avisen, der hun argumenterer for at innkjøpsordningen for ny norsk sakprosa har vært det institusjonelt mest betydningsfulle for denne utviklingen.

– […] Den norske listen er et klart utrykk for den profesjonaliseringen sakprosaen har gjennomgått, med en hovedvekt av bidrag fra skribenter som forstår seg selv nettopp som forfattere og det de skriver som litteratur, snarere enn som uttrykk for en faglig tilhørighet og tradisjon, skriver hun i kommentaren.

Den fortellende sakprosaen

En annen åpenbar forskjell panelet mente å se, var det tydelige overskuddet av fortellende sakprosa på den norske listen. På spørsmål om dette kan gå på bekostning av de lange resonnementene og den skarpe argumentasjonen, svarte Knutson at det kunne være en utfordring at krimsjangerens særegne og tiltrekkende dramaturgi har smittet over på dokumentarlitteraturen, og at faren oppstår når refleksjonene drukner i elementær dramaturgi. Morgenbladets anmelder, Bernhard Ellefsen, som i et bokessay om Åsne Seierstads To søstre holdt fortellingen frem som en særskilt fruktbar form for analyse, skriver i dagens avis om dens fremtredende plass i den norske sakprosaen.

-Det subjektive og situerte som også ligger til grunn for sakprosaen, innreflekteres kanskje aller tydeligst i den norske listen, som ellers peker i alle retninger. Den personlige stemmen, og ønsket om å skape litterært velformede fortellinger om virkeligheten, er representert ved en essayist som Agnes Ravatn, og av mer empirisk orienterte forfattere som Morten A. Strøksnes og Erika Fatland. I et innlegg fra salen kommenterte Professor i medievitenskap, Espen Ytreberg, at det så ut at listen i stor grad bestod av enkeltpersoner med litterære ambisjoner, med ”en stemme”, og at den langt i fra prioriterte kollektivt utviklet kunnskap.

Underrepresentert naturvitenskap

Sakprosaprofessor Johan Tønnesson tok også ordet etter samtalen, og hans innvending til listen var at den de naturvitenskaplige utgivelser i stor grad er underrepresentert. Han har også satt opp et søylediagram for Morgenbladet der han deler listen inn etter Dewey-systemets kategorier.

-[…] Statistikken viser at kategorien «Historie, biografi og geografi» er det helt dominerende perspektivet. Langt bak på andre plass kommer «Naturvitenskap og matematikk» representert med titler som Lone Franks Mit smukke genom, Karin Bojs Min europeiska familj: De senaste 54 000 åren og Morten A. Strøksnes’ Havboka, sier han i et intervju publisert på Morgenbladets nettsider. Her kommenterer han også at den litterære kvaliteten i liten grad settes ord på i juryens begrunnelsen med unntak av den svenske.

-Det er en gammel innvending mot sakprosakritikk og vurdering at man ikke snakker nøye om litterær kvalitet, noe som er utenkelig hvis man snakker om en roman, sier han til Morgenbladet.

 

Av Ida Skjelderup

Feilslått bruk av skjønnlitterære virkemidler

Henrik Langelands bok Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid er trukket fra markedet etter avsløringer om sitatfusk.

 

Av Ida Skjelderup

Fredag ettermiddag ble Henrik Langelands Eventyrerne. En fortelling om Aker i vår tid trukket tilbake fra markedet, etter at Morgenbladets Bernard Ellefsen påviste sitatfusk og klipping og liming fra andre tekster uten kildekreditering. Utgivelsen var knyttet til Akers 175-års jubileum i fjor, og forfatteren forsøkte med dette å skrive seg inn den historiske tradisjonen der flere av våre mest anerkjente – og i hovedsak skjønnlitterære – forfattere har bidratt til utgivelser om store konserners rolle i utviklingen av det moderne Norge.  I et e-postintervju med Morgenbladet i november uttrykte Langeland glede over å få trå i fotsporene etter Dag Solstad, som i 1991 gav ut boken Medaljens forside. En roman om Aker.

Som forfatter av kritikerroste publikumssuksesser som Wonderboy fra finansmiljøet og oppfølgeren Fyrsten, der hovedpersonen har byttet beite og nå jobber for kommunikasjonsbyrået og maktsentret First House, blir Langeland betegnet som en fortellerteknikkens mester, og de skarpe miljøskildringene hans trekkes frem som særlig virkelighetsnære. I Verdensmestrene og oppfølgeren Hauk og due gis observante fremstillinger av møter mellom Oslofolk med ulik sosiokulturell bakgrunn, mens han i Francis Meyers lidenskap undersøker smakshierarkier og kulturell kapital blant humanistene på øvre Blindern. Mye skulle altså ligge til rette for at boken om Aker skulle bli en spennende fortelling og en innsiktsfull samtidshistorisk analyse, men Langeland og forlaget ser ikke ut til å ha tatt innover seg etterrettelighetskravene som følger med sakprosakontrakten – heller ikke de alvorlige konsekvensene kontraktsbrudd av den typen Ellefsen påpekte kan føre med seg.

Argumenter fra skjønnlitteraturen

I sitt tilsvar til Ellefsens anmeldelse som ble publisert i Morgenbladet før forlaget valgte å trekke boken, skriver Langeland at «Eventyrerne er en fortelling, ikke et vitenskapelig verk», og at han som i sine andre litterære utgivelser har benyttet «En rekke litterære teknikker[…], også intertekstuelle». Videre uttrykker han overraskelse over at «Morgenbladets ellers så observante bokanmelder ikke har funnet mer interessante intertekstuelle forbindelser, når han først valgte å gjøre dette til et tema».

Sakprosaprofessor ved UiO, Johan Tønnesson, stusser over uttalelsen, og i et intervju med Dagbladet påpeker han at Langeland bruker «de samme argumentene som en skjønnlitterær forfatter pleier å bruke når de ikke krediterer eller siterer», og understreker at «denne boka må ses på som en sakprosabok». I likhet med andre som har kritisert praksisen, mener Tønnesson at den krenker opphavsmennenes rett til å få sine åndsverk kreditert, og at den hindrer leseren i å vite hvor informasjonen kommer fra. Han viser til debatten rundt sitatbruken i Karsten Alnæs’ Historien om Norge og mener forlagene burde ha lært av kontroversen fra den gang. På sin Facebookside minner han om at det i kjølvannet av Alnæs-skandalen ble arbeidet frem en utredning kalt «God skikk» på bestilling fra Den norske Forleggerforening (DnF), Den norske historiske forening (HIFO) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF).

I innlegget på Facebook kommenterer Tønnesson også Langelands bruk av intertekstualitetsbegrepet: «Det er et utmerket begrep for å skape og forstå litteratur, men en dårlig unnskyldning hvis det dreier seg om å klippe og lime i andres åndsverk uten å referere», slår han fast. I tillegg trekker Frode Helmich Pedersen i sin anmeldelse av boken på NRK.no (som ble publisert før sitatskandalen var et faktum) frem enda en grunn til at de «intertekstuelle referansene» mislykkes som litterært grep. Pedersen finner nemlig grunn til å tro at Langeland har latt seg inspirere av Dag Solstads teknikk fra Telemarksromanen (Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896) i de passasjene av boken der leseren «overlesses med detaljer og navn», og kritiserer forfatteren for dårlig sjangerforståelse:«Dette er imidlertid ingen lykkelig inspirasjonskilde, for Telemarksromanen var et gigantisk, avantgardistisk romanprosjekt som få andre enn Solstad ville ha maktet å dra i land», skriver han.

Kunstig skille mellom fortelling og vitenskap

Som forsvar for praksisen hevder Langeland som nevnt at boken er en fortelling og ikke et vitenskapelig verk, men i et intervju med Morgenbladet påpeker næringslivshistoriker ved Handelshøyskolen BI, Christine Myrvang, at historikere flest ikke opererer med et slikt klart skille mellom fortelling og vitenskapelig verk. «Vi skriver forskningsbaserte, kildebelagte fortellinger. Hvis Langeland «bare» ville skrive en fortelling fra virkeligheten, hvor det ikke er så nøye med referansene, burde Aker satt ham til å skrive en roman. Og gitt ham kunstnerisk frihet til å gjøre nettopp det», sier hun. På kommentarplass i Aftenposten trekker Elin Ørjasæter frem eksempler der problemet tydeliggjøres: «Når Langeland skriver at Røkke diskuteres i «nær sagt samtlige husmorlag fra Reine til Mehamn», er det da diktning eller fakta? «Ja, selv i Karasjok Indremisjonsforening har man sine klare meninger om «han Røkke»» (s 161). Vi som ikke er så «intertekstuelt» anlagt som forfatteren, lurer på om det med Karasjok indremisjon stemmer. Det får vi aldri vite», skriver hun. Myrvang trekker også linjer mellom denne typen lemfeldig håndtering av kilder og den postfaktuelle tilstanden mange mener preger offentligheten i dag. «Dette svekker sakprosaen og dens kobling til virkeligheten, sier hun til Morgenbladet . «I vår tid med «fake news» og fakta under press er det viktigere enn noensinne at tekst og kildereferanser løper sammen».

Bli med på utforskingen av Aasmund Olavsson Vinjes slagkraftige og tvisynte sakprosa

Karikatur av Vinje fra Vikingen (1865)

 

6. april 2018 er det 200 år siden den norske forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje ble født, og i den sammenheng blir hans sammensatte og unike virke tema for en HSN-initiert tverrfaglig forskningskonferanse. Vinjes forfatterskap legger opp til undersøkelser av en rekke problemstillinger som er relevante for dagens debatter innenfor sakprosafeltet. Konferansen avholdes i Bø torsdag 29. – fredag 30. november 2018. På HSNs nettsider skriver arrangørene at de ikke ønsker å begrense innholdet til et bestemt fagområde eller problemstilling: ”Vinje er større enn alle etablerte disiplinar. Derfor inviterer vi til ei brei mønstring av forskingsbidrag om Vinje, om mannen og verket, i samtid og ettertid” heter det i utlysningsteksten.

Sakprosapioner

Med sitt usedvanlig rike sakprosaforfatterskap kan Vinje ses som forløper til store deler av den nyskapende sakprosaen som gis ut i Norge i dag. Hans samfunnskritiske og essayistiske journalistikk har hatt mye å si for utviklingen av det norske essayet, og er blant annet kjennetegnet ved å yte motstand mot det etablerte gjennom formmessige grep som sammenstilling av høyt og lavt og å benytte ”bondske” ord fra landsmålet og sin egen dialekt. Det kanskje aller mest kjente trekket ved sakprosaen hans er det som i positive ordelag kalles tvisyn; hvor han i en og samme tekst formidler motstridende perspektiver. Andre sjangeroverskridende grep er bruk av anekdotiske elementer som ligger tett opptil fiksjonsprosaen, der det i mindre grad tas hensyn til etterrettelighet, og ikke minst det tydelige jeget som målbærer Vinjes skiftende perspektiver. Ironi og parodi er fremtredende virkemidler, og som kritiker kunne han la enstemmige og forenklede fremstillinger få gjennomgå. I sin anmeldelse av Bjørnsons bondefortelling Arne (1859) gav han romanen merkelappen “Skalkeherming paa vaart nationale Stræv”. Vinjes forhold til dannelse og folkeopplysning er også interessant sett med sakprosabriller. Han var opptatt av utdanningspolitikk og arbeidet for at lærdom skulle spres til folk på landsbygda, samtidig som skrivestilen hans innbyr til dialog med leseren og overskrider den ovenfra-og-ned- tilnærmingen til folkeopplysning Vinje mente å finne hos Bjørnson. Konferansens arrangører trekker frem idealet om og innrettingen mot det flersidige og dialogiske som et viktig trekk ved forfatterskapet og minner om at vi  ”Som aldri før treng […] tvisynet hans til å skape rørsle i dei fastfrosne meiningane vi held oss med”.

Nytt materiale tilgjengelig

Som hovedstadskorrespondent for Drammens tidende og redaktør for sitt eget tidsskrift Dølen hadde Vinje en omfattende produksjon, men langt fra alt er blitt tatt vare på. Ifølge konferansearrangørene skal flere hundre artikler i år gjøres tilgjengelige for første gang siden de ble trykket, og Vinje-forskere får altså et stort utvalg nytt Vinje-materiale å bolte seg i. I tillegg har Ottar Grepstad publisert en ny Vinje-bibliografi i bokform; 444 sider bestående av to essays og 4400 innførsler over tekster av og om Vinje fra 1843-2016. I intervju med Vinje-senteret trekker Grepstad frem Vinjes utenriksjournalistikk som et underbelyst område, og han forteller at bibliografien også inneholder nærmere 100 radio- og tv-program om Vinje. Materialet gir gode muligheter for spennende resepsjonsstudier, og Grepstad trekker blant annet frem nynorskmiljøets arbeid med å holde Vinje utenfor nasjonalromantikken og den store debatten i Lillesands-Posten våren 1876 om hvorvidt «Ferdaminni fraa Sumaren 1860» var passende for biblioteksamlingen..

Følgende forskere har bekreftet at de skal delta på festivalen: Merete Morken Andersen, Norunn Askeland, Herleik Baklid, Liv Bliksrud, Gudleiv Bø, Amund Børdahl, Mads Breckan Claudi, Ståle Dingstad, Peter Fjågesund, Geir Grimeland, Ottar Grepstad, Kristian Ihle Hanto, Andre Horgen, Jens Johan Hyvik, Jon Haarberg, Margit Ims, Eva Maagerø, Sveinung Nordstoga, Kristian Lødemel Sandberg, Thomas Seiler, Olav Solberg, Johan Magnus Staxrud, Sigrid Aksnes Stykket, Bernt Øyvind Thorvaldsen, Bjørn Tordsson, Evy Beate Tveter, Aslaug Veum, Christian Hummelsund Voie, Kai Østberg, Bente Aamotsbakken og Arnfinn Åslund.

Her kan du melde deg på konferansen, og påmeldingsfristen er satt til 20.september. Sammendrag leveres til Arnfinn Åslund på e-post innen 20. august.

 

 

Skandinavisk skyld og skam som tema i skolen

Av Ida Skjelderup

Hvilke perspektiver på skandinavisk skyld, privilegier og forestillinger om den Andre møter norske ungdommer i skolen? Og hvordan bør vi formidle disse perspektivene? Dette er noen av spørsmålene som søkes besvart i den nye antologien Åpne dører mot verden. Norske ungdommers møte med fortellinger om skyld og privilegier (red. Elisabeth Oxfeldt og Jonas Bakken), som er resultat av forskningsprosjektet Scanguilt: Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid. Det tverrfaglige prosjektet undersøker hvilke strategier vi benytter oss av for å håndtere skammen vi føler når vi – stadig oftere – konfronteres med egne privilegier i forhold til den Andre, og hvordan disse kommer til uttrykk i film, tv, litteratur, lærebøker, nyhetssaker og andre former for kulturelle uttrykk. Et overordnet forskningsspørsmål er i hvilken grad fortellingene bidrar til reell politisk handling for å utjevne forskjellene mellom Oss og Dem, og prosjektet har selv som uttalt agenda å bidra forandring ved å legge til rette for opplyst debatt om skandinaviske skyldfølelser.

Nyttig formidlingsverktøy

Antologien er den andre publikasjonen som kommer ut av prosjektet, og består av 13 artikler med innretning mot didaktiske problemstillinger. Studien inneholder bidrag der det forskes på tekster som kan plasseres både innenfor og utenfor kunstinstitusjonen – av både skjønnlitterære og sakprosaiske tekster – men antologien som helhet retter seg inn mot et tekstperspektiv som er nært beslektet med det vi legger til grunn innenfor sakprosaforskningen. Prosjektets første publikasjon, Skandinaviske fortellinger om skyld og privilegier i en globaliseringstid (2016) fikk positiv oppmerksomhet i både norske, svenske og danske medier, og selv om enkelte mente prosjektet var navlebeskuende og kritiserte det de oppfattet som prosjektets negative blikk på solidaritet, viste Scanguilt-begrepet seg som et nyttig formidlingsverktøy. Perspektivet gir rom for analyser både av tekster som trekker på solidaritetsdiskurser og tekster som benekter at vi bærer på skyld, og blir derfor fruktbart som perspektiv i møte med en rekke ulike analyseobjekter. Frode Hellands bidrag, ”Aggressiv skyldfrihet – Hjernevask revisted” ble i særlig grad trukket frem som eksempel på dette. Helland viser at serien fraskriver seg ansvar ved å gi naturmessige forklaringer på eksklusjon og privilegerte felleskap, og mener skylden i dette tilfellet bidrar til å opprettholde og forsterke urettferdighet.

Det norske vi i norsklærebøkene

I Åpne dører mot verden er tre av bidragene studier av hvordan skiller mellom det norske vi og den Andre konstrueres i tre ulike sakprosatekster; Norsklærebøker, Operasjon Dagsverks-materiell og Kongens tale i anlednings kongeparets 25-årsjublileum som regentpar. I «Kulturmøter og kulturkonflikter i norsklærebøker», undersøker Jonas Bakken og Emilia Andersson-Bakken læreverkene Grip teksten og Moment for elever i videregående skole. De finner at forfatterne av de to læreverkene velger svært forskjellige grep for å imøtegå og utfordre forestillinger om den Andre. Mens Grip teksten henvender seg til elever med en tradisjonell norsk kulturbakgrunn og forsøker å gjøre dem bevisste på de stereotype og etnosentriske oppfatningene de har av mennesker fra andre kulturer, henvender Moment seg til alle elever i dagens flerkulturelle norske skole, og har til hensikt å gjøre elevene til demokratiske medborgere. I Grip teksten presenteres kulturmøter og kulturkonflikter som en tematikk man kan utlede fra visse samtidstekster og analysere og drøfte fra en viss distanse, mens det i Moment fremstilles som noe elevene selv kan komme opp i, og hvor de vil kunne dra nytte av det de lærer i norskfaget, ikke minst retorikk og argumentasjon.

Kongens tale – en kilde til endring?

Bidraget fra sakprosaprofessor Johan Tønnesson og retorikkforsker Marie Lund, «Kongens tale ved hagefesten», leser talen som bøting for Norges tidligere konstruksjoner av den Andre, og retter seg i større grad inn mot teoriutvikling enn Bakken og Anderson-Bakkens bidrag, men viser også hvordan intuitive retoriske begreper kan benyttes som pedagogisk bro over til forståelse av mer komplekse kommunikasjonsteoretiske problemstillinger. Tønnesson og Lund argumenterer for at det kan identifiseres to ulike modellesere i talen – den kritiske og den velvillige, men at en rasistisk leser vil falle utenfor som det man med Philip Wander – via Edwin Blacks «second persona» – kaller en «third persona». Slik tar analysen innover seg tekstens flerstemmighet og retter seg inn mot å utvikle metoder som fanger opp denne. Artikkelforfatterne  identifiserer på denne måten både en leser som godtar det nye norske vi-et og ansvaret vi har for å gjøre opp for oss ved å skape et mer inkluderende vi, men også en som reflekterer og utvider sin kompetanse i kritisk dialog med teksten, eksemplifisert ved Kaj Skagens kritikk av den individualistiske og liberalistiske ideologien han mener ligger til grunn for talen. Forfatterne finner altså at talen legger til rette for deliberativ samtale, og møter på denne måten prosjektets overordnede spørsmål om hvorvidt de analyserte tekstene kan bidra til reell forandring.

Johan Tønneson og Marie Lund leser Kong Haralds bredt diskuterte tale fra hagefesten i forbindelse med kongeparets 25-årsjubileum som bøting for våre tidligere synder overfor den Andre.

Operasjon Dagsverk som misjonsdiskurs

I Ylva Frøjds artikkel ”Solidaritet og bistand. En undersøkelse av hvordan elevtekster går i dialog med Operasjon Dagsverks temahefte 2015 om seksuelle rettigheter” finner forfatteren at solidaritetsprinsipper overskygges av ønsket om å spre norsker verdier knyttet til selvbestemt abort og seksuelle rettigheter. Med referanser til den kjente antropologen Marianne Gullestad, leses dette i tråd med verdier knyttet til tradisjonell bistandsdiskurs og misjonering, og studien avdekker stereotypiske oppfatninger av Oss og Dem som fattige/rike og hjelpetrengende/hjelpeytende. Kritikken er særlig interessant fordi OD-materialet uttrykker et mål om å være en motstemme til den tradisjonelle bistandsdiskursen og er tenkt som en solidaritetshandling fra ungdom til ungdom, tuftet på prinsipper om likhet og rettferdighet – de norske ungdommene skal ikke ha ”dårlig samvittighet”. Frøjds analyser av temaheftet og elevtekstene viser at OD til en viss grad mislykkes i dette; elevene uttrykker på den ene siden at de ønsker å hjelpe andre ut i fra rettferdighetsprinsipper, men like mye av samvittighetsfølelse og forpliktelse.

Ved siden av disse tre bidragene med klar forankring i sakprosaforskning byr antologien også på to klasseromsundersøkelser som legger seg tett opptil Frøyds analyse av OD-kampanjen. I Marianne Mosvold Leemhuis artikkel ”Å føle med de andre i klasserommet. En analyse av emosjonell posisjonering i en helklassesamtale om Margareth Olins De Andre (2012)” presenterer forfatteren en diskursanalyse der hun argumenterer for at medfølelse har ”satt seg fast” som en passende emosjon å snakke om møtet med den lidende Andre på. I bidraget ”Ungdommers meningsskaping i møte med utdanning for bærekraftig utvikling i samfunnsfag” gjør Elin Sæther elevtekstanalyser og finner at ”Elevene uttrykker en sterk tro på at individuelle handlinger er avgjørende for å skape et mer bærekraftig samfunn, men reflekterer i mindre grad over sammenhengen mellom eget levesett og konsekvensene det har for mennesker andre steder.”

Flere sakprosarelevante bidrag

Av andre bidrag med særlig relevans for sakprosafeltet kan nevnes Sissel Furuseths ”Ubalanse i det globale regnskapet. Om økologisk urett og gjenoppreisning i Gert Nygårdshaugs Mengele Zoo”, og Jonas Bakkens artikkel Å vokse ved å kjempe en håpløs kamp – Om norske ungdommers erfaringer med den globale urettferdigheten i Kristín A. Sandbergs og Simon Strangers ungdomsromaner”. Selv om artikkelforfatterne undersøker skjønnlitterære bøker, leser de dem ikke primært som kunst, men retter heller oppmerksomheten mot tekstenes funksjoner og relevante kulturelle kontekster. Hos Furuseth ser vi f. eks at både Biodiversitetskonvensjonen, som ble vedtatt på FN-toppmøtet i Rio i 1992 og terrorangrepene mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001 trekkes inn som hendelser med betydning for tekstens mening, og Bakken stiller i sin artikkel spørsmål om i hvilken grad ungdomsbøkene legger til rette for myndiggjøring av leseren. Dette er tilnærmingsmåter som er typiske også for forskning om sakprosa. Øvrige bidragsytere er Per Thomas Andersen, Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Silje Hernæs Linhart og Ellen Rees.

Klart språk og medborgerskap – Skandinavisk forskningskonferanse om klarspråk

Illustrasjon: Språkrådet: www.klarspråk.no

 

Av Ida Skjelderup

Når borgerne i et land ikke forstår hva det offentlige skriver, utfordres demokratiet og rettsikkerheten. Klarspråkfeltet, representert både ved forskere og utøvere, har lenge balet med utfordringer knyttet til sikring av klart og forståelig språk i offentlige tekster. Men hva vil det egentlig si at noe er klart formulert?

Klarspråkprosjektet, et forksningsprosjekt med utspring i en samarbeidsavtale mellom Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Det juridiske fakultet, står nå anvarlig for å arrangere en forskningskonferanse om klarspråk. Konferansen finner sted 22.-23. mai 2018 i Professorboligen. «I denne tverrfaglige konferansen vil vi samle relevante forskningsmiljøer i Skandinavia for å utforske klarspråkpolitikkens uttalte mål; å fremme demokratiet og rettssikkerheten», heter det i konferansens call for papers.

Konferansekomiteen, som består av fagpersoner fra både juridisk fakultet og tekst- og retorikkmiljøet ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN), samt en representant fra KMD, mener mange spørsmål står ubesvarte innen klarspråkfeltet. Med denne konferansen ønsker komiteen å bidra til å frembringe forskningsbasert kunnskap som kan belyse slike spørsmål, og de trekker frem noen som de i særlig grad ønsker at bidragene skal tilby svar på:

-Hvilke demokratiske hensyn skal tekster fra det offentlige ivareta, og hvordan gjør de det?

-Hvilke rettssikkerhetshensyn skal tekster fra det offentlige ivareta, og hvordan gjør de det?

-Er det forskjell på klarspråksarbeid i ulike sjangre?

-Hva må leseren forstå for at teksten skal kunne kalles klarspråklig?

-Hva kjennetegner en forståelig tekst?

-Hvordan måler man potensiell forståelse av en tekst?

-Hva er forskjellen på å skrive klarspråklig i analoge og digitale tekster?

-Kan klarspråksarbeid begrenses til arbeid med verbalspråk?

-Hvordan lærer skribenter i offentlig sektor å skrive i et klart språk?

Konferansen er tverrfaglig, og komiteen foreslår en bred vifte av aktuelle temaer; loven som tekst og konsept – dens klarspråklige motivasjon og potensial; materialitet – teknologi, forståelse og kritisk kompetanse; institusjonelle perspektiver på klarspråksarbeid; konstruktive og funksjonelle perspektiver på klarspråk. Både teoretiske bidrag og mer empirinære bidrag ønskes velkommen.

Sakbib – Forskningsmiljøet Norsk Sakprosas egen forskningsbibliografi

Av Ida Skjelderup

Visste du at Forskningsmiljøet Norsk sakprosa har laget en søkedatabase (sakbib.no) der du som forsker og student får hjelp til å finne relevant litteratur om sakprosa? Nå er forskningsmiljøet også i ferd med å utrede muligheten for utvide databasen til å dekke sakprosaforskning fra hele Norden. Men hvordan avgrenses egentlig sakprosaforskning fra andre forskningsfelt, og hvordan avgjør man hvilke kategorier bidragene skal plasseres i?

Ideen om å lage en forskningsbibliografi kom opp allerede i det første norske sakprosaprosjektet, Forskningsprosjektet Norsk Sakprosa, som ble avsluttet i 1998. Den gang ble arbeidet etter hvert lagt på is, og det var først da Johan Tønnesson og Ommund Vareberg, i samarbeid med biblioteket på Høgskolen i Vestfold, satte inn støtet i 2014 at databasen fant sin endelige form. Publikasjonene i basen er merket med publikasjonstype, nøkkelord og kategorier, noe som gjør det lett å avgrense søk slik at du enkelt og raskt kan finne det du er ute etter. I tillegg kan du sortere publikasjonene etter forfatternavn eller utgivelsesår. Det er lagt ned mye arbeid i taksonomien, og tanken er at kategoriseringen av de enkelte forskningsbidragene skal fungere på en slik måte at du som bruker får en opplevelse av å sitte på kontoret til en kvalifisert veileder med oversikt over alle forskningspublikasjoner på det aktuelle feltet.

Her viser databasen frem alle doktor- og mastergradsavhandlinger kategorisert under ”Fakta og dokumentar”.

Taksonomien

I tillegg til et bredt og gjennomtenkt utvalg av nøkkelord, er bibliografien som nevnt delt inn i ulike kategorier. Er du interessert i å finne forskningsbidrag om sakprosa i skolen, finner du kategorien ”Skole og barnehage” som underkategori til ”Sakprosa i ulike kontekster”. Trykker du av for ”vis nøkkelord”, dukker alle nøkkelordene som er brukt innenfor kategorien opp. Er det for eksempel naturvitenskaplige tekster i skolekontekst du er interessert i å finne stoff om, trykker du så på nøkkelordet ”naturfag/naturvitenskap”, og du vil få opp alle forskningsbidrag merket med dette emnet. Foruten nevnte kategori ”Sakprosa i ulike kontekster” utgjør ”Sakprosaens teori og metode” og ”Sakprosaens sosiologi” tre overordnede hovedkategorier. Vi spurte sakprosaprofessor Johan Tønnesson, som er ansvarlig for drift av databasen, om hvorfor man endte opp med nettopp disse kategoriene, de er jo ikke opplagte? Han forteller at det lå mye utprøving bak valget av disse tre, men at de har «gjort jobben» til nå:

– Den første kategorien omfatter overveiende teoretiske studier. Nettopp utviklingen av teori som verken er klassisk litteraturvitenskap, tekstlingvistikk eller idéhistorie har vært et viktig formål med Forskningsmiljøet Norsk sakprosa. Men også studiet av sakprosaen forstått institusjonelt, altså f.eks. av sakprosaens plass i det norske litterære systemet, skiller seg ut som et helt overordnet perspektiv. Den største mengden av artikler og bøker dreier seg imidlertid om sakprosasjangere og -tekster som er nært forbundet med bestemte fag, aktiviteter og organisasjoner. Det ga god mening å plassere alt dette siste under «sakprosa i ulike kontekster», forklarer han.

Her vises alle bidrag under kategorien ”Skole og barnehage” merket med nøkkelordet ”naturfag/naturvitenskap”.

Avgrensing av forskingsfeltet

For tiden arbeider forskningsmiljøet med å utarbeide RSS-søk som kan plukke opp nye forskningsbidrag, men fordi forskningsfeltet kan romme så mange ulike temaer og tilnærminger, er jobben med å definere hvilke bidrag som er faglig relevante en omfattende øvelse, som må utføres av høyt kvalifiserte fagpersoner. Bibliografien opererer med et vidt sakprosabegrep, hvilket vil si at den omfatter forskning på alt fra fagbøker til reklametekster, bruksanvisninger og sms-meldinger. Det foregår mye forskning på tekst og diskurs, både innenfor humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag. Vil det si at alle disse bidragene har en plass i bibliografien? Vi spurte Johan Tønnesson om all forskning på sakprosatekster regnes som sakprosaforskning.

– Jeg vil svare ja på spørsmålet. Diskursanalyser fra samfunnsfagene har en tendens til å la teksten spille tredjefiolin eller bratsj, da faller de utenfor. Men all forskning som setter sakprosateksten i sentrum er velkommen i Sakbib, og vi har dessuten et generøst forskningsbegrep når vi inkluderer for eksempel lødige essays i allmenntidsskriftet Prosa, legger han til.

For at et bidrag skal være relevant for bibliografien, må det altså for det første dreie seg om forskning på sakprosatekster. For det andre, må bidraget i særlig grad være rettet inn mot de tekstlige sidene ved analyseobjektet.

-Naturvitenskaplig sakprosa marginaliseres i den litterære offentligheten

Av Ida Skjelderup

Henrik Svensen er sakprosaforfatter og geologiforsker ved Universitetet i Oslo. Han har engasjert seg sterkt i debatten om vilkår for god forskningsformidling og vant Forskningsrådets formidlingspris 2017.

 

Johan Tønnesson er sakprosaprofessor ved UiO, og har sammen med Merethe Roos redigert den nye utgivelsen Sann opplysning? Naturvitenskap i nordiske offentligheter gjennom fire århundrer

 

I nyeste utgave av Prosa skriver Henrik Svensen og Johan Tønnesson om populærvitenskapbegrepet og behandlingen av kategorien i programserien ”Faktasjekken – jakten på Norges beste sakprosa”. I serien ble sjangeren, som oftest forbindes med naturvitenskapelig formidling, utvidet med formuleringen «herunder samfunnsvitenskap og humaniora». De to forskerne, som sammen med Nina Kristiansen satt i ekspertpanelet som i programserien diskuterte topplisten over populærvitenskaplige titler, skriver nå at de mener for få bøker med naturvitenskapelig innhold nådde opp i kåringen. De tolker resultatet som et uttrykk for sjangerens marginaliserte posisjon i litteraturoffentligheten, og stiller spørsmål om hvorvidt begrepet i seg selv kanskje også virker marginaliserende, da det kan gi assosiasjoner til ”barnslig forenkling”. Slik kan begrepet i følge de to gi et misvisende inntrykk av hva de gode forfatterne på området driver med; nemlig å gjøre det kompliserte mer tilgjengelig for oss via sofistikerte litterære grep. En måte å motvirke denne feiloppfatningen på, kan i følge forskerne være å la populærvitenskapsbegrepet, i hvert fall delvis, erstattes med naturvitenskapelig sakprosa:

Vårt forslag er naturvitenskapelig sakprosa, med samfunnsfaglig og humanvitenskapelig sakprosa som nære slektninger«Naturvitenskap» må her få lov til å omfatte både medisin, teknologi og matematikk. «Sakprosa» er nå en veletablert betegnelse på litteratur hvor det er god balanse mellom etterrettelighet i sak og en leservennlig omgang med prosaen.

Har ikke fått virke enda

I følge Svensen og Tønnesson kan vi de siste årene ane en ny bølge av populære og vellykkete naturvitenskapelige sakprosabøker. Siden virkning over tid var et viktig vurderingskriterium for Faktasjekken, kan dette også være med og forklare hvorfor så få naturvitenskaplige bøker kom med på lista: De eldre bøkene holder ikke like høy litterær kvalitet, og de nye har rett og slett ikke fått tid til å virke enda. For å beskrive kvalitetene ved denne nye bølgen, viser de to til Jo Bech Karlsens kriterier for god dokumentarlitteratur, og trekker frem flere av hans kriterier som betegnende for den nye naturfaglige sakprosalitteraturen; flerstemmighet, subjektivitet og godt belagte kilder. De to understreker at det selvsagt finnes andre og viktige litterære kvaliteter enn dem som preger den nye naturvitenskapelige bølgen, og viser til eksempler fra noen av de eldre naturvitenskaplige bøkene som kom med på listen, blant annet Per Høsts Hva verden viste meg (1951):

«En nyfødt selunge – bare noen timer gammel. I luften omkring er det 25–30 kuldegrader, og selen er et varmblodig dyr med omtrent samme kroppstemperatur som mennesket. Derfor har denne ungen søkt ly for den kalde vinden i en fordypning i en skrugard. Den vet ikke at dette er en farlig plass. Hvis det blir isskruing, risikerer den å bli knust mellom isblokkene.»

Hva foregår her? For det første etableres leseridentifikasjonen gjennom kombinasjonen av bildet og opplysningen om at selungen, med et utseende som kan antas å utløse ømhet hos de fleste, er nyfødt. Også det nyfødte framkaller selvsagt ømhet. Vi får medynk med den også når vi hører om den grusomme kulda, men ikke minst kommer vi lett til å fryse på ryggen ved tanken om på at selungen ikke vet at den kan bli knust av isen når som helst.

Avslutningsvis peker de to på at det er et gjennomgående trekk ved slike kåringer at naturvitere utestenges:

Når det skal oppnevnes juryer eller nedsettes komiteer som gjelder sakprosa og sakprosapolitikk, må naturviterne med. I «Faktasjekkens» populærvitenskap-jury, som nominerte 8 naturvitenskapelige og 15 ikke-naturvitenskapelige bøker, deltok ikke en eneste naturviter. Det samme gjaldt Dagbladet-juryen som i 2008 kåret de viktigste sakprosabøkene etter krigen. Heller ikke i komiteen bak den innflytelsesrike sakprosakanonen fra Landslaget for norskundervisning i 2009 var det noen naturviter med, noe som avspeiles i tekstutvalget. Slik kunne vi fortsette. Liknende skandaler og halvskandaler burde det være lett å unngå.

 

Ny masteroppgave: Innholdsmarkedsføring – fordi vi bryr oss?

Av Nina Wiig

Nina Wiig har skrevet masteroppgave om innholdsmarkedsføringens etos.

 

Innholdsmarkedsføring, eller «content marketing», har virkelig vært i vinden de siste årene. Dette er markedsføring hvor innholdet skal være så attraktivt at publikum har lyst til å lese det. Slik skal selskaper kunne styrke sin merkevare og bedre relasjoner til leserne. Ressurser sprøytes inn i denne typen markedsføringsstrategier, både i selskapenes egne markedsføringsavdelinger og i byråer som spesialiserer seg på innholdsmarkedsføring. DNB har bygget en egen redaksjon med nyhetsdesk og morgenmøter, for å finslipe innholdet sitt før det publiseres på internett og sosiale medier. Selskapene selv har altså stor tro på innholdsmarkedsføring, men hvordan virker det egentlig?

I forsøk på å komme nærmere et svar på hvordan selskapene kan vinne tillit og bygge etos ved hjelp av innholdsmarkedsføring, undersøkte jeg i min masteroppgave to selskaper innen bank- og forsikringsbransjen: DNB og Gjensidige. Jeg gjennomførte fire dybdeintervjuer og to gruppeintervjuer med lesere av selskapenes tekster, i tillegg til tekstanalyser av seks ulike nett-tekster fra selskapene, med elementer hentet fra retorisk analyse og sakprosaanalyse, og jeg ble delvis overrasket over hva jeg fant.

DNB bruker rådgiveren Silje Sandmæl i mye av sin innholdsmarkedsføring.

 

Nyttig samspill mellom intervjuer og tekstanalyse

Gjennom prosessen vekslet jeg mellom funn fra intervjuer, analyse og teori, og så resultatene i lys av hverandre. Funn fra grovanalyse av et bredt spekter av tekster tidlig i prosessen la godt grunnlag for å velge de temaene jeg ønsket å få utdypet og avklart hos informantene. I tillegg ga det meg en pekepinn om hvilke momenter fra retorikk og sakprosaanalyse jeg burde inkludere i tekstanalysene. Blant annet ble jeg veldig nysgjerrig på hvordan tekstenes topoi (mentale og kulturelle steder, hvor avsender henter materiale og argumenter til teksten) ville påvirke lesernes oppfatning av tekstene, noe som viste seg å være et nyttig verktøy. Ved å analysere tekstenes topoi og sammenligne dem med svarene fra intervjuene, skjønte jeg hvor viktig det var for selskapene å bruke identifikasjonsskapende topoi og fagkunnskaper som ikke er allmennkunnskap og selvsagtheter for å tilfredsstille leserne. Enkelte toposgrupper traff altså publikum gjennomgående bedre enn andre.

Andre momenter jeg anså for å være særlig sentrale, og derfor inkluderte i tekstanalysen, var: situasjon og kultur, hensikt og målgruppe, avsender og kilder, sjanger og utforming, stil og stemmer, bilder og lenker, etos, patos, logos og reaksjoner fra informantene. Flesteparten av momentene hentet jeg fra Johan L. Tønnessons sakprosaanlyse i Hva er sakprosa (2012). Ikke overraskende trådte «etos» frem som en viktig analysekategori, det vil si hvordan selskapets karakter kommer frem gjennom teksten og brukes for å overtale leserne. Jeg valgte å dele etos inn etter Aristoteles’ tredeling: fronesis (forstandighet), arete (moral) og eunoia (velvilje). Eunoia er tidligere blitt løftet frem som den viktigste etosdimensjonen på nett, blant annet av Elisabeth Hoff-Clausen og Carolyn Miller, og handler om å sette lesernes interesser i fokus, noe som også kan understøttes av min undersøkelse.

Videre lot jeg informantene selv velge ut tekster fra DNB og Gjensidige som de ønsket å lese under intervjuene. Dette brukte jeg videre til å velge ut tekster å analysere i etterkant. Svarene fra intervjuene hjalp meg også å oppdage interessante trekk ved tekstene som jeg kunne bruke som utgangspunkt for tekstanalysen.

 

Innholdsmarkedsføring styrker etos gjennom eunoia (velvilje)

Først og fremst tyder funnene på at leserne oppfatter at selskapene viser velvilje ved å publisere denne typen markedsføringstekster. Da en av informantene leste DNBs tekst «De skulle bare teste budsjett – barn ble hekta på sparing», ga hun følgende grunn til at banken hadde laget teksten: «Det kan være mange grunner. Det ene er at jeg tror absolutt at de bryr seg om kundene sine».

Denne oppfatningen var gjennomgående blant informantene – de mente at selskapene delte tekstene med dem fordi at de «bryr seg» om dem. Det var imidlertid to kriterier som måtte oppfylles for at selskapene kunne styrke etos gjennom eunoia:

  • Tekstene burde ikke oppfordre eksplisitt til kjøp eller bruk av selskapets produkter eller   tjenester
  • Tekstene burde gi leserne verdi i form av nytte eller underholdning

For at leserne skulle oppleve tekstene som nyttige var det viktig at de følte at de lærte noe de ikke visste fra før, og identifikasjon var en nøkkel til å underholde leserne.

 

Her gikk det galt

I Gjensidiges tekst «Økonomiske utsikter for 2017» fikk informanten en oppsummering av 2016s økonomiske begivenheter, hvor han mente å kunne kjenne seg igjen. Men i det siste avsnittet i teksten, som omhandlet hvordan man kan spare smart, syntes han at selskapet hadde en nedlatende tone overfor leseren, og at de antydet at leseren ikke klarer å «spare smart» uten Gjensidiges hjelp. I tillegg opplevde informanten at han gjennomskuet selskapets egentlige hensikt bak teksten – å selge tjenestene sine. Den korte veien til å kontakte en finansiell rådgiver hos Gjensidige falt altså ikke i god jord hos informanten.

Informanten gjennomskuet den kommersielle hensikten bak teksten og opplevde ikke Gjensidiges «velvilje».

 

Ble gjennomskuet, men styrket likevel etos

Da informantene leste Gjensidiges «Uhell og tabber for 200 millioner» gjennomskuet de også selskapets strategi, men i denne teksten syntes de likevel at selskapet viste velvilje. I teksten forklarer Gjensidige hvilke tabber som er vanligst i norske hjem og hvor mye disse koster selskapet i utbetalinger av innboforsikring.

Leserne mente at forsikringsselskapets hensikt var å «forsvare forsikringspremiene sine», men likevel satt de igjen med et godt inntrykk av teksten og selskapet. Årsaken var at teksten opplevdes både som nyttig og morsom, fordi informantene lærte noe nytt om hva innboforsikring kan dekke, og at de identifiserte seg med tekstens komiske situasjoner. Det er altså mulig å styrke etos, til tross for at leserne skjønner at selskapet kan tjene på teksten – så lenge de gir leserne noe tilbake.

Generøs bevilgning til nordisk sakprosasamarbeid

Initiativtaker til søknaden om nordiske forskningsmidler var Pirjo Hiidenmaa, professor i facklitteratur ved Helsingfors universitet.

 

Et nordisk nettverk for sakprosaforskning har blitt bevilget støtte til nytt samarbeidsprosjekt. Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning  (NOS-HS), som er et samarbeidsorgan for de nordiske forskningsrådene, har gitt nettverket 436 860 svenske kroner, som skal dekke gjennomføringen av fire workshoper i Norge, Sverige, Finland og Danmark i løpet av 2018 og 2019. Workshopene er planlagt å ta for seg dreiningen mot det visuelle og det affektive i dagens sakprosatekster, utviklingen av og status for den nordiske sakprosaboka, nordisk sakprosa i møte med det internasjonale, samt retorikkens rolle som forvalter av kritiske perspektiver i sakprosaundervisningen.

Forskerne bak søknaden er initiativtager Pirjo Hiidenmaa fra Finland, Johan Tønnesson og Kjell Lars Berge fra Norge, Christina Matthiesen og Jack Andersen fra Danmark, og Per Ledin og Catharina Nyström Höög fra Sverige. Prosjektet skal bidra til å skape oversikt i et nytt forskningsfelt hvor utviklingen skjer raskt på mange steder samtidig, samt utvikle og styrke nettverk mellom sakprosaforskere på tvers av landegrensene. Prosjektet vil i hovedsak rette seg inn mot tekstanalyse og tekstnære forskningsmetoder fra litteraturvitenskap og lingvistikk, men åpner også for andre disipliner som retorikk, literacy og litteratur- og vitenskapssosiologi.

Den første workshopen, Changes of texts and their ecology, er planlagt avholdt i Sverige våren 2018, og skal dreie seg om tekstens økologi, og særlig om dreiningen mot det visuelle. En annen forandring man vil rette oppmerksomhet mot, er at sakprosatekster ser ut til å bli stadig mer direkte innrettet mot «det affektive», de søker å sette leseren i bestemte sinnstilstander som skal fremkalle bestemte måter å interagere på. Disse perspektivene vil ses i sammenheng med økende digitalisering, og skal undersøkes innenfor ulike tekstkulturer; eksempelvis journalistikken, skolen og akademia.

Boka som sakprosamedium

Workshop nummer to, The book and the text: the development and challenges of Nordic book cultures of factual prose, skal finne sted i Norge høsten 2018, og er tenkt å undersøke boka som medium for sakprosa, nærmere bestemt dens utvikling innenfor ulike felter som religion og vitenskap, samt i offentligheten, og ikke minst som formidler av praktisk kunnskap i håndbøker og lærebøker – og hvordan bokas status utfordres av digital teknologi. Seminaret er tenkt som et samarbeid mellom ILN, Høyskolen i Sørøst-Norge, Nasjonalbiblioteket og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Bokas opphøyde status som symbol for visdom er ett av mange interessante aspekter ved sakprosaens bokhistorie.

 

Workshop nummer tre, Non-fiction: who reads, what and why?, som skal forgå i Finland våren 2019, vil undersøke forholdet mellom det nasjonale og det internasjonale i nordisk sakprosa. Man vil blant annet se nærmere på omfanget av hva som gis ut av nordiske vs. oversatte titler, eksport av skjønnlitterære vs. sakprosatitler, samt hvordan sakprosaens funksjon som folkeopplyser og nasjonsbygger på atten- og nittenhundretallet, med hovedvekt av sjangre som lærebøker og encyklopedier, gradvis erstattes av mer underholdende og engasjerende sakprosa, f.eks med tilstedeværende forfatter-jeg.

Den fjerde workshopen, Non-fiction at school in the perspective of rhetorical citizenship, skal holdes i Danmark høsten 2019, og vil ta for seg retorikkens stilling innenfor sakprosaundervisningen. Undersøkelser av lærebøker viser at arbeid med sakprosatekster i skolen ofte befinner seg på et rent formelt nivå der målet er å bevisstgjøre om sjangertekk, og at man sjeldnere behandler tekstens meningsinnhold kritisk. I denne workshopen vil man se nærmere på hvordan begrepet om retorisk medborgerskap kan legges til grunn for en sakprosaundervisning som retter seg inn mot utvikling av kritiske lesere – så vel som skrivere.